Armenia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 40°16′46″N 44°55′23″Ø

Hayastani Hanrapetut'yun
Հայաստանի Հանրապետություն
Republikken Armenia

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Mer Hayrenik («Vårt fedreland»)

Kart over Hayastani Hanrapetut'yunՀայաստանի Հանրապետություն

Innbyggernavn Armener/armenier, armensk
Hovedstad Jerevan
Tidssone UTC+4
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 142
29 743[a] km²
4,7 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 137
2 966 802[b]
Bef.tetthet 99,75 innb./km²
HDI 0,716 (rangert som nr. 76)
Styreform Republikk
President Serzj Sargsian
Statsminister Hovik Abrahamyan
Offisielt språk Armensk
Uavhengighet fra Sovjetunionen
21. september 1991
Valuta Armensk dram (AMD)
Nasjonaldag 21. september
Nasjonalsang «Mer Hayrenik»
ISO 3166-kode AM
Toppnivådomene .am
Kart over Republikken Armenia
Kart over Republikken Armenia

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Republikken Armenia (armensk: Hayastan (Հայաստան) eller Hayq (Հայք)) er en stat i Sør-Kaukasus, mellom Svartehavet og Kaspihavet. Landet har ikke kystlinje og grenser til Tyrkia i vest, Georgia i nord, Aserbajdsjan i øst, Iran i sør og Aserbajdsjans eksklave Nakhitsjevan i sørvest.

Armenia er et meget gammelt land med røtter flere tusen år tilbake og regnes å være verdens eldste land, og selve armenernes historie går trolig tilbake til 10 000 f.Kr. Det armenske høylandet grenser til Kaukasus i nord, Zagros i øst, Mesopotamia i sør og Lilleasia i vest. Området har vært bebodd i flere tusen år. Det var her her de første megalittiske bygningene ble reist, det var her jordbruket og husdyrhold ble utviklet under den neolittiske revolusjon og herfra de ulike metallene, slik som bronse og jern, først ble oppdaget.

Armenia, som blir nevnt i mesopotamiske og egyptiske kilder, kan dateres tilbake til bronsealderen, men oppsto først som moderne stat i etterkant av kongedømmets Urartu, som kan bli ansett som en proto-armensk stat, sitt fall på 600-tallet f.kr., og den derpå følgende etableringen av kongedømmet Armenia ved slutten av 500-tallet f.Kr.

Landet, som fra første stund har befunnet seg mellom ulike imperier, inkludert det persiske, romerske, bysantinske, osmanske, samt det russiske og det påfølgende sovjetiske, har lidd under krig, invasjon og erobringer, folkemord og utrenskninger, og har under tider vært langt større enn det er i dag, men vant sin endelige uavhengighet fra Sovjetunionen den 23. august 1990. Den 21. september 1991 ble den armenske republikk erklært, og denne ble internasjonalt anerkjent den 25. desember samme år. Landet har vært medlem av FN siden 1992.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Armenia blir nevnt i mesopotamiske og egyptiske kilder som kan dateres tilbake til bronsealderen. Armenerne, som vil si ariere (ar-i-ere), er et folk med en meget lang historie. Ar betyr ild, lys, belysning, sol, gjenkomst og fruktbarhet, det å skape eller guddommelig. Roten av ordet blir blant annet funnet i Arev (Sun), Arpi (lys fra himmelen), Ararich (gud eller skaper), Ararat (som vil si stedet for skapelsen), Arta osv.

Eksonymet Armenia er registrert som Armina (Old Persian a.png Old Persian ra.png Old Persian mi.png Old Persian i.png Old Persian na.png) i den trilingvistiske persiske Behistun-inskripsjonen skrevet på ordre av Darius den store av Persia fra 521/0 f.vt. Her blir jernalderlandet referert til som Urartuassyrisk kalt Arminiya på gammel persisk og Harminuia på elamittisk. Det semittiske tu, som betyr folkegruppe, ble rett og slett skiftet ut med det gammel persiske men, som tilsvarer tu, samt pålagt endelsen -ia. Gammelgresk Armenia, Αρμενια Αρμένιοι («armenere») er først nevnt av Hekataios av Miletos i 476 f.vt.

