Algerie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Al-Jumhūrīyah al-Jazā’irīyah ad-Dīmuqrāţīyah ash-Sha’bīyah الجمهورية الجزائرية الديمقراطية الشعبية
Den demokratiske folkerepublikken Algerie
Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Revolusjonen av folket og for folket
Innbyggernavn		Algerier, algerisk
Hovedstad		Alger
Tidssone		UTC+1
Areal  – Totalt:  – Vann:		Rangert som nr. 11 2 381 740[a] km² 0 %
Befolkning  – Totalt:		Rangert som nr. 36 34 178 188[b]
Bef.tetthet		14,35 innb./km²
Styreform		Demokratisk republikk
President		Abdelaziz Bouteflika
Statsminister		Abdelaziz Belkhadem
Offisielt språk		Arabisk, Tamazight(berbisk)
Uavhengighet fra		Frankrike 5. juli 1962
Valuta		Algerisk dinar (DZD)
Nasjonaldag		1. november
Nasjonalsang		«Kassaman»
Toppnivådomene		.dz
Kart over Den demokratiske folkerepublikken Algerie
a^ CIA World Factbook (15. juli 2008) b^ CIA World Factbook (est. juli 2009)

Den demokratiske folkerepublikken Algerie (fransk: L’Algérie, arabisk: الجزائر, tamazight: Dzayer, offisielt (fransk): la République algérienne démocratique et populaire) er et land i Afrika som grenser til Marokko, Vest-Sahara, Mali, Mauritania, Niger, Libya og Tunisia. I utstrekning er Algerie det nest største landet på det afrikanske kontinentet, og strekker seg fra middelhavskysten til langt inne i Sahara. Landet inngår i det området i Nord-Afrika mellom Middelhavet, Sahara og Atlanterhavet som betegnes som Maghreb.

Innhold 1 Geografi 2 Økonomi 3 Befolkning 4 Historie 4.1 1830-1986 Kolonitid, frigjøring og diktatur 4.2 1986-1992, opptøyer, frie valg og nytt statskupp 4.3 1992-1999, borgerkrig, forsoning 4.4 2000-2006, fortsatte kamper, ny forsoning 4.5 2006-, ny voldsspiral, sammenkoblinger med Al-Qaida 5 Provinser 6 Kjente algirere 7 Se også 8 Litteratur 9 Referanser 10 Eksterne lenker

[rediger] Geografi

Topografisk kart, viser Atlasfjellene i nord

Fra Hoggarfjellene sør-øst i landet

Sahara utgjør 85 % av landet

Algerie har tre distinkte landskapstyper: kyst, fjell og ørken. De fruktbare kystområdene i nord har et typisk middelhavsklima med solrike og varme somrer, og kjølige, regnfulle vintre. Kystlinjen er klipperik og har få naturlige havner.

Platået Chott og den delen av Atlasfjellene som ligger i Sahara har mer ekstremt kontinentalklima med varme somrer og kaldere vintre. Her kan det være frost og snø om vinteren og nettene kan være kalde, mens dagen er forholdsvis varm. Like sør for Atlasfjellene ligger et smalt belte med steppelandskap. Biskra, som ligger her, har en årlig nedbørnormal på 159 mm.

I landet sør for Atlasfjellene ligger Sahara med svært tørt klima og stekende varme. Den tørre og varme sciroccovinden fra sør kan i perioder føre saharavarmen nordover.

Sahara er praktisk talt helt tørr. Det kan regne nå og da, men mengdene er så små og uregelmessige at det ikke fanges opp i klimastatistikk. I det sørøstlige Algerie stiger fjellet Hoggar opp til nesten 2 700 moh.

Algeries miljøproblem omfatter jorderosjon, forurenset avløpsvann, forurensning fra oljeraffineri og mangel på ferskvann. All elektrisitet produseres med fossilt brennstoff.

[rediger] Økonomi

Petroleumindustrien er den viktigste næringsveien i Algerie og står for 30 % av bruttonasjonalproduktet og over 95 % av eksportinntektene. Landet har verdens fjortende største reserve av olje. Algerie har også verdens åttende største naturgass-reserver og er verdens fjerde største eksportør av naturgass.^[1][2]

Andre naturressurser er jernmalm, fosfat, uran, bly og sink.

Regjeringen prøver å få investeringer i andre bransjer. Landet har problemer med høy arbeidsløshet og lav levestandard.

