Sør-Korea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 36°30′N 127°44′Ø

대한 민국
Daehan Minguk
Sør-Korea

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
널리 인간을 이롭게 하라
(Gi alt folk fordeler)

Kart over 대한 민국Daehan Minguk

Innbyggernavn Koreaner/koreansk eller sørkoreaner/sørkoreansk
Hovedstad Seoul
Tidssone UTC+9
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 108
98 480[a] km²
0,3 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 26
48 636 068[b]
Bef.tetthet 493,87 innb./km²
HDI 0,897 (rangert som nr. 12)
Styreform Republikk
President Park Geun-hye
Statsminister Jung Hong-won
Offisielt språk Koreansk
Uavhengighet fra Japan
15. august 1945
Valuta Sørkoreansk won (KRW)
Nasjonaldag 15. august
Nasjonalsang Aegukga
ISO 3166-kode KR
Toppnivådomene .kr
Kart over Sør-Korea
Kart over Sør-Korea

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Sør-Korea (offisielt Republikken Korea (ROK), hangul: 대한민국, hanja: 大韓民國, revidert romanisering: Daehan Minguk (norsk: «Det store Hanfolkets nasjon»), lytt ) er et land som ligger på den sørlige delen av Koreahalvøya i Øst-Asia. Det grenser til Nord-Korea i nord og mot Kina og Japan i øst og vest over havområdene Gulehavet og Koreastredet.

Landet har et temperert klima med fire distinkte årstider, og er fra naturens side dominert av fjellformasjoner, særlig i øst. Arealet er 98 480 km², og befolkningen teller vel 50 millioner. Hovedstaden Seoul huser femteparten av landets innbyggere og sammen med byens forsteder halvparten.

Navnet Korea er avledet av Goryeo, et tidligere koreansk kongedømme. Den koreanske nasjonen er ifølge legenden grunnlagt av Dangun Wanggeom i 2333 f.Kr. Arkeologiske utgravninger viser befolkede områder på halvøya i tidlig steinalder. Den første koreanske enheten kom i år 688 ved kongedømmet Silla, som ble avløst av kongedømmene Goryeo og Joseon. Fra 1910 til 1945 ble landet kolonisert av Japan. Etter andre verdenskrig ble Korea delt i to okkupasjonssoner av USA og Sovjetunionen, som igjen la grunnlaget for dagens to koreanske stater. Delingen la i sin tur grunnlaget for Koreakrigen (1950–1953), som har satt dype spor i det koreanske samfunnet.

Det nye Sør-Korea omfavnet offisielt det vestlige demokratiet, men i realiteten var det et militærdiktatur styrt ved hjelp av unntakstilstand og krigslover. Først i 1987 ble frie og rettferdige valg til presidentembedet gjennomført, i stor grad takket være den folkelige demokratibevegelsen som demonstrerte mot landets autoritære makthavere og presset fram dagens sjette republikk. Den økonomiske politikken ble styrt i retning av etablering av store konglomerat (chaebol) som fikk finansiering og frie tøyler, i bytte mot arbeidsplasser og økonomisk vekst. Landsbygda ble neglisjert, og eksportindustrien prioritert.

Sør-Korea hatt en av verdens raskest voksende økonomier siden 1960, og er i dag Asias tredje største økonomi og verdens 12. største, og regnes som en av de fire tigerøkonomiene. Mange utviklingsland refererer til denne utviklingen som «Mirakelet ved Hanelva», og bruker ofte landet som et forbilde. Sør-Korea er i dag regnet som et høyinntektsland, og er medlem av G20.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Korea på koreansk

I Sør-Korea referer en til eget land ved bruken av «Daehan Minguk» (대한민국, 大韓民國), direkte oversatt til norsk «nasjonen stor-Korea». «Han» er et gammelt koreansk ord for «leder» eller «stor». I dagligtale omtales Korea med kortformen «Hanguk», /haːn.ɡuk/ (한국, 韓國), «Han-nasjonen» eller nasjonen Korea, eller «Namhan» (남한, 南韓), «Sør-Han», eller Sør-Korea), tilsvarende «Bukhan» (북한, 北韓) om Nord-Korea. I Nord-Korea omtales ikke Korea som «Han», men som «Chosŏn». I Nord-Korea omtales derfor Sør-Korea som Sør-Chosŏn eller «Nam-Chosŏn» (남조선, 南朝鮮), tilsvarende Nord-Chosŏn eller «Buk-Chosŏn» (북조선, 北朝鮮) om Nord-Korea.

I Norge er det mange som referer til Sør-Korea ved bruken av begrepet Korea. I enkelte internasjonale sammenhenger er dette standard, som for eksempel under olympiske leker, der Sør-Korea deltar som Korea, mens Nord-Korea deltar som PRKorea (Peoples Republic Korea eller Folkerepublikken Korea). Sør-Koreas offisielle og fulle navn, «Republikken Korea», benyttes stort sett bare i offisielle sammenhenger.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sør-Koreas geografi

Teplanter i Boseong

Sør-Korea utgjør den sørlige delen av Koreahalvøya, som strekker noen rundt 1100 km ut fra det asiatiske fastlandet. Halvøya omgis av av Vesthavet i vest, og Østhavet i øst. I sør ligger Østkinahavet og Koreastredet som skiller Sør-Korea fra Japan.

