Ikke-statlig organisasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ambox rewrite.svgKritikk: Det har blitt foreslått at informasjonen i denne artikkelens «kritikk»- eller «kontroverser»-avsnitt blir flettet inn andre avsnitt slik at man får en mer objektiv fremstilling av temaet. (Diskuter)

Ikke-statlige organisasjoner (fra engelsk Non-governmental Organization; forkortelsen NGO forekommer også i norske publikasjoner) er organisasjoner som arbeider parallelt med statlige organer, men som ikke er underlagt en statlig myndighet. Man benytter dette begrepet for å understreke deres uavhengighet, noe som ofte kan gjøre det lettere å få innpass i visse deler av verden. Internasjonalt betyr NGO at organisasjonen(e) har offisiell status i FN og dermed anledning til å sende delegater til internasjonale konferanser.[1] Mange av dem samarbeider med De forente nasjoners organer. Verdensbanken definerer en NGO som en privat organisasjon som fremmer aktiviteter, som skal lindre fattiges lidelser, sette lys på de fattiges situasjon, beskytte miljøet, dekke grunnleggende sosiale oppgaver eller som jobber med samfunnsutviklingen. I Norge brukes gjerne betegnelsene «frivillige organisasjoner» eller «ideelle organisasjoner». Normalt anses NGOer for å jobbe på et ikke-kommersielt grunnlag.

Generelt, men ikke alltid, får disse ideelle organisasjoner en del av sine bidrag fra private kilder. Mange ikke-statlige organisasjoner velger å kalle seg Private Voluntary Organizations (private frivillige organisasjoner).

Kritikk mot ikke-statlige organisasjoner[rediger | rediger kilde]

I 1996 var det omtrent 5 000 internasjonale NGO-er og 20 000 lokale NGO-er som opererte i utviklingsland. Disse skaffet penger fra private og nordlige myndigheter tilsvarende 15 prosent av all offisiell bistandshjelp. En stor strøm av bilateral bistand kanaliseres gjennom NGOer. En forklaring på denne utviklingen er NGOenes lokalt baserte og folkelig orienterte tilnærming til utviklingsarbeidet. Dette faller sammen med nye politiske strømninger i verden på 80-tallet; den nyliberalistiske tenkemåten til blant annet Thatcher og Reagan fremmet nedbygging av det offentlige og desentralisering av makt. Det økte fokuset på det private, og dermed også folkelig funderte organisasjoner, beredte grunnen for NGOenes framvekst.

Det er likevel en forenkling å si at NGOer springer ut fra de liberale utviklingsmodellene. Disse fokuserer i stor grad på økonomiske modeller og selv om strukturelle tilpasningsprogrammer la vekt på privatisering, kan en ikke si at dette er disse utviklingsmodellene som blir brukt av NGOer. Mange vil argumentere for at de alternative utviklingsmodellene fra 70-tallet, og utover, ligger til grunn for mye av NGOenes arbeid. På 70-tallet økte kritikken mot «ovenfra og ned»-politikken som ble ført; radikale teoretikere argumenterte for at denne tilnærmingen til utvikling bare ville tjene den transnasjonale kapitalindustrien og at en til da hadde sett økonomisk vekst, men ingen utvikling. For å oppnå utvikling måtte man, i følge alternativ utvikling, sette inn målrettede tiltak mot fattige, fokusere på lokale småskalaprosjekter og samfunnsbaserte utviklingsprogrammer, øke fokuset på grunnleggende behov, skifte fokus fra vekstorienterte utviklingsdefinisjoner til menneskeorienterte rammeverk, stimulere til lokal deltakelse i utviklingen, øke fokuset på hjelp til selvhjelp og redusere avhengigheten til bistand, samt fokusere på menneskerettigheter. De ikke-statlige organisasjonene ble i så måte viktige for å oppnå utvikling. Leger Uten Grenser passer godt innunder den alternative utviklingsmodellen, med sitt arbeid for å sikre menneskers grunnleggende behov og menneskerettigheter.