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	% av BNP	År, kilde
BNP	114,7 mrd $		2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken)	5,3 %	2005, UNDP
Industriproduksjon	4,9 %		2006, UN Statistics
Konsumpriser	4,5 %		2004, UNDP
Renter 3 mnd
Arbeidsløshet	20,0 %		2004, UN Statistics
Handelsbalanse	31,9 mrd US$		2006, WTO Trade Profiles
Betalingsbalanse	9,78 mrd US$		2006, WTO Trade Profiles
Utviklingshjelp	0,36 mrd $		2005, UNDP
BNP per innb	3112 $		2005, UNDP

[rediger] Befolkning

99 % av innbyggerne i Algerie er av berbisk opphav. Gjennomsnittsalderen er 22,5 år (2002), mens middellevealderen er 70,5 år (2003). Innbyggerne snakker arabisk, berbisk og fransk. 30 % av den voksne befolkningen er analfabeter. (2003)

Sunni-islam er offentlig religion og har oppslutning fra 99 % av innbyggerne; de øvrige er kristne og jøder.

[rediger] Historie

[rediger] 1830-1986 Kolonitid, frigjøring og diktatur

• Algerie var fra 1830 til 1962 en fransk koloni. I frigjøringskrigen mellom Frankrike og Den nasjonale frigjøringsfront (National Liberation Front - NLF) ble 30 000 franske soldater og over 1 500 000 algeriere drept. Det som skjedde er også kjent som den algeriske massakren. Landet ble selvstendig i 1962 ved Evianavtalen under ledelse av Ahmed ben Bella etter Algeriekrigen.

• I 1963 ble den tidligere frigjøringskjemperen og NLF-lederen Ahmed Ben Bella valgt som Algeries første president.^[3]

• Forsvarsministeren, oberst Houari Boumedienne, tok makten fra Ben Bella i et statskupp i 1965 og nasjonaliserte store deler av næringslivet. Boumedienne gjorde det klart at han ville få en slutt på korrupsjonen Algerie.^[3] Landet orienterte seg mot Sovjetunionen.

• I 1976 ble Boumedienne valgt til president. Han satte i gang en hurtig industrialiseringsprosess for hele landet.^[3]

• I 1978 døde Boumedienne. Etter et kompromiss i den militære ledelsen ble han erstattet av oberst Chadli Bendjedid.^[3]

[rediger] 1986-1992, opptøyer, frie valg og nytt statskupp

• På grunn av et stort fall i gass og oljeprisene kollapset Algeries økonomi. På grunn av stigende inflasjon og høy arbeidsledighet brøt det ut opptøyer i 1986.^[3]

• På grunn av de økonomiske forholdene brøt det ut nye opptøyer i 1988. Harde kamper mellom demonstranter og opprørsstyrker.^[3]

• Folkeforsamlingen opphevet forbudet mot å danne nye partier i 1989 og innførte flerpartisystem. De vedtok også en ny valglov som tillot nye partier å delta i fremtidige valg.^[3]

• I 1989 ble Den Islamske Frelsefronten (Front Islamique du Salut - FIS), sammen med 20 andre partier, grunnlagt og registrert.^[3]

• I lokalvalgene i 1990 fikk FIS 55 % av stemmene.^[3]

• Regjeringen skrev ut parlamentsvalg til juni 1991. De innførte samtidig restriksjoner mot å føre valgkamp i moskeer. FIS svarte med å innføre generalstreik. Valget ble utsatt og FIS-lederne Abassi Madani og Ali Belhadj ble fengslet.^[3]

• Det første valgrunden ble gjennomført i desember 1991. Opinionen så på det gamle regimet som arrogant og korrupt, og FIS vant 188 seter direkte. Det så ut til at partiet var garantert å få majoritet etter den andre valgomgangen.^[3][4]

• Den 4. januar 1992 oppløste presidenten nasjonalforsamlingen.^[3]

• Den 11. januar 1992 gikk president Chadli av, under tydelig press fra den militære ledelsen. En komité bestående av fem medlemmer tok over.^[4]

• Den 8.–9. februar 1992 brøt det ut voldelige sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og medlemmer av FIS. Det ble erklært unntakstilstand, og FIS ble forbudt.^[3]

• I april 1992 ble Mohamed Boudiaf, som var veldig populær i Algerie etter frigjøringskrigen, satt til å lede komiteen på fem medlemmer. Dette ble av mange betraktet som et forsøk på å legitimere maktovertakelsen.^[3][4]

