Igor Stravinskij

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Igor Fjodorovitsj Stravinskij
Игорь Фёдорович Стравинский
Igor Fjodorovitsj StravinskijИгорь Фёдорович Стравинский
Stravinskijs signatur
Født 17. juni 1882
Oranienbaum, Russland
Død 6. april 1971 (88 år)
New York, USA
Ektefelle Katerina Nossenko
Barn Fjodor og Ludmilla
Periode Nyklassisisme, modernismen
Instrument Piano

Igor Fjodorovitsj Stravinskij (russisk: Игорь Фёдорович Стравинский, Igor' Fëdorovič Stravinskij) (født 5. junijul./ 17. juni 1882greg. i Oranienbaum, Russland, død 6. april 1971 i New York by) var en russisk komponist, betraktet av mange både i Vesten og hans fødeland som den mest innflytelsesrike komponisten fra det 20. århundres musikkhistorie. Han var en kosmopolitisk russer som i tillegg til å få anerkjennelse for sine komposisjoner, også oppnådde berømmelse som pianist og dirigent, ofte under premièrene av sine verk.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Stravinskijs karriere som komponist er kjent for sin stilistiske mangfoldighet. Han fikk første internasjonal anerkjennelse med tre balletter gitt i oppdrag av impresarioen Sergej Djagilev og fremført av Djagilevs Ballets Russes (Russisk Ballett): Ildfuglen (L'Oiseau de feu, 1910, koreografi Michel Fokine), Petrusjka (1911, koreografi Michel Fokine), og Vårofferet (Le sacre du printemps, 1913, koreografi Vatslav Nizjinskij). Vårofferet, dirigert av Pierre Monteux, hvis première fremkalte opprør, forandret måten følgende komponister tenkte angående rytmisk struktur; Maurice Ravel har bekreftet dette. – I tillegg kom Ballets Russes-ballettene Pulcinella (1920, koreografi Léonide Massine), Renard (1922, koreografi Bronislava Nijinska) og Noces (1923, koreografi Bronislava Nijinska).

Stravinskijs musikk er preget av en tonalitet som er tøyet til grensepunktet, med mye bruk av overliggende treklanger, og hans rytmikk er ofte asymmetrisk med mange skeive taktarter. Han var en mester til å orkestrere, og kjente svært godt til alle instrumentenes register, og visste hvordan han skulle benytte seg av disse for å skape nye klanger. Han skrev ofte i instrumentenes ytterste leie.

Stravinskij gir eksempler på de fleste musikalske tendenser av betydning i første halvdel av det 20. århundre. Hans innflytelse på ettertiden kan vanskelig overvurderes.

Frankrike[rediger | rediger kilde]

Etter å ha oppholdt seg en kort periode i Paris, flyttet Stravinskij til Syd-Frankrike med familien. Han dro tilbake til Paris i 1934, for å bo ved rue Faubourg-St. Honoré. Stravinskij husket senere dette som sitt siste og minst lykkelige europeiske bosted. Konas tuberkulose gav både den eldste datteren Ludmila og Igor en infeksjon. Ludmila døde i 1938. Katerina det følgende året. Stravinskij tilbrakte fem måneder i sykehus. Moren døde under sykehusoppholdet.

Generell fakta[rediger | rediger kilde]

Stravinskij og Wilhelm Furtwängler

Stravinskij gir eksempler på de fleste musikalske tendenser av betydning i første halvdel av det 20. århundre. Hans innflytelse på ettertiden kan vanskelig overvurderes. Hans produksjon blir ofte delt inn i tre eller fire perioder:

Russisk periode (1905 - 1913)[rediger | rediger kilde]

med ballettene:

  • Ildfuglen (1909–10)
  • Petrusjka (1910–11)
  • Vårofferet (1911–13)

Om den siste av disse ballettene, den meget spesielle komposisjonen, Vårofferet, har han selv uttalt: Jeg hørte musikken, og skrev den ned.

Vårofferet (Le Sacre du Printemps) kan sees som et uttrykk for musikalsk primitivisme: Stilisert imitasjon av primitiv musikk ved hjelp av heftig, intens rytmikk, begrenset melodisk omfang med mange gjentakelser av motiver og perkussive (slagverk-aktige) akkorder.

Et utdrag fra Vårofferet – begynnelsen av avsnittet Les augures printaniers.