Landet, inkludert alle øyer, ligger mellom 33. og 39. breddegrad nord, og 124. og 130. lengdegrad øst. Det totale arealet er 100 032 km²[1]

Landskapstyper og geologi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over øyer i Korea

Topografisk kart over Sør-Korea

Sør-Korea kan deles grovt inn i fire regioner: et østlig område med høye fjellkjeder og trange kystsletter, en vestlig region med brede kystsletter, vassdrag og rullende åser, en sørvestlig region dominert av fjell og daler, og en sørøstlig region dominert av det brede nedslagsfeltet til Nakdongelva.[2]

I motsetning til Japan eller de nordlige provinsene i Kina er den koreanske halvøya geologisk stabil. Det er ingen aktive vulkaner, og det har vært få kraftige jordskjelv. Historiske skrifter beskriver likevel vulkansk aktivitet på Hallafjellet under Goryeo-dynastiet (918-1392).

Lavlandet, hovedsakelig i vest og sørøst, utgjør bare 30% av det totale landarealet.

Gjennom århundrene har Koreas innbyggere kuttet ned de fleste av de gamle koreanske skogene, med unntak av noen fjerntliggende fjellområder. Avskogingen har vært en viktig årsak til erosjon og flom. På grunn av vellykkede skogplantingsprogrammer og minket bruk av ved som energikilde siden 1960-tallet, var det meste av Sør-Koreas åser på 1980-tallet rikelig dekket med skog. Sør-Korea har ingen omfattende sletteområder, lavlandet er et produkt av erosjon. Omtrent 30 prosent av arealet i Sør-Korea består av lavland, resten består av høyder og fjell.

Omkring tre tusen øyer, de fleste små og ubebodde, ligger utenfor den vestlige og sørlige kysten av Sør-Korea. Jeju-do ligger ca. 100 kilometer utenfor den sørlige kysten av Sør-Korea. Det er landets største øy, med et areal på 1845 kvadratkilometer. Jeju er også stedet for Sør-Koreas høyeste punkt: Hallasan, en utdødd vulkan på 1950 meter over havet. De østligste øyene i Sør-Korea er Ulleungdo og Dokdo, mens Marado og Socotrarevet er de sørligste øyene.[2]

Sør-Korea har 20 nasjonalparker. Den største, Jirifjellet nasjonalpark i sørvest, var også landets første nasjonalpark, opprettet i 1967.

Vann og vassdrag[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over elver i Korea

Taebaekfjellene i øst, med en avstikker mot sørvest i form av Sobaekfjellene. I tillegg vises landets tre største elver Hanelva i nord, Nakdongelva i sør og Geumelva i vest.

Nakdongelva er Sør-Koreas lengste elv (521 km). Hanelva, som renner gjennom Seoul, er 514 kilometer lang, og Geumelva er 401 kilometer lang. Andre store elver er Imjinelva, som renner gjennom både Nord-Korea og Sør-Korea og danner en elvemunning med Hanelva, Bukhanelva, en sideelv til Han som også flyter ut av Nord-Korea, og Seomjinelva. De store elvene renner fra nord til sør eller fra øst til vest og munner ut i Gulehavet eller Koreastredet. De pleier å være brede og grunne, og å ha store sesongmessige variasjoner i vannføringen.

Fjell[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over fjell i Korea

Vel 70 prosent av Sør-Korea består av fjell. Høyeste fjelltopp er den utdødde vulkanen Hallasan (san = «fjell») som er 1950 moh og som er kjegle av en vulkansk formasjon som utgjør øya Jeju sør for Koreahalvøya. Høyeste fjell på fastlandet er Jirisan i sør som er 1915 meter over havet og Seoraksan i nordøst som er 1708 meter over havet. I Sør-Korea går det fem større fjellkjeder, størst er Taebaekfjellene som går langs østkysten av halvøya. Nest størst er Sobaekfjellene som går sørvestover fra Taebaekfjellene. Mindre fjellkjeder i innlandet er Charyeongfjellene og Noryangfjellene. Fjellkjeden Baekdudaegan er Koreahalvøyas symbolske ryggrad og strekker seg fra Paektufjellet i Nord-Korea ved den kinesiske grensa og fortsetter sørover og inkluderer både fjellkjedene Taebaek og Sobaek og ender helt i sør i Jirifjellet.

Tidlige europeiske besøkende til Korea bemerket at landet lignet «en sjø i en tung storm» på grunn av det store antallet fjellkjeder som krysser halvøya.

Klima[rediger | rediger kilde]

Klimaprofil for Seoul
J F M A M J J A S O N D
 
 
22
 
2
-6
 
 
24
 
4
-4
 
 
46
 
10
1
 
 
77
 
18
7
 
 
102
 
23
13
 
 
133
 
27
18
 
 
328
 
29
22
 
 
348
 
30
22
 
 
138
 
26
17
 
 
49
 
20
10
 
 
53
 
12
3
 
 
25
 
4
-3
Temperatur Temperaturer i °C
Nedbør Nedbør i mm

Selv om det meste av Øst-Asia har et tropisk monsunklima, minner klimaet i Sør-Korea mer om et temperert klima med fire distinkte årstider. Bevegelsen av luftmasser fra det asiatiske kontinentet utøver større innflytelse på Sør-Koreas vær enn vindene fra Stillehavet. Vintrene er vanligvis lange, kalde og tørre, mens sommeren er kort, varm og fuktig. Vår og høst er behagelige, men har kort varighet. Seouls gjennomsnittlige temperatur i januar ligger mellom -5° og -2,5° C, i juli er middeltemperaturen ca. 22,5° til 25° C.[3] På grunn av sin sørlige og maritime beliggenhet har Jeju varmere og mildere vær enn andre deler av Sør-Korea. Middeltemperaturer på Jeju varierer fra 2,5° C i januar til 25° C i juli.[4]

Landet har vanligvis tilstrekkelig nedbør til å opprettholde landbruket. År med mindre enn 750 mm nedbør er sjeldne, for det meste er nedbørsmengden over 1000 mm årlig. Nedbørsmengder kan imidlertid variere fra år til år. Alvorlig tørke forekommer omtrent en gang hvert åttende år, spesielt i den risproduserende sørvestlige delen av landet. Om lag to tredeler av den årlig nedbøren faller mellom juni og september.

Sør-Korea er mindre sårbar for tyfoner enn Japan, Taiwan, østkysten av Kina, eller Filippinene. Fra en til tre tyfoner kan forventes per år. Tyfoner passerer vanligvis over Sør-Korea på slutten av sommeren, spesielt i august, og bringer med styrtregn. Flom kan i enkelte tilfeller forårsake betydelig skade.

Klimadata[rediger | rediger kilde]

År Vår Sommer Høst Vinter Jan Feb Mär Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des
Middeltemperatur (°C) 11,5 10,4 22,7 13,4 −0,5 −2,1 −0,3 4,6 10,9 15,9 20,0 23,6 24,4 19,6 13,7 6,9 0,8
Minimumstemperatur (°C) 6,5 4,8 18,5 8,2 −5,5 −7,0 −5,2 −0,8 5,0 10,2 15,3 19,9 20,4 14,9 8,0 1,8 −4,2
Maksimumstemperatur (°C) 16,5 16,1 26,9 18,7 4,4 2,8 4,6 9,9 16,8 21,7 24,8 27,4 28,5 24,4 19,5 12,1 5,8
Frostdager 114,2 26,0 0,7 17,1 70,5 25,5 21,9 18,0 6,7 1,3 0,4 0,2 0,2 0,4 3,6 13,1 23,0
Regndager 119,6 28,1 39,8 26,0 25,6 8,8 8,6 9,1 9,7 9,3 11,6 15,2 13,1 10,0 7,3 8,7 8,2
Nedbør (mm) 1404 287 723 283 111 37 44 66 110 111 187 289 247 159 67 57 30
Lufttrykk (hPa − 1000) 11,9 9,0 22,2 12,1 4,2 3,7 4,2 5,7 8,8 12,5 17,9 24,1 24,5 17,7 11,3 7,2 4,6
Skydekke (%) 52,9 51,8 66,9 49,9 43,2 42,2 47,5 49,7 52,1 53,6 66,2 71,8 62,7 59,4 45,2 45,0 40,0

Normalverdiene for årene 1961–1990.[5]

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Landemerker[rediger | rediger kilde]

Miljøproblemer[rediger | rediger kilde]

Demografi[rediger | rediger kilde]

Befolkningsutvikling
1949: 20 188 641
1955: 21 526 374
1960: 24 989 241
1966: 29 159 640
1970: 30 882 386
1975: 34 706 620
1980: 37 436 315
1985: 40 448 486
1990: 43 410 899
1995: 44 608 726
2000: 46 136 101
2005: 47 278 951
2010: 48 580 293
Kilde: Statistics Korea

Befolkningssammensetning[rediger | rediger kilde]

Folkegrupper[rediger | rediger kilde]

Språk[rediger | rediger kilde]

Se også: Koreansk og Hangul

Koreansk snakkes av vel 78 millioner mennesker og er offisielt språk i Sør-Korea og Nord-Korea. Det brukes dessuten av minoriteter i Kina, Japan og USA. Koreansk anses av mange å være et medlem i den altaiske språkfamilie, mens andre mener at det bør klassifiseres som et isolert språk.

Det koreanske skriftspråket, hangul er alfabetisk og fonetisk. Koreansk ble opprinnelig skrevet med kinesiske tegn, kalt for hanja. I Sør-Korea brukes dette fremdeles noen steder. Hangul innført av Kong Sejong i 1443. I Sør-Korea skrives navn på hangul, men en supplerer ofte med hanja. I Nord-Korea bruker man bare hangul. Ved translittering av koreansk brukes flere ulike system. I Nord-Korea brukes offisielt McCune-Reischauersystemet. I 2000 gikk Sør-Korea over til offisiell bruk av en revidert romanisering. I tillegg finnes Yale romaniseringen som i hovedsak benyttes av lingvister.

Koreansk klassifiseres som et SOV-språk, der subjektet innleder en setning, etterfulgt av objektet, og så av verbet.

Religion[rediger | rediger kilde]





Historie[rediger | rediger kilde]

Koreas skapelsesmyte

«Den himmelske skaper», Hwanins sønn, Hwanung, lengtet etter å leve på jorda sammen med menneskene. Hwanin gav etter og Hwanung steg ned til Taebaekfjellet med 3000 hjelpere, der han grunnla guds by, Sinsi. Sammen med sine ministre som regjerte over skyer, regn og vind, etablerte han lover og moralkode, og underviste menneskene i kunst og kultur.

I en hule i nærheten bodde en bjørn og en tiger, og de ba Hwanung om å skape de om til mennesker. En dag gav Hwanung bjørnen og tigeren tjue hvitløk og en bunt burot, og sa at de ikke skulle spise annet enn denne hellige maten og holde seg unna solskinn i hundre dager. Da ville de bli mennesker.

Tigeren gav opp etter 20 dager. Bjørnen ble på den 101. dagen omdannet til en vakker kvinne. Bjørnekvinna Ungnyeo bad Hwanung om et barn. Hwanung tok henne til sin kone og hun fødte en sønn, Dangun Wanggeom.

Dangun steg til tronen, bygde den befestede byen Asadal og kalte kongedømmet for Gojoseon.

Før delingen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Koreas historie

Goguryeo på sitt største år 476.
Balhae på sitt største år 830.
Goryeo i 1374.

Den koreanske nasjonen ble ifølge legenden etablert av Dangun Wanggeom i 2333 f.Kr., i form av Gojoseon, som omfattet det nordre av dagens Korea og Mandsjuria. 108 f.Kr. falt Gojoseon-riket til det kinesiske Han-dynastiet som etablerte fire kommandanter i det nordre Korea, tre falt raskt grunnet koreansk motstand. I denne perioden var det søndre Korea først okkupert av Jin-nasjonen, og ble senere en del av en løs konføderasjon, kalt for Samhan.

