Vaksine

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vaksinering mot rubella, Brasil, 2008.

Vaksine (av latinsk vacca; «ku», vaccinia; «kukopper») er svake eller døde smittestoffer eller toksiner som tilføres kroppen for å gjøre den immun mot sykdommen det aktuelle smittestoffet bærer med seg. En vaksine fungerer som et antigen og fører til at kroppen begynner å danne antistoffer. Mens mange vaksiner gir livslang beskyttelse, er det andre som må gjentas, f.eks. vaksinen mot influensaviruset.

Historie[rediger | rediger kilde]

Skepsisen mot den nye «mirakelkuren» var stor, her en karikatur fra 1802 som viser effekten av vaksinasjon med kukopper.

Vaksinering er en gammel prosess, med opphav i Kina, hvor man pustet inn et pulver laget av vev fra mennesker som var døde av kopper. Denne prosedyren kalles inokulasjon.[1] I Europa ble vaksinasjon mot kopper først gjort av Edward Jenner, ved å sprøyte puss fra kukopper inn i kroppen. I 1979 ble kopper erklært utryddet av WHO, den eneste sykdommen menneskeheten så langt har klart å utrydde.

Ordet kommer av vaccina som var navnet på kukopper. Den nye teknikken fra 1796 kalte man for vaksinasjon og dermed ble det beskyttende stoffet kalt vaksine.

I 1880 utviklet Louis Pasteur en immuniserende kur mot miltbrann basert på sine oppdagelser om mikroorganismers rolle i smittespredning.[1] Som en gest til Jenner valgte Pasteur å bruke den samme betegnelsen, og derfor er vaksine blitt en fellesbetegnelse for kunstig immunisering.

Edward Jenner

Funksjon[rediger | rediger kilde]

Ved en vaksinasjon blir enten døde, svekkede eller deler av en sykdomsfremkallende mikroorganisme sprøytet inn i kroppen. Lymfocyttene vil ta seg av dem slik de gjør med alle ukjente mikroorganismer, og vil danne hukommelsesceller som vil gjenkjenne disse mikroorganismene, og fjerne dem raskere hvis kroppen blir utsatt for dem igjen.

Vaksineringen må skje før man blir smittet. Hvis ikke, kan man benytte seg av såkalt serumsbehandling, som vil si at man sprøyter inn antiserum fra en person som er vaksinert, eller som er immun, fordi personen har hatt sykdommen før. Dette har blant annet vært prøvd ut mot ebola ved at smittede pasienter har fått overført blod fra pasienter som har overlevd sykdommmen.[2]

Selv om de fleste vaksiner ikke gir 100 % beskyttelse, vil høy vaksinedekning være tilstrekkelig til å forhindre smittsomme sykdommer å spre seg i befolkningen. De få individer som ikke er vaksinerte eller hvor vaksinen ikke har effekt vil likevel ikke bli syke fordi det ikke finnes tilstrekkelig med potensielle smittebærere. Dette kalles flokkimmunitet.

Selv om kopper er den eneste sykdommen som regnes som utryddet på grunn av vaksiner er det en lang rekke sykdommer som i praksis er eliminert i land hvor det er høy vaksinedekning. Særlig gjelder dette barnesykdommer, og derfor er vaksinedekning en av de viktigste faktorene når det gjelder kampen mot spedbarnsdødelighet. I tillegg er vaksinasjon et viktig våpen i kampen mot antibiotikaresistens fordi vaksiner reduserer behovet for å antibiotika når færre blir syke.[3]

Praksis[rediger | rediger kilde]

I de fleste land har helsemyndighetene etablert vaksineprogrammer der barn vaksineres etter en forhåndsbestemt tidsplan. I utviklingsland land kan vaksinedekningen være mangelfull, enten ved at myndighetene ikke har et fullverdig vaksinasjonsprogram eller at distribusjon av vaksinene er forhindret av økonomiske eller politiske årsaker. Vaksinering er derfor en viktig del i mange vestlige lands bistandsprogram.[4] Mange hjelpeorganisasjoner deltar også i vaksinasjonsarbeid i land hvor myndighetene ikke klarer å gjennomføre dette selv.

Vaksinasjon av en geit

I tillegg til vaksinasjonsprogram for barn kommer vaksiner mot sesonginfluensa som normalt tilbys risikogrupper og helsepersonell.[5] Mange tar også ekstra vaksiner før de reiser til land hvor det kan være stor utbredelse av sykdommer som ikke anses som en trussel i landet man bor i.

