Usbekistan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 41°40′N 62°47′Ø

O`zbekiston Respublikasi
Ўзбекистон Республикаси
Republikken Usbekistan

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Yo`q

Kart over O`zbekiston Respublikasi  Ўзбекистон Республикаси

Innbyggernavn Usbeker, usbekisk
Hovedstad Tasjkent (Toshkent)
Tidssone UTC+5
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 56
447 400[a] km²
4,9 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 44
27 865 738[b]
Bef.tetthet 62,28 innb./km²
HDI 0,641 (rangert som nr. 102)
Styreform Republikk
President Islom Karimov
Statsminister Shavkat Mirziyayev
Offisielle språk Usbekisk , og karakalpakisk (i Qoraqalpog`iston)
Uavhengighet fra Sovjetunionen
1. september 1991
Valuta Usbekisk som (UZS)
Nasjonaldag 1. september
Nasjonalsang «Usbekistans nasjonalsang»
(O`zbekiston Respublikasining Davlat Madhiyasi)
ISO 3166-kode UZ
Toppnivådomene .uz
Kart over Republikken Usbekistan
Kart over Republikken Usbekistan

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Republikken Usbekistan er et land i Sentral-Asia som grenser til Afghanistan, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Turkmenistan. Viktige importvarer er maskiner, metallvarer, lette industriprodukter, matvarer og kjemikalier. Viktige handelspartnere er Russland, Kasakhstan, Turkmenistan og Ukraina.

Viktige eksportvarer er olje, gass, bomull og elektrisitet. Jernbanenettet har en total lengde på 3 380 km. Veinettet har en total lengde på 78 400 km, der 86% er asfaltert. Det finnes også 9 flyplasser med regulær trafikk.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Satellittbilde av Usbekistan

Usbekistan er et tørt land der 10 % av arealet består av tett kultiverte, irrigerte elvedaler. Det er ett av to dobbelt landlåste land i verden (landet grenser ikke til hav og har heller ikke naboland som grenser til hav), det andre er Liechtenstein. I Usbekistans tilfelle er ikke dette like selvsagt, siden det grenser til to land (Kasakhstan i nord og Turkmenistan i sør) som har grenser med det landlåste, men salte Kaspihavet fra hvor båter kan nå Azovhavet og dermed Svartehavet, Middelhavet og de øvrige verdenshavene.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Usbekistan har Sentral-Asias største befolkning med 25 millioner mennesker konsentrert i sør og øst i landet. Dette er nesten halvparten av regionens befolkning. Usbekistan var en av de fattigste republikkene i Sovjet, mye av befolkningen var opptatt med å dyrke bomull i små bondesamfunn. Befolkningen fortsetter å være hovedsakelig bondesamfunn og avhengig av landbruk for sitt levebrød.

Folkegrupper[rediger | rediger kilde]

Usbekere er med 80 % av befolkningen den dominerende etniske gruppen. Andre etniske grupper er russere 5,5 %, tadsjiker 5 %, kasakhstanere 3 %, karakalpakere 2,5 % og tatarer 1,5 %.[1]

Språk[rediger | rediger kilde]

Usbekisk er det offisielle språket, men russisk er et uoffisielt språk for kommunikasjon på tvers av de etniske gruppene, dette inkluderer det daglige styret av landet og i forretningsbruk.

Religion[rediger | rediger kilde]

Nasjonen består av 88 % sunnimuslimer og 9 % østlige ortodokse.

Historie[rediger | rediger kilde]

I tusenvis av år var det nåværende Usbekistan del av det persiske riket. Før den gradvise ankomsten av de tyrkiske erobrerne var området befolket av de persisk-språklige iranske etterkommerne som fortsatt utgjør en stor minoritet i Usbekistan og som i dag blir kalt tadsjiker. Usbekiske emirer og de persiske kongene var rivaler om området i mange århundrer.

I det 19. århundret, begynte det russiske imperiet å ekspandere og bredte seg inn i Sentral-Asia. Imperialismen var en periode som vanligvis blir regnet fra rundt 1813 til den anglo-russiske konvensjonen i 1907. Etter den russiske revolusjonen i 1917 begynte en andre mindre intensiv fase. I begynnelsen av 1800-tallet var det 3300 km som skilte det britiske India og de ytterliggende regionene av tsarens Russland. Store deler av områdene i mellom var ikke kartlagt.

I begynnelsen av 1900-tallet hadde Russland et solid grep om Sentral-Asia, til tross for noe tidlig motstand mot bolsjevikene, ble Usbekistan og resten av Sentral-Asia del av Sovjetunionen.