Ifølge både 400-talls historikeren Moses fra Khoren og Michael Chamchian er navnet Armenia avledet fra navnet til Armenak eller Aram, som nedstammet direkte fra den armenske patriarken Hayk, den legendariske armenske patriarken og tippoldebarnet til Noa, som ifølge Moses fra Khoren beseiret den babylonske kongen Bel i 2492 f.vt. og etablerte Ararat-regionen[1] for dermed å bli stamfar til alle armenere. Hayer betyr far på armensk.

Armenerne kaller i dag seg selv for Hayk, eller Hay, og det armenske endonymet for Armenia er Hayastan, som er avledet fra Hayk. Det opprinnelige armenske navnet for landet var Hayk (Հայք). Dette ble i middelalderen forlenget til Hayastan (Հայաստան), ved at den persiske endelsen -stan («sted») ble lagt til.

Likheten mellom navnet Hayasa, en bronsealderkonføderasjon dannet mellom to de to kongedømmene Hayasa og Azzi i Det armenske høylandet, og endonymet for armenerne og deres land har ført til at man antar at Hayasa-Azzi var involvert i den armenske etnogenesis.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Armenias geografi

Armenia ligger mellom 38° 51' og 41° 16' nordlig bredde, 43° 29' og 46° 37' østlig lengde. Nesten hele Armenia ligger i Kaukasus. Det er et fjelland, 90 % av landet ligger høyere enn 1000 moh. Fjellkjedene i nord er over 3000 m høye. I landet finnes det mange utdødde vulkaner. Den inaktive vulkanen Aragats (4090 m) som ligger i nordvest er den høyeste toppen. Jordskjelv utgjør fremdeles en betydelig risiko i landet og det inntreffer ofte jordskjelv der. Lenger øst ligger Armenias største innsjø, Sevansjøen, som ligger på 1900 meter over havet og har en flate på 1 417 km². Elven Aras, som er den lengste elven, renner gjennom slettelandet i sørøstlig retning og danner grensen mot Tyrkia. Helt i sør ligger Iran.

Klima[rediger | rediger kilde]

Landet har et tørt klima med korte kalde vintre og lange varme sommere på slettene. I fjellene er det kjøligere, og der kan vintrene dessuten være bitende kalde. Vegetasjonen i sør består hovedsakelig av gress, der det lever både sjakaler, villkatter og leoparder. I nord består dyrelivet av alt fra ekorn til bjørn.

Historie[rediger | rediger kilde]

Armenian Highlands.jpg

Utdypende artikkel: Armenias historie

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Armenia er et meget gammelt land med røtter flere tusen år tilbake og regnes å være verdens eldste land, og selve armenernes historie går trolig tilbake til 10.000 f.vt. Moses fra Khoren krediteres for verket Armenernes historie, som beskriver landets historie tilbake til oldtiden.

Armenias historie dekker et større område enn dagens Armenia. Det omfattet blant annet store deler av dagens Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia, som i politiske sammenhenger blir omtalt som Vest-Armenia eller Det armenske høylandet, også kjent som sivilisasjonens vugge

Det armenske høylandet grenser til Kaukasus i nord, Zagros i øst, Mesopotamia i sør og Lilleasia i vest. Området har vært bebodd i flere tusen år. Det var her her de første megalittiske bygningene ble reist, det var her jordbruket og husdyrhold ble utviklet under den neolittiske revolusjon og herfra de ulike metallene, slik som bronse og jern, først ble oppdaget.

Göbekli Tepe, eller Portas-ar, som betyr navle på armensk, var det første megalittiske tempelet og sies å være fødestedet for vår religion og sivilisasjon, selv om vi ikke må glemme området kjent som Levanten eller Kanaan, og som er det østre middelhavsområdet.

