Slaget om Stalingrad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget om Stalingrad
Konflikt: Andre verdenskrig
Slaget om Stalingrad
Russiske soldater i ruinene i Stalingrad 1942
Koordinater 48°42′N 44°31′Ø
Dato 21. august 19422. februar 1943
Sted Stalingrad i Sovjetunionen
Resultat
Sovjetisk seier
Parter
Tyskland Tyskland
Italia Italia
Romania Romania
Ungarn Ungarn
Sovjetunionen Sovjetunionen
Kommandanter
Maximilian von Weichs
Friedrich Paulus
Erich von Manstein
Hermann Hoth
Georgij Zjukov
Vasilij Tsjujkov
Aleksandr Vasiljevskij
Konstantin Rokossovskij
Rodion Malinovskij
Styrker
1 200 000? soldater i seks armékorps 1 700 000 soldater
Tap
740 000 drept eller skadet
110 000 tatt til fange
478 000 drept
650 000 såret
40 000 sivile drept
Østfronten
BarbarossaFinlandMurmanskLeningradSmolensk 1Kharkov 1MoskvaKrim og SevastopolRzjevKharkov 2Blau og KaukasusStalingradVelikiye LukiKharkov 3KurskSmolensk 2DneprKiev 2KorsunKamenets-PodolskBagrationLvov-SandomierzLublin-BestWarszawaRomaniaUngarnWisła-OderBerlinPraha

Slaget om Stalingrad var et slag i og omkring Stalingradøstfronten under andre verdenskrig som ble utkjempet mellom angripende tyske og samarbeidende lands styrker, og sovjetiske styrker fra 21. august 1942 til 2. februar 1943. Slaget ble et avgjørende vendepunkt i krigen og blir ansett som historiens blodigste slag. Slaget var preget av hensynsløshet og store militære og sivile tap. Konflikten dreide seg om den tyske beleiringen av den russiske byen Stalingrad (i dag Volgograd), kampene i byen, og den sovjetiske motoffensiven som fanget og ødela de styrkene i og rundt byen som sto under tysk kommando. Totale tap (døde, sårede og fanger) for begge sider er anslått til å være mellom 1,5 og 2 millioner mennesker.[1]

Aksemaktene tapte store mengder utstyr og soldater under slaget og maktet ikke senere å gjenvinne initiativet i krigen. Sovjeternes tap var antagelig minst like store, men sovjeterne hadde langt større ressurser å ta av, og seieren ved Stalingrad markerte starten på frigjøringen av Sovjetunionen og seieren over det nazistiske Tyskland i 1945.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den 22. juni 1941 invaderte Tyskland og dets allierte Sovjetunionen i Operasjon Barbarossa, og rykket raskt dypt inn i landet. I starten vant nazistene terreng og tok en rekke krigsfanger. Tross mange og store nederlag sommeren og høsten 1941 klarte sovjeterne å starte en vinteroffensiv mot slutten av året. I sør gjenerobret de Rostov og KertsjhalvøyaKrim. Størst fremgang hadde de foran Moskva. De utslitte tyske styrkene, dårlig utstyrt for vinterkrig og med lange forsyningslinjer, ble stoppet i sin marsj mot den sovjetiske hovedstaden.

De tyske styrkene klarte å stabilisere fronten våren 1942. Planer om å starte en ny offensiv mot Moskva ble imidlertid utsatt, da Armégruppe Sentrum var alvorlig svekket. Endel av den tyske militære filosofi var også å angripe hvor motstanderen minst ventet det, så raske fremrykninger kunne gjennomføres. Et angrep på Moskva ble sett på som altfor opplagt blant noen, ikke minst Adolf Hitler. Den tyske overkommandoen visste samtidig at tiden var i ferd med å renne ut; USA hadde gått inn i krigen etter det japanske angrepet på Pearl Harbor. Hitler ønsket å avslutte kampene på Østfronten, eller i det minste redusere dem, før USA ble tungt involvert i krigen i Europa.

På grunn av dette ble nye offensiver i nord og sør vurdert. En offensiv mot det sørlige delen av Sovjet ville sikre kontrollen over det oljerike Kaukasus, såvel som elven Volga; en del av ryggraden i det sovjetiske transportsystemet i Sentral-Asia. En tysk seier i det sørlige Sovjet ville alvorlig svekke Sovjets krigsevne og dets økonomi. En annen ressurs Tyskland traktet etter i dette området var jordbruket.