[rediger] 1992-1999, borgerkrig, forsoning

• Den 29. juni 1992 ble Boudiaf drept i et attentat. En livvakt fra hans egen livgarde ble dømt for drapet, og det ble påstått at han hadde islamistiske forbindelser. Men innad i Algerie er det en omfattende tro på at drapet på Boudiaf ble beordret av mektige personer innen militæret og/eller sikkerhetstjenesten.^[3][4]

• I juni–juli 1992 dukket gruppen Væpnet Islamsk Gruppe (GIA) opp. Samtidig økte volden i landet, og gruppen ble pekt ut som ansvarlig for dette.^[3]

• I 1994 overtok den pensjonerte obersten Liamine Zeroual ledelsen over komiteen.^[3]

• I 1995 vant Zeroual en fem års periode med et komfortabelt godt flertall. Valget ble kritisert både nasjonalt og internasjonalt, og det regnes som lite sannsynlig at valget reflekterte velgernes faktiske stemmegivning.^[3][4]

• I en folkeavstemning i 1996 stemte 85 % for konstitusjonelle endringer foreslått av Zeroual. Også dette valget ble kritisert.^[3][4]

• I parlamentsvalget i 1997 vant det nydannede partiet Democratic National Rally, foran det moderate islamske partiet, Movement of Society for Peace.^[3]

• I 1998 ba president Zeroual om om nyvalg på president før hans periode var over. Tidligere utenriksminister Abdelaziz Bouteflika ble valgt til president i 1999. Alle hans motkandidater trakk seg i protest mot at de ikke mente de hadde fått tilstrekkelige garantier for frie og rettferdige valg.^[3]

• I 1999 inngikk partene våpenhvile og avtale om amnesti. Etter lange og i all hovedsak hemmelige forhandlinger mellom regjeringen og FIS væpnede seksjon, Den Islamske Redningsarméen (AIS), godkjennes Bouteflikas lov om sivil forsoning i en folkeavstemning. Tusenvis av AIS (FIS) og andre væpnede gruppers medlemmer fikk amnesti. Fredsplanen ble avslått av gruppene GSPC og GIA.^[3][4]

• I perioden 1992–2000 hadde over 100 000, sannsynligvis mer enn 150 000, mennesker mistet livet i voldshandlingene.^[3][4][5]

[rediger] 2000-2006, fortsatte kamper, ny forsoning

I årene etter 2000 var det fortsatt spredte kamper mellom sivile og sikkerhetsstyrker og angrep fra og mot begge sider. Det ble hevdet at motstanden kom fra mindre og isolerte grupperinger som var motstandere av forsoning, men i året etter amnestiet ble det drept gjennomsnittlig 200 mennesker per måned i kamper mellom sikkerhetsstyrker og motstandsgrupper.^[3][6]

• I april–desember 2001 ble mer enn 60 berbiske ungdommer som demonstrerte, skutt og drept av algeriske sikkerhetsstyrker i Kabylie-regionen. En offisiell granskning slo fast at skytingen var en overreaksjon fra politiets side mot en fredelig protest. Demonstrantene protesterte mot brutalitet fra politiet og sikkerhetsstyrker, og demonstrasjonen startet som en reaksjon på at en tenåring døde i politiets varetekt. Demonstrasjonene må også ses i sammenheng med langvarige sosiale og økonomiske problemer. Flere hundrede tusen mennesker deltok i demonstrasjonene.^[3][4][7][8]

• I mai 2001 trakk det hovedsakelig berbiske partiet Kulturdemokratisk samling (Rassemblement pour la Culture et la Démocratie, RCD) seg fra regjeringen i protest mot statens håndtering av opptøyene i Kabylie.^[3]

• I september 2001 hevdet myndighetene å ha drept 28 motstandssoldater i en militær offensiv mot GSPC. Drapene var et resultat av langvarig bombing mot motstandsgrupper ca 300 km syd for Alger, i fjellregionen mellom ørkenbyene Laghouat og Djelfa.^[5]

• I oktober 2001 fikk det berbiske språket tamazight offisiell status i Algerie som en del av en pakke med innrømmelser fra regjeringen. Andre deler av pakken innebar at det skulle reises saker mot de ansvarlige for drapene på demonstranter sommeren før, og at ofrenes familier skulle få kompensasjoner.