Stedet ble dannet av jegersamlere, som levde i landsbyer på slutten av året, omkring 10.000 f.vt., som vil si før man gikk over til å bli bofaste. Strukturene stammer ikke kun fra før man begynte å lage keramikk, metall og oppfant skriften og hjulet, men ble bygget før den neolittiske revolusjonen, som vil si før jordbruket og dyreholdet. Før utgravningene begynte hadde et kompleks på et slikt nivå fra denne tiden blitt tenkt på som umulig.

Khabur er den største sideelva til Eufrat i Syria. Siden 1930-årene har det blitt gjort mange arkeologiske utgravninger i Kahburdalen og de indikerer at det har bodd folk her siden eldre steinalder. Viktige steder som er utgravd er blant annet Tell Halaf, Tell Brak, Tell Leilan, Tell Mashnaqa, Tell Mozan og Tell Barri

Det såkalte gamle Europa, som vil si den europeiske jordbruksbefolkningen, samt dem som etablerte neolittiske samfunn i Kina og India, Mesopotamia og Egypt, har alle sin bakgrunn fra dette området. Senere fulgte indoeuropeerne, som trolig har sine røtter i Kura Araxes, også kjent som Shengavit, kulturen i det armenske høylandet med senter for spredning i Jerevan, eller rett nord for Kaukasus, men med sterk innflytelse fra kulturen som eksisterte i det armenske høylandet, og semittene, som har sitt utgangspunkt i Syria.

Man trodde lenge at de første byene oppsto i Sumer i det sørlige Irak, men man har nå, etter utgravninger i Hamoukar, i Jazira regionen i nordøstre Syria, kommet frem til at også byene først oppsto i det armenske høylandet. Hamoukar huser restene av en av verdens eldste byer, noe som har fått forskere til å anta at byer i denne delen av verden oppsto mye tidligere enn man antok og at det var dette som med rette kan kalles for sivilisasjonens vugge.

Grunnlaget for dagens stat[rediger | rediger kilde]

Maps of the Armenian Empire of Tigranes.gif

Grunnlaget for den moderne armenske stat er å finne på 600-tallet f.vt., da jernalderstaten Urartu, som kan sees på som en protoarmensk stat, ga plass for kongedømmet Armenia, som eksisterte fra 321 f.vt. til 428 f.vt. Dette var delt inn i påfølgende tre dynastier: Orontide dynastiet, også kjent under deres endonym Yervanduni (553–200 f.vt.), artaxiade dynastiet (189 f.vt.–12 e.vt.) og arsacide dynastiet, også kjent som arshakuni dynastiet (52–428). Landet omfattet blant annet store deler av våre dagers Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia.

Orontidenes dynasti regjerte var noen ganger selvstendig og andre ganger under innflytelse av stormaktene omkring. Det armenske kongedømmet var et selvstendig kongedømme fra 190 f.vt. til år 387. Det nådde sin største utstrekning en kort periode under Tigranes den store i perioden 95-66 f.vt., men tapte en krig mot Den romerske republikk i 66 f.vt. Uansett beholdt Tigranes makten som en alliert av Roma fram til sin død i 56 f.vt.

Partia invaderte Armenia flere ganger, men ble stadig slått tilbake av romerne. Etter at Partia gikk under, oppsto et nytt persisk rike, styrt av sasanide-dynastiet, som konkurrerte med Romerriket om kontroll over Armenia.

Sassandie Persia okkuperte Armenia i 252, men i 287 ble kong Tirtidetes III den Store innsatt av romerne. Tirtidetes III kristnet Armenia, som det første i verden til å innføre kristendom som statsreligion, tolv år før Roma, i 301 e.vt. Den armenske kirke ble ifølge tradisjonen etablert av to av Jesus sine apostler: Taddeus og Bartelemeus, som skal ha misjonert i landet mellom år 40-60.

I 387 ble Armenia delt mellom Østromerriket og Persia. Mens Vest Armenia falt under bysantinsk styre falt øst Armenia under sasanidisk kontroll og kom til å bli kjent som Det persiske Armenia etter det armenske arsacide-dynasiets fall i 428.