Politisk assosieres NGOer vanligvis med sivilsamfunnet. En antar at NGOer kan gi sivilsamfunnet bedre evner til å stå opp mot autoritære stater og kreve demokrati. En kan si at NGOer i kraft av tett samarbeid med lokale befolkningsgrupper er i bedre stand til å få kjennskap til problemene og mulighetene for å løse dem. Likevel kan det stilles spørsmål ved om NGOene er så folkelig forankret som det argumenteres for. Organisasjonene er i stor grad avhengige av støtte fra privatpersoner, private næringer og myndigheter. Forskere har dermed spurt seg om NGOer i det hele tatt kan være tilregnelige for fattige dersom de finansieres av givere. Enkelte mener at organisasjonene bare er ansvarlige overfor dem som finansierer spesifikke aktiviteter og at de må bevise overfor sine givere at pengene blir brukt i henhold til givernes retningslinjer. En kan dermed si at NGOene fokuserer mer på sine legale forpliktelser overfor sine bidragsytere enn sitt moralske ansvar overfor sin klientgruppe.

Det argumenteres også for at NGOer er rimeligere, sett i forhold til den statlige bistanden. En kan tenke seg at NGOer sparer penger fordi de er mindre byråkratiske enn store bistandsorganisasjoner. NGOene appellerer i tillegg til frivillighet, noe som gjør at de frivillige ikke trenger honoreres for deres innsats på markedsvilkår. Likevel sier enkelte at det ikke er noen empiriske studier som kan bevise, på et generelt grunnlag, at NGOers tiltak er billigere enn offentlige. Dersom det i det hele tatt gjøres besparelser er det oftest på grunn av det faktum at lønningene generelt er lavere i NGO-sektoren.

En har også sett at mange NGOer har vokst i størrelse. Det er flere grunner til at en NGO vil vokse. Man ønsker «scaling-up» for å øke i størrelse, kompleksitet og øke påvirkningskraft og mulighet til interaksjon med myndighetene. Videre tenker en seg at en lettere kan muliggjøre et angrep på bakgrunnårsakene til fattigdom på makronivå om en er større og sterkere. Det kan også ligge en økonomisk årsak bak ønsket om «scaling-up». En organisasjonell oppskalering vil sikre at en er i stand til å opprettholde sine programmer uten å være totalt avhengig av støtte utenfra. Problemet med denne oppskaleringen kan være at NGOene blir fylt med motsetningsfylte krav. De må på den ene siden legitimere sin eksistens ved å vise til komparative fordeler (som folkelig forankring, evne til direkte og effektivt arbeid med fattige og kravet om eksperimentering). På den andre siden må de, på grunn av oppskaleringen og økte statsmidler, innføre finansielle og faglige styringssystemer, tilsvarende de statlige. De må dessuten utvise ansvarlighet og garantere god og fornuftig anvendelse av pengene. Oppskalering kan dermed stå i kontrast til NGOenes komparative fordeler og kan føre til mindre innovasjon og fleksibilitet, mer byråkrati og større behov for å møte bidragsyternes krav.

NGOene er i stand til å høre på sine samarbeidspartnere og kan således være nyskapende, eksperimenterende og fleksible. NGOer kan representere et tredje system, mellom stat og marked. Hvis en ser for seg at staten tar for seg samfunnet behov i bred forstand og markedet handler ut fra spesifikke behov, understøttet av konsumentenes kjøpekraft, kan NGOene fylle tomrommet mellom dette og være i bedre stand til å ta seg av behov og grupper som faller mellom markedet og staten. Likevel stilles det spørsmål om NGOer anses som fleksible fordi de er lettere for internasjonale donorer å manipulere enn myndighetene i Sør. NGOer kan lettere forme sine programmer og sin hjelp til å etterkomme de kravene og målene som donorene setter.

Eksempler på ikke-statlige organisasjoner[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.snl.no/NGO/ikke-statlig_organisasjon

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Cross, John C. (1997). Development NGOs, the State and Neo-Liberalism: Competition, Partnership or Co-conspiracy. [1]
  • Degnbol-Martinussen, John og Poul Engberg-Pedersen (2001). Fattigdom og udvikling. Grundbog om den nødvendige bistand. København: Mellomfolkeligt Samvirke.
  • Krogh, Elsebeth (1998). NGOerne – frelsende engle eller politiske dyr? I: Den Ny Verden 4. ss 91 – 105.
  • Potter, Robert B., Tony Binns, Jennifer A. Elliot & David Smith (2004). Geographies of Development. Second Edition. Essex: Pearson Education Limited.
  • Uvin, Peter & David Miller (1994). Scaling Up: Thinking Through the Issues. [2]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]