• I mars 2002 annonserte president Bouteflika at tamazight skulle ha status som nasjonalspråk. I tiden fra frigjøringen fra Frankrike i 1962 og frem til 2002 hadde den arabiske majoriteten i landet, med støtte fra den militære ledelsen og fra den islamittiske lobbyen, krevd at arabisk sulle være det eneste offisielle språket.^[3][8]

• I november 2001 var der store oversvømmelser i Algerie, og flere hundre ble drept.^[3]

• Fire av Algeries politiske partier boikottet valget i juni 2002 og kalte det for en farse. To av disse partiene representerte hovedsakelig berbere. Algeries premierminister (statsminister) Ali Benflis' parti, FLN, vant i et valg som var preget av vold og lav valgdeltakelse.^[3]

• Den 21. mai 2003 ble mer enn 2 000 mennesker drept i et jordskjelv som hadde senter nord i Algerie, nær hovedstaden Alger.^[3]

• I juni 2003 ble både lederen for Islamsk Frelsesfront (FIS), Abassi Madani, og hans nestkommanderende Ali Belhadj, frigitt.^[3]

• I 2004 ble president Bouteflika gjenvalgt ved et valgskred.^[3]

• Ifølge et kommuniké fra myndighetene i januar 2005 hadde de arrestert lederen for Islams Væpnede Gruppe (GIA), Nourredine Boudiafi, og drept hans nestkommanderende. Myndighetene mente at gruppen var nær ved å være knust.^[3]

• På den samme tiden inngikk myndighetene avtaler med berberledere og inngav løfter om økte investeringer i Kabylie-regionen. Berbisk språk skulle også få økende anerkjennelse som likeverdig.^[3]

• En offentlig oppnevnt kommisjon slo i mars 2005 fast at myndighetene stod bak mer enn 6 000 forsvinninger under borgerkrigen på 90-tallet.^[3]

• Ved folkeavstemning i september 2005 ble et nytt forsoningsreferendum vedtatt, og mange fikk amnesti etter voldshandlingene på 90-tallet.^[3]

• I lokalvalgene i november 2005 beholdt opposisjonspartiene sin majoritet i Kabylie-regionen, som hovedsakelig er befolket av berbere.^[3]

• I mars 2006 startet en seks måneders amnestiperiode. Under denne perioden skulle ettersøkte militante som overgav seg få amnesti for alt bortsett fra de mest alvorlige forbrytelser. Myndighetene frigav også en første gruppe med fengslede motstandskjempere.^[3]

• I mai 2006 ble det annonsert at Algerie skulle betale tilbake hele sin gjeld til Paris klubben (the Paris Club group of rich creditor nations.) Dette ble sett på som et signal om at Algeries økonomi hadde gjenreist seg.^[3]

• I september 2006 vendte lederen for FIS, Rabah Kebir, hjem fra sitt frivillige eksil. Han oppfordret alle motstandskjempere til å legge ned sine våpen.^[3]

[rediger] 2006-, ny voldsspiral, sammenkoblinger med Al-Qaida

• Desember 2006, veibombe mot oljearbeidere. En person ble drept i et bombeangrep som rammet en buss med personell fra et amerikansk oljefirma. Salafistisk Gruppe for Bønn og Kamp (GSPC) tok på seg ansvaret, og oppfordret like etter til angrep mot alle franskmenn i Algerie.^[3]

• Januar 2007, GSPC omdøpte seg selv til Al-Qaida i det Islamske Maghreb.^[3]

• Februar 2007, terrorbomber. Syv bomber gikk av på tilnærmet samme tidspunkt øst for Alger. Seks ble drept.^[3]

• Mars 2007, veibombe mot oljearbeidere. Tre algeriere og en russer ble drept i et veibombeangrep. De arbeidet for et russisk oljerørlednings firma.^[3]

• Mars–april 2007, militær offensiv mot motstandkjempere. I et forsøk på å sette en stopper for økningen i bombeangrep settes det i gang en større offensiv mot motstandskjemperne.^[3]

• April 2007, to bomber i Alger mot offentlige kontor og politistasjon. 33 personer ble drept og mer enn 200 skadet i to bombeangrep i Alger rettet mot mot offentlige kontorer og politistasjoner. Al-Qaida i det Islamske Maghreb tok på seg ansvaret for bombene.^[3][9]

• Mai 2007, parlamentsvalg. I et valg preget av voldsomme kamper mellom motstandsgrupper og sikkerhetsstyrker beholdt de regjeringstro partiene makten.^[3]

