Verneplikt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

██ Ingen militære styrker

██ Ingen verneplikt

██ Verneplikt skal bort innen 3 år

██ Verneplikt

██ Ingen informasjon

Verneplikt eller tvungen militærtjeneste er en plikt et lands statsborgere har til å delta i krigstjeneste, noe som omfatter både forsvar av landets grenser og krigføring utenlands, samt tjenestegjøring i militære styrker i fredstid. Verneplikt har tidligere vært vanlig i mange land, spesielt i krigstid, men de fleste land har nå avskaffet dette, og i den vestlige verden er det bare noen få mindre land som har verneplikt. I vesten og mye av verden ellers er tendensen at verneplikten avskaffes de jure eller de facto, begrunnet særlig med ønsket om et mer moderne forsvar med færre og bedre trente og motiverte, profesjonelle soldater og med at det er problematisk utfra borgernes rett til å bestemme over eget liv og menneskerettighetene å tvinge borgere til å være soldater mot deres vilje. Verneplikt er i mange land, bl.a. USA, ansett som svært politisk kontroversielt og som et inngrep i borgeres rett til å bestemme over eget liv. De fleste land med verneplikt er i dag i Afrika og av stormaktene er det bare Russland som har verneplikt. Det siste større vestlige landet med verneplikt, Tyskland, avskaffet dette i 2011.

I de fleste land har det bare vært voksne eller tilnærmet voksne menn som avtjente verneplikt, men i noen land, spesielt i den tredje verden, har også kvinner og noen steder barn vært utskrevet som vernepliktige. Følgende land har per 2013 verneplikt for kvinner: Benin, Cuba, Eritrea, Israel, Libya, Malaysia, Nord-Korea, Republikken Kina, Tsjad og Tunisia. Folkerepublikken Kina har i teorien verneplikt for alle, men i praksis et profesjonelt forsvar basert på frivillighet. Ufrivillig rekruttering av barn som soldater har vært særlig utbredt i afrikanske land, spesielt i opprørsbevegelser.

Historie[rediger | rediger kilde]

Verneplikt gjorde det mulig for den franske republikk å opprette Grande Armée (den store arméen), som Napoleon Bonaparte kalte bevæpnet nasjon, og denne hadde stor suksess mot Europas profesjonelle hærer.

Verneplikt der vernepliktige soldater blir sendt til å krige i utlandet, og dermed ikke direkte påvirker forsvaret av landet, har historisk sett vært et politisk omstridt tema i vestlige demokratier. For eksempel, i løpet av den 1. verdenskrig, utbrøt det bitre politiske krangler i Canada (jmf. Vernepliktskrisen i 1917), Newfoundland, Australia og New Zealand. Lignende problemer oppstod også i mange land under Vietnamkrigen. Verneplikt regnes etter Vietnamkrigen som svært kontroversielt og upopulært i mange land, spesielt i USA.

I store industrialiserte land har det store fokus på teknologiske militære nyvinninger, bedre trente og motiverte soldater, mindre sannsynlighet for krig og erfaring fra blant annet Vietnamkrigen ført til at verneplikt i stor skala er lite sannsynlig i overskuelig fremtid. Fra et militærfaglig synspunkt oppfattes verneplikt i den industrialiserte verden som en foreldet og lite effektiv form for krigføring og forsvarsorganisering i dagens situasjon. Dagens avanserte våpenteknologi både overflødiggjør store vernepliktbaserte forsvar, samtidig som forsvaret i større grad har bruk for profesjonelle soldater med flere års utdannelse eller trening. I de fleste vestlige land har fokus for forsvaret etter den kalde krigens avslutning i økende grad vært på internasjonale operasjoner, eksempelvis krigen i Afghanistan, mens tradisjonelt terrorialforsvar av landets egne grenser anses som mindre aktuelt i dagens verden.

Russland og flere mindre stater holder fortsatt på verneplikten.

Kvinnelig verneplikt[rediger | rediger kilde]

Kvinnelige rekrutter i Nord-Koreas hær. Nord-Korea er et av dagens 10 land med kvinnelig verneplikt

I de fleste land med verneplikt er dette bare obligatorisk for menn. Unntakene er Benin, Cuba, Eritrea, Israel, Libya, Malaysia, Nord-Korea, Norge, Republikken Kina, Tsjad og Tunisia, som alle har verneplikt for kvinner. Verneplikt for kvinner i de landene som har dette er begrunnet utfra økt behov for militærpersonell. Ingen av landene med kvinnelig verneplikt, bortsett fra Norge, regnes som fullt demokratiske av Demokrati-indeksen, og flere er militært utsatte eller involvert i krigshandlinger. I Israel er flere års militærtjeneste, ofte i utsatte områder som den okkuperte Vestbredden, obligatorisk for alle, begrunnet ut fra at landet har et stort sikkerhetsbehov som følge av fiendtlige omgivelser. I 2002 vurderte Sverige om kvinner skulle ha verneplikt ut fra et likestillingsargument, men forslaget ble til slutt avvist. Sverige avskaffet verneplikten helt i 2010, begrunnet med ønsket om et profesjonelt forsvar og at det ikke er forenlig med menneskerettighetene å tvinge borgere til å være soldater.

I løpet av den 2. verdenskrig ble kvinner i Storbritannia og Sovjetunionen utkommandert i krigen. Også den norske eksil-regjeringen i London innførte verneplikt for kvinner fra 1942. USA var like ved å utkommandere kvinner til Sykepleierkorpset som et ledd i forberedelsene med å invadere Japan, men atombomben og den japanske kapitulasjonen gjorde planene unødvendige.

Sivil tjeneste[rediger | rediger kilde]

Alternativ til militær verneplikt[rediger | rediger kilde]

De fleste land i verden har gjennom FN forpliktet seg til å ha et alternativ for vernepliktige som av en eller annen grunn ikke ønsker militær verneplikt. Som oftest må det begrunnes på et moralsk eller etisk grunnlag, som oftest er det enten på grunn av religion eller pasifistisk overbevisning. En gruppe som er kjent for å nekte militærtjeneste på religiøst grunnlag er Jehovas vitner, som kommer med den begrunnelse at kristne skal være nøytrale til menneskelig krigføring. Syvendedagsadventistene og Kvekerne er andre religiøse grupper hvor medlemmene er militærnektere.

I situasjoner og land hvor det ikke har eksistert noe alternativ for militærnektere har man ofte plassert de i fengsel over en periode på flere år (ofte mellom 2 og 4 år). I Israel hvor man har allmenn militær verneplikt for begge kjønn, og militærnektere blir plassert i fengsel i tre eller fire år i tillegg til at de mister en del rettigheter som rett til bolig og jobb. Bestemte grupper, særlig palestinere som er israelske statsborgere, er imidlertid fritatt for verneplikten.

I Norge har man et siviltjenesteapparat som har eksistert siden 1960-tallet. Den 19. mars 1965 ble «Loven om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner», eller den såkalte Militærnekterloven vedtatt. Lovens §1 [1] konstaterer at om man ikke kan gjennomføre militær verneplikt uten å komme i konflikt med sine alvorlige overbevisninger og verdier, inkludert bruk av masseødeleggelsesvåpen slik de kan bli brukt i dagens forsvar, har man krav på fritak fra militærtjeneste. Tidligere måtte man inn til politiavhør og/eller eventuell rettssak for å kontrollere at man ikke «lurte seg unna», men i år 2000 ble det innført et system med egenerklæring da den tidligere ordningen ble sett på som både ressurskrevende og vilkårlig.[2] I praksis betyr dette at enhver vernepliktig som underskriver et fastlagt skjema fra Justisdepartementet får innvilget sin søknad om siviltjeneste. Eneste unntak fra denne praksisen har vært vernepliktige som tidligere er straffedømt for vold, disse får som regel sin søknad avslått.

Denne utviklingen med oppmykingen av regelverket for å få innvilget siviltjeneste kan sees i sammenheng med at det å nekte militærtjeneste har blitt mer akseptert blant allmennheten.

I Norge må man utføre en 12 måneders siviltjeneste om man får søknaden sin godkjent. Andre regler gjelder for de som allerede har avtjent alminnelig førstegangstjeneste og som er i Heimevernet. Resterende tjenestetid i Heimevernet blir da lagt til grunn. Dette vil si 6 dager årlig til det året en fyller 44 år. Som sivilarbeider jobber man på en offentlig institusjon, kulturinstitusjon eller hos en humanitær organisasjon. Man hadde tidligere to instanser for for siviltjeneste: Dillingøy leir som dekket sør- og øst-landet og Hustad leir som dekket Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Den 15. november 2004 ble Hustad leir omgjort til fengsel og siviltjenesteadministrasjonen overflyttet til Dillingøy, nå med navnet «Siviltjenesten i Norge». Man regner med at ca. 8-10% av alle som avlegger verneplikt avlegger den i sivil.

Ikke-militær tjenesteplikt[rediger | rediger kilde]

En rekke nasjoner har, eller har hatt, tvungen tjenesteplikt i ikke-militære organisasjoner. Ett eksempel er Botswana, som praktiserer ett års pålagt tjeneste i utviklingsprosjekter etter avgangseksamen for skoleelever. I Norge kan alle menn og kvinner mellom 18 og 65 år etter behov tvangsutskrives til tjeneste i Sivilforsvaret. Grensegangen mellom militær og ikke-militær tjenesteplikt kan ofte være uklar. Det tyske nasjonalsosialistiske-regimets «Reichsarbeitsdienst» fra 1933 hadde eksempelvis så sterke innslag av ideologisk indoktrinering, militær disiplin og -fostring at de tjenestegjørendes faktiske arbeidsinnsats må sies å være en ren bieffekt heller enn hovedformålet.

Verneplikt i Norge[rediger | rediger kilde]

«Jeg vil værge mit Land», patriotisk, nasjonalistisk postkort til hundreårsjubileet for Norges grunnlov 1914 med tekstutdrag av Bjørnstjerne Bjørnson.
«Norges Jubileum 1814-1914», propagandistisk postkort til grunnlovsjubileet 1914 med sitatet «Jeg vil værge mit Land!»

I Norge er alminnelig verneplikt for menn fastslått i Norges grunnlovs § 109, og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i vernepliktsloven 1953. Forsvarets organ for organisering av vernepliktsforvaltningen heter Vernepliktsverket, og deres arbeidsoppgaver inkluderer sesjon, fordeling, og innkalling til førstegangstjeneste og repetisjonstjeneste, rulleføring, mobilisering – kort sagt alt som har med verneplikt å gjøre.

I Norge inntrer alminnelig verneplikt det år man fyller 19 år, og varer ut det år man fyller 44 år. I krig eller når krig truer, kan det settes opp en krigsforsterkning som omfatter tjenestedyktige menn opp til 55 år.

I tillegg til militært tjenestepliktige, utskrives årlig omkring 1000 personer til pliktig tjeneste i Sivilforsvaret. Disse består hovedsakelig av menn som er fritatt for militær tjenesteplikt eller sivilt vernepliktige. I denne gruppen utskrevne inngår også en andel kvinner mellom 18 og 40 år.