Her er det flere ting å legge merke til:

  • Det svært uregelmessige rytmemønsteret. Hvis vi teller antallet åttendedeler mellom hver gang det dukker opp en markato (fremhevet akkord), får vi følgende tallrekke: 9, 2, 6, 3, 4, 5. Markatoslagene er altså plassert slik at de kommer maksimalt uregelmessig – det er ikke noe mønster som blir gjentatt innenfor disse åtte taktene – alle markatoakkorder dukker opp helt uforutsigbart. – En annen sak er at Stravinskij benytter deler av dette mønsteret mange ganger i løpet av avsnittene som følger etter, og dermed får denne rytmiske helheten et tematisk preg.
  • Bi-akkordikken. Den eneste akkorden som forekommer i disse åtte taktene er satt sammen av en Fess-dur-akkord nederst og en Ess-dur-septim-akkord øverst. Disse to akkordene i en avstand av en liten sekund gir klangen som helhet en meget tykk og perkussiv (slagverkliknende) karakter.
  • Det er her en klar sammenheng mellom Stravinskijs valg av akkordikk og den spesielle rytmiske virkningen han vil frem til. Den perkussive klangen er valgt for at det rytmiske forløpet skal fremheves og selvstendiggjøres.


En periode eller overgangsperiode med fokus på mindre besetninger (1913 – ca. 1920)[rediger | rediger kilde]

Her dukker også innflytelsen fra jazz opp for første gang.

  • L'Histoire du Soldat (1918)
  • Ragtime (1918)


"Neoklassisk" eller europeisk periode (ca. 1920 – ca. 1952)[rediger | rediger kilde]

Hvert nytt verk har sin spesielle idé, og verkets teknikk utarbeides ut fra denne idéen. Dette fører til individuell form, besetning, klangfarge og harmonikk. Hvert verk er nytt, ingen gjentakelser!

  • Pulcinella (1919)
  • Oktett (1923)
  • Salmesymfonien (1930)
  • Symfoni i C (1940)
  • The Rake's Progress (1948/51), opera


Sene verk eller den amerikanske perioden (ca. 1952 - 1970)[rediger | rediger kilde]

Tilegnelse av Schönberg og Weberns teknikker (12-toneteknikk). Dessuten skrev han et verk for jazz-storbandet til Woody Herman. Han nevner dessuten bl.a. jazz-trompetisten Shorty Rogers (Milton Rajonski).

  • Canticum Sacrum (1956)
  • Threni (1958)
  • Requiem Canticles (1966)


Stiltrekk hos Stravinskij[rediger | rediger kilde]

Pablo Picasso: Violon (1912)

Rytme[rediger | rediger kilde]

  • Frigjøring fra "taktstrekenes tyranni"
  • Uregelmessige, skiftende taktarter
  • Uregelmessige rytmiske mønstre veksler med regelmessige
  • Kompliserte rytmiske mønstre
  • Utstrakt bruk av pauser

Harmoni[rediger | rediger kilde]

  • Tonale sentra
  • Tvetydige akkorder
  • Dur- og moll-ters samtidig eller om hverandre (som brukes i blues-skalaen)
  • Diatonisk, modal og kromatisk melodikk

Orkestrering[rediger | rediger kilde]

  • Uvanlige sammensetninger av instrumenter
  • Spesiell farge som karakter på et stykke
  • Han unngår ofte den varme, romantiske strykerklangen


Hovedverk[rediger | rediger kilde]

  • Symfoni i Ess (1902–08)
  • Feu d’artifice. (1908)
  • Ildfuglen (1910)
  • Petrouchka (1911)
  • Vårofferet (1913)
  • L’Histoire d’un soldat (1918)
  • Symphony for Wind Instruments (1921)
  • Concerto for piano and wind instruments (1923/24)
  • Capriccio for piano and orchestra (1928/29)
  • Concerto for two solo pianos (1931/35)
  • Pater noster, Credo og Ave Maria (1926–34)
  • Salmesymfonien (1930)
  • Concerto in D, fiolinkonsert (1931)
  • Duo concertante (1932)
  • The Card Party (1937)
  • Dumbarton Oaks (1937)
  • Four Norwegian Moods (1942)
  • Circus Polka (1942)
  • Ode (1943)
  • Scherzo a la russe (1944)
  • Bidrag til Genesis (1944)
  • Scènes de ballet (1944)
  • Symphony in Three Movements (1942–45)
  • Nyutgivelser/versjoner av eldre verk: (1946–49)
    • Petroushka (for mindre orkester) (1946)
    • Symphony for Wind Instruments (1947)
    • Apollo (1947)
    • Pulcinella (1947)
    • Oedipus Rex (1948)
    • Symphony of Psalms (1948)
    • Capriccio (1949)
  • Concerto in D for String Orchestra (1945)
  • Messe (1944–48)
  • The Rake’s Progress (1951)
  • Requiem Canticles (1966)

Priser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

musikerstubbDenne biografien om en musiker er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.