Krim

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Krim

Kart over Krim
Den autonome republikken Krim i gult, og Sevastopol administrative område i rosa

Land Ukraina Ukraina

Ukraina i grønt og Krim-halvøya i mørkegrønt.

Krim (russisk: Крымский полуостров, ukrainsk: Кримський півострів, krimtatarisk: Qırım yarımadası) er ei halvøy i Svartehavet. Halvøya ligger rett sør for resten av den ukrainske havskyst, og vest for den russiske regionen rundt Kuban. Den er omgitt av to hav, Azovhavet og Svartehavet, og har bare én naturlig landbro over til det øvrige fastlandet, nemlig Perekopeidet.

Politisk og administrativt er halvøya delt mellom Den autonome republikken Krim (Автономна Республіка Крим – Avtonomna Respublika Krym, krimtatarisk: Qırım Muhtar Cumhuriyeti, russisk: Автономная Республика Крым – Avtonomnaja Respublika Krym), og Sevastopol.

I 1954 ble Krim overført fra den russiske sovjetrepublikk til den ukrainske sovjetrepublikk, og Krim ble en del av den selvstendige staten Ukraina, som ble opprettet etter Sovjetunionens oppløsning i 1991. I 2014 ble Krim tatt opp i den den russiske føderasjon etter en lokal avstemning 16. mars som gikk inn for at Krim skal forlate Ukraina og bli en del av Den russiske føderasjonen. Verken denne avstemningen eller Russlands innlemmelse av Krim er anerkjent av verdenssamfunnet.[1] De facto har Krim vært kontrollert av separatister og russiske militære siden slutten av februar 2014.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Navnet på halvøya kommer fra krimtatarisk Qırım, «åsen min» – som var navnet på den gamle hovedstaden øst på halvøya.

Geografi og klima[rediger | rediger kilde]

Satellittbilde av Kertsjstredet

Krim er ei 26 000 km² stor halvøy som ligger nord i Svartehavet, og eneste landforbindelse er over Perekopeidet i nord. Mot øst strekker den lange Kertsjhalvøya seg mot Kertsjstredet, som skiller Asovhavet fra Svartehavet.

Landskapet i nord består av stepper, og i sør hever Krimfjellene seg opp til 1 545 moh. som beskytter kysten mot nordlige vinder og har rikelig nedbør og frodig skog. Klimaet er mildt i sør og vegetasjonen subtropisk med dyrkning av oliven, morbær og sypresser.

I Jalta er middeltemperatur i kaldeste måneder (januar og februar) 3,5 °C, i varmeste måneder (juli, august) 24 °C.

Sevastopol er Krims viktigste økonomiske senter

Byen Sevastopol har om lag 377 000 innbyggere (2001), og tilhører ikke den omkringliggende autonome republikken Krim, men utgjør en egen provins alene. Den er direkte underlagt myndighetene i Kiev. Sevastopol er også en populær turistby.

Viktige byer[rediger | rediger kilde]

Kart med de viktigste byene på Krim

Demografi[rediger | rediger kilde]

Krim har rundt 2,4 millioner innbyggere.[2] Ifølge folketellingen i 2001 var 58 % etniske russere, 24 % ukrainere og 12 % krimtatarer.[3]

Utviklingen i den demografiske sammensetningen
Etnisk
gruppe
Folketellingen i 1897 Folketellingen i 1939 Folketellingen i 1959 Folketellingen i 1979 Folketellingen i 1989 Folketellingen i 2001
Antall  % Antall  % Antall  % Antall  % Antall  % Antall  %
Russere 180 963 33,11% 49,6% 71,4% 68,4% 67,1% 1 180 441 58,32%
Ukrainere 64 703 11,84% 13,7% 22,3% 25,6% 25,8% 492 227 24,32%
Krim-tatarer 194 294 35,55% 19,4% 0% 0,7% 1,6% 243 433 12,03%
Andre

Andre minoriteter er krimtyskere, romfolk, bulgarere, polakker, aserbajdsjanere, koreanere, grekere, krimitalienere. Den siste gruppen består av rundt 300 mennesker, hovedsakelig i Kertsj.[4][5] Antallet Krimtyskere var 45 000 i 1941.[6] I 1944 ble 70 000 grekere og 14 000 bulgarere deportert fra Krim og til Sentral-Asia og Sibir av de sovjetiske myndighetene,[7] sammen med 200 000 Krim-tararer og andre nasjonaliteter.[8]

De største byene er Simferopol (ukr. Сімферополь , tat. Aqmescit , russ. Симферополь ) og Sevastopol (ukr. og russ. Севастополь, tat. Aqyar, base både for den ukrainske og russiske SvartehavsflåtenЧорноморський флот / Чёрноморский флот).