• Juli 2007, selvmordsbomber mot militærbrakke. En selvmordsbomber gikk til angrep mot en militærbrakke og drepte seks.^[3][9]

• September 2007, serie med bombeangrep. Minst 54 blir drept i en serie med bombeangrep, blant annet i Batna og Dellys. Al-Qaida i det Islamske Maghreb tar på seg ansvaret for angrepene.^[3]

• Al-Quaidas nestleder, Ayman al-Zawahri, oppfordrer nordafrikanske muslimer til å «rense» sine land for spanjoler og franskmenn.^[3][9]

• Desember 2007, to bilbomber i Alger. To bilbomber rammet FN-bygningen og rettsbygningen i Alger. 41 mennesker omkom, blant dem 10 FN-ansatte.^[3][9][10]

• Januar 2008, veibombe mot politipatrulje. Fire politimenn ble drept i et bombeangrep i Naciria.^[9]

• 5. juni 2008, veibombe mot soldater. Seks soldater ble drept i et bombeangrep øst for Alger.^[9]

• 8. juni 2008, to bilbomber øst for Alger mot fransk firma og politi. 12 drept i bombeangrep. Den første bomben drepte en fransk ingeniør, Pierre Nowacki, og hans sjåfør. De traff bomben da de forlot anlegget hvor Nowacki arbeidet med et renovasjonsprosjekt. Den neste bomben gikk av litt senere. Den tok livet av åtte politimenn og tre brannmenn.^[9][11]

• Juni 2008, utskiftning i regjeringen. President Bouteflika erstatter premierminister Abdelaziz Belkhadem med Ahmed Ouyahia som har vært premierminister to ganger tidligere.^[3]

• 10. august 2008, selvmordsbombe mot politistasjon. Åtte ble drept i et selvmordsangrep mot en politistasjon i Zemmouri.^[9]

• 17. august 2008, bakholdsangrep. 11 drept i bakholdsangrep.^[10]

• 19. august 2008, selvmordsbombe mot politiskole. 48 ble drept i et selvmordsangrep mot en politiskole i Issers. Det Hvite Hus fordømte bombingen.^[9][10]

• 20. august 2008, to bilbomber mot militært hovedkvarter og og buss. 12 personer ble drept og 31 skadet i et dobbelt bombeangrep i Bouira 90 km sør-øst for Alger. Den ene bomben rammet det militære hovedkvarteret nær Hotel Sofi, da en selvmordsbomber kjørte en buss inn i bygningen. Den andre bomben rammet en buss full av algeriske arbeidere som var ansatt i det kanadiske firmaet SNC-Lavalin Group Inc. Bombene gikk av omtrent samtidig.^[9][10]

[rediger] Provinser

Utdypende artikkel: Algeries provinser

Algerie er inndelt i 48 provinser (wilayah). Alle provinsene har samme navn som deres Administrasjonssenter.

[rediger] Kjente algirere

• Zinedine Zidane, fotballspiller
• Karim Benzema, fotballspiller
• Albert Camus, forfatter
• Ahmed Ben Bella, (احمد بن بل) Algeries første president
• Lounis Ait Menguellet, musiker
• Kateb Yacine, musiker
• Si Mohand, poet
• Jean Amrouche, poet
• Sofia Boutella , danser
• Samir Nasri, Fotballspiller (Arsenal)
• Cheb Khaled, musiker
• Cheb Mami, musiker
• Cheb Hasni, musiker

[rediger] Se også

• Liste over byer i Algerie

[rediger] Litteratur

• Kateb Yacine. Nedjma. Pax, 1998 (roman fra 1956)
• Assia Djebar. Kjærlighet, fantasia : roman. Emilia, 2003
• Hélène Cixous. Blendverk : opphavlege scenar. Gyldendal, 2006 (Erindringsroman fra kolonioppvekst)

• Khalida Messaoudi. En oppreist kvinne fra Algerie. Pax, 1998 (politisk biografi om feminist)
• Frantz Fanon. Jordens fordømte. Pax, 1991 (1. norske utg 1967)
• Cathrine Løchstøer. Algerie : ved demokratiets grense. Aschehoug, 1995
• Ryszard Kapuscinski. «Algerie tildekker sitt ansikt» I: Fotballkrigen. Aschehoug, 1992
• Henri Lhote. Bergkunsten i Sahara : oppdaginga av ein 8000 år gammal kultur. Samlaget, 1959

• norart 12 artikler om Algeries historie og politikk

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker