Russisk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Russisk kan også referere til landet Russland, folkeslaget russere eller en sjakkåpning
Russisk
Русский язык Russkij jazyk
Mørk farge er land med russisk som offisielt språk, lys farge er andre land hvor russisk blir brukt.
Mørk farge er land med russisk som offisielt språk, lys farge er andre land hvor russisk blir brukt.
Brukt i Russland, Israel, Kina, Kirgisistan og USA. Også utbredt i mange tidligere sovjetiske land.
Antall brukere 145 031 000[1]
Lingvistisk
klassifikasjon
Indoeuropeisk
Slavisk
Østslavisk
Russisk
Skriftsystem Det kyrilliske alfabetet
Offisiell status
Offisielt i Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Kirgisistan, Abkhasia (Georgia)
Normert av Det russiske vitenskapsakademi
Språkkoder
ISO 639-1 ru
ISO 639-2 rus
ISO 639-3 rus

Wikipedia på russisk
Russisk på Wiktionary
Portal: Språk

Russisk (русский язык ; IPA: [ˈruskʲɪj jɪˈzɨk]) er det mest brukte og utbredte av de slaviske språkene. Som slavisk språk tilhører russisk språkfamilien indoeuropeiske språk, og er derfor beslektet med språk som engelsk, fransk, persisk og hindi.

Mens det har bevart mye av sin gammelmodige syntetisk-infleksjonelle struktur og et slavisk ordforråd, bruker moderne russisk mange internasjonale lånord innen politikk, vitenskap og teknologi. Siden det var et viktig språk i andre halvdel av 1900-tallet som følge av Stalins okkupasjon av mange europeiske land, ble russisk et av de offisielle språkene i FN. Etter 1990 og frigjøringen av landene som tidligere var okkupert av Sovjetunionen har russisk mistet det meste av sin betydning utenfor Russland.

Klassifikasjon[rediger | rediger kilde]

Russisk er et slavisk språk i den indoeuropeiske familien.

I forhold til talespråk er det nærmest beslektet med hviterussisk og ukrainsk, som er de to andre nasjonalspråkene i den østslaviske språkgruppen.

Grunnvokabularet, prinsippene for orddannelse, og i noen grad bøyninger og litterær stil i russisk er blitt påvirket av kirkeslavisk, som er en tilpasset variant av det sørslaviske, gamle kirkeslaviske språket som ble brukt av den russisk-ortodokse kirke. Mange ord i moderne russisk litteratur er nærmere i formen til bulgarsk enn til ukrainsk eller hviterussisk. De østslaviske formene er stort sett blitt bevart i de ulike dialektene. I noen tilfeller brukes både østslaviske og kirkeslaviske former, bare med litt ulik betydning. For detaljer, se historiske lydendringer og russisk språkhistorie.

Det er blitt argumentert med at hele det litterære språket er fundamentalt basert på kirkeslavisk. Andre har tatt dette argumentet et skritt videre og (kontroversielt) foreslått at bulgarsk bør være det språket som blir ansett som nærmest russisk. Uansett meritter og posisjon er forholdet mellom russisk og kirkeslavisk blitt hovedpunktet i den vitenskapelige debatten innen russisk filologi, som gjennom det 20. århundre (helt siden før Sovjetperioden) har hatt tendenser til å tegne en skarp distinksjon mellom de to.

Uten tvil har alle de tre språkene i den østslaviske gruppen påvirket hverandre. Vurderingen av denne påvirkningen har forandret seg i takt med den politiske utviklingen, og russiske, ukrainske og hviterussiske kommentatorer tenderer til å fremheve sine synspunkter dette på.

