Napoleons felttog i Russland 1812

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Napoleons felttog i Russland
Konflikt: Napoleonskrigene
Napoleons felttog i Russland
Napoleons tilbaketog malt av Adolph Northen
Dato 24. juni - 12. desember 1812
Sted Russland
Resultat
Russisk seier og ødeleggelse av La grande armée
Parter
Russland Russiske keiserrike Frankrike Frankrike
Kongedømmet Italias flagg Italia
Kongedømmet Napolis flagg Napoli
Polens flagg Hertugdømmet Warszawa
Frankrike Rhinforbundet
Sveits Sveits
Habsburgs flagg Keiserdømmet Østerrike
Preussens flagg Kongedømmet Preussen
Kommandanter
Russland Alexander I av Russland
Russland Michael Andreas Barclay de Tolly
Russland Pjotr Ivanovitsj Bagration
Russland Mikhail Kutuzov
Frankrike Napoléon Bonaparte
Kongedømmet Italias flagg Eugène de Beauharnais
Westfalias flagg Jérôme Bonaparte
Frankrike Jacques MacDonald
Habsburgs flagg Karl Philipp Fürst zu Schwarzenberg
Polens flagg Józef Poniatowski
Styrker
250 000 innledningsvis
etterhvert 904 000
550 000
Tap
210 000 530 000
Napoleon Bonaparte logo.png
Napoleon Bonaparte logo.png
Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene
1792-1815
Blücher (nach Gebauer).jpg
Jacques-Louis David 008.jpg
1. koalisjon
Prince Joseph Poniatowski by Józef Grassi.jpg
HoratioNelson1.jpg
Johann Peter Krafft 003.jpg
Don Miguel Ricardo de Alava by William Salter cropped.jpg

2. koalisjon
3. koalisjon
Den pommerske krig
4. koalisjon
Den russisk-tyrkiske krig
Jean-Baptiste-Jules Bernadotte, Prince de Ponte-Corvo, roi de Suède, Maréchal de France (1763-1844).jpg
Kutuzov by Volkov.jpg
Napoleon French Lancer by Bellange.jpg
Napoleon Swiss Grenadier in 1812 by Bellange.jpg

Kanonbåtkrigen
Finskekrigen
Krigen med Sverige
Halvøyskrigen
5. koalisjon
Invasjonen av Russland
6. koalisjon
Den norsk-svenske krig
7. koalisjon

Napoleon marsjerte med 678 000 soldater inn i Russland i 1812. Napoleon inntok Moskva, men han hadde ikke regnet med den harde motstanden og den kalde russiske vinteren. Russerne satte fyr på sin egen by, og av redsel for å bli isolert førte Napoleon sine tropper tilbake samme vei de var kommet. Tilbaketoget var en katastrofe for Napoleons hær. Soldatene hadde dårlige klær og lite mat, noe som førte til at mange (ca. 400 000) døde i kamp eller av sult eller kulde.

Forspill[rediger | rediger kilde]

1807: Tilsit-avtalen[rediger | rediger kilde]

Tsar Aleksander I av Russland og Napoleon inngikk fredsavtale og ikke-angrepspakt i byen Tilsit (idag Sovetsk). Dette var ikke noe tsaren ønsket, men han ble tvunget til å alliere seg med Napoleon etter at han hadde støttet den tapende siden i krigene mot Østerrike og Preussen.

1809: Forverring i forholdet mellom Frankrike og Russland[rediger | rediger kilde]

Frankrike gikk til handelsblokade mot Storbritannia. Dette førte til en generell svekkelse av internasjonal handel og økonomisk nedgang. (Storbritannias blokade av norske og danske havner førte til hungersnød i Norge. Dette er bakgrunnen for Henrik Ibsens dikt «Terje Vigen».) Frankrike annekterte flere tyske stater, blant annet Oldenburg, som var Tsar Aleksanders nære allierte. Frankrike provoserte Russland ved å etablere det uavhengige Storhertugdømmet Warszawa. Russland var i krig mot Tyrkia for å forsøke å drive tyrkerne ut av Balkan, og forventet hjelp fra Napoleon. Men Russland fikk ingen hjelp fra Napoleon.

