Romantisk musikk

Klassisk musikk
Middelalder	(476 – 1400)
Renessanse	(1400 – 1600)
Barokk	(1600 – 1760)
Rokokko	(1720 – 1770)
Wienerklassisisme	(1730 – 1820)
Romantikk	(1815 – 1910)
Nyklassisisme	(1910 – 1960)

Romantisk musikk dominerete vestlig skapende tonekunst mellom ca. 1820 og 1910. Den tidlige romantiske perioden fulgte etter den wienerklassisistiske, representert ved komponister som Mozart, Haydn og den unge Beethoven. På 1900 tallet fikk vi modernistisk musikk.

Innhold

1 Romantikk som periodebetegnelse og typologisk begrep
2 Bakgrunn
3 Musikalsk stilbegrep
4 Epoker
- 4.1 Tidlig romantikk
- 4.2 Høyromantikken
5 Romantiske komponister
6 Kilde

Romantikk som periodebetegnelse og typologisk begrep [rediger]

Ordet romantikk tilsvarer engelsk romantic og fransk romantique. Etymologisk går romantikk-begrepet tilbake på det det franske ordet romance, som i høymiddelalderen betegnet en fortelling på ett av folkespråkene (eks. italiensk, fransk, spansk) i motsetning til fortellinger på latin. Fortellingene var gjerne populære, følelsesladde historier om ulykkelig, for ikke å si ulovlig, kjærlighet. Senere ble romantikk brukt som periodebegrep. Det omfattet tenkning, diktning, billedkunst og musikk. Hver kunstart opererer med noen 'romantiske' kjennetegn. Med tanke på musikk handler disse om form, stil, instrumentasjon, stoffvalg (med tilknytning natur, verdslig eller religiøs litteratur, billedkunst, folkemusikk osv.) og livsfølelse (drømmende, lengtende, fantasifull, følsom osv.). Jf. Romantikken. Romantikkbegrepet kan også anvendes typologisk. Det vil si at det finnes romantisk musikk som ikke strengt tatt faller innenfor den perioden som kalles romantikk.

Bakgrunn [rediger]

Overgangen fra wienerklassisismen til romantikken skjedde gradvis, i motsetning til overgangen fra barokken til wienerklassisismen. Den tidlige romantiske musikk er kjennetegnet ved en kombinasjon av wienerklassise og romantiske trekk. Denne brytningstida varte i over 20 år. Deretter fulgte en høyromantisk periode. Et typisk eksempel er Carl Maria von Webers Jegerbruden (1821). Eksempler på andre høyromantiske komponister er Hector Berlioz, Robert Schumann og Frédéric Chopin. Høyromantikken ble avløst av nasjonalromantikk (eks. Edvard Grieg i Norge) og senromantikk (eks. Gustav Mahler).

Musikalsk stilbegrep [rediger]

Litterære romantiske ideér gjenspeiles tydelig i mye romantisk musikk. Webers operaer, Schuberts sanger, Berlioz' og Liszts programkomposisjoner er ved sitt litterære innhold overveiende romantiske.

Mye musikk fra den romantiske epoken ble opplevd som klassisk. Dette på grunn av at det wienerklassiske formprinsippet dominerte og musikken kunne oppfattes ut i fra et tonalt fast formstrukturert mønster. Romantikken som stilkategori innebar bl.a. at tonaliteten ble frigjort og sluppet fri fra alle logiske mønster.

Mange har fundert på om Beethovens musikk kan kalles romantisk i og med at hans musikk ikke var symmetrisk, men hadde dog en formskapende funksjon. Det blir konkludert med at hans sene verker med forbehold kan kalles for romantiske, til tross for at han på formens område hadde betydelige tilløp til utvidelser.

Schuberts musikk derimot er bærer mye mer preg av romantikkens frie form. Musikkens hans er ikke i like stor grad underlagt den klassiske musikkens krav om enhetlig preg grunnet på tematiske og motiviske relasjoner.

Epoker [rediger]

Romantikken blir delt inn i tre epoker: tidlig romantikk, høyromantikk, senromantikk.

Tidlig romantikk [rediger]

I den tidlige romantikken hadde Schuberts solosang generell påvirkning på musikkstilen. Den generelle interesse for klangen som uttrykksmiddel ble delt av en rekke mindre komponister, som en reaksjon mot senklassisismens intrikate formdannelser. Romantikkens tidligste representanter står for en nybygging i stedet for oppbyggingsarbeid. Musikken baseres skjematisk på etablerte og kodifiserte konstruksjonsplaner, men det arbeides i hovedsak med nye problemer på det harmoniske plan. Spor av romantikk forekommer hos for eksempel Hummel, Dusík, Clementi, Cramer, Cherubini, Méhul, Field og Reicha. Sporene kommer tydeligst frem hos Spohr og i første rekke hos Weber.

Innen operaen kom forbindelsen mellom musikk og diktning tydelig frem på grunn av at den nye stilretningen fant nye måter å belyse teksten musikalsk på.