Selv om russisk er det overlegent største slaviske språket, skiller det seg fra de øvrige slaviske språk gjennom sentrale historiske påvirkninger fra uralske og altaiske språk. Dette gir seg f.eks uttrykk i måten en uttrykker «å ha» på russisk. En setning som «jeg har en bok» uttrykkes som у меня есть книга u menja est kniga «hos meg er bok». Denne utrykksformen er helt tilsvarende den som brukes på tyrkisk, benim kitabim var «min bok er». En tilsvarende uttrykksmåte brukes i finsk. Det finnes ingen tilsvarende uttrykksmåte i andre slaviske språk. Det slaviske verbet иметь imet «å ha», er i russisk relativt lite utbredt og benyttes overveiende i stilistisk mer formelt språk. Et annet eksempel på uttrykksmåter der russisk ligner tyrkisk, men adskiller seg fra andre slaviske språk er den såkalte nullkopula – at man normalt dropper verbformen «er». På russisk vil man f.eks si он маленький on malenkij, tilsvarende tyrkisk o küçük «han liten» – uten verbet «er», mens en på polsk vil si on jest mały «han er liten».

Utenom slavisk er vokabularet og russisk litteratur blitt sterkt påvirket av gresk, latin, fransk, tysk og engelsk.

Geografisk forflytning[rediger | rediger kilde]

Russisk blir i hovedsak snakket i Russland og i tillegg i varierende omfang i de landene som tidligere var en del av Sovjetunionen. På den ene siden har russisk status som offisielt språk ved siden av det lokale språket i Hviterussland, Kirgisistan, Kasakhstan, Tadsjikistan og Usbekistan. I landene Ukraina, Estland og Latvia finnes det betydelige russiske minoriteter som opprettholder russisk som et betydelig minoritetsspråk. I alle tre land er den russiske befolkningen ujevnt regionalt fordelt, slik at de i noen byer og regioner er i flertall. I Turkmenistan søker det sittende regimet aktivt å redusere utbredelsen av russisk, og i Georgia har engelsk erstattet russisk som fremmedspråket for den oppvoksende generasjon. Ikke desto mindre er russisk det klart mest utbredte fremmedspråket i de de tidligere sovjetrepublikkene og en vil sjelden eller aldri oppleve noen negative holdninger hvis man bruker russisk som en praktisk måte å kommunisere på.

Frem til 1917 var russisk det eneste offisielle språket i det russiske riket. Gjennom sovjettiden har holdningene mot de forskjellige etniske gruppenes språk variert stort. Selv om hver av republikkene hadde sine egne offisielle språk, var enhetsrollen og den overlegne status forbeholdt russisk. Det er viktig å være klar over den sammensatte bakgrunnen for dette. På den ene siden undertrykket Sovjetregimet bl.a. i stalinperioden minoritetsspråkene i Sovjetunionen. På den annen side var de språklige minoritetsgruppene i varierende grad i stand til å snakke og skrive sitt eget språk. Dette er for eksempel erfaringen fra sovjetregimet i leninperioden, da offisiell politikk innebar å oppmuntre ukrainere og hvitrussere til å snakke sitt eget språk. For det tredje forekom en utstrakt geografisk mobilitet på tvers av språkregionene i Sovjetunionens befolkning, som resultat av delvis frivillig og delvis pålagt flytting i forbindelse med arbeid, utdanning og militærtjeneste.

Etter oppløsningen i 1991 har flere av de nylig uavhengige statene oppfordret til å bruke sine egne språk, noe som i sterk grad har reversert den privilegerte statusen som russisk hadde. Selv om russisk fortsatt har rollen som det post-sovjetiske språket, vil nok dette avta etterhvert.

I Latvia har bruk av russisk i undervisningen vært tema i en stor debatt, i et land med en 40 % stor russisktalende "minoritet".

Gjennom hele det 20. århundre ble russisk i stor utstrekning brukt på skoler i hele Sovjetunionen og andre kommunistland under påvirkning av Sovjetunionen.

Russisk blir også talt i Israel av 750 000 etnisk jødiske immigranter fra det tidligere Sovjetunionen (folketelling i 1999). Israelsk presse publiserer jevnlig russisk materiale i aviser og på internett.