I nord ekspanderte kongeriket Goguryeo og ble gjenforent med Buyeo, Okjeo og Dongye på Gojoseons tidligere territorium og ødela den siste av de kinesiske kommandantene i 313.

De tre kongedømmene Goguryeo, Silla og Baekje (de siste to fra Samhan) konkurrerte seg imellom ettersom mindre kongedømmer falt og slo seg sammen med disse tre kongedømmene. Avanserte statsformer ble utviklet under innflytelse av konfusianisk og buddhistisk innflytelse. Goguryeo var den dominerende part men var i konstant krig med de kinesiske dynastiene Sui og Tang. Keiser Yang-ti av Sui ledet en million soldater i flere angrep på Goguryeo (Goguryeo-Sui-krigene), men i år 612 ledet den koreanske general Eulji Mundeok et motangrep som fikk de kinesiske styrkene til å trekke seg tilbake for godt. Sui-dynastiet falt delvis som en følge av tapet mot Goguryeo.

Silla var det minst avanserte av de tre rikene, men hadde etablert en formidabel militær styrke. Silla erobret først Gaya og deretter Baekje og Goguryeo med hjelp fra det kinesiske Tang-dynastiet. Silla-krigerne ble kalt for Hwarang. Silla drev til slutt Tang ut fra Goguryeos territorium, selv om det meste av det nordlige området var regruppert som Balhae. Silla («Forente Silla») kom derfor til å kontrollere det meste av den koreanske halvøy i løpet av det 8. århundre. Senere i det 9. århundre, falt Silla til den kortlivede perioden senere tre kongedømmer.

Etter at Goguryeo-riket falt ledet general Dae Joyeong en gruppe til Jilin i Mandsjuria der han etablerte nasjonen Balhae (kinesisk; Bohai) som en etterfølger av Goguryeo og tok tilbake kontrollen over de tapte nordlige områdene. På det meste omfattet Balhae's territorium området fra Sungari og Amur i det nordlige Mandsjuria og sørover til dagens Korea. I det 10. århundre ble Balhae erobret av khitanerne.

Kongedømmet Goryeo (9181392) erstattet Silla som den dominerende statsmakten i Korea. Mange fra embedsstanden i Balhae samarbeidet med det nyetablerte Goryeo-dynastiet, som fastsatte Koreas grenser til et område som var litt større enn dagens Korea (se Gando-regionen som i dag er en del av Kina). I denne perioden ble lovverket etablert og en sivil administrasjon etablert. Buddhismen spredde seg raskt over hele landet.

I det 10. og 11. århundre opplevde Goryeo stadige angrep fra Jurchen og Khitan langs den nordlige grense. I 1238 invaderte mongolene Goryeo og la kongedømmet i ruiner i en motstandskamp som varte i 30 år. Til slutt ble en avtale signert mellom de to kongedømmene der Mongolene ble innrømmet seieren. I 1340-årene ble det mongolske riket svekket som følge av intern strid. Til slutt var Korea i stand til å mønstre en politisk reform uten mongolsk innflytelse. General Yi Seong-gye utmerket seg ved å slå tilbake japanske pirater som stadig gjorde raid mot koreanske og kinesiske skip. I 1392 etablerte generalen kongedømmet Joseon og flyttet samtidig hovedstaden fra Kaesong til Hanseong (dagens Seoul). 52 år senere innførte kong Sejong det koreanske alfabetet Hangul. På 1500-tallet forsøkte Japan to ganger å invadere Korea, uten å lykkes (Imjinkrigen). Men Japan klarte å gjøre stor skade og svekket det koreanske styret. Mandsjuria invaderte Korea og tvang landet i 1627 til å anerkjenne Mandsjurias styre.

I begynnelsen av 1870-årene begynte Japan å skaffe seg tilgang til vestlig teknologi og tvang Korea bort fra Kinas interessesfære. I 1895 ble Dronning Min av Korea drept av japanerere under ledelse av Miura Goro. Japan økte deretter sin kontroll over Korea som en følge av den første kinesisk-japanske krig som resulterte i at Japan klarte å fravriste kineserne kontrollen over Korea. Japan økte sin kontroll og innflytelse i området ytterligere etter den russisk-japanske krigen (19041905).

I 1910 annekterte Japan Korea og innledet en 35 år lang kolonisering. Under andre verdenskrig ble de allierteKairokonferansen i 1943 enige om å opprette en uavhengig koreansk stat. Etter Japans kapitulasjon 1945 ble Korea delt i to midlertidige okkupasjonssoner; Sovjetunionen besatte den nordlige delen og USA den sørlige. Demarkasjonslinjen ble trukket langs den 38. breddegrad. Korea skulle gjenforenes etter frie valg, og det ble nedsatt en sovjetisk-amerikansk kommisjon til å forberede dette. Den kom imidlertid ikke til noe resultat, og rivaliserende regjeringer ble etablert i hvert landsdel. FN nedsatte 1948 en kommisjon som kom til Korea for å forberede alminnelige valg. Den fikk ikke adgang til Nord–Korea, der en kommunistisk midlertidig regjering var dannet 1946.

Delingen av Korea[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Delingen av Korea

Koreahalvøya, først delt etter den 38. breddegrad, deretter langs den militære delelinja, midt i den demilitariserte sonen.

Under Kairokonferansen i 1943 var det enighet om at en etter andre verdenskrig skulle opprette en fri og uavhengig koreansk stat etter at Korea siden 1910 hadde vært japansk koloni. USA og Sovjetunionen avtalte å midlertidig dele Korea i to okupasjonssoner ved den 38. breddegrad, der Sovjetunionen skulle kontrollere området i nord og USA i sør. Imidlertid førte den kalde krigen og med den uenighet mellom de to supermaktene om Koreas framtid.

