Ivan III av Russland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Albus rex» Ivan III

Ivan III Vasiljevitsj (russisk: Иван III Васильевич) (født 22. januar 1440, død 27. oktober 1505), også kjent som Ivan den store, var storfyrste (russisk: вели́кий князь – velikij knjaz) av Storfyrstedømmet Moskva, og brukte også den mer storslåtte tittelen «storfyrste av hele Russland» (i vestlig litteratur ofte feilaktig oversatt som «alle Russland»). Ivan III kalles også «samleren av de russiske land», da han tredoblet landets territorium, og la grunnlaget for den russiske nasjonalstaten. Han var med 43 års regjeringstid den lengst herskende monark i Russlands historie.

I han regjeringstid ble Novgorod erobret, den gyldne horde knust, og den ortodokse kirkens senter ble flyttet til Moskva etter Konstantinopels fall. Han førte en ekspansjonspolitikk mot vest og hans kamp om Østersjøen førte til konflikt med Litauen, Sverige og Livland. Han lokket også dyktige italienske byggmestere til Moskva, som fikk i oppdrag å renovere og omskape Moskvas Kreml. Under Ivan III's styre ble også byens første bygninger i stein oppført.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ivans foreldre var Vasilij II og Maria av Borovsk. Han var samregent med sin far de siste år av hans liv, og etterfulgte han i 1462. Ivan holdt urokkelig fast ved samlingspolitikken til sine forgjengere, men var likevel forsiktig, på grensen til det engstelige. Han unngikk så langt som mulig voldelige konfrontasjoner med sine naboer helt til alle omstendigheter var særdeles gunstige, og foretrakk alltid heller å oppnå sine mål gradvis og via omveier. Storhertugdømmet Moskva var på denne tid blitt en kompakt og mektig stat, mens dets rivaler var blitt svekket; en meget fordelaktig tilstand for de spekulative aktivitetene til en statsmann av Ivan III's bemerkelsesverdige karakter.

Erobringen av Novgorod[rediger | rediger kilde]

Hans første foretak var en krig med Republikken Novgorod, som hadde utkjempet en rekke kriger helt tilbake til i hvert fall Dmitrij Donskojs regjeringstid over Moskvas religiøse og politiske suverenitet generelt og mere spesifikt over Moskvas forsøk på å erobre landområder fra Novgorod i Nordre Dvina-regionen.[1] Novgorod var urolig over Moskvas voksende makt, og hadde forhandlet med Litauen i håp om å kunne plassere seg selv under beskyttelse av Kasimir IV, konge av Polen og storfyrste av Litauen, en potensiell allianse som Moskva så på som apostasi fra Den ortodokse kirke.[2] Ivan gikk til felts mot Novgorod i 1470, og etter at hans generaler to ganger i løpet av sommeren 1471 hadde beseiret republikkens styrker, ved Slaget ved Sjelon-elva og deretter ved Nordre Dvina, var Novgorod tvunget til å akseptere en fredsavtale, hvor de gikk med på å avslutte sin tilnærming til Litauen og måtte avstå en betydelig del av sine nordlige territorier, samt å betale en krigserstatning på 15 500 rubler.

Fasettpalasset (1487–91) ble bestilt av Ivan fra italienske arkitekter.

Ivan besøkte byen Novgorod flere ganger i løpet av de neste årene, og arresterte flere pro-litauiske bojarer og konfiskerte eiendommene deres. I 1477 kom det to utsendinger fra Novgorod, som hevdet å være sendt av erkebiskopen og hele byen, og tiltalte Ivan i en offentlig audiens som Gosudar (hersker eller monark) i stedet for det vanlige Gospodin (herre).[3] Ivan grep straks tak i dette som en anerkjennelse av hans overhøyhet. Da Novgorod avviste utsendingene (en av dem ble drept på vetsjen sammen med flere andre av pro-Moskva fraksjonen) og åpent sverget foran Moskvas ambassadører at de ville vende seg mot Litauen igjen, marsjerte han mot dem igjen. Novgorod innså at de var forlatt av Kasimir IV og omringet på alle sider av Moskvas armeer, som okkuperte de største klostrene rundt byen, og anerkjente Ivans direkte styre over byen og dens enorme oppland i et dokument undertegnet og beseglet av erkebiskop Feofil av Novgorod (1470–1480) den 15. januar 1478.[4]