Uansett fortsatte Armenia å være en sterk nasjon som hadde sterk innflytelse i begge de to imperiene. Blant annet giftet de armenske og persiske dynastiene seg med hverandre, og i visse perioder var det herskende dynastiet i det bysantinske riket armensk.

Omveltningenes tid[rediger | rediger kilde]

Islam og spredde seg på 600-tallet. Rashidun kalifatet (632–661), en fellesbetegnels for de første fire kalifene, de rettledete eller Rashidun kalifene, lanserte erobringskampanjer mot det bysantinske riket og sasanideriket, som på denne tiden hersket i området, og på 700- og 800-tallet skapte araberne (hovedsakelig umayyadene og senere abbasidene) et rike hvis grenser berørte det sørlige Frankrike i vest, Kina i øst, Lilleasia i nord og Sudan i sør.

Kurdisk, som er et nordvest-iransk språk, utviklet seg med folk som reiste fra det indo-europeiske urheimatet og rundt Det kaspiske hav og som ankom det som i dag er Iran for 3000 år siden. Kurdisk ble trolig separert fra de andre iranske dialektene, inkludert persisk og baluchisk som kurdisk deler en del spåklige likheter med, i Sentral Iran i de første århundrene av vår tidsregning. Mens perserne befant seg i Fars provinsen i sørvest Iran, holdt balucherne seg i de sentrale områdene i vest Iran, mens kurderne enten levde i nordvest Luristan eller i Isfahan provinsen.

Mens armenerne hadde gått over til kristendommen gikk kurderne, som tidligere hadde vært tilhengere av zoroastrianisme, over til Islam, noe som også stadig flere armenere, frivillig på grunn av den favoriserte statusen gitt til muslimer under muslimsk herredømme eller under tvang, gjorde. Armenere og kurdere, som utgjorde to ulike befolkninger ettersom armenerne var et urbanisert og bofast folk, mens kurderne var nomader, var i konflikt ettersom kurdere angrep armenske byer og landsbyer, plyndret og drepte befolkningen.

Da Islam fant veien til det armenske høylandet på 700-tallet erobret araberne de kurdiske regionene og gradvis konverterte kurderne til Islam. Arabiske, og senere kurdiske, stammer begynte å slå seg ned i Armenia. Samtidig migrerte kurdere i etterkant av muslimenes erobringer nordvestover som vasaller for større muslimske makter – fra Zagros til øst Syria og sør-sentral Armenia, til vest Syria og vest Armenia, og i moderne tider inn i vest Tyrkia, Vest Europa eller til USA.

Utover mot 800-tallet vokste særlig det armenske bagratuni-dynastiets makt og landet utviklet seg til et føydalsamfunn under dette dynastiets ledelse. Kong Ashot I etablerte Bagratide Armenia i 885. Etter 450 år med ulik fremmed okkupasjon ble Armenia igjen selvstendig og det ble bygget en ny hovedstad, Ani, også kjent som byen med de 1001 kirker, i 964, ikke langt fra dagens Kars, med rundt 200.000 innbyggere.

Seldsjukk-tyrkerne, som er regnet som forfedrene til de vestlige tyrkerne, dagens innbyggere i Tyrkia og Aserbajdsjan, migrerte på denne tiden fra Sentral Asia i nord og inn i Persia der de kjempet og erobret forskjellige stammer. De var en betydelig gren av oghuz-tyrkerne, en av hovedgrenene av de tyrkiske folkeslagene i historien, og et dynasti som okkuperte deler av Sentral- og Sørvest Asia fra det 1100-1400-tallet.

Armenia var på denne tiden i en oppgangsperiode og økte sin innflytelse på bekostning av nabo områdene. Men som statsdannelse var landet ganske svakt og sårbar overfor sine to sterke naboer og tidligere okkupanter. Bagratide-dynastiet kom senere, på grunn av Etter den bysantinske okkupasjonen av Bagratide-Armenia i 1045 og den påfølgende invasjonen av de tyrkiske seldsjukk-tyrkerne i 1064, til å etablere den armenske staten Kilikia under Ruben I (1025/1035-1095), som var i familie med kong Gagik II, som på den tiden befant seg i eksil.