FN planla frie og uavhengige valg i Korea, men Sovjetunionen nektet FN tilgang til den nordlige sonen, der en var i ferd med å etablere en egen sovjetstøttet regjering under ledelse av Kim Il-sung. I sør ble det avholdt FN-overvåkede valg, som resulterte i valg av Syngman Rhee som landets første president. Okkupasjonssonene baserte seg på hver sin ideologi og Korea ble i realiteten delt lenge før de to koreanske statene ble proklamert i 1948, Republikken Korea 15. august, og Den demokratiske folkerepublikken Korea 9. september

Koreakrigen som varte mellom 1950 og 1953 sementerte delingen ved etablering av den demilitariserte sonen som er en fire km bred sone som deler Koreahalvøya fra øst til vest.

Etter delingen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sør-Koreas historie

FN-styrker kjemper i Seouls gater i september 1950.
Syngman Rhee i 1956. President i Sør-Korea mellom 1948 og 1960.
Namdaemun er en gammel historisk byport.

I Sør-Korea ble det avholdt FN-overvåkede valg før Republikken Korea ble proklamert, og Syngman Rhee ble tatt i ed som landets første president. I Nord-Korea ble den kommunistiske aktivisten og gerilja-lederen Kim Il-sung utpekt til Den demokratiske folkerepublikken Korea sin nye leder, med støtte fra Sovjetunionen.

FNs generalforsamling vedtok en resolusjon i desember 1948, der Sør-Korea blir beskrevet som den eneste lovlige koreanske myndighet.[6]

Sovjetunionen trakk ut de fleste av sine soldater fra Nord-Korea i 1948, og amerikanske tropper ble trukket tilbake i 1949. All handel og samferdsel mellom de to koreanske statene stanset helt. Spenningen mellom de to regimene var sterk, og det fant sted mange grenseepisoder. 25. juni 1950 gikk soldater fra Nord-Korea over den 38. breddegrad, som markerte grensa mellom de to koreanske statene. Målet var å gjenforene Korea med militære midler, men aksjonen utløste i stedet den treårige Koreakrigen, som også ble den kalde krigens første større militære konflikt. Da konflikten startet, boikottet Sovjetunionen møtene i Sikkerhetsrådet, og benyttet derfor ikke sitt veto da rådet vedtok å anbefale FNs medlemsland å komme Sør-Korea til unnsetning med militære styrker. Sovjetunionen og den nye asiatiske nasjonen, Folkerepublikken Kina, støttet Nord-Korea, inkludert Folkets frivillige hær bestående av 270 000 frivillige kinesiske soldater. Etter at krigen hadde bølget fram og tilbake over Koreahalvøya, stabiliserte fronten seg i nærheten av den 38. breddegrad i 1951, en front som holdt seg nesten uendret de neste to årene, mens våpenhvilesamtaler ble holdt i grenseybyen Panmunjom. I 1953 ble det til slutt signert en våpenhvileavtale, en avtale den sørkoreanske presidenten Syngman Rhee nektet å signere på. Avtalen delte Koreahalvøya langs den demilitariserte sonen, og gav Sør-Korea en marginal fordel i form av vunnet landareal.

For koreanerne var krigen en katastrofe. To millioner koreanere døde, sivile og militære, en million på hver side, foruten nesten 600 000 kinesiske soldater og vel 40 000 soldater tilhørende FN-styrken.[7] I tillegg kommer millioner av koreanere som ble splittet av den nye grensa, samt enorme materielle skader. Men en fredsavtale er så langt ikke signert, og de to koreanske statene er derfor fremdeles teknisk sett i krig.

Et studentopprør i april 1960 førte til at den autoritære presidenten Syngman Rhee ble tvunget til å trekke seg. Deretter fulgte en periode med ustabilitet, avbrutt av general Park Chung-hees militærkupp mot den da sittende og svake overgangsregjeringen. Park tok over presidentembedet inntil han ble skutt og drept i 1979: Park sørget for å dette i gang en rask utvikling av landets eksportindustri på bekostning av politisk frihet. Park ble kritisert for å være en brutal og hensynsløs militærdiktator, men til hans ettermæle hører en betydelig økonomisk vekst, med Japan som forbilde.

Etter Parks død ble landet igjen overlatt til politisk uro, og det hjalp ikke at opposisjonen mot Park var splittet da det ble gjennomført valg. I 1979 gjennomførte general Chun Doo-hwan et nytt militærkupp. Han tvang regjeringen til å utvide militærlovene til å gjelde hele landet, fram til da hadde Jeju vært unntaket. Universiteter ble stengt, politiske aktiviteter bannlyst og mediene sensurert. Chun ble president i 1980, noe som førte til omfattende demonstrasjoner for demokrati landet rundt, men spesielt i byen Gwangju. Chun sendte spesialstyrker til byen, og med brutal makt slo han ned Gwangju-opprøret.[8]

Chun etablerte National Defense Emergency Policy Committee, og overtok presidentembedet i tråd med hans egen politiske plan. Chun-regjeringen styrte med hard hånd fram til 1987, da en student ved Seoul National University, Park Jong-chul, ble torturert til døde.[9] 10. juni 1987 avslørte Catholic Priests Association for Justice hendelsen, som førte til den folkelige demokratibevegelsen der ikke bare studenter, men også arbeidere og folk flest demonstrerte landet rundt mot landets autoritære makthavere. Chuns eget parti, Democratic Justice Party og dets leder, Roh Tae-woo, gikk til slutt med på en avtale der presidentembedet skulle være direktevalgt. Roh vant valget med liten margin, mot de to ledende opposisjonspolitikerne Kim Dae-jung og Kim Young-sam.

