Den polsk-sovjetiske krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den polsk-sovjetiske krig
Den polsk-sovjetiske krig
Grensene etter den polsk-sovjetiske krig
Dato 1919 - 1921
Sted Dagens Polen, Hviterussland og Ukraina
Resultat
Polsk seier
Riga-freden
Parter
Polen Andre polske republikk
Ukraina Den ukrainske folkerepublikk
Flag of Russian SFSR (1918-1937).svg Sovjet-Russland
Flag of Ukrainian SSR (1919-1929).svg Sovjet-Ukraina
Kommandanter
Polen Józef Piłsudski
Polen Edward Rydz-Śmigły
Ukraina Simon Petliura
Flag of Russian SFSR (1918-1937).svg Leo Trotskij
Flag of Russian SFSR (1918-1937).svg Mikhail Tukhatsjevskij
Flag of Russian SFSR (1918-1937).svg Semjon Budjonnyj
Styrker
360 000 soldater 950 000 soldater
Tap
67 000 100 000 - 150 000

Den polsk-sovjetiske krig (februar 1919 til mars 1921) var en væpnet konflikt mellom Sovjet-Russland og Sovjet-Ukraina mot den andre polske republikken og Den ukrainske folkerepublikk, fire nye stater i Europa etter den første verdenskrigs avslutning.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Krigen var et resultat av de krigførende parters ønske om å utvide sitt territorium og deres innflytelse over disse. Polen, en stat som nettopp hadde blitt gjenopprettet av Versailles-traktaten etter oppdelingen av Polen på slutten av det 18. århundre, forsøkte å sikre områder landet hadde tapt til Russland under Polens delinger. Målet for de sovjetiske statene på sin side var å kontrollere de samme territoriene, som hadde vært del av Det russiske keiserdømmet frem til de urolige hendelsene i første verdenskrig.

Grensene mellom Polen og Sovjet-Russland hadde ikke blitt klarlagt i Versailles-traktaten og i forbindelse med slutten av første verdenskrig skapte flere elementer uro: den russiske revolusjonen i 1917; oppsmuldringen av imperiene Det russiske keiserdømmet, Det tyske keiserdømmet og Østerrike-Ungarn; den russiske borgerkrigen; Sentralmaktenes tilbaketrekning fra østfronten; samt forsøk fra Ukraina og Hviterussland på å etablere sin egen uavhengighet. Polens statsleder, Józef Piłsudski , følte tidspunktet var hensiktsmessig til å utvide de polske grensene så langt øst som mulig. Dette skulle så følges opp av etableringen av en polsk-ledet føderasjon (Międzymorze) bestående av flere stater i resten av Øst- og Sentral-Europa som skulle være et buffer mot en potensiell ny fremvekst av både tysk og russisk imperialisme. Lenin, på sin side, så på Polen som en bro den røde armé måtte krysse for å hjelpe andre kommunistiske bevegelser med å lede andre europeiske revolusjoner.

Område[rediger | rediger kilde]

Krigen foregikk dermed i området som i dag kalles Hviterussland, Ukraina og Polen. Spørsmålet om seieren er det ikke enighet om: Polakkene hevdet de drev en vellykket forsvarkrig for landets eksistens, mens sovjeterne hevdet de slo tilbake en polsk invasjon østover av Ukraina og Hviterussland, og anså Polens handlinger som en del av den utenlandske intervensjonen i den russiske borgerkrigen.

Krigen[rediger | rediger kilde]

I 1919 hadde de polske styrkene tatt kontroll over store deler av Vest-Ukraina, og fremsto seirende i den polsk-ukrainske krigen. Den vest-ukrainske folkerepublikken hadde forsøkt uten hell å opprette en ukrainsk stat på territorier som både polakkene og ukrainerne gjorde krav, og 22. januar 1919 slo den seg sammen med resten av Ukraina til Den ukrainske folkerepublikk. Samtidig hadde bolsjevikene begynt å få overtaket i den russiske borgerkrigen og begynte å avansere vestover mot de omstridte områdene, som gjorde at den ukrainske lederen Simon Petliura begynte å trekke sine styrker tilbake til Podolia. Ved utgangen av 1919 hadde en klar front mot sovjeterne dannet seg, og Petliura bestemte seg da for å alliere seg med Piłsudski. Grensetrefninger eskalerte til åpen krig etter Piłsudskis kraftige inntog lenger øst i Ukraina i april 1920. Etter å ha inntatt Kiev 7. mai 1920 ble de polske styrkene møtt av nesten umiddelbart av et svært vellykket motangrep fra den røde armé. Den sovjetiske operasjonen kastet de polske styrkene tilbake vestover helt til den polske hovedstaden, Warszawa, mens den ukrainske ledelsen flyktet til Vest-Europa. Vestmaktene begynte å frykte at sovjetiske tropper skulle avansere helt til den tyske grensen, dette økte interessen deres for krigen, og bl.a. Frankrike økte sin militærhjelp til Polen. Slaget ved Warszawa i august resulterte i en avgjørende, og uventet, polsk seier. Etter dette slaget kunne polske styrker rykke østover igjen. Sovjeterne søkte deretter fred, og krigen endte med en våpenhvile i oktober 1920.

Fredsavtale[rediger | rediger kilde]

En formell fredsavtale, Riga-freden, ble undertegnet 18. mars 1921. Den besluttet å dele de omstridte områdene mellom Polen og Sovjet-Russland. Krigen bestemte i stor grad den sovjetisk-polske grensen for mellomkrigstiden. Mye av området avstått til Polen i traktaten Riga ble en del av Sovjetunionen etter andre verdenskrig, da Polens østlige grenser ble omdefinert av de allierte i nært samsvar med den britiske håndtegnede Curzon-linjen fra 1920.