Kolanordmenn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Кухня норвежских колонистов.JPG
Норвежская семья Ойен - одна из первых, переселившихся на Мурманский берег. Колония Цып-Наволок. 1930-е годы..JPG

Kolanordmenn er en betegnelse på nordmenn som utvandret og bosatte seg langs kysten av den russiske Kolahalvøya på slutten av 1800-tallet. I 1860 bevilget den russiske tsaren tillatelse til norske bosetninger på Kola. Rundt 1870 dro flere norske familier fra Finnmark til Kolakysten, lokket av en fremtid med fiske og handelsprivilegier som ble gitt dem av russiske myndigheter. De fleste bosatte seg i Tsip-Navolok (russisk: Цыпнаволок) på østsiden av Fiskerhalvøya, like sydøst for Varangerhalvøya i Finnmark. Andre bosatte seg i Vajdaguba (russisk: Вайдагуба) på nordvestsiden av halvøya, på Kapp Nemetskij (russisk: мыс Немецкий), mens atter andre befolket Kildin. Det utviklet seg et levende norsk samfunn på halvøya med nær kontakt til hjemlandet, spesielt med Vardø. Selv om noen av nybyggerne returnerte til Norge etter den russiske revolusjonen i 1917, forble de fleste i Tsip-Navolok. Også etter revolusjonen flyttet også ytterligere noen finnmarkinger som sympatiserte med kommunismen hit.

I 1930 ble de norske fiskerne tvunget inn i arbeidskollektivet Polarstjernen (russisk: Poljarnaja Zvezda). Stalins forfølgelser i og etter 1936 rammet det lille norske samfunnet sterkt. Flere nordmenn ble skutt etter tvangsrettsaker eller sultet til døde i Sovjetunionens Gulagleire. Noen ble også anklaget, dømt og henrettet for å ha snakket norsk. 23. juni 1940 beordret Lavrentij Berija fra NKVD at Murmansk Oblast (region), som omfatter hele Kolahalvøya, skulle renses for «utenlandske nasjonaliteter». Alle norske innbyggere ble da tvangsflyttet fra Kolahalvøya til Karelsk-Finsk SSR. De ble imidlertid ikke der lenge, de måtte flytte på grunn av den finske fortsettelseskrigen i 1941. Våren 1942 døde mange av nordmennene av sult og underernæring. Til tross for at mange nordmenn hadde kjempet hardt i Sovjet-hæren under den andre verdenskrig, fikk de ikke returnere til sine hjem på Kola etter krigen. De ble også nektet enhver realistisk sjanse til å nære sine kulturelle røtter, og det norske språket ble gradvis glemt.

Først etter 1990 våget mange av kolanordmennene igjen å betone sin bakgrunn. Kun få av dem hadde vært i stand til å beholde det norske språket sitt, en foreldet Vardø-dialekt. De fikk medieoppmerksomhet og det ble kjempet for at kolanordmenn og deres etterkommere skulle få norsk statsborgerskap. Noen av dem har emigrert tilbake til Norge.

Se også[rediger | rediger kilde]

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]

DIS-Finnmarks nettutstilling om Kolanordmenn