I 1988 arrangerte Seoul Sommer-OL 1988. Landet ble medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) i 1996.[10] Sør-Korea ble rammet av Asiakrisa i 1997, men kom seg raskt, og fortsatte sin økonomiske utvikling, men med noe avtagende vekst.

En av de viktigste sakene i sørkoreansk politikk er forholdet til Nord-Korea. I en kontinuerlig propagandakrig hevder begge parter at en fører an i gjenforeningsbestrebelsene, mens de gjensidig avviser motpartens forslag. De to delene av landet har isolert seg totalt fra hverandre, det er ingen reisetrafikk, post – eller teleforbindelse. I et forsøk på å bryte med den tradisjonelle konfrontasjonspolitikken, etablerte president Kim Dae-jung det han kalte for solskinnspolitikken, som la større vekt på et fredelig samarbeid fram mot en fremtidig koreansk gjenforening.

Sitat The South and North have never been free from mutual fear and animosity over the past half-century — not even for a single day. When we cooperate, both Koreas will enjoy peace and economic prosperity. Sitat
Kim Dae-jung

I juni 2000 gjennomførte Kim Dae-jung et toppmøte med sin nordkoreanske motpart, Kim Jong-il i Pyongyang. Kim Dae-jung fikk Nobels fredspris for sitt arbeid for fred og forsoning i Sør-Korea og på Koreahalvøya senere samme år.[11] Mange håpet at dette skulle føre til en permanent bedring av forholdene på den koreanske halvøy. På kort sikt ble forholdene bedre ved at det ble organisert langt flere familiegjenforeninger mellom familier som ble splittet som følge av Koreakrigen, samt økt kulturell og økonomisk kontakt, blant annet ved etablering av den felles-koreanske Kaesong industrialpark.

I 2002 arrangerte Sør-Korea og Japan fotball-VM, men det koreansk-japanske forholdet har senere surnet, grunnet begge nasjonenes krav om suverenitet over øyene Dokdo.

Forholdene mellom de to koreanske statene ble forverret da det konservative partiet, som hadde stilt seg kritisk til presidentene Kim Dae-jung og Roh Moo-hyuns solskinnspolitikk overfor Nord-Korea, fikk politisk flertall i Sør-Korea, først ved seier i presidentvalget i Sør-Korea 2007 da Lee Myung-bak ble valgt til sørkoreansk president, deretter i nasjonalforsamlingen året etter. Partiet og Lee Myung-bak går inn for en tøffere politisk holdning overfor Nord-Korea, og har blant annet stanset uoppfordret humanitær hjelp.

Senkningen av den sørkoreanske korvetten Cheonan 26. mars 2010, som Sør-Korea mener Nord-Korea stod bak, og det nordkoreanske bombardementet av Yeonpyeong 23. november 2010, har ført til et svært anstrengt forhold mellom de to koreanske statene.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Politisk system[rediger | rediger kilde]

Statsoverhode og regjering[rediger | rediger kilde]

Sør-Koreas presidenter (Liste)

Parlamentet[rediger | rediger kilde]

Politiske partier[rediger | rediger kilde]

Administrativ inndeling av landet[rediger | rediger kilde]

Forsvars- og utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Rettsvesen[rediger | rediger kilde]

Statens inntekter[rediger | rediger kilde]

Flagg, symboler og ordener[rediger | rediger kilde]

Statistikkorganer[rediger | rediger kilde]

Forholdet til Norge[rediger | rediger kilde]

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Sør-Korea har hatt en av verdens raskest voksende økonomier siden 1960, og er i dag Asias tredje største økonomi og verdens 12. største. Mange utviklingsland refererer til denne utviklingen som «Mirakelet ved Hanelva» og anser ofte landet som et forbilde. Sør-Korea er både på CIA World Factbook og IMFs liste over de mest avanserte økonomiene, og er i dag regnet som et høyinntektsland. I tillegg er landet medlem av Next Eleven som har etablert G20.

Sør-Korea er et av verdens teknologisk mest utviklede land, og er så langt det eneste landet i verden med en nasjonal infrastruktur bestående av 100Mbps Broadband Internet Access, Full HDTV Broadcasting, DMB, WiBro og 3rd Generation HSDPA. Sør-Korea er også verdens mest oppkoblede land, med 90 prosent av alle hjem knyttet til billig bredbånds Internett.

Sør-Korea er ledende innenfor elektronikk, det vil si alt fra datamaskiner, digital displays, elektroniske komponenter, mobiltelefoner og hightech gadgets.[12] Utviklingen på elektronikk-området er drevet av de to industrikonsernene Samsung og LG. Landet er verdens tredje største produsent av stål og verdens femte største bilprodusent med Hyundai Kia Automotive Group i spissen. Landet er en av verdens største skipsbyggingsnasjoner, ledet av flere industrikonsern, i fremste rekke Hyundai Heavy Industries og Samsung Heavy Industries. Andre viktige industrier er roboter og bioteknologi, med verdens andre humanoid-robot, EveR-1 og verdens første klonete hund, Snuppy.