Store russisktalende grupper (totalt over hundre tusen) finnes også i Nord-Amerika, og i mindre grad i Vest-Europa. Det har kommet flere bølger med russiske utvandrere til Nord-Amerika siden begynnelsen av det 20. århundre, hver med sin variant av språket. Etterkommere av russiske emigranter har ofte hatt en tendens til å miste sitt russiske morsmål i tredje generasjon.

Nyere beregninger av det totale antallet russisktalende:

Kilde Morsmål Rangering (M) Totalt Rangering (T)
G. Weber, "Top Languages",
Language Monthly, 3: 12-18, 1997, ISSN 1369-9733
160 000 000 nr. 7 285 000 000 nr. 4
SIL Ethnologue 167 000 000 nr. 7 277 000 000 nr. 5

Offisiell status[rediger | rediger kilde]

Russisk er det eneste offisielle språket på føderalt nivå i Russland, og er offisielt i Hviterussland (med hviterussisk), Kasakhstan (med kasakhisk) og Kirgisistan (med kirgisisk). Det er ett av seks offisielle språk i FN og en rekke andre internasjonale organisasjoner.

Dialekter[rediger | rediger kilde]

Til tross for en standardisering etter 1900 finnes det i dag mange dialekter i Russland. Noen språkforskere deler dialektene i to hovedregioner, nordlig og sørlig, med Moskva liggende i overgangen mellom disse to. Andre deler inn i tre grupper, nordlig, sentral og sørlig, med Moskva i sentralregionen. Dialektforskere i Russland deler imidlertid dialektene i mange flere varianter.

Dialektene viser ofte klare ikke-standardiserte egenskaper i uttale og intonasjon, vokabular og grammatikk. Mange av dem bygger på gamle ord og uttrykk som er fjernt fra standard russisk.

De nordlige dialektene beholder den trykksvake /o/ (fenomenet kalles оканье okanje, det motsatte er аканье akanje); i sør palataliseres /t/ på slutten av ordet og /g/ går mot /h/.

Dialektforskjellene i russisk er meget små sammenlignet med norsk. En utlending som forstår standard-russisk (såkalt ikone) vil uten videre forstå en hvilken som helst russisk dialekt. En skal videre være godt skolert mht. hva en skal lytte etter, dersom en skal kunne gjenkjenne en russisk dialekt og plassere den geografisk.

Blant de første som studerte russiske dialekter, var Mikhail Lomonosov (1800-tallet). Vladimir Dahl ferdigstilte den første ordboken som også inneholdt en dialektdel. Detaljert kartlegging av russiske dialekter begynte tidlig på 1900-tallet. Dialektatlas for russisk (Диалектологический атлас русского языка Dialektologitsjeskij atlas rosskogo jazyka), ble publisert tre ganger fra 198689, etter fire tiår med forberedelser.

«Standard russisk» er basert på Moskva-dialekten.

Avledede språk[rediger | rediger kilde]

  • Russenorsk er et handelsspråk som kombinerer russisk og norsk.
  • Fenya eller fenka er et forbryterspråk av gammel opprinnelse, med russisk grammatikk men med et særegent vokabular.
  • Trasianka kombinerer hviterussisk og russisk, brukt av store deler av landsbybefolkningen i Hviterussland.

Skriftspråk[rediger | rediger kilde]

Alfabet[rediger | rediger kilde]

Det russiske alfabetet er den mest utbredte versjonen av det kyrilliske alfabetet, og består av 33 bokstaver.

Følgende tabell (gjengitt med store bokstaver) viser IPA-transkripsjonen for uttale.

