Arkitektur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Operaen i Sydney et eksempel på moderne arkitektur


Arkitektur er i utgangspunktet kunsten å planlegge, utforme og oppføre byggverk, og ordet kan betegne både prosessen fram til ferdig byggverk, det ferdige byggverket og kunnskapen om bygging. I tidens løp har begrepet utvidet seg til også å omfatte all utforming av menneskers fysiske miljø, både landskap, byer, interiører, møbler og gjenstander. Den svenske arkitekturhistorikeren Elias Cornell har definert begrepet i denne kjente kortversjonen: «arkitektur er estetisk organisering av praktisk virkelighet».

Som oftest blir arkitektur plassert mellom teknikk og humaniora og knyttes til ulike byggeoppgaver. Den kunstneriske delen av arkitekturfaget finner vi i begrepet byggekunst, og den kommer til uttrykk i lov om åndsverk, som gir arkitekturen status som åndsverk med opphavsrett for skaperen av verket.

Grensene mellom arkitektur forstått som byggekunst i motsetning til folkelig byggeskikk og alminnelig nyttebetont bygging er uklar og omstridt.

Arkitekten og forfatteren Odd Brochmanns definisjon er beslektet med Elias Cornells: «Arkitektur er en organisasjon av det fysiske miljø med den hensikt samtidig å tilfredsstille rådende praktiske og åndelige behov.» Problemet med denne definisjonen er at den også kan inkludere folkelig byggeskikk og andre former for byggevirksomhet, slik at den tilslører både sampillet og motsetningene mellom de to viktige tradisjonene i bygningshistorien.[1]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ordet «arkitektur» er avledet av latin architectura, som er lånt fra det greske ordet αρχιτέκτων (arkhitékton), sammensatt av αρχι- (archi-), «hoved- eller sjef-», og τέκτων (tékton), «taktekker, tømrer, murer eller byggmester». Grunnbetydningen er altså en «overbyggmester».

Definisjoner[rediger | rediger kilde]

Den tidligste kjente definisjon av arkitekturens oppgaver skriver seg fra antikken. Vitruvius skrev i det 1. århundre av vår tidsregning verket Ti bøker om arkitektur, De architectura, og inkluderte både byplanlegging og planlegging av festninger. Vitruvius mente at arkitekturen må forene:

  • Holdbarhet (firmitas) – byggverk må være stabile, varige og motstandsdyktige mot påkjenninger.
  • Nytte (utilitas) – byggverk må være brukbare og formålstjenlige.
  • Skjønnhet (venustas) – byggverk må være vakre og til gleder for menneskene.

I den snevre forståelsen av arkitekturbegrepet omfatter det kunsten eller vitenskapen å planlegge utformingen av menneskets bygde miljø – møtet mellom det menneskeskapte rom og naturen, og samspillet mellom mennesket og dets omgivelser. Dermed omfatter klassisk arkitektur forskjellige aspekter og kan betegne:

I Arkitekturleksikon gjengir Arne Gunnarsjaa en rekke tidligere definisjoner, for så å gjøre et forsøk på en oppsummerende definisjon:

Arkitektur er kunsten å løse en byggeoppgave ved først å analysere og formulere oppgavens problemer på basis av de forskjellige og ofte selvmotsigende behov og krav som fremmes, og analysere tomtens og stedets spesielle stedskarakter, for så å besvare oppgaven ved å gi den visuell form og helhet, i sammenheng med stedets karakter, samtidig som tekniske, konstruktive, funksjonelle, samfunnsmessige, symbolske og økonomiske krav er løst; slik at det skapes en syntese – en arkitektonisk helhet – av sted og byggverk, og legge til rette for menneskenes liv og virke i dette, slik at livet kan finne sted; alt realisert i en bestemt teknisk/konstruktiv utførelse og med et bestemt visuelt formuttrykk; en karakteristisk formal organisering: en bestemt stil.[2]

Arkitektur og byggeskikk[rediger | rediger kilde]

24. juli 1827 vedtok Stortinget en bygningslov for Christiania. Innstillingen angir fem formål: brannforebyggelse, fri ferdsel og god adkomst til eiendommer, sykdomsforebyggelse, soliditet og sluttelig «at Bygningsmaaden ikke fornærmer Publicums æsthetiske Sands». Stortingskomiteen skilte mellom «den alminnelige bebyggelse» som skulle underlegges strenge regler, og «den skjønne bygningskunst», som krevde lempeligere bestemmelser.[3] Dette er kanskje det tidligste skriftlige vitnesbyrd i Norge om en bevisst distinksjon mellom to nivåer av bebyggelse. Uttrykkene kunne like gjerne ha vært omskrevet med «byggeskikk» og «arkitektur», men byggeskikksbegrepet var ennå ukjent.

Distinksjonen mellom to nivåer har lang hevd også på engelsk. I Seven Lamps of Architecture (1848) definerer John Ruskin arkitektur som tilføyelsen av skjønnhet og andre aktverdige trekk ut over det nødvendige i en bygning, og Nikolaus Pevsner[4] poengterer den bevisste hensikt å oppnå en estetisk virkning som gjør tingen til noe mer enn bare en bygning. Han bruker Katedralen i Lincoln som eksempel på et arkitekturverk, mens sykkelskuret utenfor bare er en bygning. Den svenske arkitekturforskeren Björn Linn nevner disse to som talsmenn for en eksklusiv arkitekturdefinisjon, i den grad de hevder at bevisst estetiserende hensikt bare kan påvises for visse objekter. Problemet er at den store gruppen bygninger de utdefinerer fra arkitekturen, ikke får noen annen betegnelse enn «bygning».[5]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Tre skoler tilbyr arkitektutdanning i Norge:

Yrkestittelen arkitekt er ikke en beskyttet tittel i Norge. Tidligere ble de som studerte arkitektur ved et norsk godkjent lærested tildelt graden sivilarkitekt. Etter omleggingen av gradssystemet ved utdanningsinstitusjonene i Norge ble denne graden endret til mastergrad i arkitektur. I dag benytter arkitekter som er medlem av Norske arkitekters landsforbund yrkestittelen arkitekt MNAL eller sivilarkitekt MNAL (medlem Norske arkitekters landsforbund)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Christensen, Arne Lie (1995), s. 26.
  2. ^ Gunnarsjaa (1999), s. 46f
  3. ^ Larsen, 1988, s. 86-87
  4. ^ Pevsner 1943
  5. ^ Linn 1996, 1.10

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Arne Lie Christensen (1995): Den norske byggeskikken. Hus og bolig på landsbygda fra middelalderen til vår egen tid. Oslo, Pax Forlag A/S. ISBN 82-530-1735-9
  • Arne Gunnarsjaa (1999): Arkitekturleksikon. Oslo, Abstrakt forlag as. ISBN 82-7935-007-1
  • Knut Einar Larsen (1988): Trebyen – bybranner og byfornyelse: en undersøkelse av byggevirksomheten i Trondheim og utviklingen av norsk bygningsrett 1814–1845. Trondheim, NTH. (Doktoravhandling)
  • Björn Linn (1977): Husen vi äger: en tillgång att vårda. Stockholm, Liber Förlag/Riksantikvarieämbetet.
  • Nikolaus Pevsner (1943): An Outline of European Architecture. London, Harmondsworth.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Digitale blakopier av bøker om arkitektur[rediger | rediger kilde]