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 888,0 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) 5,2% Q3 2007, The Economist nov 2007
Industriprod 11,2% Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser 3,0% Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd 5,34% Q3 2007, The Economist nov 2007
Børsindeks 1.jan-7.mai 2008 -2,3% The Economist mai 2008
Arbeidsløshet 3,2% Q3 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse 19,7 mrd US$ Oct 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse 8,1 mrd US$ 0,4% Aug 2007, The Economist nov 2007
Utviklingshjelp 6,17 mrd US$ 2005, UNDP Database
Budsjettbalanse 0,4% 2007, The Economist nov 2007
BNP per innb 16.472 US$ 2005, UNDP Database

BNP[rediger | rediger kilde]

Naturressurser[rediger | rediger kilde]

Energi[rediger | rediger kilde]

Primærnæringer[rediger | rediger kilde]

Bankvesenets struktur[rediger | rediger kilde]

Samferdsel og lignende infrastruktur[rediger | rediger kilde]

Bedriftsstruktur og eierskap[rediger | rediger kilde]

Viktigste eksport– og importvarer[rediger | rediger kilde]

Turisme[rediger | rediger kilde]

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Kalender og helligdager[rediger | rediger kilde]

Offentlige fridager i Sør-Korea

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Sør-Korea har niårig obligatorisk skolegang. Elevene begynner på skolen i seksårsalderen, og går seks år på barneskolen. Så fortsetter de i to treårs-stadier. Det første er obligatorisk, og der kan de velge mellom allmenne linjer og yrkeslinjer. De tre årene på videregående er ikke obligatoriske, men omkring 97 % velger likevel å gå dem, denne andelen er en av de største i Asia. Leseferdigheten hos voksne er 98 % og har økt med 20 prosentenheter de siste 20 årene.

I Sør-Korea anses utdanning som avgjørende for økonomisk og sosial suksess, og konkurransen er derfor hard. Mange deltar i ekstraundervisning i tillegg til den vanlige skolegangen. I OECDs PISA-undersøkelse i 2006 kom Sør-Korea først i problemløsning, på tredjeplass i matematikk og syvende i naturfag.[13] Sør-Koreas utdanningssystem er teknologisk avansert, og det var verdens første land som fikk landsdekkende høyhastighets fiberoptisk bredbånd til alle grunn- og videregående skoler. Ved hjelp av denne infrastrukturen har landet utviklet de første digitale lærebøkene i verden, som vil bli distribuert gratis til alle grunn- og videregående skoler i landet innen 2013.[14]

En sentralisert administrasjon i Sør-Korea overvåker prosessen for opplæring av barn fra barnehage til det tredje og siste året på videregående. Skoleåret er delt inn i to semestre, det første starter i begynnelsen av mars og avsluttes i midten av juli, det andre går fra slutten av august til i midten av februar. Læreplanen er ikke entydig standardisert og varierer fra skole til skole.

De fleste sørkoreanske ungdomsskoler og videregående skoler har skoleuniformer. Guttenes uniformer består vanligvis av bukser og hvite skjorter, og jenter går i skjørt og hvite skjorter (dette kun gjelder i ungdomsskoler og videregående skoler).

Forskning[rediger | rediger kilde]

Massemedia[rediger | rediger kilde]

Helsetilstand og levealder[rediger | rediger kilde]

Det offentlige trygdesystemet omfatter alderstrygd, uføretrygd og yrkesskadetrygd. Lege- og sykehusdekningen er dårligere enn i Nord-Korea, med én lege per 855 innbyggere, og én sengsykehuset per 268 innbyggere, men kvaliteten er langt bedre i sør. Middellevealderen er blant de høyeste i verden, med 68 år for menn og 76 år for kvinner. Hjerte- og karsykdommer og kreft er de viktigste dødsårsakene.

Likestilling og familiemønstre[rediger | rediger kilde]

Kriminalitet[rediger | rediger kilde]

Sivile organisasjoner[rediger | rediger kilde]

Arbeidsliv[rediger | rediger kilde]

Arbeidsuken er på 40 timer for faste medarbeidere i bedrifter med minst 300 ansatte, disse har fri annenhver lørdag. Rundt 60 % av alle arbeidstakere har fremdeles en seks-dagers arbeidsuke på minst 48 timer. Gjennomsnittslønn i maskinindustrien er på 1860 $, og i kjemiindustrien 2640 $. Landet har en minstelønn på 450.

Sosiale indikatorer[rediger | rediger kilde]

Urbanitet[rediger | rediger kilde]

De 20 mest befolkningsrike byene i Sør-Korea[rediger | rediger kilde]

Rangering Bynavn Hangul Hanja Folketall
(2010)
Provins
1 Seoul 서울특별시 서울(首爾)特別市 9 794 304 egen enhet
2 Busan 부산광역시 釜山廣域市 3 414 950 egen enhet
3 Incheon 인천광역시 仁川廣域市 2 637 652 egen enhet
4 Daegu 대구광역시 大邱廣域市 2 532 077 egen enhet
5 Daejeon 대전광역시 大田廣域市 1 495 453 egen enhet
6 Gwangju 광주광역시 光州廣域市 1 469 293 egen enhet
7 Ulsan 울산광역시 蔚山廣域市 1 081 985 egen enhet
8 Suwon 수원시 水原市 1 064 951 Gyeonggi
9 Changwon 창원시 昌原市 1 062 731 Sør-Gyeongsang
10 Seongnam 성남시 城南市 951 424 Gyeonggi
11 Goyang 고양시 高陽市 897 174 Gyeonggi
12 Yongin 용인시 龍仁市 852 505 Gyeonggi
13 Bucheon 부천시 富川市 847 841 Gyeonggi
14 Ansan 안산시 安山市 722 598 Gyeonggi
15 Cheongju 청주시 淸州市 667 726 Nord-Chungcheong
16 Jeonju 전주시 全州市 643 079 Nord-Jeolla
17 Anyang 안양시 安養市 603 184 Gyeonggi
18 Cheonan 천안시 天安市 574 022 Sør-Chungcheong
19 Namyangju 남양주시 南楊州市 523 301 Gyeonggi
20 Pohang 포항시 浦項市 510 079 Nord-Gyeongsang


Kultur[rediger | rediger kilde]

Tango-nosources.svgMangler kilder: Dette avsnittet trenger flere kildehenvisninger for å kunne verifiseres.
Hjelp gjerne til med å forbedre denne artikkelen ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Musikk, dans og drama[rediger | rediger kilde]

