Den internasjonale kvinnedagen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Markering av den internasjonale kvinnedagen med demonstrasjonstog i Dhaka i Bangladesh.
Markering av kvinnedagen 100 år i Oslo 2011.
Menn på kvinnedagen i Oslo 2011 som demonstrerer for merking av reklame som benytter retusjerte modeller, for å forebygge slankepress og spiseforstyrrelser.
Fra kvinnedagen 2014 i Oslo: Forsvar kvinnenes rett til selvbestemt abort

Den internasjonale kvinnedagen feires hvert år den 8. mars. En nasjonal kvinnedag ble først arrangert i USA i 1909, mens en internasjonal dag ble vedtatt året etter på Sosialistinternasjonalens konferanse i København, der over 100 kvinner fra 17 ulike land deltok. Dagen ble etablert for å hedre bevegelsen for kvinners rettigheter, og å bygge opp støtte for allmenn stemmerett for kvinner.[1]

Etter FNs internasjonale kvinneår i 1975 ble dagen i 1977 gjort til FN-dag,[1] og en av flere av organisasjonens årlige merkedager.

Historie[rediger | rediger kilde]

Idéen om en internasjonal kvinnedag ble lansert i begynnelsen av forrige århundre i sammenheng med kvinners kamp for stemmerett og kvinnelige fagforeningers kamp for rettigheter. Kvinnedagen ble i utgangspunktet vedtatt som en nasjonal markering av det amerikanske sosialistpartiet i 1908, og den første markeringen ble avholdt 28. februar 1909. I 1910 ble den første internasjonale kvinnekonferansen avholdt i Jagtvei 69 (senere kjent som Ungdomshuset) i København, og den tyske marxisten Clara Zetkin fikk gjennomslag for å innføre en internasjonal kvinnedag den 8. mars. Dagen skulle være en kampdag for den sosialistiske kvinnebevegelsen, i første omgang som et redskap i kampen for kvinnelig stemmerett. Det påfølgende år ble dagen markert i Sveits, Tyskland, Østerrike og Danmark: En million kvinner demonstrerte.

I Norge ble kvinnedagen markert første gang i 1915. Da avholdt Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet folkemøte for fred, og Alexandra Kollontai holdt tale i Oslo.

I forbindelse med markeringen av den internasjonale kvinnedagen samlet en stor mengde kvinner seg i Petrograd for å demonstrere for «brød og fred» i 1917. Med denne fredelige markeringen som utgangspunkt demonstrerte befolkningen i flere dager, og situasjonen eskalerte til februar-revolusjonen. Russland brukte ikke på dette tidspunktet gregoriansk kalender, når februar-revolusjonen begynte 23. februar, tilsvarer dette 8. mars. I 1922 besluttet Lenin at dagen skulle være en kommunistisk festdag for å minnes kvinnenes innsats i revolusjonen.

I Norge var markeringene knyttet til den sosialdemokratiske og kommunistiske bevegelsen, og bar preg av å være en partimarkering på venstresiden. Arbeiderpartiet tok opp markeringen av 8. mars fra 1921, men fra 1929 forsvant markeringen.

Under andre verdenskrig fant kvinner hverandre i motstandsbevegelsen og i konsentrasjonsleirer og markerte dagen i all hemmelighet. Etter krigen var det så det nystartede «Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund», senere «Norsk Kvinneforbund», som holdt dagen i hevd gjennom mindre markeringer. Deres første offisielle markering etter krigen var i 1948. Den gang raste den kalde krigen og kvinnene som markerte dagen møtte mye motstand.

Den nye kvinnebevegelsen tok opp igjen tradisjonen med å markere 8. mars i 1972. Da tok en gruppe fra Kvinnefronten ved Universitetet i Oslo initiativ til en felles markering med de andre kvinneorganisasjonene. Siden ble dagen en viktig markeringsdag – landet over gikk små og store demonstrasjonstog, noen med en håndfull deltakere, andre med flere tusen. 8. mars 1978 gikk 20 000 kvinner og menn i tog i Norge. Markeringen av kvinnedagen var nede i en bølgedal på 1990-tallet. I de senere år har oppslutningen økt, og det avholdes mange arrangementer og markeringer i forbindelse med 8. mars. 8. marskomitéen i Oslo holder tradisjonen med demonstrasjonstog i hevd og markerer årlig dagen.

I Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge ble den internasjonale kvinnedagen feiret første gang i 1915. Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet avholdt et folkemøte for fred denne dagen.[2] Men den regelmessige, offisielle feiringen kom først i gang etter annen verdenskrig.[3]

Dagen hadde sin storhetstid på 1970-tallet, og spesielt i 1978 da over 20 000 kvinner og menn gikk i tog over hele landet. I Oslo gikk det to konkurrerende tog.[3]

På 1980-, 1990- og 2000-tallet sank oppslutningen. Men i 2014 ble det rekordstor oppslutning på bakgrunn av abortloven.[4][5] Hovedparolen var «Forsvar abortloven – nei til reservasjonsretten». Bakgrunnen for oppslutningen var i hovedsak motstanden mot høyre-regjeringens planer om å innføre reservasjonsrett for leger i abortspørsmål.[4][5][6] På selve Youngstorget var det samlet 10.000 mennesker og i nærliggende gater rundt 5000 (10 ganger så mye som året i forveien).[5] Også i Trondheim, Bergen og flere andre byer deltok rekordmange.[5] I Bergen samlet 4.000 mennesker seg på Torgallmenningen, nesten dobbelt så mange som rekorden fra 1970-tallet,[4] og i Trondheim samlet 3500 seg, noe som ble beskrevet som det meste siden 1970-tallet.[7]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:International women's day – bilder, video eller lyd