Fall Blau[rediger | rediger kilde]

Operasjon Blå: Tysk fremrykking fra 7. mai til 18. november 1942

Armégruppe Syd ble valgt til å rykke raskt frem gjennom det sørlige Russland inn i Kaukasus for å erobre viktige russiske oljefelt. Sommeroffensiven fikk kodenavnet «Fall Blau» (Plan blå). Styrken inkluderte den tyske 6. arméen, den 17. arméen og 1. og 4. panserarmé. I 1941 hadde Armégruppe Syd okkupert Ukraina og var i posisjon for den planlagte offensiven.

Hitler blandet seg imidlertid inn i den strategiske planleggingen og ga ordre om at Armégruppe Syd skulle splittes i to. Armégruppe Syd A, under kommando av Ewald von Kleist, skulle avansere sørover mot Kaukasus som planlagt med 17. armé og 1. panserarmé. Armégruppe Syd B, inkludert Friedrich Paulus' 6. armé og Hermann Hoths 4. panserarmé, skulle rykke frem mot øst mot elven Volga og byen Stalingrad.

Det var flere grunner til at det var viktig for Hitler å erobre Stalingrad. Det var en viktig industriby ved Volga, og et viktig knutepunkt på transportruten mellom Det kaspiske hav og det nordlige Sovjetunionen. Erobringen av byen ville sikre den venstre flanken for de tyske armeene som avanserte inn i Kaukasus. At byen hadde navnet til Hitlers motpart, Stalin, ville gjøre erobring av byen til et propagandakupp.

Stalin hadde også ideologiske og propagandamessige interesser i å forsvare byen som var oppkalt etter ham. Under borgerkrigen hadde han spilt en viktig rolle i å forsvare byen, som da het da Tsaritsyn, mot hvite styrker. Sommeren 1942 var det fremdeles slik at de sovjetiske styrkene var underlegne de tyske i mobile operasjoner. Muligheten for et slag inne i et stort urbant område, som ville bli dominert av infanteri og artilleri, ville jevne ut forholdene mellom sovjetstyrkene og de tyske angriperne.

Tyskernes sommeroffensiv[rediger | rediger kilde]

Innledende kamper[rediger | rediger kilde]

«Operasjon blå» var satt til å begynne i slutten av mai 1942. Men vinteren var uvanlig kald og snørik, våren var sen, og snøsmeltingen gjorde fronten til et gjørmehav. Tyskerne angrep først sovjeternes brohoder på Krim. 8. mai gikk de løs på Kertsjhalvøya, og den 20. var halvøya i tysk besittelse. Sovjeternes motstand ved festningen Sevastopol var mye hardere. Begge parter led store tap av tropper og materiell, og de siste sovjetiske fortene holdt ut helt til 3. juli. I mellomtiden hadde tyskerne slått tilbake et sovjetisk offensivforsøk ved Kharkov og deretter sikret seg utgangsstillinger for den store offensiven. To større lommer med sovjetiske styrker ble avskåret og nedkjempet – henholdsvis nordøst for Kharkov 2. juni, og ved Millerovo i Rostov oblast en uke senere. Tyskerne fikk nå et fangeproblem, noe de også hadde planlagt for. I 1941-42 døde så mange som 2,8 millioner sovjetiske krigsfanger i dette relativt ukjente folkemordet.

Hovedoffensiven[rediger | rediger kilde]

28. juni angrep aksestyrkene (tyskerne og deres allierte) i Armégruppe Syd på en 125 km bred front ved Kursk, med kurs for Voronezj på østsiden av Don. Byen ligger på begge sider av Voronezjelven, som her løper parallelt med Don. 5. juli startet 2. ungarske armé og 4. panserarmé angrepet på byen, senere med tyske forsterkninger. De tok bydelen på vestsiden av Voronezjelven, men sovjeterne satte alt inn på å stanse fiendens videre fremmarsj. bl.a. fordi de fryktet et forsøk på å omringe Moskva fra sør. Og aksestyrkene kom seg aldri over Voronezjelven.[2] Derimot hadde de god fremgang lenger sør. Den første delen av fremrykkingen for den 6. arméen var så vellykket at Hitler blandet seg inn og beordret den 4. panserarmé å slutte seg til Armégruppe Syd A. Resultatet ble en massiv trafikkork da både 4. panserarmé og 6. armé trengte de få veiene i området. Begge arméene stoppet mens man forsøkte å rydde opp i kaoset av kjøretøy. Forsinkelsen ble lang, og det anslås at det tok minst en uke før angrepet kunne fortsette. Siden angrepet var blitt forsinket, endret Hitler sin beslutning og beordret 4. panserarmé tilbake til angrepet mot Stalingrad.

