Namibia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 22°33′11″S 17°03′03″Ø

Republic of Namibia
Republikken Namibia

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Unity, Liberty, Justice
(Enhet, frihet, rettferdighet)

Kart over Republic of Namibia

Innbyggernavn Namibier, namibisk
Hovedstad Windhoek
Tidssone UTC+1
Areal
 – Totalt:
Rangert som nr. 34
825 418[a] km²
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 142
2 128 471[b]
Bef.tetthet 2,58 innb./km²
HDI 0,625 (rangert som nr. 105)
Styreform Republikk
President Hifikepunye Pohamba
Statsminister Nahas Angula
Offisielt språk Engelsk1
Uavhengighet fra Sør-Afrika
21. mars 1990
Valuta Namibisk dollar (NAD)
Nasjonaldag 21. mars
Nasjonalsang «Namibia, Land of the Brave»
ISO 3166-kode NA
Toppnivådomene .na
Kart over Republikken Namibia
Kart over Republikken Namibia

1Tysk og afrikaans var offisielle språk fram til uavhengigheten i 1990. Flertallet av befolkningen snakker afrikaans som annet språk, mens oshiwambo er hovedspråk for halvparten av befolkningen. Tysk blir snakket av 32 % av de europeiske innbyggerne mens engelsk bare blir snakket av 7 %.
a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Republikken Namibia, det tidligere Tysk Sydvestafrika, er et land i den sørvestlige delen av Afrika ved Atlanterhavskysten. Det grenser til Angola og Zambia i nord, til Botswana i øst og til Sør-Afrika i sør. Det ble selvstendig fra Sør-Afrika i 1990 og har sin hovedstad i Windhoek.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Namibias geografi

Det namibiske landskapet består primært av de sentrale høylandene hvor det høyeste punktet er Brandberg med sine 2606 moh. Det sentrale platået går fra nord mot sør og grenser til Namibørkenen og dens kystsletter i vest, Oranjeelven i sør og Kalahari-ørkenen i øst.

En bemerkelsesverdig landstripe i nordøst, kjent som Caprivi-stripen, er den trange korridoren som ble oppmerket slik at Tyskland skulle få tilgang til Zambezi-elven.

Klima[rediger | rediger kilde]

Klimaet varierer fra ørken til subtropisk og er generelt varmt og tørt. Nedbøren er sparsom og uberegnelig. Den kalde, nordgående Benguelastrømmen avgir noe av den sparsomme nedbøren. Ved siden av hovedstaden Windhoek sentralt i landet, er havnene Walvis Bay og Swakopmund andre viktige byer, i tillegg til Oshakati, Grootfontein, Tsumeb og Keetmanshoop.

Utsikten over Windhoek
Sanddyne i Namibia

Demografi[rediger | rediger kilde]

En gruppe hererokvinner i Windhoek
En gruppe himbakvinner, nær Opuwo

Utdypende artikkel: Namibias demografi

Ved folketellingen i 2011 hadde Namibia en folkemengde på 2 113 077, mot 1 830 330 i 2001.[1] 37 % av befolkningen var under 15 år. 57 % av befolkningen bodde i 2011 på landsbygda, 43 % i byer.[1]

Namibia er blant de tre uavhengige landene i verden med lavest befolkningstetthet. Majoriteten av befolkningen er av afrikansk avstamning (84 % bantu og khoisan). Ovambo-stammen utgjør rundt halvparten av befolkningen, konsentrert nord i landet. I tillegg til bantu-majoriteten, er der store grupper av khoisan (nama og buskmenn) som er etterkommere av de opprinnelige innbyggerne i det sørlige Afrika. Khoisan er betydelig forskjellige i utseende fra både bantu og hvite. Fargede med annen bantubakgrunn er etterkommere av flyktninger fra Angola. Der er også to mindre grupper med blandede raseopphav, kalt «fargede» og «bastere», som til sammen utgjør rundt 8 % av befolkningen.

En minoritet (ca. 6 %) er av europeisk opprinnelse, hovedsakelig tysk og nederlandsk. De fleste hvite namibiere og nesten alle av blandet rase er afrikaans-språklige og deler lignende opphav, kultur, religion og genealogi som hvite og fargede befolkninger i nabolandet Sør-Afrika. En mindre andel hvite (rundt 20 000) sporer sitt familieopphav direkte tilbake til tyske bosettere og opprettholder sine tyske kulturelle og utdanningsinstitusjoner. Alle portugisere er hvite gruvearbeidere og bosettere fra deres tidligere koloni Angola.

Språk[rediger | rediger kilde]

Eneste offisielle språk er engelsk, selv om få i landet har dette som førstespråk. Folketellingen i 2011 viste at 49 % av befolkningen talte oshiwambo, 11 % nama/damara, 10 % afrikaans, 9 % kavango og 9 % otjiherero.[1]

Religion[rediger | rediger kilde]

Kristendommen er viktigste religion. Den største kirken er den lutherske, og Namibia er det eneste landet utenfor Europa med en luthersk majoritet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Namibias historie

Hereroer, rundt 1910.

De tørre områdene til Namibia har vært befolket siden tidlige tider av buskmenn, damara, namaqua og siden rundt det 14. århundre av immigrerende bantuer som kom med bantu-ekspansjonen. Regionen var ikke omfattende utforsket av europeere før det 19. århundre da landet kom under tysk kontroll, bortsett fra Walvis Bay som var under britisk kontroll. Namibia var kjent som Tysk Sydvest-Afrika og var en av de tyske koloniene på det afrikanske kontinentet frem til første verdenskrig. I begynnelsen av 1900-tallet fant folkemordet på herero- og namafolket, første folkemordet på 1900-tallet, sted i landet[2][3][4], hvor 100.000 herero-folk og 10.000 nama-folk ble drept[5][6][7]. Landet har fortsatt en tyskspråklig minoritet.