På 1100-tallet ble den armenske adelen av Det bysantinske riket flyttet fra deres land til det vestlige Lilleasia, noe som førte til tapet av lokalt militær lederskap langs med den østlige grensen, noe som åpnet for tyrkiske erobrere. I etterkant av det bysantinske tapet i Slaget ved Manzikert i 1071, som var et knusende slag for Det bysantinske riket, kom bølger av seldsjukk-tyrkiske nomader som en farsott over hele regionen og bosette seg i Armenia og Lilleasia.

Med støtte fra muslimer fra området nord for Svartehavet og Kaukasus, av persere og arabere, samt av europeiske eventyrere og konvertitter, også kjent i Vesten som frafalne, tok tyrkerne over. Gjennom elitedominanse og ekteskap ble det gjennomført en tyrkifiseringsprosess, noe som blant annet førte til at deres språk ble de dominerende i Aserbajdsjan og Tyrkia, hvor befolkningene, på tross for deres lokale røtter, i dag for det meste taler tyrkisk.

De nomadiske tyrkiske erobrerne giftet seg med den lokale befolkningen bestående av anatolere, armenere, kaukasere, kurdere og assyrere, samtidig som mange konverterte til Islam og ble tyrkiske. Som et resultat utgjør dagens tyrkere ulike etniske typer, hvor av noen er fra Sørøst Asia, mens andre er lokale anatoliske og andre stammer fra slavere, albanere eller tjerkessere. En studie vedrørende opprinnelsen til det tyrkiske folk i relasjon til armenerne fant at tyrkerne og armenerne var de to samfunnene i verden som var genetisk nærme hverandre, men at også kurdere tilhører den samme genetiske kilden.

Det osmanske riket[rediger | rediger kilde]

Ottoman small animation.gif

Det dukket etter hvert opp et antall fyrstedømmer eller beyliker i territoriet til Rum-sultanatet, det seldsjukkiske tyrkiske sultanatet som hersket i Anatolia i direkte linje fra 1077 til 1307. Blant dem Osmanoğlu, senere kjent som Det osmanske riket, som i sin begynnelse var underlagt seldsjukk-tyrkerne, men som tok over makten gjennom Osman I, som erklærte rikets selvstendighet i 1299. Det er fra hans navn rikets innbyggere kalte seg Osmanli, osmanere.

I de følgende århundrer og fram til Første verdenskrig oppsto en rekke kriger mellom Persia, inkludert det persiske safavideriket, Russland og Det osmanske riket, noe som gikk hardt utover Armenia som befant seg i sentrum og hjerte av konflikten. Men til tross for at navnet Armenia ble forbudt å benytte seg av i presse, skolebøker og i administrasjonen, og skiftet ut med ord som Lilleasia eller Kurdistan, beholdt armenerne mye av sin kulturarv og på 1800-tallet deltok armenerne i den nasjonale oppvåkningen som også andre nasjonale grupper hadde innen Det osmanske rike gjorde.

Det ottomanske imperiet styrte ifølge islamsk lov og kristne og jøder matte betale en ekstra skatt for å fullføre deres status som dhimmi for å kunne bli garantert religiøs autonomi, men armenerne led under lokale kurdiske ledere og føydalherrer, samt raid fra nomadiske kurdiske stammer. De fleste armenere var jordbrukere som ble sterkt utbyttet og undertrykt av deres tyrkiske føydalherrer. De ble behandlet som slaver underlagt tyrkiske sjefer. De ble solgt som eiendom, og hvis en kurder drepte en slave så tok denne slaves herre hevn ved å drepe en slave som tilhørte morderen.

