Sovjetunionens historie (1953–1985)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sovjetunionens historie 1953–1985 omfatter lederperiodene til partisjefene Nikita Khrusjtsjov (1953–1964) og Leonid Brezjnev (1964–1982), og de kortvarige lederperiodene til overgangspersonene Jurij Andropov (1982–1984) og Konstantin Tsjernenko (1984–1985).

Khrusjtsjovs styre var preget av avstaliniseringen etter Stalins død og vidtrekkende jorbruksreformer, blant annet med den såkalte «Jomfrulandplanen». Utenrikspolitisk huskes Khrusjtsjov best for Cubakrisen, en hendelse som var nære å utløse atomkrig med USA.

Brezjnev-epoken var preget av en konservatisme der innenrikspolitisk stabilitet var det viktigste målet. De store eksperimentene fra Stalin- og Khrusjtsjov-tiden tok slutt, og det ble ikke gjort seriøse forøk på å reformere Sovjetunionens økonomi. Dette førte til at økonomien stagnerte, noe som på 1980-tallet førte til kommunismens fall. Brezjnevs utenrikspolitikk var preget av forsøkene på avspenning med USA på 1970-tallet, men han huskes også for invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968 og for å ha startet krigen i Afghanistan.

Maktkampen etter Stalins død[rediger | rediger kilde]

På samme måte som etter Lenins død førte Stalins død i 1953 med seg en periode med kollektivt lederskap i Sovjetunionen. De høyeste politiske organene ble straks omorganisert, blant annet ble presidiet (det daværende navnet på politbyrået) slanket fra 25 til elleve fulle medlemmer. Dessuten ble innenriksdepartementet slått sammen med departementet for statssikkerhet. Lavrentij Berija ble leder for sistnevnte «superdepartement», mens Georgij Malenkov ble statsminister. Slik ble Stalins to roller som regjeringssjef og ansvarig for landets indre sikkerhet delt mellom to forskjellige verv, og Berija og Malenkov ble de to mektigste personene i landet.[1]

Berijas hovedfiende i maktkampen etter Stalins død var Nikita Khrusjtsjov. Khrusjtsjov var blitt valgt til ny generalsekretær i partiet, og var også medlem av presidiet (politbyrået). Berija gjorde imidlertid den feilen at han undervurderte generalsekretæren, da han anså Khrusjtsjov som en idiot han kunne kontrollere.

Berija satte straks i gang et omfattende amnesti for de 2,5 millionene som var blitt satt i arbeidsleire i Stalin-tiden. Samtidig gikk han inn for at politiet skulle bruke mer humane metoder mot mistenkte forbrytere. Reformene, i kombinasjon med hans fremtredende rolle under Stalin, gjorde at han var mislikt av de andre sovjetlederne. I forbindelse med oppstanden i Berlin den 17. juni 1953 ble Berija sendt til Tyskland. Mens han var borte klarte Khrusjtsjov å vinne Malenkov over på sin side, og den 26. juni ble Berija arrestert. Han ble så anklaget for blant annet høyforræderi, terrorisme og kontrarevolusjonær virksomhet, og den offisielle historien er at Berija ble dømt til døden og henrettet i desember 1953. Andre kilder hevder imidlertid at Berija ble skutt så snart han var arrestert.

Med Berija ute av bildet ble Khrusjtsjov og Malenkov de mektigste personene i Sovjetunionen. Malenkov hadde statsapparatet som sin maktbase, mens Khrusjtsjov hadde partiapparatet på sin side. Malenkov ønsket derfor en politisk beslutningsprosess der regjeringen tok de viktigste beslutningene, mens Khrusjtsjov derimot ønsket å styrke partiapparatet. Maktkampen fortsatte frem til februar 1955, da Malenkov ble tvunget til å gå av som statsminister. Blant de viktigste grunnene av Khrusjtsjovs seier var at Malenkov måtte bruke mye av sin tid på å faktisk styre landet, mens Khrusjtsjov, som var mye bedre enn Malenkov til politiske intriger, hadde god tid til å få partiapparatet og resten av presidiet over på sin side. Malenkov ble erstattet av den svake Nikolaj Bulganin som statsminister, noe som gjorde at all reell makt nå lå i Khrusjtsjovs hender.

Khrusjtsjovs jordbruksreformer[rediger | rediger kilde]

Nikita Khrusjtsjov, leder i Sovjetunionen 1953–1964

I 1954 satte Khrusjtsjov i gang «Jomfrulandplanen». Denne politikken skulle løse matvareproblemene i Sovjetunionen en gang for alle. Khrusjtsjov ønsket å bruke de enorme, ubenyttede steppelandskapene i Kasakhstan og det østlige Sibir til å øke maisproduksjonen, og siden mais er velegnet til dyrefor skulle dette igjen øke kjøttproduksjonen. Hele 33 millioner hektar nytt land ble dyrket opp under gjennomføringen av planen, noe som i størrelse tilsvarer hele Canadas landbruksareal.

Khrusjtsjov fikk sendt 250 000 ungkommunister og 120 000 traktorer østover for å gjennomføre planen. Jomfrulandplanen ble i utgangspunktet en suksess, og offisielle tall for jordbruksproduksjonen viste en økning på 50 prosent i perioden 1953-58. Spesielt i 1956, da de tradisjonelle jordbruksområdene i Ukraina og det sydlige Russland var rammet av tørke, reddet «jomfrulandet» landet fra hungersnød. Det må likevel antas at de offisielle tallene over produksjonen i landbruket var overdrevne, da mange stats- og kollektivbruk brukte svært kreative metoder for å møte produksjonsmålene. Blant annet var strategien med å selge samme kveg til staten flere ganger spesielt utbredt.

I august 1958 bestemte Khrusjtsjov at privatpersoner i byene ikke lenger kunne ha husdyr på sine private eiendommer. Dyrene ble beslaglagt av statsbrukene og straks slaktet ned. Dette rammet over 12 millioner familier, som nå ble tvunget til å kjøpe den samme maten fra de statseide butikkene. Butikkene fikk imidlertid ikke de nødvendige forsyningene, og svartebørshandelen og korrupsjonen florerte.

Khrusjtsjov var svært optimistisk med sine jordbruksreformer, og syvårsplanen for perioden 1959-65 forutsa en ytterligere vekst i jordbruksproduksjonen på hele 70 %. Dette var totalt urealistisk, blant annet på grunn av manglende ressurser til beslektede industrier som produksjon av kunstgjødsel og landbruksmaskinell. Samtidig uttalte Khrusjtsjov at Sovjetunionen skulle gå forbi USA i produksjonen av kjøtt og melk i løpet av de neste tre-fire årene. Dette førte til en katastrofal nedslakting av kveg for å nå produksjonsmålene for planens første år. Samtidig tvang Khrusjtsjov kollektivbrukene til å kjøpe alt produksjonsutstyret, som tidligere hadde vært eiet og vedlikeholdt av staten. Uansett stand måtte utstyret kjøpes til priser tilsvarende nypris. Dette førte til at kollektivbøndene kjøpte utstyret til overpris, samtidig som kompetansen til å vedlikeholde det forsvant. Stikk i strid med Khrusjtsjovs intensjoner førte dette til at for første gang i Sovjetunionens historie i fredstid gikk den samlede mengden av landbruksmaskiner ned.[2]

Khrusjtsjov hadde også en idé om at landbruksledelsen måtte befinne seg på landet, og beordret både det sentrale landbruksdepartementet og delrepublikkenes landbruksdepartementer til å flytte til statsbruk utenfor byene. Den dårlige teleinfrastrukturen gjorde koordinasjon mellom avdelingene umulig, og i løpet av det første året etter flyttingen hadde 1700 av de 2200 ansatte i Sovjetunionens sentrale landbruksdepartement sagt opp sine stillinger.[3]

I 1961 bestemte Khrusjtsjov at bøndene måtte fokusere mindre på sine private åkerlapper og mer på statens jord. Intensjonen var at produktiviteten skulle øke totalt sett, selv om tiltaket fikk motsatt effekt. Samtidig ble mer av planleggingen i jordbruket gjort sentralt i Moskva, på bekostning av lokal styring. Khrusjtsjovs mange mislykkede forsøk på omorganisering og en tiltagende økologisk katastrofe i de nydyrkede områdene gjorde at landbruket kom i store problemer inn i 1961. Dette ble etter hvert umulig å skjule for befolkningen, og da kornhøsten feilet i 1963 ble Khrusjtsjov nødt til å importere korn fra USA.

Avstaliniseringen[rediger | rediger kilde]

Med millioner av tidligere tvangsarbeidere frigjort fra Stalins arbeidsleirer kom det mange krav om at Stalins forbrytelser måtte frem i lyset. I desember 1955 satte presidiet opp en kommisjon ledet av Petr Pospelov som skulle undersøke påstandene om maktmisbruk under Stalin. I februar 1956 kom Pospelov-kommisjonens rapport, og rapportens sjokkerende innhold førte til en splittelse i partiledelsen om hvorvidt den skulle offentliggjøres. Presidiet ble etter hvert enig om at Khrusjtsjov skulle holde en lukket tale for den tyvende partikongress om rapportens innhold.