Den tvungne militære verneplikten i Norge gjelder inntil videre bare menn, men fra 1985 ble det innført frivillig førstegangstjeneste for kvinner. Spørsmålet om også kvinner skal ha verneplikt er oppe til diskusjon. Forsvarssjefens militærfaglige utredning fra 2003 foreslo tvungen sesjonsplikt også for kvinner, men at avtjening av førstegangstjenesten fortsatt skulle være frivillig. Kvinner kan dog bli innkalt til avtjening av plikttjeneste i Sivilforsvaret [3]. Fra 2007 blir kvinner invitert til frivillig sesjon. I Jens Stoltenbergs andre regjering sitt «Forslag til endringer i vernepliktsloven» sendt på høring i oktober 2008 er det foreslått sesjonsplikt for kvinner.

Enhver vernepliktig er forpliktet til å overta den tjenestestilling i Forsvaret som han blir beordret til, og utføre den tjeneste som man blir pålagt. Man er også forpliktet til å motta høyere grad og gjennomgå nødvendig utdanning. Kvinnelig personell som gjør frivillig tjeneste, har mobiliserings- og tjenesteplikt etter nærmere bestemmelser gitt av Kongen (med Stortingets samtykke).

Siviltjeneste[rediger | rediger kilde]

Siviltjenesten ble avskaffet i 2012. Tidligere var det slik at de som ble fritatt for militærtjeneste, på bakgrunn av pasifistisk overbevisning, måtte avtjene såkalt siviltjeneste.[1] Meningen med siviltjenesten var å understøtte den militære tjenesten, men dette ble med årene ansett som mindre og mindre viktig. Antallet som søkte om fritak hadde også sunket drastisk de siste årene. I 1998 var det 3008 personer som søkte fritak av overbevisningsgrunner. I 2010 var tallet sunket i 345 personer. Av årskull på rundt 60 000 vernepliktige var det bare rundt 8000 som gjennomfører førstegangstjeneste i 2010. Flertallet i justiskomiteen mente derfor at avviklingen av den sivile verneplikten ville ha svært liten effekt på Forsvarets operative evne.[2]

Verneplikt for kvinner[rediger | rediger kilde]

Norge har fra 1. januar 2015 verneplikt for kvinner. Frem til dette var det bare verneplikt for menn, men kvinner kan velge å avtjene førstegangstjeneste dersom de ønsker det. I praksis avtjener bare en liten del av de som teoretisk har verneplikt (ca. 10 000 av et årskull på 60 000) førstegangstjeneste.

Verneplikt for kvinner har vært foreslått flere ganger, bl.a. i 2007, og innvendingene har hver gang vært betydelige både innenfor de store politiske partiene, fra Forsvaret selv og fra kvinnebevegelsen.[3] I 2013 ba Utenriks- og forsvarskomiteen regjeringen om å legge frem et forslag til utvidelse av verneplikten, slik at også kvinner får verneplikt. Hvis en lov om verneplikt for kvinner blir vedtatt kan dette tidligst bli innført i 2015. Norge vil i så fall bli det 11. landet med kvinnelig verneplikt, etter de landene som har dette per 2013 (Benin, Cuba, Eritrea, Israel, Libya, Malaysia, Nord-Korea, Republikken Kina, Tsjad og Tunisia). Forslaget er kontroversielt, og både partiledelsen og programkomiteene i Høyre og Arbeiderpartiet gikk imot forslaget, men det ble vedtatt etter benkeforslag på flere landsmøter. I Utenriks- og forsvarskomiteen stemte til slutt bare Kristelig Folkeparti mot forslaget. Motstanderne mener Norge ikke har behov for flere vernepliktige, er mot å tvinge noen til å avtjene militærtjeneste, og viser til at kvinner allerede har en større byrde enn menn gjennom graviditeter og omsorgsarbeid.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • NTB/DPA (16.12.2010). «Tyskland avskaffer verneplikt». Aftenposten, morgen, s. 33.  Regjeringen i Tyskland har formelt godkjent beslutningen om å avskaffe verneplikten. De siste vernepliktige innleder sin tjeneste over nyttår, men fra 1. mars 2011 av vil bare frivillige bli tatt opp i det tyske forsvaret.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]