1810: La grande armée[rediger | rediger kilde]

Napoleon danner en stor hær, «La grande armée», med omtrent 610 000 soldater fra Frankrike og allierte stater – Preussen, Østerrike, Sachsen, Bayern, Italia, Polen og Spania. Under halvparten av soldatene var franske.

Mai 1812: Fredavtale mellom Russland og Tyrkia[rediger | rediger kilde]

Russland forstår at Napoleon forbereder invasjon av Russland, og undertegner fredsavtale med Tyrkia i Bucuresti for å frigjøre styrker.

Juni 1812[rediger | rediger kilde]

England undertegnet avtaler med Sverige og Russland. Russland hadde tre armeer med til sammen 240 000 mann langs sin vestlige grense. Napoleons Grande Armée hadde til sammen 678 000 mann vest for grensen mot Russland.

Felttoget mot Moskva[rediger | rediger kilde]

22.-24. juni 1812 - Nemunas-elva[rediger | rediger kilde]

Uten formell krigserklæring krysset Napoleons Grande Armée grenseelven Nemunas ved byen Kovno (nå Kaunas i Litauen), og gikk inn i Russland. Omtrent 422 000 soldater ble med den franske hæren inn i Russland. Russiske styrker trakk seg langsomt tilbake.

23. juli 1812 - Mogilev[rediger | rediger kilde]

I et slag i Mogilev hindret Napoleons hær en av Russlands armeer i å slutte seg til hovedstyrken. Napoleon rykket stadig østover mot Moskva.

26. juli - 1. august 1812 - Polotsk[rediger | rediger kilde]

Napoleons hær erobret Polotsk den 26. juli. De forsøkte å gå videre, men møtte motstand fra russiske styrker, og måtte trekke seg tilbake til Polotsk. Napoleon satte igjen en betydelig styrke i Polotsk, som etter dette blir et strategisk punkt i Napoleons forsyningslinjer.

29. juli - 6. august 1812 - Smolensk[rediger | rediger kilde]

I Smolensk var de russiske troppene overlegne. Moralen i de franske troppene var dårlig, og de hadde ikke tro på at de kunne vinne. Mismotet spredde seg, og de fant lite oppmuntring i forsøkene på framrykk. Napoleon lot de franske troppene hvile i 7-8 dager mellom Velizj og Mogiljov.

16.-18 august 1812 - Smolensk[rediger | rediger kilde]

Russerne hadde samlet sine styrker og hadde 120 000 soldater samlet under ledelse av Barclay de Tolly. Tsaren var utålmodig, og presset Barclay til å yte sterkere motstand. Barclays styrker forsøkte å rykke frem mot Napoleons hær. Heldigvis for russerne gikk ikke fremrykkingen så raskt som planlagt – dermed ble Napoleons hær hindret i forberedelsene til en felle de hadde lagt opp. Hadde fellen lyktes, kunne det ha knust det russiske forsvaret. Russerne skyndte seg å trekke tilbake til Smolensk. Russerne evakuerte Smolensk og satte fyr på byen.

19. august 1812 - Valutino[rediger | rediger kilde]

Ved Valutino forberedte Napoleon en felle med 120 000 tropper. Marskalk Michel Ney med sine 30 000 mann angriper Barclays styrker på 40 000. Russerne hadde sterke stillinger i myrlendt terreng, og klarte å holde unna. Til slutt gjorde franskmennene en feil som gjorde at russerne kunne slippe unna.