Khrusjtsjovs tale skapte sjokkbølger i det sovjetiske samfunnet, og satte i gang en prosess som ble kjent som avstalinisering. Talen var i utgangspunktet hemmelig, men da en redigert versjon ble opplest på partimøter i hele landet kom den snart offentligheten før øre. I talen fikk Stalin skylden for alt som hadde gått galt i Sovjetunionen siden 1934. Ansvaret for utrenskningene i statsadministrasjonen og i offiserskorpset på 1930-tallet (de såkalte Moskvaprosessene) ble tillagt Stalin, det samme gjaldt feilgrep i forbindelse med det tyske overfallet på Sovjetunionen i 1941. Folkegruppene som var blitt deportert av Stalin under krigen fikk sin oppreisning, og alle unntatt volgatyskere og krimtatarer fikk lov til å vende hjem. Krav om at dømte sovjetledere som Nikolaj Bukharin og Grigorij Zinovjev skulle rehabiliteres ble imidlertid ikke tatt til følge, og dommene mot disse ble ikke opphevet før i 1988.

Khrusjtsjov hadde flere motiver for å ta et oppgjør med Stalin. Khrusjtsjov var sannsynligvis oppriktig i sin kritikk av mange av Stalins handlinger, men avsløringene var også nyttige verktøy mot Khrusjtsjovs politiske motstandere. Lazar Kaganovitsj og Vjatsjeslav Molotov hadde begge høye stillinger mens Stalins utrenskninger pågikk som verst, mens Khrusjtsjov selv først kom inn i Stalins nære krets i 1949 og hadde dermed mindre blod på hendene enn sine rivaler. Gjennom å ta initiativet til avstaliniseringen unngikk Khrusjtsjov også at hans motstandere kunne bruke samme virkemiddel til å svekke ham selv. Oppgjøret med Stalin gav også Khrusjtsjov friere hender til å gjennomføre sine mange radikale reformer i jordbrukssektoren, da hans motstandere ikke lenger kunne bruke argumenter basert på stalinisme mot ham.

Kuppforsøket i 1957[rediger | rediger kilde]

Lazar Kaganovitsj. Kaganovitsj, Georgij Malenkov og Vjatsjeslav Molotov ledet den såkalte «antipartigruppen» som forsøkte å kaste Khrusjtsjov fra makten i 1957.

I mai 1957 hadde Kaganovitsj, Malenkov, Molotov, Bulganin og Mikhail Pervukhin diskutert muligheten for å bli kvitt Khrusjtsjov, og da Kliment Vorosjilov senere sluttet seg til gruppen hadde de en majoritet av medlemmene i persidiet bak seg. Samtidig ble forsvarsminister Georgij Zjukov involvert i planene.

På et møte i presidiet den 18. juni kom Malenkov med kraftig kritikk av Khrusjtsjov, som ikke var til stede. Khrusjtsjovs idé om å ta igjen USA i produksjonen av kjøtt og melk ble latterliggjort. Et klart flertall i presidiet vedtok å avsette Khrusjtsjov. Medlemmer i sentralkomiteen hadde imidlertid fått nyss om møtet, og det ble avbrutt da en rekke militærtopper og sentralkomitémedlemmer møtte opp og krevde at saken skulle legges frem for sentralkomiteen. Marskalk Zjukov var blant de som avbrøt møtet, og minnet presidiet om at militære styrker raskt kunne ta kontrollen over Moskva dersom det skulle bli nødvendig. Stilt overfor den dårlig skjulte trusselen fra Zjukov hadde ikke presidiet annet valg enn å godta sentralkomiteens krav, som også strangt tatt også var prosedyremessig korrekt.

Zjukov sørget for å få flydd inn sentralkomitemedlemmer fra hele landet til møtet som skulle avgjøre Khrusjtsjovs skjebne. Gjennom sin daværende politikk med en desentralisering av det økonomiske planleggingsapparatet hadde Khrusjtsjov skaffet seg mange allierte i partiet, da desentraliseringen ville øke makten og prestisjen til mange politikere på mellomnivå. Khrusjtsjov hadde derfor et komfortabelt flertall i sentralkomiteen, og denne opphevet da også presidiets vedtak om å fjerne ham fra makten. Dette var en av svært få ganger i Sovjetunionens levetid at en avgjørelse i politbyrået ble overstyrt av et lavere organ.

Khrusjtsjov benyttet anledningen til å slå tilbake mot sine politiske motstandere. Sentralkomiteen kom med krass kritikk av Khrusjtsjovs fiender, og beskrev opprørerne som «antipartigruppen». Videre ble Malenkov, Molotov og Kaganovitsj sparket ut av presidiet, mens Pervukhin ble degradert til kandidatmedlem uten stemmerett. Blant de nye medlemmene i presidiet var Leonid Brezjnev.

I oktober 1957 hadde ikke lenger Khrusjtsjov bruk for Zjukov, og fikk ham fjernet fra presidiet. I mars 1958 var turen kommet til Bulganin. Pragmatikeren Bulganin overlevde den første runden med utrenskninger i kjølvannet av forsøket på å kaste Khrusjtsjov, men nå var tiden kommet for at Khrusjtsjov skulle samle all makt i egne hender. Bulganin ble kastet fra statsministerposten til fordel for Khrusjtsjov, og samtidig tok Khrusjtsjov vervet som øverstkommanderende for det sovjetiske forsvaret. Fem år etter Stalins død var alle viktige posisjoner på ny samlet hos én person.