Til Kaukasus[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av juli hadde tyskerne nådd Don hele veien fra Voronezj til Rostov. Den 27. tok de Rostov, og dagen etter nådde de Kalatsj lengst øst i Don-buen, bare 70 km fra Stalingrad. Dermed hadde angriperne avansert 540 km på én måned. De hadde erobret hele Don-buen, bortsett fra to store brohoder som sovjeterne fortsatt holdt nordvest for Kalatsj. De siste dagene i juli gikk tyskerne over Don flere steder nær Rostov. Derfra rykket de hurtig sørover. Midt i august nådde de oljefeltene ved Majkop, men sovjeterne hadde tatt med alt utstyr som kunne flyttes, og deretter satt fyr på oljebrønnene. Tyskerne gikk også mot den viktige svartehavshavnen Novorossijsk, som ble tatt 8. september. Andre styrker gikk opp i selve Kaukasuskjeden. Mot slutten av september stod de bare ca. 50 km fra Grozny. Men der ble de stanset.

Sovjeterne befestet Stalingrad[rediger | rediger kilde]

De tyske målene ble nå åpenbar for de sovjetiske generalene; i løpet av juli arbeidet de sovjetiske styrkene med å styrke forsvaret av Stalingrad. Sovjetiske styrker som trakk seg tilbake østover ble beordret inn i Stalingrad. Den østre grensen for byen var den brede elven Volga, og på andre siden av den ble ytterligere sovjetiske styrker plassert. Denne gruppen med enheter ble den nye enheten den 62. arméen under Vasilij Tsjujkov. Oppgaven var å forsvare Stalingrad med alle midler.

Kampene i Stalingrad[rediger | rediger kilde]

Tysk soldat med russisk maskinpistol, Stalingrad i oktober 1942
Kamp fra hus til hus inne i Stalingrad

Stalin nektet innbyggerne å forlate byen fordi deres tilstedeværelse ville oppmuntre forsvarerne til hardere motstand. Sivile, inkludert kvinner og barn, ble satt til å bygge skyttergraver og forsvarsstillinger. Et massivt bombeangrep fra Luftwaffe den 23. august førte til en ildstorm som drepte tusener av sivile og forvandlet byen til et ruinlandskap. Åtti prosent av beboelseshusene i byen var ødelagt. Tyngden av de innledende kampene falt på det 1077. luftvernregiment, en enhet som for det meste besto av unge kvinner uten trening i å møte bakkemål. På tross av dette og med lite støtte fra andre sovjetiske enheter, ble kanonbesetningene på post og tok opp kampen mot de fremrykkende tyske stridsvognene. Den 16. panserdivisjonen måtte slåss mot 1077. regimentet skudd for skudd, inntil alle 37 batterier var blitt ødelagt eller erobret.[3][4]

Mot slutten av august hadde Armégruppe B nådd Volga nord for Stalingrad. En videre fremrykking mot elven sør for byen var neste steg i erobringen. I de innledende fasene av striden baserte sovjetstyrkene seg tungt på milits av arbeidere som ikke var knyttet til krigsproduksjon. For en kort periode fortsatte byens fabrikker å produsere stridsvogner, som ble bemannet med frivillige. De ble kjørt direkte fra fabrikkene til fronten, ofte uten å bli malt eller påmontert kanonsikter.

Fra den 1. september 1942 kunne sovjetstyrkene bare forsyne sine enheter i Stalingrad ved farefulle krysninger av Volga. Mellom ruinene i den ødelagte byen etablerte den sovjetiske 62. armé forsvarsstillinger, med støtteposisjoner i hus og fabrikker. Kampene i byen var voldsomme og desperate. Stalins ordre nr. 227 av 27. juli 1942 hadde erklært at de som trakk seg tilbake eller forlot sine stillinger uten ordre, ville bli skutt summarisk. «Ikke et skritt tilbake» var slagordet, 13 500 sovjetisk soldater skal ha blitt skutt for feighet. De sovjetiske forsterkningene som ble sendt over Volga fra den østre elvebredden, var under konstant beskytning fra tysk artilleri og fly. Gjennomsnittlig levetid for en nyankommet sovjetisk soldat i byen sank til under 24 timer.