А
/a/
Б
/b/
В
/v/
Г
/g/
Д
/d/
Е
/je/
Ё
/jo/
Ж
/zh/
З
/z/
И
/i/
Й
/j/
К
/k/
Л
/l/
М
/m/
Н
/n/
О
/o/
П
/p/
Р
/r/
С
/s/
Т
/t/
У
/u/
Ф
/f/
Х
/x/
Ц
/ts/
Ч
/tɕ/
Ш
/ʂ/
Щ
/ɕɕ/
Ъ
/-/
Ы
/ɨ/
Ь
/-/
Э
/E/
Ю
/ju/
Я
/ja/

Gamle bokstaver er blitt opphevet en eller annen gang, slik som <ѣ> /ěː/ eller /e/; <і> og <ѵ> som begge gikk over til <и> /i/; <ѳ> som ble slått sammen med <ф> /f/; <ѫ> som ble slått sammen med <у> /u/; <ѭ> som ble slått sammen med <ю> /ju/ og <ѧ>/<ѩ> som endra form til <я> /ja/. Tegnene <ъ> og <ь> ble opprinnelig uttalt som veldig korte /ŭ/, /ĭ/.

Ortografi[rediger | rediger kilde]

Russisk rettskrivning er relativt morfologisk oppbygget (det vil si at hovedprinsippet er at hvert enkelt morfem skal skrives på samme sett uansett posisjonen i ordet). Som i de fleste levende språk har russisk også en del inkonsekvente og kontroversielle punkter.

Dagens stavemåte følger stort sett den store reformen i 1918, med den endelige fastsettelsen i 1956. En oppdatering gjort i 1990-årene er blitt negativt mottatt, og er ikke formelt blitt godkjent.

Tegnsettingen, opprinnelig basert på bysantinsk, ble gjennom 1600- og 1700-tallet omformulert og basert på modeller for fransk og tysk.

Fonetikk[rediger | rediger kilde]

Det russiske fonetiske systemet stammer fra samslavisk, men har gjennomgått en omfattende modernisering fram mot 1400-tallet da det fikk sin nåværende form.

Språket har fem vokaler som blir skrevet med forskjellige bokstaver avhengig av om den forutgående konsonanten er palatalisert eller ikke. Konsonantene kommer i hard og myk variant også avhengig av palataliseringen.

Standard russisk, basert på Moskva-dialekten, har en trykksterk aksent og en moderat variasjon i tonehøyde.

Konsonanter[rediger | rediger kilde]

  Bilabial Labio
dental
Dental &
alveolar
Post-
alveolar
Palatal Velar
Plosiver p
b
  t
d
  k ɡ
Affrikater     ʦ
 
   
ʨ
     
Frikativer   f
v
s
z
ʂ
ɕ
ʐ
ʑ
  x  
Nasaler m
  n
     
Flapper     r
     
Approksimanter     ɫ
  j  

Russisk utmerker seg gjennom sin distinksjon etter palatalisering for de fleste konsonantene. Mens /k/, /g/, /x/ har palataliserte allofoner [kʲ, gʲ, xʲ] kan bare /kʲ/ ses som et mulig fonem, men dette er marginalt og det anses vanligvis ikke som distinktivt. Palatalisering betyr at midten av tungen heves under og etter konsonantens artikulering. I tilfellet /tʲ/ og /dʲ/ heves tungen tilstrekkelig til å forårsake en svak frikasjon (affrikater). /t, d, ʦ, s, z, n og r/) er dentale.

Det bør bemerkes at de palataliserte postalveolare frikativene ɕ og ʑ alltid uttales som lange konsonantlyder. Mange har derfor villet betrakte hver og en av dem som en fonetisk realisasjon av to andra, «sammensmeltede» fonemer, dette til tross for at lyden ɕ ofte representeres av en bokstav – щ. Med en slik analyse blir antallet konsonantfonemer i russisk 32.

Grammatikk[rediger | rediger kilde]

Russisk har opprettholdt en indo-europeisk syntetisk bøyningsstruktur, selv om det har foregått en betydelig tilpasning.

Russisk grammatikk omfatter

  • En svært syntetisk morfologi
  • En syntaks i det litterære språket, bestående av en bevisst sammensmeltning av tre elementer:
    • Et polert folkespråk/dagligtale
    • En kirkeslavisk arv
    • En vesteuropeisk skrivemåte

Talespråket er sterkt påvirket av det litterære, men visse karakteristiske muntlige former har overlevd.