1. september 1991 erklærte Usbekistan nølende uavhengighet. Mens de baltiske stater ledet kampen for uavhengighet, var Sentral-Asia redd for den. «Sentrifugal-kreftene som trekker unionen fra hverandre var svakest i Sentral-Asia. En god stund etter kuppforsøket i august 1991, trodde alle sentral-asiatiske ledere at unionen på en eller annen måte kunne opprettholdes,» skrev Michel McFaul i Russia's Unfinished Revolution (Russlands uferdige revolusjon).

29. desember 1991 ble det holdt et omdiskutert presidentvalg og Islom Karimov vant med 86% av stemmene. Han ble senere bekreftet i embedet med nye, like omstridte valg. I praksis er han en autokratisk hersker over Usbekistan.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Konstitusjonelt står regjeringen i Usbekistan for maktfordelingsprinsippet, ytringsfrihet og representativt styre. I virkeligheten holder den utøvende makten nesten all makt. Den dømmende makten mangler uavhengighet og den lovgivende, som bare møtes noen dager hvert år, har liten makt til å påvirke lovene.

Folkeavstemningen i 2002 inneholdt også en plan for å etablere et tokammers parlament. Bygningen som skal huse det nye parlamentet er for tiden under oppføring. Valget til det nye tokammers parlamentet ble holdt 26. desember 2002, men ingen reelle, uavhengige opposisjonskandidater eller partier fikk anledning til å delta. OSCEs begrensede observasjonsoppdrag konkluderte med at valgene var betydelig under OSCE-forpliktelser og andre internasjonale standarder for demokratiske valg.

Flere politiske partier har blitt grunnlagt med regjeringens godkjennelse, men har fremdeles ikke vist interesse for å stå for alternativer til regjeringens politikk. I tillegg har flere medier (radio, TV, aviser) blitt opprettet på lignende vis, men disse forblir enten under regjeringens kontroll, eller behandler bare sjelden politiske temaer. Uavhengige politiske partier har fått lov til å organisere seg, rekruttere medlemmer og holde konvensjoner og pressekonferanser, men har blitt nektet å registrere seg under restriktive registrerings-prosedyrer. Et bombeangrep 28. mars1. april 2004 i Tasjkent og Bukhara ble utført av terrorister. Det er ikke klart hvem som utførte angrepene. Regjeringens reaksjon på angrepene har så langt vært begrensede.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Usbekistan er delt inn i 12 provinser (viloyatlar; entall – viloyat), 1 autonom republikk* (respublika), og 1 by** (shahar):

merk: Administrative inndelinger har samme navn som deres administrasjonssenter (unntak og forskjeller i staving har administrasjonssenteret i parentes)

Menneskerettigheter[rediger | rediger kilde]

Usbekistan er nominelt et demokrati, men har blitt beskrevet som en politistat. Flere prominente opponenter til regjeringen har flyktet, og andre har blitt arrestert. Regjeringen slår alvorlig ned på de som den mistenker for islamsk ekstremisme, særlig de som mistenkes for å være medlem av det forbudte Islamske Frigjøringspartiet (Hizb ut-Tahrir). Mellom 5300 og 5800 mistenkte ekstremister sitter i fengsel.

Storbritannias ambassadør til Usbekistan, Craig Murray, satte i 2003 frem påstander om at informasjon ble framskaffet fra arresterte under ekstrem tortur, og at informasjonen med ujevne mellomrom ble brukt av Storbritannia og andre vestlige demokratiske land som var mot bruk av tortur.

Murray uttalte senere at han følte at han tilfeldigvis hadde snublet over det han kalte «tortur ved hjelp av stedfortredere». Han trodde at vestlige land sendte folk til regimer og nasjoner der det var kjent at informasjon ville bli framskaffet ved tortur og bli gjort tilgjengelig for dem.

Anklagene førte ikke til at hans arbeidsgiver, Utenriks- og Samveldedepartementet, satte igang etterforskning, og Murray sa opp etter at disiplinære tiltak ble iverksatt mot ham i 2004. Det ble ikke påvist at han hadde misbrukt sin makt. Departementet blir selv etterforsket av det nasjonale etterforskningskontoret pga anklager om trusler, mobbing og ofring av eget personell, slik det ble rapportert av Sunday Times (London) 20. mars 2005.