Ny runde med avstalinisering[rediger | rediger kilde]

Den sovjetiske dissidenten Aleksandr Solzjenitsyn bidro med sin roman En dag i Ivan Denisovitsj' liv (1962) til å spre historien om livet i GULag-systemet.

Khrusjtsjovs klønete håndtering av U2-affæren i 1960 i kombinasjon med hans egenrådige innenrikspolitikk gjorde at de andre sovjetlederne igjen begynte å murre på starten av sekstitallet. Khrusjtsjov svarte med å sette i gang en ny bølge av Stalin-kritikk i et forsøk på å styrke sin egen posisjon.

Kampanjen ble satt ut i live på den 22. partikongress i 1961. Denne gangen gikk avstaliniseringen mye lenger enn i 1956. Stalins legeme ble fjernet fra Leninmausoleet, samtidig som Khrusjtsjov gikk enda lenger i å fordømme Stalins forbrytelser. Samtidig ble Khrusjtsjovs motstandere holdt direkte ansvarlige for Stalins utrenskninger på tredvetallet, og Khrusjtsjov fikk dessuten flere av sine allierte til å kreve straffeforfølgelse av kuppmakerne fra 1957 for deres påståtte forbrytelser under Stalin. Det ble aldri noe av straffeforfølgelsen, men Khrusjtsjov fikk på denne måten knust all innflytelse Stalins gamle undersåtter hadde igjen i partiet.

Khrusjtsjov forsøkte å ta avstaliniseringen videre med en oppmykning av restriksjonene på kulturlivet. Aleksandr Solzjenitsyns roman En dag i Ivan Denisovitsj' liv ble utgitt i 1962, og bidro til å spre historien om livet i GULag-systemet. Kampanjen slo imidlertid tilbake på Khrusjtsjov ettersom motstanden mot den nye linjen ble for stor i partiet. Khrusjtsjov måtte etter hvert slå retrett og hylle Stalins kamp mot «folkefiender» og «konspiratører», og trekke tilbake de groveste anklagene mot den såkalte «antipartigruppen».[4]

Forholdet til vesten[rediger | rediger kilde]

Sputnik 1. Oppskytningen av verdens første kunstige satellitt kom som et sjokk på verden

Den 4. oktober 1957 sendte Sovjetunionen opp verdens første kunstige satellitt, Sputnik 1. Kort tid senere kom Sputnik 2 med hunden «Laika». Dette sjokkerte amerikanerne, som trodde de hadde et teknologisk forsprang på Sovjetunionen. Sputnik satte i gang Romkappløpet, men på tross av suksessen med russeren Jurij Gagarin som det første mennesket i verdensrommet var det amerikanerne som først kom seg til Månen.

I 1958 begynte Khrusjtsjov et høyt spill over Berlins fremtid. Khrusjtsjov krevde at byen ble gjort om til en «fristad», og erklærte at han var villig til å sette makt bak kravet. Amerikanerne svarte med å invitere Khrusjtsjov til å besøke USA, og under besøket i 1959 trakk Khrusjtsjov tilbake kravet. Khrusjtsjov skal ha blitt mektig imponert over det han så i USA, men kunne naturlig nok ikke innrømme dette offentlig.

U2-affæren slo ned som en bombe under toppmøtet i Paris i 1960. Khrusjtsjov krevde at den amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower skulle unnskylde hendelsen, og da Eisenhower nektet forlot Khrusjtsjov møtet. Dette gjorde slutt på det gode forholdet til USA. Året etter dro Khrusjtsjov til New York for å holde en tale i FN. Her kom han med en mengde forskjellige forslag, blant annet om å flytte FNs hovedkvarter til Sovjetunionen. Khrusjtsjov fikk også stor oppmerksomhet for sin spesielle stil under talen, der han blant tok av seg skoen på talerstolen[n 1] og gjorde åpenlyst narr av andre delegater. Senere på året fyrte Khrusjtsjov opp under Berlinkrisen igjen, da han gav Walter Ulbricht grønt lys til å sette opp Berlinmuren.

Cubakrisen i 1962 ble et stort nederlag for Khrusjtsjov. Etter at USA i 1961 hadde støttet en mislykket invasjon i Grisebukta hadde Khrusjtsjov utplassert sovjetiske kjernevåpen og tropper på øya. John F. Kennedy og USA reagerte i oktober 1962, og la planer om å bombe de sovjetiske rakettbasene samtidig som de satte i verk en blokade av Cuba. Khrusjtsjov gikk høyt ut og erklærte at de amerikanske mottiltakene ville føre til krig mellom Sovjetunionen og USA, men etter noen dager gav han opp og erklærte at han skulle trekke alle kjernefysiske våpen bort fra Cuba.