Tyskerne som avanserte inn i Stalingrad led også store tap. Tysk militær doktrine var basert på prinsippet om kombinerte våpenteam og tett samarbeid mellom stridsvogner, infanteri, pionertropper, artilleri og fly. For å møte dette var sovjetstyrkenes taktikk å ha frontlinjene så nær fienden som mulig. Tsjujkov kalte taktikken å «omfavne» tyskerne. Denne taktikken tvang de tyske infanteristene til å slåss uten støtte eller å risikere å bli rammet av egen støtteild; det nøytraliserte tysk luftstøtte og svekket effekten av deres artilleri. Skyer av støv og røyk gjorde det enda vanskeligere. Bitre kamper raste for hver gate, hver fabrikk, hvert hus, kjeller og trapp. Tyskerne kalte denne type hittil ukjente urbane krigføringen for «Rattenkrieg» (rottekrig), og spøkte kynisk med at kjøkkenet var erobret mens det fremdeles ble kjempet om stuen.

Kampene om Mamajev Kurgan, en høyde ved byen, var spesielt nådeløse. Kontrollen over høyden skiftet flere ganger. Under et sovjetisk motangrep for å gjenerobre Mamayev Kurgan mistet sovjetstyrkene i løpet av én dag en hel divisjon bestående av 10 000 mann. Ved kornsiloen, et stort industrielt område dominert av en gigantisk silo, var styrkene så nær hverandre at sovjetiske og tyske soldater hørte hverandres pust. Kampene ved kornsiloen varte i ukevis, inntil de tyske styrkene sprengte siloen. I en annen del av byen ble en leiegård, forsvart av en tropp under ledelse av Jakov Pavlov, gjort om til en festning. Bygningen, som senere ble døpt «Pavlovs hus», lå ved en åpen plass i sentrum av byen. Soldatene omga huset med minefelt, etablerte maskingeværstillinger i vinduene og sprengte hull i veggene i kjelleren for å få bedre mobilitet.

Grunnet den vanskelige situasjonen overførte tyskerne tungt artilleri til byen, blant annet flere gigantiske 600 mm bombekastere. Tyskerne gjorde imidlertid ikke noe forsøk på å etablere et brohode på den andre siden av Volga. Det ga sovjetstyrkene mulighet til å plassere massive mengder artilleri der som beskjøt tyske stillinger kontinuerlig. De tyske stridsvognene ble ubrukelige i ruinhauger som var flere meter høye. Hvis stridsvognene i det hele tatt klarte å trenge frem, ble de tatt under ild fra sovjetiske panservernvåpen.

Sovjetiske skarpskyttere hadde også suksess i ruinene, og ga tyskerne kraftige tap. Skarpskytteren Vasilij Zajtsev fikk æren for 242 drepte under slaget.

Slaget om Stalingrad ble en prestisjesak for både Stalin og Hitler, i tillegg til slagets strategiske konsekvenser. Den sovjetiske overkommandoen Stavka flyttet sine strategiske reserver fra Moskva til nedre del av Volga, og overførte fly fra hele landet til området. Presset på de to øverste militære sjefene var enormt: Paulus utviklet ukontrollerbare rykninger ved øyet og Tsjuikov fikk utbrudd av eksem som tvang han til å bandasjere hendene. Troppene på begge sider opplevet den stadige påkjenningen ved nærkamp.

I november, etter tre måneders blodbad og langsomm fremrykning, nådde tyskerne endelig Volgas bredder i byens sentrum; erobret 90 % av byen og splittet de gjenværende sovjetstyrkene i to små lommer. I tillegg skapte isflak på Volga problemer for forsyningen av sovjetstyrkene. På tross av dette fortsatte kampene, spesielt ved skråningene av Mamajev Kurgan og i fabrikkområdet i byens nordlige del. Kampen om stålverket, traktorfabrikken og kanonfabrikken ble berømt. Mens sovjetsoldatene forsvarte sine posisjoner, fortsatte fabrikkarbeiderne å reparere stridsvogner og andre våpen tett ved siden av slagfeltet.