Fengselsforholdene forblir dårlige, særlig for dem som er dømt for ekstremistisk aktivitet, og et antall slike fanger er antatt å ha mistet livet i løpet av de siste årene av fengselssykdommer og misbruk. Politistyrken og etterretningstjenesten bruker rutinemessig tortur som etterforskningsteknikk. Ingen uavhengige politiske partier har blitt registrert, selv om de for første gang kunne foreta grasrotsaktiviteter og organisere kongresser. Etter besøket til FNs spesialrapportør på tortur, laget Usbekistans regjering et forslag til handlingsplan for å gjennomføre spesialrapportørens anbefalinger.

I en rapport datert 21. mars 2005 sa Amnesty International at:

Tusenvis av mennesker har blitt holdt igjen og fengslet i Usbekistan på påstander om «religiøs ekstremisme». Blant disse er medlemmer og antatt medlemmer av uavhengige islamske retninger, medlemmer av forbudte islamistiske og sekulære opposisjonspartier og bevegelser, samt deres slektninger. Amnesty International har mottatt gjentatte påstander om at politiet har torturert mange av de arresterte for å skaffe seg «tilståelser». Strenge straffer, inkludert dødsstraffer, har blitt gjennomført etter rettssaker som virker å ha vært svært urettferdige.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Usbekistan var et av de fattigste områdene av det tidligere Sovjetunionen, mer enn 60% av befolkningen lever i tett befolkede bondesamfunn. Usbekistan er nå verdens tredje største bomullseksportør, en betydelig produsent av gull og naturgass samt en betydelig regional produsent av kjemikalier og maskiner.

Etter uavhengigheten i desember 1991 forsøkte regjeringen å bygge opp sin sovjetiske kommandoøkonomi med subsidier og tett kontroll over produksjon og priser. Men i møtet med høy inflasjon, begynte regjeringen å reformere i midten av 1994 ved å innføre strengere pengepolitikk, utvide privatiseringen, en liten redusering i statens rolle på økonomien og forbedre miljøet for utenlandske investorer. Staten fortsetter å ha dominerende innflytelse på økonomien og reformer har så langt mislykkes i å få til strukturelle endringer. IMF suspenderte Usbekistans avtale om frysing av et lån på 185 millioner dollar pga regjeringens steg som gjorde det mulig å oppfylle betingelsene til fondet umulig. Den asiatiske finanskrisen og Russlands finansielle krise har gjort at regjeringen i Usbekistan har valgt å styrke kontrollen over eksport og pengeenheten innenfor sin allerede stengte økonomi. Økonomisk politikk som har skremt vekk utenlandske investeringer er en betydelig faktor i økonomiens stagnasjon. En voksende gjeldsbyrde, fortsatt inflasjon og dårlig forretningsklima skygger for vekstmuligheter.

Økonomiske nøkkeltall verdi  % av BNP År, kilde
BNP (vekst) (Verdensbanken) 7,00 % 2005, UNDP Database
Konsumpriser
Handelsbalanse
Betalingsbalanse
Utviklingshjelp 0,16 mrd US$ 2005, UNDP Database
BNP per innb 466 US$ 2005, UNDP Database

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Utdanningssystemet har oppnådd 97 % lesedyktighet, og den gjennomsnittlige skoletiden for både menn og kvinner er 11 år. Men pga budsjett-problemer og andre overgangsproblemer etter kollapsen til Sovjet er tekster og annet læremateriell, læringsmetoder, læreplan og utdanningsinstitusjoner utgått på dato, upassende og dårlig vedlikeholdt. I tillegg har andelen av personer i skolealder som går på skole sunket. Selv om regjeringen er bekymret for dette, forblir budsjettene trange.

Helse[rediger | rediger kilde]

I helsesektoren er forventet levealder høy, men etter at Sovjet ble delt opp, har ressursene til helsesektoren blitt dårligere, kvaliteten, tilgjengeligheten og effektiviteten har sunket.

Urbanitet[rediger | rediger kilde]

Usbekistans største byer
# Navn Provins Innbyggertall
(2010 est.)
1 Tasjkent Tasjkent 3&506&2194272&2 194 272
2 Namangan Namangan 3&505&427783&427 783
3 Andijon Andijon 3&505&370714&370 714
4 Samarkand Samarkand 3&505&352047&352 047
5 Nukus Karakalpakstan 3&505&240488&240 488
6 Bukhara Bukhara 3&505&231793&231 793
7 Karsji Kasjkadarja 3&505&226130&226 130
8 Kokand Fergana 3&505&209389&209 389

Kilde: world-gazetteer.com[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Usbekistan», nettstdet Globalis.
  2. ^ Uzbekistan: largest cities and towns and statistics of their population. World Gazetteer (2010). Arkivert fra originalen 30. juni 2013. Besøkt 17. august 2010.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]