Khrusjtsjovs fall[rediger | rediger kilde]

Cubakrisen førte til at Khrusjtsjov tapte ansikt i det internasjonale samfunn samtidig som han mistet mye støtte innenlands. «Haukene» i det sovjetiske lederskapet mente at Khrusjtsjov gav for lett etter for amerikanske krav, mens «duene» mente hele opptrinnet var et farlig eventyr som lett kunne ha ført til atomkrig. Khrusjtsjovs andre utenrikspolitiske utspill, blant annet den mildt sagt udiplomatiske opptredenen i FN, førte også til at opposisjonen mot ham økte blant de andre sovjetlederne. Khrusjtsjov lange rekke med innenrikspolitiske eksperimenter gjorde også at han hadde mistet mye støtte i partiapparatet.

Brezjnev la i 1964 sammen med den ukrainske førstesekretæren Nikolaj Podgornyj planer om å kaste Khrusjtsjov fra makten. Det mislykkede forsøket på det samme i 1957 gjorde at Brezjnev denne gangen forberedte seg bedre, og sørget på forhånd for å skaffe flertall i både presidiet og i sentralkomiteen. Mens Khrusjtsjov var på ferie ved Svartehavet den 12. oktober ble en rekke anklagepunkter lagt frem i et møte i presidiet. Khrusjtsjov ble kalt tilbake til Moskva den 13. oktober, og Brezjnev gikk så til harde angrep under et nytt møte i presidiet. Presidiet vedtok nå å fjerne Khrusjtsjov, og dette ble dagen etter også godkjent av sentralkomiteen.

Beskyldingene mot Khrusjtsjov var mange, og flere var høyst reelle. Blant de mest seriøse var beskyldinger om at Khrusjtsjov hadde bygget opp en personlighetskult, at målene i partiprogrammet var fullstendig ute av takt med virkeligheten, at jordbruksreformene var ødeleggende samtidig som matproduksjonen var for dårlig og at Khrusjtsjovs utenrikspolitikk hadde ført landet på randen av atomkrig ved flere anledninger.

Brezjnev og Kosygin[rediger | rediger kilde]

Etter fjerningen av Khrusjtsjov bestemte partiledelsen seg for at man for fremtiden skulle unngå at én enkelt person fikk for mye makt. Det ble derfor bestemt at vervene som partileder og statsminister nå skulle innehas av to forskjellige personer. Leonid Brezjnev ble ny førstesekretær, mens Aleksej Kosygin ble ny statsminister. Disse var i begynnelsen likeverdige, før Brezjnev etter hvert sikret seg makten. Til den seremonielle posten som statsoverhode installerte Brezjnev og Kosygin ukraineren Nikolaj Podgornyj.

Det nye lederskapet gikk så i gang med å reversere Khrusjtsjovs reformer. Brezjnev var fullt klar over at Khrusjtsjovs mange radikale ideer bidro til hans fall, og var fast bestemt på å ikke gå i samme fellen. Brezjnev lovte derfor stabilitet og et parti med gjenreist autoritet.

Allerede i november 1964 sørget sentralkomiteen for å annullere Khrusjtsjovs omorganiseringer av partiet. Nå fikk de regionale partilederne igjen all makt i områdene sine. Året etter ble de regionale økonomiske rådene (sovnarkhoz) nedlagt, og økonomien ble igjen mer sentralstyrt og organisert etter bransje.

I mai 1966 satte Brezjnev i verk et massivt program for kunstig vanning i Sentral-Asia og i det sydlige Russland. Gjennom dette programmet håpet Brezjnev å omforme store landområder med tørr steppe til fruktbar mark, da han allerede året før hadde lovet å løse matvakekrisen «en gang for alle». Programmet skulle gjennomføres ved å legge om elveleier som tidligere hadde gått nordover slik at de nå gikk sydover. Dårlig ingeniørarbeid og generell inkompetanse i offentlig sektor gjorde imidlertid at det storstilte tiltaket ble en fiasko, og programmet gav liten eller ingen produktivitetsvekst i landbrukssektoren. Det var ikke før under Gorbatsjov at planen ble endelig avviklet.

Endringer i bosettingsmønsteret[rediger | rediger kilde]

Blokkbebyggelse i Tbilisi i Georgia. Sovjetunionen ble i etterkrigstiden stadig mer urbanisert, og store boligkomplekser ble bygget i de sovjetiske byene for å ta imot innflytterne.

Den første store bølgen av urbanisering i Sovjetunionen kom på 1930-tallet under Stalin. Tendensen fortsatte under Khrusjtsjov og Brezjnev, og på 1960-tallet var endringene kommet så langt at halvparten av innbyggerne i den europeiske delen av Sovjetunionen bodde i byer. I 1984 var tallet kommet opp i 65 % i Sovjetunionen i sin helhet, selv om det var store regionale forskjeller.