20.-29. august 1812[rediger | rediger kilde]

Nå hadde Napoleon kommet to tredjedeler av veien fra elven Nieman til Moskva. Tsar Aleksander var misfornøyd resultatene til Barclay de Tolly, og erstattet ham med prins Kutusov den 20. august 1812. På veien var Napoleons tropper blitt kraftig redusert, mens russernes styrker bare vokste. Nå hadde Napoleon bare 135 000 menn og 587 kanoner igjen. Napoleon forsto at det var for mye strekk i forsyningslinjene, så han bestemte seg for å presse videre mot Moskva istedenfor å overvintre ved Smolensk. Gjennom å flytte seg videre mot hjertet av Russland, fikk Kutusov forsterkninger med nye styrker. For første gang var ikke russerne tallmessig underlegne – de hadde nå 132 000 menn og 624 kanoner.

7. september 1812 - Slaget ved Borodino[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Borodino 7. september 1812

Kutusov stanset tilbaketrekkingen ved Borodino, bare 100 kilometer utenfor Moskva. Her stod det store slaget om Moskva. Slaget varte i 15 timer, og begge sider led store tap. Omtrent 40 000 franske og 50 000 russiske soldater døde. Om kvelden, i ly av mørket, trakk russerne seg tilbake mot Moskva. Napoleon hadde vunnet slaget, men kanskje var seieren for dyr.

14. september - Moskva[rediger | rediger kilde]

Den 14. september rykket Napoleon inn i Moskva. Men innmarsjen ble kanskje ikke den triumfen han hadde drømt om. Russerne hadde evakuert Moskva og tømt byen for forsyninger. Etter at Napoleon hadde kommet inn i byen, ble den satt i brann.

Og like utenfor byen sto Kutusov med 100 000 mann klar til å angripe. Selv om de tapte slaget ved Borodino, var de ikke knust. De russiske styrkene var nå bedre rustet til kamp enn den franske hæren. Tusener av soldater frøs i hjel.

Tilbaketoget[rediger | rediger kilde]

19. oktober 1812 - Tilbaketrekningen fra Moskva[rediger | rediger kilde]

Charles Joseph Minards graf som illustrerer styrken til La Grande Armée etter hvert som den marsjerer mot Moskva og tilbake. Nedenfor vises temperaturen oppgitt i Réaumur-skalaen (-30° Réaumur = -37.5° Celsius

Napoleons menn i Moskva hadde store problemer. De var avhengig av å få forsyninger sendt fra vest, men det var store avstander. Polotsk, som var viktig for forsyningene, ble angrepet av russiske styrker. Napoleons soldater var utslitte og lei av krigen. De manglet både mat og husrom. Til slutt bestemte Napoleon seg for å forlate Moskva, og trekke seg tilbake vestover. Den 19. oktober begynte tilbaketrekkingen fra Moskva, og den 22. oktober kunne russiske styrker igjen innta byen uten kamp.

Omtrent samtidig – den 20. oktober, ble de franske styrkene drevet ut av Polotsk. Dermed var forsyningslinjene fra vest definitivt brutt, og Napoleon kunne ikke få andre forsyninger enn det de kunne plyndre på tilbaketoget.

24. oktober 1812 - Malojaroslavets[rediger | rediger kilde]

Napoleon forsøkte å gå en rute litt lengre sør enn den veien han hadde brukt under framrykkingen. Ved Malojaroslavets måtte Napoleon krysse elva Luzja. Der ventet den russiske hæren, og det ble store kamper. Napoleons hær klarte til slutt å ta seg over elva, men 5 000 franske og 6 000 russiske soldater ble drept.

Men det var en annen ting som skulle vise seg å være enda verre for Napoleon. De ble avskåret fra den sørlige vegen de hadde planlagt å ta vestover, og ble tvunget til å trekke seg tilbake den samme vegen de hadde kommet. Dette var uheldig av to grunner. For det første var den mer nordlige ruten vestover kaldere, og de franske styrkene var dårlig utrustet for å møte en streng russisk vinter. For det andre var de avhengig av å plyndre området de gikk gjennom for å få forsyninger. Denne veien hadde de gått før, da de rykket fremover mot øst, så det var ikke så mye igjen å plyndre. Det som var igjen ble systematisk tømt eller satt i brann av russiske hæren eller av sivilbefolkningen.

16.-17. november 1812 - Krasnoi[rediger | rediger kilde]

Nå hadde vinteren satt inn med temperaturer rundt 20 kuldegrader. Soldatene var slitne, sultne og kalde. I Krasnoi ble de angrepet av Kutusovs styrker med 50 000 mann. Marskalk Neys styrker, som nå var redusert til 9 000 mann, forsøkte å avskjære angrepet. Kun 800 av Neys menn overlevde slaget.

26.-28. november 1812 - Borisov[rediger | rediger kilde]

Den siste store hindringen var ved Borisov, der Napoleons hær måtte krysse elva Berezina. Mellom Krasnoi og Borisov møter restene av Napoleons hær fra Moskva styrken som var drevet ut fra Polotsk. De franske ingeniørtroppene klarte å lage to flytebroer som de kunne bruke for å krysse elva. Men de ble kraftig beskutt av russiske styrker, og det oppsto panikk når titusenvis av soldater med hester og vogner. Mange måtte klatre over døde og skadde kropper for å komme over på den andre siden. Det var en desperat kamp for å forsvare broene mot russiske angrep. Om morgenen den 28. november ble broene sprengt. Da var det fremdeles flere tusen franske soldater forsvarsløse igjen på østbredden av elva. Noen ble tatt til fange, mange ble drept av russerne, og mange druknet eller frøs ihjel når de forsøkte å svømme over elva i 20 kuldegrader.

Desember 1812 - Nemunas-elva, igjen[rediger | rediger kilde]

Krysningen av Berezina ble en katastrofe for Napoleons hær. De siste dagene av tilbaketoget ble det i tillegg enda kaldere, mellom 30 og 40 minusgrader. Da fikk Napoleon meldinger om et mulig kuppforsøk i Paris. Den 5. desember forlater han hæren sin og skynder seg tilbake til Paris.

Noen dager senere krysset restene av Napoleons Grande Armée grenseelven Nemunas igjen. Det var bare sørgelige rester igjen av den stolte hæren som gikk inn i Russland ett halvt år tidligere. Minst 400 000 franske soldater mistet livet, kanskje så mange som 550 000. Russland mistet omtrent 300 000 soldater i krigen. Et sted mellom 10 000 og 30 000 soldater var igjen da Napoleons hær til slutt nådde fram til Kaunas og Königsberg (idag Kaliningrad).

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Napoleon var nå kraftig svekket, og det ble opptøyer i de okkuperte landene, og både Preussen og Østerrike undertegner avtaler med Russland.

Den 18. oktober 1813 gikk Napoleons hær på nok et viktig nederlag i folkeslaget ved Leipzig. Etter dette ble Napoleon tvunget til å abdisere, og han ble sendt i eksil til øya Elba utenfor Italia. Kong Ludvig XVIII ble konge i Frankrike.

Krigens ettermæle i Russland[rediger | rediger kilde]

I Russland ble krigen kalt «Fedrelandskrigen», og fortellingene om krigen var mange de neste hundre årene. To av de mest kjente er laget av kunstnere som ennå ikke var født i 1812:

Forfatteren Leo Tolstoj (1828–1910) skrev romanserien Krig og fred (Vojna i mir) mellom 1864 og 1869, Dette er en av litteraturhistoriens mest kjente verker. Handlingen er lagt til Russland og Europa under Napoleonskrigene, og da spesielt under 1812-krigen.

Komponisten Peter Tsjaikovskij (1840–1893) komponerte 1812-ouverturen i 1880. Dette er en musikalsk skildring av Napoleons felttog i Russland.