Sovjetisk motangrep[rediger | rediger kilde]

Sovjetstyrkene går til motangrep rundt Stalingrad

Utdypende artikkel: Operasjon Uranus

Tyskernes svakheter[rediger | rediger kilde]

Under beleiringen av Stalingrad hadde de tyske, ungarske og rumenske styrkene, som beskyttet Armégruppe Syd Bs flanker, presset hardt på hovedkvarteret for å få støtte. Særlig nordflanken var sårbar, desto mer fordi sovjeterne fortsatt holdt to store brohoder ved Don - det ene ved Kletskaja lengst nordøst i Don-buen, det andre ved Serafimovitsj, ca. 160 km nordvest for Stalingrad. 2. ungarske armé (som besto av dårlig utrustede og lite trente enheter) hadde fått oppgaven å forsvare 200 km av dette frontavsnittet. Dette resulterte i en svært svak forsvarslinje, i noen områder var 1-2 kilometer forsvart av en enkelt tropp. Hitler trodde imidlertid ikke at sovjeterne var i stand til å starte noen offensiv og var dessuten så fokusert på selve byen at krav om styrker til flankene ble avslått. Stabssjefen i den tyske overkommandoen OKW, Franz Halder, uttrykte bekymring over Hitlers fiksering på byen og viste til de svake flankene. Hitler skiftet ut Halder i midten av oktober med general Kurt Zeitzler.

Men høsten 1942 hadde den tyske stillingen flere svakheter, både taktiske (dvs. langs selve fronten) og strategiske (ressurser, rustningsproduksjon osv.):

  • Tyskernes forsyningslinjer var altfor lange, desto mer etter som høstregn, snø og kulde reduserte fremkommeligheten.
  • Sovjeterne var nå tyskerne tallmessig overlegne – de hadde klart å trekke hovedstyrkene tilbake under den tyske offensiven, de fikk voksende mengder materiell og råstoffer fra vestmaktene, tyskerne måtte sende folk og materiell til Afrika, og en økende del av Luftwaffe måtte brukes til å forsvare hjemlandet mot vestmaktenes flyangrep.

Sovjeternes forberedelser[rediger | rediger kilde]

I løpet av høsten hadde den sovjetiske generalen Georgij Zjukov, ansvarlig for strategisk planlegging i Stalingradområdet, konsentrert massive sovjetiske styrker på steppene nord og sør for byen. Zjukovs plan var å fortsette presset på de tyske styrkene i byen, for deretter å trenge gjennom de tynt bemannede og dårlig forsvarte flankene så Stalingrad kunne bli omringet. Denne planen ble gitt kodenavnet «Operasjon Uranus» og ble iverksatt samtidig med «Operasjon «Mars», som var rettet mot Armégruppe Sentrum.
       Ved å utnytte de stadig lengre nettene, og perioder med tåke og snøvær, klarte sovjeterne innpåmarsjen av store styrker uten at aksestyrkene var forberedt på hva som var i gjære.

Knipetangen[rediger | rediger kilde]

Den 19. november 1942 startet den røde armé Uranus med en kraftig artilleriforberedelse på nordflanken, med utgangspunkt i brohodene over Don. De fremrykkende sovjetiske enhetene, under kommando av general Nikolaj Vatutin, besto av tre hele arméer: 1. gardearmé, 5. tankarmé og 21. armé. Styrken inkluderte 18 infanteridivisjoner, 8 tankbrigader, to mekaniserte brigader, seks kavaleridivisjoner og en antitankbrigade. Forberedelsene til angrepet kunne høres av rumenerne som fortsatte å be om forsterkninger; men de ble igjen avvist. Den nordlige flanken ble knust den første dagen.

Dagen etter, den 20. november, startet en sovjetisk offensiv med to arméer fra sør mot stillinger som ble holdt av det rumenske 4. armékorps. De rumenske styrkene, som for det meste var kavaleri, kollapset nesten umiddelbart. De sovjetiske styrkene avanserte raskt vestover i en knipetangsmanøver og nærmet seg Kalatsj-na-Donu. Tyskerne sendte flere divisjoner for å redde denne viktige byen. De ble slått. Den 23. møtte styrkene fra sør styrkene fra nordvest. Dermed var de tyske styrkene i Stalingrad omringet.
       Om lag 250 000 tyske og rumenske tropper, samt noen kroatiske enheter, var sperret inne. Ikke alle soldatene fra den tyske 6. armé ble fanget; om lag 50 000 ble feid til side utenfor lommen. De sovjetiske styrkene etablerte straks to forsvarslinjer; en innad for å forsvare mot utfall fra lommen, den andre utad for å forsvare mot en mulig unnsettelsesaksjon.