Kombinasjonen av russisk militær suksess i den russisk-tyrkiske krigen (1877–1878), den svekkede posisjonen til Det osmanske riket og den globale finanskrisen, som kom til å ramme riket hardt på 1800-tallet, førte til økt fiendtlighet mot armenerne, som krevde like rettigheter og autonomi. Det osmanske riket hadde tapt Balkan. Man gjeninnføre derfor sin tyrkiske kobling, blant annet med ekteskap innen den tyrkiske befolkningen.

Sultan Abdul Hamid II, som ikke ønsket å demokratisere samfunnet, men heller fortsette pan-islamismen som statsideologi og styrke territoriell integritet, oppfordret kurdiske banditter, også kjent som Hamidiye Alaylari (“de som tilhører Hamid”), et kurdisk irregulært kavaleri bevæpnet av Det osmanske riket, til å myrde og plyndre armenere. Under de såkalte hamidiske massakrene (1894-1896) ble omkring 300.000 armenere, og en del assyrere, drept. Det ble ikke gjort noe skille mellom armenske nasjonalister og den armenske befolkningen. Man massakrerte samtlige.

Senere, i 1909, fulgte Adanamassakeren, eller massakeren i Adana, hvor de tyrkiske pogromene på armenerne i byen med samme navn den 13. april 1909 tok livet av opp til 30.000 armenere. Disse massedrapene var et klart første skritt på veien mot Det armenske folkemordet i 1915. Men armenerne lot ikke dette skje uten effektiv motstand. Det var blant annet Sasun motstanden i 1894 utført av Hunchak militsen i Sassoun regionen, Zeitun opprøret i 1895, Forsvaret av Van i 1896, Khanasor ekspedisjonen i 1897, Sasun opprøret i 1904. Fedayee, som betyr frihetskjemper, ble brukt av armenere som formet væpnede grupper i reaksjon på undertrykkelsen og massakrene.

Folkemordet mot armenerne[rediger | rediger kilde]

Tsitsernakaberd Genocide Memorial Yerevan.jpg

Ungtyrkerne, en patriotisk, konstitusjonell organisasjon bestående av progressive studenter og militære kadetter, offisielt kjent som "Komiteen for union og progresjon" (Committee of Union and Progress), gjorde opprør mot Sultan Abdul Hamid II og tok makten i den falmende, osmanske staten i 1908 og satt ved makten frem til 1918, som vil si under perioden da folkemordet mot armenere, assyrere og svartehavsgrekere pågikk.

Ungtyrkernes ideologiske målsetninger hadde mange trekk til felles med den armenske nasjonale frigjøringsbevegelse, og da ikke minst den mot Sultan Abdul Hamids blodige fremferd, noe som førte til at de på mange områder samarbeidet. I reformforhandlingene i 1913-1914 ble det lovet gjennomføring av de armenske reformkravene og med Russlands støtte ble det underskrevet en traktat den 8. februar 1914.

Armenerne var glade for denne seieren for demokratiet og en bedre fremtid og demonstrasjoner ble holdt hvor tyrkere og armenere bar bannere hvor det sto "frihet, likeverd og rettferd". Men samtidig med ungtyrkernes ideologi var det en dramatisk økning i islamsk fundamentalisme i Tyrkia. De kristne armenerne ble på nytt sett på som hedninger og det ble satt i gang antiarmenske demonstrasjoner av unge islamske ekstremister, noe som av og til endte i voldelige sammenstøt slik som i 1909 da 200 landsbyer ble plyndret og over 30.000 personer ble drept i Kilikia ved Middelhavskysten.

Armenernes håp om frihet og demokrati forsvant da de tre ungtyrkerne, også kjent som De tre pashaene eller Det diktatoriske↵triumvirat, som inkluderte den osmanske innenriksminister Mehmed Talaat (1874–1921), krigsminister Ismail Enver Pasha (1881-1922), som var osmansk militæroffiser og en leder av Ungtyrk revolusjonen, og↵marineminister Ahmed Djemal, (1872–1922), ble den dominerende faktoren innen Ungtyrkerne og tok kontrollen over regjeringen via et kupp i 1913.