Historie[rediger | rediger kilde]

Antikken[rediger | rediger kilde]

Krims store arealer med dyrket mark var viktig og gjorde Krim attraktivt for andre, slik det fungerte som et europeisk «kornkammer».

Krim har derfor vært en viktig del av europeisk historie siden antikken og har skiftet eier flere ganger, fra å være gresk koloni til romersk og bysantinsk og senere underlagt den italienske bystaten Genova. Grekerne kom allerede på 600-tallet f.Kr. anla flere bykolonier. Den greske statsdannelsen Det bosporanske rike besto her fra 400-tallet til det kom i avhengighet av kong Mitridates VI av Pontos rundt 110 f.Kr. og av romerne i 63 f.Kr..

I folkevandringstiden ble Krim invadert av både gotere og khazarer, mens sørkysten var under kontroll av det bysantinske rike.

Krim-khanatet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Krim-khanatet

Senere ble noen av byene kontrollert av Republikken Genova, før en tyrkisk folkegruppe, senere kjent som krimtatarene invaderte området på 1200-tallet, og dannet Krim-khanatet i det indre av Krim i 1441 med hovedstad i Bakhtsjysaraj.

Tatarene stoppet Genovas forsøk på å skaffe seg herredømme i 1475 ved hjelp av det osmanske rike og ble etter dette en vasallstat mot å få frigitt khanen Meñli I Giray som hadde blitt tatt til fange av osmanerne. Khanatet hadde imidlertid en ganske utstrakt grad av selvstyre under osmanerne, mens osmanerne kontrollerte sørkysten.

Under russisk styre[rediger | rediger kilde]

Området etter Küçük Kaynarca-traktaten

██ Det russiske keiserrike

██ Det osmanske rike

██ Annektert av Det russiske keiserrike

██ Krim-khanatet som uavhengig

Krim kom under russisk styre under Katarina den store, da fyrst Grigorij Potemkin erobret området under den russisk-tyrkiske krig i 1768–1774 Området ble da en del av Det russiske keiserrike gjennom Küçük Kaynarca-traktaten og det siste tatarske khanatet, Krim-khanatet, ble knust. Fra 1783 av fant det sted en systematisk innvandring av russere, ukrainere og tyskere på Krim med den hensikt å svekke krimtatarerenes stilling i området.

Krim-krigen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Krimkrigen og Beleiringen av Sevastopol

Krimkrigen (18531856) var en krig mellom Russland på den ene siden og «Europas syke mann», Det osmanske riket med deres forbundsfeller Frankrike, Storbritannia, Sardinia på den andre. Store deler av halvøyas infrastruktur og næringsveier ble ødelagt under Krimkrigen.

Krigen startet som den tiende russisk-tyrkiske krig, men den økende russiske innflytelsen på Balkan, og Russlands ønske om tilgang til Middelhavet via Dardanellene på bekostning av det vaklende osmanske riket, førte til at de allierte grep inn i konflikten. Også religiøse motiver spilte inn. Tsar Nikolaj I av Russland mente at den ortodokse kirke var blitt ydmyket da osmanene hadde gitt den katolske kirke adgang til Det hellige land.

Krigen utspilte seg hovedsakelig på Krim-halvøya, men også i Azovhavet (beleiringen av Taganrog) og Østersjøen (beleiring av Sveaborg og Bomarsund). Britene angrep også Finland (som lå under den russiske kronen).

Kamphandlingene var preget av nyvinninger innen våpenteknologi og nye hjelpemidler for hæren, blant annet telegraf og jernbane. Som den første moderne stillingskrigen hadde Krimkrigen svært høye tapstall, men de fleste tapene kom som følge av epidemier (kolera, dysenteri og «krimsjuke», en form for influensa), kulde og feilaktig sårbehandling. Den elendige pasientbehandlingen ble åpenbar for samtiden, og erfaringene under Krimkrigen førte til en reform av det britiske militære sanitetsvesenet. Sentral i dette arbeidet var Florence Nightingale, som i sterk grad bidro til å utvikle den moderne sykepleien.

Byen Sevastopol ble nesten totalt ødelagt under beleiringen av byen i løpet av Krimkrigen, herunder slaget ved Balaklava i oktober 1854.

Krigens mest intense fase var over etter at franske styrker erobret Fort Malakov ved Sevastopol 8. september 1855. I fredstraktaten som ble underskrevet ved Paris-kongressen 30. mars 1856, måtte Russland som tapende part godta tunge betingelser, men de ble ikke varige. De fleste territorier begge parter hadde okkupert, ble tilbakeført til sine opprinnelig overherredømmer.

Den russiske borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den russiske borgerkrigen

Området var også krigsskueplass under den russiske borgerkrigen, hvor kontrollen over halvøya vekslet flere ganger mellom Den røde armé og Den hvite armé. Halvøya var general Pjotr Wrangel siste skanse mot bolsjevikene ledet av Nestor Makhno i 1920.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget om Sevastopol

Krim ble for alvor dratt inn i krigen mot slutten av september 1941 da Wehrmachts Armégruppe Sør under ledelse av general Erich von Mansteins nådde fram til Krim. 24. september gikk de tyske styrkene inn på halvøya over Perekopeidet, den smale landtungen som forbinder Krim med fastlandet. Etter fem dager hadde tyskerne sikret forbindelsen og et brohode på halvøya. 18. oktober rykket de videre og etter ti dager med bitre kamper falt den sovjetiske motstanden sammen, og tyskerne kunne rykke fram mot Sevastopol. 16. november hadde de tyske styrkene inntatt hele halvøya bortsett fra Sevastopol og byens nærmeste omgivelser.

I begynnelsen av desember gikk Den røde armé til motoffensiv, med et amfibieangrep over Kertsjsundet 30. desember. Kertsj ble gjenerobret, men i januar var Kertsj igjen på tyske hender. Tyskerne innledet da en beleiring av Sevastopol og satte byen under kraftig bombardement, blant annet ved bruk av jernbanekanoner. De sovjetiske styrkene holdt stand helt fram til 4. juli 1942 da de gjenværende sovjetiske styrkene kapitulerte, etter at en del hadde blitt evakuert sjøveien. Sevastopol var okkupert av tyskerne til 1944.

Jaltakonferansen fant sted på Krim 4. til 11. februar 1945. Fra v. Winston Churchill, Franklin D. Roosevelt og Josef Stalin.

Deportasjoner[rediger | rediger kilde]

I 1944 – under Josef Stalin – ble krimtatarene deportert fra Krim til Sibir og Sentral-Asia, de fleste til Usbekistan.[9][10] Fra 1988 fikk de som følge av Perestrojka lov til å flytte tilbake. Det bor i 2008 mer enn 240 000 krimtatarer på Krim. Opp gjennom de seneste århundrer har Krim vært befolket av flere ulike etniske grupper. Krimtyskerne ble deportert til Sibir i august 1941 med den øvrige etniske tyske befolkningen i Sovjetunionen som følge av den tyske invasjonen av Sovjetunionen i juni samme år. På dette tidspunktet bodde det rundt 60 000 personer av tysk herkomst på Krim. Også disse fikk lov til å vende tilbake etter Perestrojka.

Fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikk[rediger | rediger kilde]

19. februar 1954 vedtok det øverste sovjet å overføre Krim oblast fra den russiske sovjetrepublikk til den ukrainske sovjetrepublikk.[11]

Sevastopol og nærmeste omegn, som inkluderer både den russiske og ukrainske flåtebasene er et eget administrativt område og ikke en del av det selvstyrte området Den autonome republikk Krim.[12]

Urolighetene i 2014[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Krimkrisen 2014

Det kom til uroligheter og en meget spent situasjon i mars da Russland godkjente bruk av militær makt på halvøya for å sikre russiske interesser. Russiske og russlands-lojale soldater overtok flere sentrale funksjoner på halvøya. Bakgrunnen var de politiske omveltningene i Ukraina.[13]

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Politisk og administrativt er halvøya delt mellom Den autonome republikken Krim (Автономна Республіка Крим – Avtonomna Respublika Krym, krimtatarisk: Qırım Muhtar Cumhuriyeti, russisk: Автономная Республика Крым – Avtonomnaja Respublika Krym) og Sevastopol.

Statsminister i den autonome republikken Krim er fra 27. februar 2014 Sergej Aksjonov. Aksjonov ble valgt av republikkens parlament etter at den sittende regjering var avsatt.[14] Den avsatte regjering var på det aktuelle tidspunkt innesperret i regjeringskontorene.[15]

11. mars 2014 erklærte parlamentet i den autonome republikken Krim selvstendighet fra Ukraina.[16][17]

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

På steppen nord for Krimfjellene dyrkes det hvete og bomull og langs kysten i sør dyrkes det frukt, vindruer og tobakk. Det er derfor en omfattende vinproduksjon langs sørkysten. Ved kysten drives også fiske.

Industriproduksjonen er hovedsakelig foredling av jordbruksvarer, mens det ved Kertsj også er tungindustri hvor det utvinnes jernmalm og olje på Kertsjhalvøya. I lagunesjøen Syvasj i nordøst utvinnes det salt.

Turismen er en viktig næringsvei og på sørkysten finnes en rekke bade- og kursteder, blant annet i Jalta og Feodosija. På Krim arrangeres årlig dance-musikk-festivalen Kazantip.[18]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Putin signerte avtalen som gjør Krim til en del av Russland. aftenposten.no (19. mars 2014)
  2. ^ Ifølge folketellingen i 2001 hadde Krim oblast 2,024 millioner og byen Sevastopol 377 000 innbyggere.
  3. ^ About number and composition population of UKRAINE by data All-Ukrainian population census'2001 data. http://2001.ukrcensus.gov.ua Besøkt 3. mars 2014
  4. ^ Italiani perseguitati da Stalin e poi dimenticati, Il Giornale, 23. januar 2011
  5. ^ Lorenzo Bordoni, Stefano Vergine, La tragedia dimenticata degli italiani di Crimea - Come vivono i 300 tra deportati e loro discendenti, Corriere della Sera, 27. januar2012
  6. ^ A People on the Move: Germans in Russia and in the Former Soviet Union: 1763 – 1997. North Dakota State University Libraries.
  7. ^ The Persecution of Pontic Greeks in the Soviet Union (PDF)
  8. ^ Crimean Tatars Divide Ukraine and Russia, The Jamestown Foundation, 24. juni 2009.
  9. ^ Rekkedal, s. 35.
  10. ^ Subtelny, Orest (2000). Ukraine: A History. University of Toronto Press. ISBN 0-8020-8390-0. 
  11. ^ «"Подарунок Хрущова". Як Україна відбудувала Крим». Istpravda.com.ua. Besøkt 28. februar 2014. 
  12. ^ Fakta om Krim NTB, gjengitt på nrk.no 28. februar 2014
  13. ^ Dagbladet - Må bare se på at Krim blir annektert (1.3.2014)
  14. ^ Moscow Times: Crimean Parliament Dismisses Cabinet and Sets Date for Autonomy Referendum besøkt 2. mars 2014
  15. ^ New York Times: Gunmen Seize Government Buildings in Crimea besøkt 2. mars 2014
  16. ^ «Crimea parliament declares independence from Ukraine ahead of referendum». RT.com. 11. mars 2014. Besøkt 13. mars 2014. «The parliament of the Autonomous Republic of Crimea has adopted an independence declaration from Ukraine which is necessary for holding a March 16 referendum.» 
  17. ^ «How the separatists delivered Crimea to Moscow». Reuters. 12. mars 2014. 
  18. ^ Kazantip: The Party Land, euronews.com. Besøkt 2. april 2014

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]