Frontlinjenes bevegelse på Østfronten fra november 1942 til mars 1943

Luftbroen[rediger | rediger kilde]

I en tale den 30. september hadde Hitler erklært at den tyske arméen aldri ville forlate Stalingrad. I et møte kort tid etter at styrkene var omringet hadde de tyske generalene prøvd å få til et utbrudd til en ny forsvarslinje vest for Don. Mot dette erklærte Hermann Göring at Luftwaffe kunne forsyne den 6. armé via en luftbro. Slik kunne de tyske styrkene i byen fortsette å kjempe mens en unsetningsstyrke ble samlet; en operasjon som hadde lyktes året før ved lommen ved Demjansk (men i mindre skala, et armékorps mot en hel armé).

Den tyske 6. armé var verdens største enhet av denne typen, nesten dobbelt så stor som en vanlig tysk armé. Et korps av 4. panserarmé var også fanget i lommen. Det burde vært innlysende at Luftwaffe ikke hadde kapasitet til å forsyne styrkene; tapene etter slaget om Kreta hadde ikke blitt erstattet. De tyske styrkene i Stalingrad trengte 500 tonn pr dag, Luftwaffe kunne maksimalt levere 300 tonn. Hitler støttet imidlertid Görings forslag og gjentok sin ordre om at de innestengte styrkene ikke fikk overgi seg.

Luftwaffes luftbro sviktet nesten med en gang. Kraftig sovjetisk antiluftskyts og avskjæring med jagerfly førte til tap av mange tyske transportfly. Vinterværet, med snø og tåke, reduserte også effektiviteten til det tyske flyvåpnet. I snitt kunne bare 10 prosent av behovet for materiell og mat dekkes. De transportflyene som klarte å nå frem evakuerte tekniske spesialister og syke eller sårede når de tok av fra den beleirede enklaven. 6. armé sultet sakte. Pilotene ble sjokkert over å se at troppene som var satt av til lossing, var for utmattet til å klare arbeidet. En general i den tyske generalstaben ble så opprørt av troppenes lidelser ved Stalingrad at han la seg på samme magre diett som troppene hadde. Etter noen uker var han blitt så utmagret at Hitler, svært irritert, beordret han å spise normalt.

Tysk motoffensiv[rediger | rediger kilde]

De sovjetiske styrkene konsoliderte sine posisjoner rundt Stalingrad, og harde kamper for å redusere lommens størrelse begynte. 10. desember startet tyskerne - under ledelse av Erich von Manstein - en motoffensiv fra sør, Operation Wintergewitter (vinterstorm), for å komme 6. armé til unnsetning. Den hadde god fremgang til å begynne med, og snart kunne de omringede se lysene fra von Mansteins stridsvogner i klare netter. Men i juledagene ble motoffensiven stoppet av sovjetstyrkene, og det som var igjen av 6. armé var fortapt. Den fulle tyngden av den harde russiske vinteren satte inn. Volga frøs. Det gjorde det lettere for sovjetstyrkene å forsyne sine styrker i byen, desto mer fordi det tyske artilleriet nå hadde så lite ammunisjon at sovjeterne kunne krysse elven ved høylys dag. De innestengte styrkene gikk raskt tom for brenselolje og medisinske forsyninger, og tusener begynte å dø av frostskader, sult og sykdommer som tyfus.