Russiske substantiv, adjektiv og pronomen bøyes i 6 kasus: nominativ, akkusativ, genitiv, dativ, instrumentalis og lokativ.

Det russiske verbsystemet inkluderer valg av aspekt: perfektiv og imperfektiv.

Tabell for de fleste standardendinger på russiske substantiv

Entall Flertall
Maskulinum Neutrum Feminimum Fem "и-bøyning" Maskulinum Neutrum Feminimum Fem "и-bøyning"
Nom. -/-ь (-й) -о/-е -а/-я Nom. -ы/-и (-а/-я) -а/-я -ы/-и
Gen. -а/-я (-у/-ю) -а/-я (-у/-ю) -ы/-и Gen. -ов/-ей (-ев) -/-ей (-й) -/-ь (-й) -ей
Dat. -у/-ю -у/-ю Dat. -ам/-ям -ам/-ям -ам/-ям -ям
Akk. Nom./Gen. -о/-е -у/-ю Akk. Nom./Gen. -а/-я Nom./Gen.
Ins. -ом/-ем -ом/-ем -ой/-ей -ью Ins. -ами/-ями -ами/-ями -ами/-ями -ями
Lok. -е (-у) -е (-и) -е (-и) Lok. -ах/-ях -ах/-ях -ах/-ях -ях

Vokabular[rediger | rediger kilde]

Side fra en abc trykket i Moskva 1694, som viser bokstaven П.

Den totale mengden ord i russisk er vanskelig å beregne pga. muligheten for og tendensen til å avlede og skape et mangfold av sammensetningsord, forminskelsesord osv.

Her følger en oversikt over mengden oppslagsord i noen av de viktigste offisielle ordbøkene de siste århundrene, samt Pusjkins totale ordforråd.

Arbeid År Ord Notater
Akademisk ordbok , I oppl. 1789–1794 43 257 Russisk og kirkeslavisk med noen gamle russiske ord
Akademisk ordbok, II oppl. 1806–1822 51 388 Russisk og kirkeslavisk med noen gamle russiske ord
Pusjkin opus 1810–1837 21 197
Akademisk ordbok, III oppl. 1847 114 749 Russisk og kirkeslavisk med noen gamle russiske ord
Dahls ordbok 1880–1882 195 844 44 000 oppslagsord leksikalsk gruppert; et forsøk på å katalogisere folkelige ord og uttrykk, inkluderte antakelig noe ukrainsk og hviterussisk
Ushakovs ordbok 1934–1940 85 289 Dagens språk med noen foreldede språkuttrykk
Akademisk ordbok 1950–1965 120 480 Fullstendig ordbok over det "moderne språket"
Ozhegovs ordbok 1991 61 458 Mer eller mindre dagens språk
Lopatins ordbok 2000 ca. 160 000 Ortografisk, dagens språk

Filologer har beregnet at dagens språk kan bestå av så mange som 350 000 til 500 000 ord.

Banning og fornærmelser[rediger | rediger kilde]

Tydeligvis har det å banne effektivt alltid vært godtatt som en kunstform, i hvertfall enkelte steder, og enda mer av de liberal-tenkende litterære. For eksempel, så langt tilbake som på 1800-tallets sjøfarne år av Stanjukovitsjs, «artistisk fornærmelse» (артистическая ругань artistitsjeskaja rugan) kommer stadig ut av seilernes munner, selv om det aldri er skrevet. Ferdigheten å sette sammen ord på denne måten har blitt kalt «trippel-dekkers banning» (трёхэтажный мат trokhetazjnyj mat).

Det er interessant at de moderne obskøniteter ser ut til å ha fått mening på 1700-tallet, som erstatning for glemte ord. For eksempel, ordet блядь bljad («hore»), er nå sett på som veldig støtende. Ordet betydde tidligere «feil, synd», som et konsept på et høyere plan, forekommer i litterære verk, og kan muligens høres i liturgi.