Landet så imidlertid en befolkningsutveksling begge veier. I perioden 1961-66 flyttet ca. 53 millioner mennesker på seg innenfor Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk, noe som anslagsvis utgjorde hele 45 % av befolkningen.[5] Migrasjonen var delt omtrent i to like store deler, da 29 millioner flyttet til byer og 24 millioner fra byer. Dette høye tallet antyder at mange sovjetborgere var misfornøyde med livssituasjonen og dermed søkte lykken andre steder. Myndighetene la seg generelt sett ikke opp i hvordan folk flyttet på seg, planleggingsorganet Gosplan organiserte industrien og satset på at folk flyttet dit det var ledige arbeidsplasser. Dette slo imidlertid feil, og mange flyttet fra Sibir og det fjerne østen til steder med et mer behaglig klima. Dette var stikk i strid med hvor staten trengte arbeidskraft.

Dårlige boforhold og gjentatte, mindre gjennomtenkte reformer på landsbygda var viktige årsaker til at mange trakk til byene. Dessuten var lønna for industriarbeidere ofte tre ganger høyere enn hva den var for bønder. Dette bidro naturlig nok også til at mange søkte til byene.

Spesielt for Sovjetunionen var konseptet med én by – én industri. Over tre hundre byer i den russiske delen av landet var organisert etter denne modellen. Byen Ivanovo var et typisk eksempel på dette, der praktisk talt all industri var i tekstilsektoren. Siden tekstilfabrikker var en typisk kvinnearbeidsplass førte dette med seg en skjev kjønnsfordeling, og arbeidsledigheten var skyhøy blant menn. I mindre russiske byer var det en strukturell skjevfordeling mellom kjønnene, med 1,25 kvinner for hver mann.[6]

Migrasjonen fra tilbakestående bygdesamfunn til de større og mer moderne byene førte med seg en psykologisk og sosial revolusjon i det sovjetiske samfunnet. Bylivet gav muligheter for økt sosial mobilitet, og også en økt tilgang på forbruksvarer. Sistnevnte var svært viktig i knapphetssamfunnet Sovjetunionen, der mye av denne handelen foregikk på siden av de offisielle distribusjonskanalene. Svartebørshandelen i byene førte til en ny mentalitet der «selv-initiativet» på lengre sikt underminerte den sovjetiske planøkonomien, da den selvstendiggjorde samfunnet overfor staten.[7]

Korrupsjon og fremveksten av den organiserte kriminaliteten[rediger | rediger kilde]

Det var i Khrusjtsjov-tiden at den organiserte kriminaliteten i Sovjetunionen oppstod.[8] Desentraliseringen av økonomien tillot bestikkelser av offentlige tjenestemenn, og Brezjnevs senere tilbakerulling av Khrusjtsjovs reformer greide ikke å kvele kriminaliteten som hadde oppstått.

I løpet av 1970-tallet var den organiserte kriminaliteten blitt et sosialt fenomen. Kriminelle kjørte Mercedes, brukte overdådige smykker og viste på alle måter åpenlyst frem sin ulovlig tilegnede rikdom. Dette var ikke mulig uten å involvere store deler av politiet og partiet, og det utviklet seg gradvis et system der lokale partledere og statstjenestemenn samlet inn bestikkelser fra kriminelle. Disse pengene gikk deretter oppover i systemet, siden all økonomisk virksomhet i utgangspunktet var under statlig kontroll, og korrupsjonen gikk hele veien til toppledelsen i Moskva. Blant annet var generalsekretærens datter Galina Brezjneva involvert i en større skandale med innsidehandel med diamanter.[9]

Eduard Sjevardnadse ble leder for det georgiske kommunistpartiet i 1972. Han fikk snart rykte på seg for å være knallhard i kampen mot korrupsjonen og kriminaliteten som ødela den sovjetiske økonomien. Sjevardnadse ble senere Sovjetunionens utenriksminister.

En av de største korrupsjonsskandalene i Sovjetunionens levetid oppstod i Den usbekiske sosialistiske sovjetrepublikk i 1959, og involverte republikkens partileder Sharaf Rasjidov. Usbekerne hadde problemer med å oppfylle Moskvas ambisiøse produksjonsmål for bomull, og innrapporterte dermed at de hadde produsert store mengder imaginær bomull. Betalingen de fikk for denne ble igjen brukt til å bestikke ledelsen i tekstilfabrikkene som skulle ha mottatt denne imaginære bomullen, politiet og unionsministeren for bomullsindustrien. Rasjidov sørget samtidig for å holde Brezjnev fornøyd med en stadig strøm av «gaver», spesielt europeiske sportsbiler. Svindelen var i så stor skala at den åpenbart må ha vært kjent for mange i statsapparatet i Moskva, men strømmen av bestikkelser sørget for at det ikke var før i 1980 at saken ble etterforsket. I 1984 anslo påtalemyndighetene at staten hadde betalt for fem millioner tonn bomull som ikke eksisterte i løpet av de siste fem årene alene. Hele korrupsjonsskandalen første med seg at 4500 statstjenestemenn ble dømt, i tillegg til regionale partitopper som den usbekiske statsministeren, nestformannen i det usbekiske øverste sovjet, og fire sekretærer i den usbekiske sentralkomiteen. Rasjidov selv begikk selvmord i 1983 da nettet begynte å snøre seg sammen.