Sluttangrepet[rediger | rediger kilde]

I januar 1943 startet sovjetstyrkene en ny offensiv, operasjon Saturn; målet var å slå gjennom de tyske styrkene ved Don og ta Rostov. Hvis denne offensiven lyktes, ville resten av armégruppe syd bli fanget i Kaukasus, for dette var en altfor stor styrke til at den kunne ferges over Kertsj-stredet i en fart. Tyskerne etablerte «mobilt forsvar», en taktikk hvor små styrker holdt byer inntil panserstyrker nådde frem. Sovjetstyrkene nådde ikke Rostov i denne omgang, men kampene tvang von Manstein til å trekke armégruppe syd A tilbake fra Kaukasus. Dette lyktes med moderate tap, og fronten ble stabilisert om lag 250 km fra byen.
       Derimot var 6. armé håpløst fortapt, men styrkene i Stalingrad fikk ikke beskjed om dette og fortsatte å tro at forsterkninger var underveis. Noen tyske offiserer ba Paulus om å motsette seg Hitlers ordrer og i stedet forsøke å bryte ut av byen. Om de kanskje fortsatt var i stand til dette, så nektet Paulus, da han avskydde tanken på å ikke adlyde ordre.

Sovjetisk seier[rediger | rediger kilde]

De tyske styrkene inne i lommen trakk seg tilbake fra forstedene og inn i selve Stalingrad. Tapet av de to flyplassene ved Pitomnik og Gumrak satte stopp for forsyninger og mulighet for evakuering av syke. Forholdene i de provisoriske, uoppvarmede feltsykehusene var ubeskrivelige. Sårede kunne ikke lenger regne med noen som helst form for pleie. Det manglet sykesenger, medisiner, forbindingsutstyr og helsepersonell. De få leger og sykepleiere som ennå fantes konsentrerte seg om de letteste skadene. Maten bestod av en suppeblanding kokt på muggent brød. De soldatene som ennå var operative var nå så utsultet og utmattede at de befant seg i en tilstand av tiltagende delirium. De var dessuten i ferd med å gå tomme for ammunisjon. De fortsatte allikevel å slåss, delvis fordi de trodde at den røde armé ville henrette dem som overga seg. Spesielt de såkalte «HiWis», sovjetsoldater som sloss for tyskerne, hadde ingen illusjoner om sin skjebne hvis de ble tatt til fange. De sovjetiske styrkene var på sin side overrasket over hvor store tyske styrker de hadde stengt inne, og måtte forsterke sine enheter. Harde kamper begynte igjen inne i Stalingrad, men nå var det tyskerne som ble presset tilbake til bredden av Volga. Styrken ble så splittet opp.

Den 30. januar, på tiårsdagen for den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen, utnevnte Hitler Paulus til feltmarskalk. Ingen tysk feltmarskalk hadde noen gang blitt tatt som krigsfange, og Hitler antok at Paulus enten ville slåss videre eller begå selvmord. Dagen etter overga Paulus seg likevel da sovjetstyrker nærmet seg hans hovedkvarter i ruinene av supermarkedet GUM. Restene av 6. armé i Stalingrad overga seg 2. februar 1943; 91 000 slitne, syke og utsultede soldater ble tatt til fange. Blant fangene var 22 tyske og rumenske generaler. Hitler var rasende over feltmarskalkens overgivelse og uttalte at:

«Paulus sto på terskelen til evig ære, men gjorde en helomvending.»

Av 91 000 krigsfanger overlevde bare 6 000, som hovedsakelig kunne vende hjem i 1955. Da de ble tatt til fange var soldatene allerede svekket av sykdom og matmangel, og fra Stalingrad ble de sendt til fangeleire over hele Sovjet hvor de fleste døde av tungt arbeid og feilernæring. En liten gruppe toppoffiserer ble tatt til Moskva og brukt i propagandaformål. Noen av dem, inkludert Paulus, undertegnet uttalelser mot Hitler som ble kringkastet til de tyske styrkene.

Frontlinjene i Europa, 1941-42

Den tyske befolkningen fikk ingen offisiell informasjon om katastrofen før i slutten av januar 1943 selv om tyske propagandamedia hadde sluttet å komme med positive rapporter noen uker før nederlaget. Kapitulasjonen ved Stalingrad var ikke det første alvorlige tilbakeslaget for de tyske styrkene, men dimensjonene var i en klasse for seg. 3.februar 1943 ble tilbaketrekningen bekjentgjort over radio, annonsert ved andresatsen fra Beethovens femte symfoni og følgende ordlyd: «Slaget om Stalingrad er over. Trofast til siste åndedrag mot sin ed til flagget er 6.armé, under inspirert ledelse av feltmarskalk Paulus, nedkjempet...De døde, slik at Tyskland kan leve videre». Det ble arrangert storslåtte markeringer for de 200 000 omkomne, ingen nevnte de 90 000 som var tatt til fange. Disse var bare avskrevet av ledelsen i Berlin; flesteparten overlevde heller ikke fangenskapet. I en rapport utarbeidet av Gestapo om stemningen i disse februardagene heter det at det ikke er «tilrådelig å bære partimerket i jakkeslaget» og at Heil Hitler-hilsenen kunne resultere i et slag i ansiktet.[5] Den 18. februar 1943 ga propagandaminister Joseph Goebbels sin beryktede tale i sportspalasset i Berlin, hvor han oppmuntret det tyske folket til å godta den totale krig, som ville kreve alle dets ressurser.[6]