Ordtak og andre uttrykk[rediger | rediger kilde]

Russisk har mange hundre ordtak (пословица poslovitsa) og ordspråk (поговорк pogovork). Disse var allerede systematisert på 1600-tallet, samlet og studert på 1800 og 1900-tallet, spesielt med folke-historier som en fruktbar kilde.

Her er noen av dem:

  • в тридевятом царстве v tridevjatom tsarstve «i det tjue-syvende riket», en typisk begynnelse på et eventyr, ofte brukt ironisk som en referanse til et sted langt borte. (три tri «tre», девять devjat «ni», 3x9=27)
  • со времён царя Гороха so vremjon tsarja gorokha «siden Tsar Grønn-erts tid» = «fra tidenes morgen»
  • ни к селу, ни к городу ni k selu, ni k gorodu «hverken for by eller land» = «unyttig eller uvesentlig»
  • до Бога высоко, до Царя далеко do Boga vysoko, do Tsarja daleko «Gud er høyt opp og Tsaren lang borte»
  • голь на выдумку хитра gol na vydumku khitra «gode ideer kommer til fattige» = «nød er oppfinnsomhetens mor»
  • хоть кол на голове теши khot kol na colove tesji «selv om man skar en bit av hodet…» (sagt om noen som er svært sta).
  • сделал дело, гуляй смело sdelal delo, guljaj smelo «oppgave utført, gå av sted modig»
Russisk Norsk transkripsjon Norsk betydning
Кошка Kosjka Jentekatt
Кот Kot Guttekatt
Женщина Zjensjtsjina Kvinne
Девушка Devusjka Jente
Девочка Devotsjka Pike
Мужчина Muzjtsjina Mann
Мальчик Maltsjik Gutt
Дом Dom Hus
Письмо Pismo Brev

Historie og eksempler[rediger | rediger kilde]

Etter historiske opptegnelser å dømme, var den østlige grenen av slaverne den fremherskende etniske gruppen over store deler av det nåværende europeiske Russland, Ukraina og Hviterussland rundt 1000 e.Kr., og de snakket en nært beslektet dialektgruppe. Den politiske samlingen av denne regionen resulterte i Kievriket, som dagens Russland og Ukrainas opphav kan spores tilbake til, ble raskt fulgt av innføring av kristendom i 988–989, og etableringen av gammelkirkeslavisk som det liturgiske og litterære språket. Låneord fra bysantinsk gresk tredde inn i talemålet på denne tiden, og samtidig beveget skriftspråket seg mot østslavisk.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Følgende opplistinger tjener som referanser for både denne artikkelen og de relaterte artikler vedrørende det russiske språk:

På norsk:

På engelsk:

  • B. Comrie, G. Stone, M. Polinsky, The Russian Language in the Twentieth Century, 2nd. ed. Oxford, Clarendon Press, 1996
  • W.K. Matthews, Russian Historical Grammar, London, University of London, Athlone Press, 1960
  • T.R. Carleton, Introduction to the Phonological History of the Slavic Languages, Columbus, Ohio : Slavica Publishers, 1991
  • A. Stender-Petersen, Anthology of old Russian literature, New York, Columbia University Press, 1954

På russisk:

  • Иванов В.В. Историческая грамматика русского языка. "Просвещение", М., 1990.
  • Цыганенко Г. П. Этимологический словарь русского языка. Киев, 1970.
  • Т. Н. Михельсон, Рассказы русских летописей XV–XVII веков. М., 1978
  • Н.М. Шанский, В.В. Иванов, Т.В. Шанская. Краткий этимологический словарь русского языка. М. 1961.
  • А. Шицгал, Русский гражданский шрифт, "Исскуство", Москва, 1958, 2-e изд. 1983.
  • Л. П. Жуковская, отв. ред. Древнерусский литературный язык и его отношение к старославянскому. М., «Наука», 1987.

Mange flere referanser er henvist til i bøkene ovenfor.

Relaterte artikler[rediger | rediger kilde]

Språkbeskrivelse[rediger | rediger kilde]

Relaterte språk[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ethnologues tall fra 2000. Arkivert fra originalen 26. mai 2012.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]