De tre pashaene hadde sine egne ambisiøse planer for Tyrkia, planer om å samle alle tyrkiske folk i hele regionen gjennom å ekspandere Tyrkias grenser↵østover over Kaukasus og hele veien inn i Sentral Asia, noe som ville skape et nytt tyrkisk imperium kalt Turan med et språk og en religion. Problemet var kun at armenernes tradisjonelle historiske hjemland lå i veien for deres planer. Og i dette området var det en større kristelig befolkning på 2 millioner.

I løpet av sommeren 1914, omtrent på samme tid som Første verdenskrig brøt ut, forrådte derfor ungtyrkerne armenerne og i 1915 fant folkemordet på armenerne[2], også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust, sted med blant annet blodige tyrkiske straffeekspedisjoner. Det antas at tre firedeler av alle armenere i Tyrkia, eller 1,5 million, døde. I tillegg kommer drapene på assyrere og pontiske grekere som i samme periode også opplevde forfølgelse og folkemord.

Tyrkia benekter fortsatt at dette var massakre[3], men påstår at de høye dødsfallene på denne tiden skyldtes borgerkrig, sykdomsbølger, angrep fra landveisrøvere og hungersnød. Armenerne markerer massakrene hver 24. april som minnedag.

Selv har armenere utført massakrer og folkemord [4] på Aserbajdsjan-tyrkere i perioden 1905-1907 for å danne en stor armensk stat. I det som betegnes som mars-massakrene ble opptil 12 000[5][6] aserier og andre muslimer[7] drept i Baku og området rundt mellom 30.mars og 2.april 1918.[8]. Mars-massakrene karakteriseres som folkemord av Aserbajdsjan, mens Armenia benekter at det var et folkemord.

Dagens situasjon[rediger | rediger kilde]

Mother Armenia, Yerevan, Day.jpg

Den demokratiske republikken Armenia ble opprettet i mai 1918, men i desember 1920 ble landet inntatt av Den røde armé og ble i 1936 gjort til sovjetrepublikk, først som en del av Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk fram til 1936, deretter som Den armenske sosialistiske sovjetrepublikk fram til Sovjetunionens oppløsning i 1991. Den 23. august 1990 ble Armenia fri fra Sovjetunionen og den 21. september 1991 ble Den armenske republikk erklært. Denne ble internasjonalt anerkjent den 25. desember samme år. Landet har vært medlem av FN siden 1992.

Det har periodevis vært stridigheter om enklaven Nagorno-Karabakh med nabolandet Aserbajdsjan siden 1992. Området som idag hovedsakelig er befolket av etniske armenere, løsrev seg fra det muslimske Aserbajdsjan etter at myndighetene i Aserbajdsjan hadde forsøkt å frata området dets autonome status. Enklaven har vært okkupert av Armenia siden 1993. Armenia har til tross for kritikk fra FN ikke vært villig til å trekke sine styrker ut av Nagorno-Karabakh, som internasjonalt regnes for å være en del av Aserbajdsjan [9].

Armensk språk[rediger | rediger kilde]

Armensk språk utgjør en egen gren innen de indoeuropeiske språkene, og ser ut til å ha sin opprinnelse i Det armenske høylandet.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Armenia kan beskrives som en presidentstyrt representativ demokratisk republikk. Grunnloven sier at presidenten leder regjeringen og har utøvende makt. Lovgivende makt ligger både hos parlamentet og regjeringen. Armenia har et flerpartisystem og fem partier er representert i parlamentet. Internasjonale observatører fra Europarådet og USA har flere ganger satt spørsmålstegn med hvor frie valgene i Armenia er. Freedom House rangerer heller ikke Armenia som fritt og gir landet en frihetsscore på 5,21 av 7, der 7 er laveste demokratiske score. Det virker imidlertid som det er gjort stor fremgang de siste årene, og presidentvalget i 2008 ble hyllet av observatører fra OSSE og andre vestlige land som i all hovedsak fritt og demokratisk.