Vaksiner er også et viktig satsingsområde innen landbruk og havbruk for å hindre spredning av sykdommer og redusere bruk av antibiotika.[6]

Risiko[rediger | rediger kilde]

Hensikten med vaksinasjon er å fremkalle en immunrespons som gjør at kroppen produserer antistoffer. Som regel benyttes enten døde eller svekkede mikroorganismer som ikke har potensiale til å utløse sykdom. En lett reaksjon som feber eller slapphet er likevel vanlig, men alvorlige bivirkninger er meget sjeldne.[7] Vaksiner må gjennom store vitenskapelige tester før de kan implementeres i vaksineprogram, og det anvendes ikke vaksiner hvor risikoen for bivirkning av vaksinen kommer i nærheten av risikoen ved å bli smittet av sykdommen man vaksineres mot.

Et kjent tilfelle av bivirkning fra vaksine er svineinfluensavaksinen som man med stor sikkerhet har kunnet slå fast har utløst narkolepsi i sjeldne tilfeller.[8]

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

Vaksinemotstand[rediger | rediger kilde]

Det faktum at vaksiner årlig redder millioner av liv har ikke klart å forhindre motstand mot vaksinering.[9][10] Det har de siste tiårene vært en økende spredning av antivitenskap og konspirasjonsteorier om at vaksinering er skadelig, og enkelte fremholder også påstander om at vaksinering er en planlagt befolkningskontroll.

Den mest kjente talsmann for slike holdninger er Andrew Wakefield som ved å forfalske forskningsdata klarte å sette ut et rykte om at MMR-vaksine førte til autisme. Selv om denne svindelen er avslørt, fortsetter denne myten å spre seg.[11] I vestlige land har skepsisen til vaksiner ført til oppblomstring av sykdommer som tidligere nesten var utryddet grunnet høy vaksinedekning.[12][13] I enkelte asiatiske land har konspirasjonsteorier om den vestlige verdens vaksineprogrammer gjort det svært vanskelig å gjennomføre massevaksinering, og helsearbeidere har sågar blitt drept av ekstreme grupper som mener at vaksinering er en form for sterilisering.[14] I Norge er det særlig blant innvandrere og antroposofer at skepsisen mot vaksiner holdes i hevd.[15][16]

De amerikanske skuespillerne Jim Carrey og Jenny McCarthy har også gått ut offentlig med sin motstand mot vaksiner, og sistnevnte gir sågar MMR-vaksinen skylden for sin sønns autisme.[17]

En uheldig konsekvens av vaksineskepsis er at anvendelsen av kvikksølvforbindelsen tiomersal er tatt ut av barnevaksinasjonsprogrammene. Dette betyr i praksis at man bare kan distribuere enkeltdoser fordi man mangler konserveringsmiddel for flerdosedistribusjon. En slik begrensning har liten konsekvens i vestlige land, men er en betydelig logistikkutfordring i utviklingsland.[18]

Reaksjoner mot leger[rediger | rediger kilde]

I 1924 ble den amerikanske legen Walter Hadwen tiltalt for å ha forårsaket en ung pikes død etter at han hadde nektet å vaksinere henne mot difteri og hun døde av sykdommen. Han ble imidlertid frikjent fra disse anklagene.

I 2003 ble den amerikanske legen fratatt sin legelisens etter at hun hadde promotert diverse alternative behandlingsformer, inkludert en spesiell kur for å avgifte kroppen etter påståtte vaksineskader.[19]

I 2005 fikk den østerrikske legen Johann Loibner inndratt sin legelisens for ett år for å ha motarbeidet det statlige vaksinasjonsprogrammet.[20] Loibner mente seg beskyttet av ytringsfriheten, men i vedtaket ble det slått fast at folkehelsen stod over hans rett til å promotere sin vaksinemotstand overfor sine pasienter.

I 2011 fikk den amerikanske legen Mark Geier inndratt sin legelisens for å ha advart mot vaksinering med den påståtte forbindelsen mellom vaksiner og autisme som begrunnelse.[21] Hans sønn David Geier ble senere bøtelagt for å ha bedrevet medisinsk behandling uten legelisens.[22]

I 2012 mottok den norske legen Siri Aabel reprimande fra Legeforeningens etiske råd fordi hun frarådet foreldre å vaksinere sine barn.[23]

I 2013 ble den kanadiske legen William Vitale suspendert for å ha blandet sammen vaksiner som skulle ha blitt gitt separat, og gitt disse til 500 barn.[24]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]