Forholdene var spesielt ille i Transkaukasus. Daværende georgisk innenriksminister Eduard Sjevardnadse la på starten av syttitallet merke til at kona til Georgias daværende generalsekretær Vasilij Mzhavanadze gikk med en diamantring som var forsvunnet fra et museum og var ettersøkt av Interpol. Ringen skal ha vært en gave fra en lokal mafiaboss. I 1972 fant Sjevardnadse ut at Mzhavanadze organiserte en hemmelig fabrikk som produserte våpen på oppdrag fra tsjetsjenske og andre kriminelle. Medlemskapet i politbyrået og vennskapet med Brezjnev var nå ikke nok til å redde Mzhavanadze, og han måtte gå av i september 1972. Sjevardnadse overtok så ledelsen i Georgia, og gikk aktivt til verks for å rydde opp i republikkens problemer. Sjevardnadse sparket 40 000 parti- og statstjenestemenn, og arresterte 30 000. Blant de som gikk med i opprydningen var 20 medlemmer av den georgiske sentralkomiteen og 10 ordførere og varaordførere. Sjevardnadse ble etter hvert så upopulær i kriminelle miljøer at det var flere forsøk på å ta livet av ham.

Det var ikke før Jurij Andropov ble generalsekretær at staten virkelig forsøkte å renske opp i systemet. I oktober 1982 opprettet KGB sitt sjette hoveddirektorat for å bekjempe økonomisk kriminalitet, og under Andropovs regjeringstid på 15 måneder ble en tredjedel av medlemmene i sentralkomiteen og 47 av de 150 partilederne ute i oblastene sparket på grunn av økonomisk utroskap. Andropov sørget også for å renske opp i innenriksdepartementet (som hadde ansvaret for politiet), her fikk over 100 000 ansatte fyken. Andropovs krafttak mot den organiserte kriminaliteten og korrupsjonen fungerte langt på vei, men båndene mellom partiet og kriminelle gjenoppstod rask etter Andropovs død.

Nye tendenser i åndslivet[rediger | rediger kilde]

De sosiale endingene i sovjetsamfunnet bidro også til en ny, samfunnskritisk tendens i åndslivet. Skuespilleren og sangeren Vladimir Vysotskij ble kjent for sine kritiske tekster, og selv om disse i liten grad ble utgitt av myndighetene sirkulerte sangene hans i hele landet på uautoriserte musikkassetter. På samme måte sirkulerte forbudte litterære verker i form av håndskrifter og maskinutskrifter med flere gjennomslagskopier, såkalt Samizdat-litteratur.[10]

Bøker og tidsskrifter var underlagt statlig sensur, men grensen for hva som var forbudt var ofte noe vag. Dessuten forsøkte forfattere og skribenter stadig å dytte grensen for det tillatte i mer liberal retning. På 60- og 70-tallet var det to klare tendenser i sovjetrussisk litteratur, og begge søkte en erstatning for det offisielle marxistiske verdisynet. Den ene hovedtendensen var en søken etter nye åndelige verdier, mens den andre strømningen gikk i retning av den nasjonalhistoriske arven og søkte etter nye kulturelle røtter.[11]

Slutten av Brezjnev-epoken så også en økt oppslutning om kirken, og spesielt den yngre delen av intelligentsiaen lot seg selv og barna døpe.[12]

Brezjnevs utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Forholdet mellom NATO i blått og Warszawapakten i rødt i Europa.
Leonid Brezjnev og Jimmy Carter undertegner SALT II-avtalen.

Den første delen av Brezjnevs periode som generalsekretær var preget av problemer i forholdet til de østeuropeiske satellittstatene. Sovjetunionens brudd med Mao på starten av 60-tallet hadde gitt de østeuropeiske kommunistlederne større spillerom, og fra 1965 begynte den rumenske generalsekretæren Nicolae Ceauşescu å føre en mer selvstendig utenrikspolitikk. Ceauşescus kompromissløse innenrikspolitiske linje beroliget imidlertid Moskva.