Sør-Afrika okkuperte kolonien under første verdenskrig og administrerte det som et mandatterritorium under folkeforbundet til etter andre verdenskrig, da den ble annektert som territorium, uten internasjonal anerkjennelse. Namibia ble styrt av Sør-Afrika frem til 1990 under navnet Sydvest-Afrika. Sør-Afrika innførte sitt apartheidsystem, og i 1966 startet full krig mellom Sør-Afrika på den ene siden og den marxistiske uavhengighetsbevegelsen SWAPO, støttet av Angola og Cuba, på den andre. I 1990 fikk landet selvstendighet og Walvis Bay ble avgitt til Namibia i 1994.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Namibias politikk

Hifikepunye Pohamba, Namibias president

Det namibiske statsoverhodet er presidenten, som blir valgt for perioder på fem år, sammen med sin regjering. Regjeringsjefen er statsministeren som sammen med regjeringen blir utnevnt av presidenten. SWAPO, den viktigste kraften bak uavhengigheten, er for tiden fremdeles landets største parti.

Namibias tokammerparlament består av nasjonalrådet med 26 representanter, 2 fra hver av de regionale rådene, som blir valgt for seksårsperioder og nasjonalforsamlingen med 78 representanter. Seks av disse er valgt av presidenten og har ikke stemmerett. De 72 andre blir valgt av folket. Alle 78 sitter i fem år. Nasjonalforsamlingen er den lovgivende makten, mens nasjonalrådet har en mer rådgivende stilling.

Den dømmende makt er høyesterett, hvis medlemmer blir valgt av presidenten etter anbefaling fra den juridiske kommisjonen. Grunnloven fra 1990 innholdt som en av de første avsnitt angående miljøvern.

Regioner[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Namibias regioner

Namibias regioner

Namibia er delt inn i 13 regioner og videre i 102 valgkretser.

Regionene er:

  1. Caprivi
  2. Erongo
  3. Hardap
  4. Karas
  5. Kavango
  6. Khomas
  7. Kunene
  8. Ohangwena
  9. Omaheke
  10. Omusati
  11. Oshana
  12. Oshikoto
  13. Otjozondjupa

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Namibias økonomi

Den namibiske økonomien baserer seg på utvinning og utførsel av mineraler. Gruvedriften står for 20 prosent av bruttonasjonalproduktet. Landet er verdens femte største produsent av uran. I tillegg er landet også en stormakt i utvinning av diamanter; dette er landets nest største næring. Dessuten utvinnes større kvanta bly, sink, sølv og wolfram.

Største næringsvei er landbruket. Nær halvparten av befolkningen driver med dette. Selv om Namibia har et fem ganger høyere bruttonasjonalprodukt enn de fattigste landene i Afrika lever mesteparten av det namibiske folk i fattigdom, på grunn av stor arbeidsledighet, ujevn fordeling av inntekter og at store deler av inntektene går til utenlandske interessenter. Økonomien er ellers tett knyttet til den sørafrikanske.

Namibia mottar bistand fra mange vestlige land, særlig gjelder dette den tidligere kolonimakten Tyskland. Norges økonomiske bistand var 7,8 millioner kroner i 2004.

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 17 mrd US$ 2009, UN
BNP (vekst) 4,5 % 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Industriproduksjon 5,4 % 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Konsumpriser 2004 4,10 % 2004, UNDP
Konsumpriser 2006 4,95 % 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Arbeidsløshet 31,0 % 2001, UN Statistics (unstats.un.org)
Handelsbalanse -0,19 mrd US$ 2004, UNDP
Betalingsbalanse 0,57 mrd US$ 2004, UNDP
Utviklingshjelp 0,12 mrd US$ 2005, UNDP
BNP per innb 8.095 US$ 2009, IMF

Øvrige emner[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Namibisk canyon
Twyfelfontein i Namibørkenen
Welwitschia mirabilis (hunnkjønn) i Namibia

Offentlige sider[rediger | rediger kilde]

Nyheter[rediger | rediger kilde]

Oversikter[rediger | rediger kilde]


Turisme[rediger | rediger kilde]

Annet[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Namibia 2011 population and housing census main report, Namibia Statistics Agency, s. 8.
  2. ^ Mahmood Mamdani, When Victims Become Killers: Colonialism, Nativism, and the Genocide in Rwanda, Princeton University Press, Princeton, 2001, p. 12
  3. ^ Allan D. Cooper (31. august 2006). «Reparations for the Herero Genocide: Defining the limits of international litigation». Oxford Journals African Affairs. 
  4. ^ «Remembering the Herero Rebellion». Deutsche Welle. 1. november 2004. 
  5. ^ Colonial Genocide and Reparations Claims in the 21st Century: The Socio-Legal Context of Claims under International Law by the Herero against Germany for Genocide in Namibia, 1904-1908 (PSI Reports) by Jeremy Sarkin-Hughes
  6. ^ Empire, Colony, Genocide: Conquest, Occupation and Subaltern Resistance in World History (War and Genocide) (War and Genocide) (War and Genocide) A. Dirk Moses -page 296(From Conquest to Genocide: Colonial Rule in German Southwest Africa and German East Africa. 296, (29). Dominik J. Schaller)
  7. ^ The Imperialist Imagination: German Colonialism and Its Legacy (Social History, Popular Culture, and Politics in Germany) by Sara L. Friedrichsmeyer, Sara Lennox, and Susanne M. Zantop page 87 University of Michigan Press 1999