Armenia består av i elleve provinser, (marzer, մարզեր)

Utenriks[rediger | rediger kilde]

Armenia har et anstrengt forhold til nabolandet Aserbajdsjan på grunn av stridigheter om enklaven Nagorno-Karabakh og Nakhchivan, samt til Tyrkia av forskjellig historiske årsaker, og da spesielt folkemordet på armenerne i 1915, samt det at Tyrkia nekter å anerkjenne det, men fortsatt okkuperer det som armenere oppfatter som armensk jord frem til i dag.

Armenia har på den annen side opprettholdt gode relasjoner med Russland, som er Armenias største handelspartner og som etter forespørsel fra Armenia har en militærbase i landet som avskrekking mot Tyrkia. Landet er medlem i Samveldet av uavhengige stater. Og selv om landet geografisk ligger i Asia så har det tradisjonelt hatt nære kulturelle forbindelser med Europa. For eksempel er Armenia medlem av flere europeiske organisasjoner slik som Europarådet og fotballforbundet UEFA, og deltar også i Eurovision Song Contest.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 6,4 mrd $ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) 14,0 % 2005, UNDP database
Industriproduksjon
Konsumpriser 6,0 % 2004, UNDP database
Renter 3 mnd
Arbeidsløshet 36,0 % 1997, UN Statistics (unstats.un.org)
Handelsbalanse 2005 −0,65 mrd $ 2005, UNDP database
Handelsbalanse 2006 −0,77 mrd $ 2006, WTO Trade Profiles
Betalingsbalanse 2005 −0,19 mrd $ 2005, UNDP database
Betalingsbalanse 2006 −0,25 mrd $ 2006, WTO Trade Profiles
Utviklingshjelp 0,19 mrd $ 2005, UNDP database
Emigrantoverføringer 1,20 mrd US$ 19,0 % 2006, IFAD / Inter-American Development Bank (NY Times 1.des 2007)
BNP per innb 1.614 $ 2005, UNDP database

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Razmik Panossian. (2006). The Armenians: From Kings And Priests to Merchants And Commissars. Columbia University Press. ISBN 978-0-231-13926-7, s. 106.
  2. ^ hlsenteret.no: -Tyrkisk folkemord på armenerne
  3. ^ Per Kristian Aale (25. april. 2006 (Oppdatert 19. oktober 2011)). «Folkemordet forfølger armenerne». Aftenposten. Besøkt 10. september 2012. 
  4. ^ «Recognition of the genocide perpetrated against the Azeri population by the Armenians» (engelsk). Europaparlamentet. 14. mai 2001. 
  5. ^ Smith, Michael (April 2001). «Anatomy of Rumor: Murder Scandal, the Musavat Party and Narrative of the Russian Revolution in Baku, 1917-1920». Journal of Contemporary History, 36 (2), s. 228. «The results of the March events were immediate and total for the Musavat. Several hundreds of its members were killed in the fighting; up to 12,000 Muslim civilians perished; thousands of others fled Baku in a mass exodus» 
  6. ^ Minahan, James B. Miniature Empires: A Historical Dictionary of the Newly Independent States. s. 22. ISBN 0-313-30610-9. «The tensions and fighting between the Azeris and the Armenians in the federation culminated in the massacre of some 12,000 Azeris in Baku by radical Armenians and Bolshevik troops in March 1918» 
  7. ^ «New Republics in the Caucasus». The New York Times Current History, 11 (2), s. 492. March 1920. 
  8. ^ Mal:Ru iconMichael Smith. «Pamiat' ob utratakh i Azerbaidzhanskoe obshchestvo/Traumatic Loss and Azerbaijani. National Memory». Azerbaidzhan i Rossiia: obshchestva i gosudarstva (Azerbaijan and Russia: Societies and States). Sakharov Center. Besøkt 21. august 2011. 
  9. ^ http://www.abcnyheter.no/nyheter/kultur/110515/aserbajdsjan-haper-mgp-seier-vil-bli-ny-start

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Armenia – bilder, video eller lyd


statstubbDenne statrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
AsiastubbDenne Asiarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.