Påfølgende opprør (1479–1488) ble straffet ved at alle de rikeste og eldste familiene i Novgorod ble tvangsflyttet til Moskva, Vjatka og andre sentralrussiske byer. Erkebiskop Feofil ble også sendt til Moskva for å ha konspirert mot storfyrsten.[5]

Fullføring av samlingen av de russiske land[rediger | rediger kilde]

Den rivaliserende Republikken Pskov kunne tilskrive sin egen fortsatte politiske eksistens til den iveren de la for dagen i å hjelpe Ivan mot sine gamle fiender. De øvrige fyrstedømmene ble praktisk talt absorbert, ved erobring, kjøp eller giftemål: Jaroslavl i 1463, Rostov i 1474, og Tver i 1485.

Ivan nektet å dele erobringene med sine brødre, og hans påfølgende innblanding i de interne politiske forholdene i brødrenes egne, arvede fyrstedømmer, gjorde at han ble innblandet i flere kriger mot dem, som han gikk seirende ut av, til tross for at brødrene fikk hjelp av Litauen. Som en konsekvens av krigene mot brødrene fastsatte Ivan en ny regel, formelt fastsatt i hans testamente, som medførte at domenene til alle hans slektninger ved deres død skulle gå direkte til den herskende storhertugen, i stedet for som tidligere å gå til fyrstenes arvinger. Dette satte et endelig punktum for alle disse halv-uavhengige småfyrstene.

Innenlandsk politikk[rediger | rediger kilde]

Portrett av Ivan III fra 1600-tallets Tituljarnik

Moskvas regjeringsform endret seg i høy grad under Ivan III, og antok en ny autokratisk form. Dette var ikke bare en naturlig konsekvens av Moskvas nyvunne hegemoni over de andre russiske landene, men skyldtes også nye ønsker om og krav på imperiestatus. Etter Konstantinopels fall var Den ortodokse kirkes kanonister tilbøyelige til å anse Storhertugene i Moskva som etterfølgere til de bysantinske keiserne. Ivan selv ser ut til å ha ønsket ideen velkommen, og han begynte å titulere seg som tsar i sin korrespondanse med utlandet.

Denne utviklingen sammenfalt med en endring i Ivan III’s familieforhold. Etter dødsfallet til hans første kone, Maria av Tver (1467), giftet Ivan seg (etter forslag fra pave Paul II i 1469, som derved håpet å binde Russland til Den hellige stol) med Sofia Paleologa (også kjent under sitt opprinnelige greske og ortodokse navn Zoe Palaiologina). Hun var datter av Thomas Palaiologos, despoten av Morea, som gjorde krav på Konstantinopels trone som bror av Konstantin XI, den siste bysantinske keiser. Men prinsessen frustrerte pavens håp om å forene de to trosretningene ved å bifalle den ortodokse kirke. På grunn av sine familietradisjoner oppmuntret hun til imperiale tanker i sin ektemanns hode. Det var gjennom hennes innflytelse at Konstantinopels seremonielle etikette ble antatt ved hoffet i Moskva (sammen med den keiserlige dobbeltørn og alt som det impliserte). Og det var hennes sønn Vasilij, ikke Maria av Tvers sønn, Ivan, som til slutt ble kronet som sin fars samregent 14. april 1502.

Storhertugen holdt seg i stadig større grad på avstand fra og hevet over sine bojarer. Det gamle patriarkalske styresystemet forsvant. Bojarene ble ikke lenger konsultert i statens anliggender. Monarken ble hevet over kritikk og påvirkning, mens bojarene ble redusert til avhengighet av monarkens vilje. Bojarene motsatte seg naturligvis denne omveltningen og kjempet mot den, til å begynne med med en viss suksess.

Det var under Ivan III at den nye russiske Sudebnik, eller lovbok, ble samlet av den russiske skribenten Vladimir Gusev.