Tapstallene[rediger | rediger kilde]

Uansett målestokk er slaget om Stalingrad det største enkeltstående slag i historien. Det varte i 199 dager og foregikk over et veldig område. Tapstall er vanskelig å anslå både fordi slagfeltet var stort og fordi sovjetstyret ikke ønsket å offentliggjøre det, prisen kunne ha vært for høy. I den innledende fasen ga de tyske styrkene sovjetstyrkene store tap, men sovjetstyrkene slo tilbake og utslettet hele den 6. armé og deler av 4. panserarmé. Ulike eksperter har anslått at aksemaktenes totale tap var 850 000: 400 000 tyskere, 200 000 rumenere, 130 000 italienere og 120 000 ungarere ble drept, skadet eller forsvant, i tillegg ble 90 000 tatt til fange. Et uvanlig høyt antall av de tyske tap utgjorde drepte eller tilfangetatte. I tillegg ble så mange som 50 000 sovjetiske soldater som var i tysk tjeneste drept eller fanget av den røde armé.

De sovjetiske tapene er omdiskutert. Det er oppgitt at den røde armé hadde 478 000 drepte og 650 000 sårede; disse tallene inkluderer et stort antall operasjoner. Tapene var neppe mindre enn aksemaktenes tap, men med sin store tilgang på folk tålte sovjeterne dem bedre.

Sivilbefolkningen led forferdelig under det langvarige slaget. Mer enn 40 000 sovjetiske sivile døde i Stalingrad og dens forsteder under en enkelt uke med bombing, mens 6. og 4. armé nærmet seg byen. Antall sivile drept i områdene utenfor byen er ukjent. Totalt var det et sted mellom 1,7 og 2 millioner ofre for slaget.

Stalingrad fikk i 1945 tittelen «Helteby» etter innbyggernes oppofringer. I 1960 ble et gigantisk monument av «Mor Russland», også kjent som «Moderlandet kaller», reist på toppen av Mamajev Kurgan-høyden ved byen. Statuen er del av et kompleks med krigsminnesmerker som omfatter ruiner etter slaget. Kornsiloen og «Pavlovs hus» er begge bevart og kan besøkes. På Mamajev Kurgan kan en fremdeles finne benrester og andre spor etter slaget.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anslag for tap er fra engelskspråklig Wikipedia. Tapstallene er svært omtrentlige og kan sannsynligvis bare antyde hvor mange som døde eller ble såret i slaget.
  2. ^ http://survincity.com/2012/12/little-known-pages-of-the-history-of-the-war-the/
  3. ^ Beevors bok om Stalingrad
  4. ^ «Stalingrad 1942-43» på stalingrad-info.com
  5. ^ Annette Dumbach: Sophie Scholl og Den hvite rose (s. 173 og 177), forlaget Spartacus, Oslo 2008, ISBN 978-82-430-0445-0
  6. ^ [http://www.youtube.com/watch?v=hfKmxUSsvrA «Totaler Krieg der von Joseph Goebbels am 18. Februar 1943» på YouTube

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Beevor, Anthony, oversatt av Knutsen, Bertil (1998), Stalingrad, Spartacus, 2007, ISBN 978-82-430-0401-6
  • William Craig (1973), Enemy at the Gates: the Battle for Stalingrad. New York, Penguin Books. ISBN 0-14-200000-0
  • Joachim Wieder et al, Stalingrad – Memories and Reassessments, Weidenfeld & Nicholson, 1998. ISBN 1-85409-460-2
  • Roberts, Geoffrey. Victory at Stalingrad: The Battle that Changed History. New York: Longman, 2002 (paperback, ISBN 0-582-77185-4).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]