Da den tsjekkoslovakiske lederen Alexander Dubček introduserte begrepet «sosialisme med et menneskelig ansikt» reagerte imidlertid Brezjnev. Etter Prahavåren i 1968 invaderte Sovjetunionen og deres allierte i Warszawapakten Tsjekkoslovakia i august. Dubček ble tvunget til å gå av, og i løpet av 1969 var tsjekkoslovakene tilbake på en mer moskvatro kommunistisk linje. Invasjonen etablerte Brezjnev-doktrinen, som sa at Sovjetunionen kunne gripe inn i kommunistiske land dersom disse førte en politikk som «truet sosialismens interesser». Invasjonen av Tsjekkoslovakia og Brezjnev-doktrinen var et kraftig signal til andre sovjetiske satellittstater om at de måtte holde seg på matta, og i årene som fulgte var det ingen i Øst-Europa som forsøkte seg på lignende politiske eksperimenter.

1970-tallet så en avspenning i forholdet mellom USA og Sovjetunionen. Salt-avtalene begrenset våpenkappløpet, og Willy Brandts Ostpolitik bidro samtidig til å normalisere forholdet til Forbundsrepublikken Tyskland.

Etter at den afghanske kommunistlederen Noor Mohammed Taraki ble styrtet i 1979 valgte Brezjnev å invadere landet. Krigen i Afghanistan ødela forholdet til vesten, og kom til å vare helt frem til den sovjetiske tilbaketrekningen i 1989. Utplasseringen av sovjetiske SS-20-raketter i Øst-Europa bidro også til å forverre forholdet til NATO, og satte dermed rustningskappløpet i gang igjen.

I Polen var det på 1970-tallet flere tilløp til uro, og inn mot 80-tallet begynte problemene å tårne seg opp. I 1980 var det uavhengige fagforbundet Solidaritet blitt stiftet, og Moskva så med uro på utviklingen. I 1981 tok imidlertid general Wojciech Jaruzelski makten i landet, og på grunn av Jaruzelskis harde politikk mot opposisjonen unngikk Sovjetunionen å gripe inn. Polens problemer bidro imidlertid til å undergrave den kommunistiske samfunnsmodellens anseelse i de andre østeuropeiske landene, og kom i løpet av 80-tallet til å bidra sterkt til kommunismens fall i hele Øst-Europa.

Andropov og Tsjernenko[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1982 døde Brezjnev. KGB-sjefen Jurij Andropov ble ny generalsekretær, og i 1983 tok han også posisjonen som formann for Det øverste sovjet og ble dermed også det formelle statsoverhodet.

Andropovs periode som leder i Sovjetunionen ble preget av en rekke reformer og utrenskninger i lederskapet i Sovjetunionen. Dette gav rom for en ny generasjon av sovjetledere, blant annet Mikhail Gorbatsjov. Andropov var fast bestemt på å bekjempe korrupsjon og på å øke arbeidsmoralen i landet, og innførte også enkelte økonomiske reformer.

Utenrikspolitisk fortsatte Andropov Brezjnevs harde linje. Dette førte blant annet til at den amerikanske presidenten Ronald Reagan begynte å omtalte Sovjetunionen som et «ondskapens imperium» fra 1983.

Etter lengre tids helseproblemer døde Andropov i februar 1984. Han ble erstattet av den 72 år gamle Konstantin Tsjernenko. Tsjernenko avsluttet Andropovs antikorrupsjonskampanje, og ønsket også en ny avspenning med USA. Den sovjetiske boikotten av OL i Los Angeles gjorde imidlertid at det ble få resultater av Tsjernenkos forsøk på forsoning med Reagan.

Tsjernenkos helsetilstand var dårlig allerede fra starten av, og fra høsten 1984 var han ute av stand til å lede landet. I 1985 forlot Tsjernenko knapt nok sykehuset, og da han døde i mars var arvtakeren allerede klar. Samme dag som avisene meldte at Tsjernenko var død ble Mikhail Gorbatsjov annonsert som ny generalsekretær.

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Øyenvitneskildringer av skohendelsen er motstridende. Mange øyenvitner påstår at Khrusjtsjov slo skoen i talerstolen, mens andre igjen mener at han bare tok den av som for å true med å slå med den. Ingen av de mange pressefotografene som var til stede tok noe bilde av den påståtte skoslåingen, og TV-bilder av hendelsen eksisterer heller ikke. Se «Did he bang it?: Nikita Khrushchev and the shoe», New York Times 26. juli 2003.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ McCauley, side 317
  2. ^ Rosenfelt, side 165
  3. ^ Rosenfelt, side 165
  4. ^ Rosenfeldt, side 160
  5. ^ McCauley, side 358
  6. ^ McCauley, side 360
  7. ^ Rosenfeldt, side 216
  8. ^ McCauley, side 385
  9. ^ McCauley, side 382
  10. ^ Rosenfeldt, side 217
  11. ^ Rosenfeldt, side 217
  12. ^ Rosenfeldt, side 218

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • McCauley, Martin (2008). The Rise and Fall of the Soviet Union. Harlow: Person. ISBN 978-0-582-78465-9. 
  • Rosenfeldt, Niels Erik; Pape, Carsten (1992). Ruslands historie : Bind 3, Sovjetstaten (2 utg.). København: Politiken. ISBN 87-567-5078-1.