Ivan gjorde sitt ytterste for at hans hovedstad skulle bli en verdig arvtaker til Konstantinopel, og med det for øye inviterte han mange utenlandske arkitekter, mesterbyggere og kunstnere til å bosette seg i Moskva. Den mest kjente av disse var den italienske Aristotile Fioravanti, som bygget flere katedraler og palasser i Kreml, blant annet Uspenskijkatedralen, hvor de fremtidige tsarene skulle krones. Disse ekstraordinarære monumentene innen Moskva-kunsten forblir et varig symbol på Ivan III’s makt og storhet.

Politikk overfor utlandet[rediger | rediger kilde]

Ivan III river i stykker brevet fra khanen

Det var under Ivan III at Russland kastet av seg «Tatarenes åk.» I 1480 nektet Ivan å betale den sedvanlige skatten til storkhanen Ahmed. Men da storkhanen kom marsjerende mot han begynte Ivans mot å svikte, og bare de sterke oppfordringene til den modige og høysinnede biskopen i Rostov, Vassian Patrikejev, klarte å få han til å gå i felten. De russiske og tatariske armeene møttes og sto på høsten mot hverandre på hver sin side av elva Ugra. Men etter å ha stått og stirret på hverandre noen dager, trakk Ahmed seg 11. november tilbake til steppene.

Det påfølgende året, mens han forberedte en ny ekspedisjon mot Moskva, ble storkhanen plutselig angrepet, jaget og drept av Ibak Khan av Nogaj-horden, hvoretter Den gyldne horde gikk i oppløsning. I 1487 ble Kazan-khanatet, en av hordens avleggere, av Ivan III redusert til en vasallstat, som dog i hans siste år brøt seg løs fra hans overhøyhet. Med de andre muslimske makthaverne, khanen av Krim-khanatet og sultanene i Det osmanske riket, var Ivans forhold fredfulle og endog vennskapelige. Krimkhanen, Meñli I Giray, hjalp han mot Storhertugdømmet Litauen og muliggjorde åpning av diplomatiske forbindelser mellom Moskva og Istanbul, hvor den første russiske delegasjonen dukket opp i 1495.

Under Ivans styre begynte også de kristne herskerne i Kaukasus å anse de russiske monarkene som deres naturlige allierte mot de regionale muslimske maktene. Det første forsøket på å smi en allianse ble gjort av Aleksander I, konge i det lille georgiske kongedømmet Kakheti, som sendte to delegasjoner til Moskva, i 1483 og 1491. Men ettersom russerne fremdeles var for langt unna Kaukasus, hadde ingen av disse reisene noen innvirkning på hendelsesforløpet i regionen.

I Norden inngikk Ivan III en offensiv allianse med Hans av Danmark, og holdt regelmessig korrespondanse med Keiser Maximilian I, som kalte han en "bror". Han bygget en sterk festning i Ingria kalt Ivangorod etter seg selv, som viste seg å være av stor betydning for russerne i den krigen mot Sverige 1496-1499, som kom etter Ivans fengsling av de Hanseatiske handelsmennene i Novgorod.

Den neste utvidelsen av Moskvas domene ble muliggjort av Kasimir IV’s død i 1492, da Polen og Litauen igjen skilte lag. Den litauiske tronen var nå besatt av Kasimirs sønn Aleksander, en svak og letargisk fyrste som var så ute av stand til å forsvare sine territorier mot de iherdige russiske angrepene at han forsøkte å berge dem gjennom en ekteskapskontrakt, og giftet seg med Ivans datter Helena. Men Ivans tydelige besluttsomhet på å tilegne seg så mye av Litauen som mulig tvang til slutt Aleksander til i 1499 ty til våpen mot sin svigerfar. Litauerne ble jaget på flukt ved Vedrosja (14. juli 1500), og i 1503 var Aleksander fornøyd med å kjøpe seg fred ved å avstå til Russland Tsjernigov, Starodub, Novgorod-Severskij og seksten andre byer.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Michael C. Paul, "Secular Power and the Archbishops of Novgorod up to the Muscovite Conquest," Kritika 8, No. 2 (2007):131-170.
  2. ^ Paul, "Secular Power," 261.
  3. ^ Paul, "Secular Power," 264.
  4. ^ Paul, "Secular Power," 268.
  5. ^ Paul, "Secular Power," 267.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Ivan III of Russia – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Vasilij II 
Storfyrste av Moskva
Etterfølger:
 Vasilij III