Sør-Korea har siden slutten av 1990 framstått som et popkulturelt sentrum i Asia. Musikkstilen «trot» dominerte Sør-Koreas musikkultur helt fram til 1980-tallet, da Cho Yong Pil introduserte koreanere til nyere musikk, med bruk av for eksempel synthesizer. Seo Taiji And The Boys var den første gruppen som oppnådde ikon-status i hjemlandet, og var med på å inspirere mange artister som senere skulle få fart på Koreas popkultur, kjent som K-pop. Mest kjent blant disse gruppene ble H.O.T., som har kreditert Seo Taiji spesielt som en inspirerende figur innenfor musikk da de var barn. H.O.T. skulle vise seg å dominere listene i Sør-Korea, og spredte seg raskt til andre land i Asia som Kina, og spesielt Japan. Etter at gruppen ble oppløst i 2001, har andre grupper som DBSK og Wonder Girls tatt over jobben, og har fortsatt med å spre sørkoreansk popkultur internasjonalt.

Bemerkelsesverdige artister: H.O.T., DBSK, SHINee, MBLAQ, Super Junior, 2AM og 2PM, B2ST(BEAST), Wonder Girls, Girls' Generation og FT island Se7en, Big Bang, 2NE1.

På samme tid som musikken for alvor fikk økt gjennomslag, fikk også TV-dramaene en kraftig økning i popularitet. Ingen spesifikk dramaserie har blitt tillagt æren for dette, men flere og flere mennesker fikk med seg TV-seriene som begynte å gå. Dette har på ingen måte stoppet, og koreanske TV-dramaer regnes i dag som et gigantisk marked. Koreansk TV-Drama følger alltid et bestemt oppsett, men sjangeren og innhold kan variere mye. I de senere årene har det blitt mer og mer vanlig å kombinere musikkartister og TV-dramaer, som vi ser bevis på i for eksempel kjempehitten Boys Before Flowers, som viste artister fra SS501 og T-Max i hovedroller. Eksporten og populariteten i utlandet har bare økt de siste årene, og man regner DVDer med disse dramaseriene blant de største eksportvarene Sør-Korea har.

Bemerkelsesverdige TV-dramaer;

Internasjonal innflytelse[rediger | rediger kilde]

Se også: Hallyu

Sørkoreansk musikk og kultur har etter hvert blitt mer populært også i Kina, uten at det har nådd de samme store høydene som i Japan. Kina har ikke prøvd å begrense inntaket, og viser noen av seriene i beste sendetid. Mongolia, Thailand, deler av Russland, Filippinene og Laos har alle blitt påvirket av sørkoreansk popkultur, og er vanligvis faste stoppesteder for artister på turné. I USA sender man nå koreanske TV-Serier i stater som California og New York, og flere unge amerikanere viser en stor interesse for asiatisk kultur generelt.

Innflytelse i Japan[rediger | rediger kilde]

Japan er landet som har blitt påvirket mest av sørkoreansk popkultur. Artister som DBSK har fått flere "Årets Artist"-priser på japanske premieutdelinger, og setter stadig nye rekorder som artist i Japan. Dette har bekymret japanske myndigheter, som har vedtatt forskjellige lover mot at utenlandske artister skal ta over populariteten til deres egne. Blant annet har koreanske artister bare lov til å opptre offentlig et visst antall ganger i løpet av et år, og fremvisningen skal bare foregå på japansk. Dette hjelper lite, ettersom det viser seg at populariteten stadig vokser. Mange japanske tenåringer drømmer om å studere i Sør-Korea og lære seg koreansk, og språkkurs i Korea har de siste årene opplevd en kraftig økning med studenter, både internasjonalt sett og fra Japan. Når det kommer til koreanske TV-serier har ikke myndighetene slått like ned hardt på disse, men fortsetter en streng dubbing til japansk. Koreanske serier kan heller ikke sendes før etter et bestemt klokkeslett om kvelden, for at påvirkningen på de yngre skal bli mindre, men internett og DVD-kjøp har gjort dette mer og mer vanskelig å kontrollere. Den tidligere japanske førstedamen Kiyoko Fukuda uttalte at hun så på koreanske dramaer ofte, og hadde lyst til å lære seg koreansk på grunn av disse, noe som satte Japans egen kulturminister i en vanskelig posisjon[trenger referanse].

Kritikk av popbransjen[rediger | rediger kilde]

Koreanske artister starter gjerne i tretten-fjorten års alderen med hard trening. Det er veldig få grupper som blir «oppdaget» i Korea, og man får først og fremst sjansen sin gjennom utseendet alene, for så å trene opp sang eller dansetalent, og deretter bli satt sammen i en gruppe. I de senere årene har det også kommet frem at mange av gruppene og artistene er signert til kontrakter som nesten kan ligne slavekontrakter[trenger referanse]. Det kommer stadig rapporter om at artister havner på sykehus av utmattelse eller underernæring[trenger referanse], og det rettes stadig krass kritikk mot Sør-Korea både fra flere hold, både innenlands og utenlands, om at forholdene innenfor denne industrien må bedres[trenger referanse]. Et annet problem som kommer frem er mangelen på fritid. En artist fra jentebandet KARA kommenterte i 2010[trenger referanse] at hun ikke hadde sett foreldrene sine siden hun debuterte i 2008, og det var bare én gang siden hun begynte å øve i 2006. Dramaindustrien kommer heller ikke utenom dette, og dette har resultert i mange skjebner som selvmord og psykiske skader de siste årene.[trenger referanse]

Litteratur og skriftkultur[rediger | rediger kilde]

Folklore[rediger | rediger kilde]

Se også: Hanbok

Billedkunst, byggekunst og museer[rediger | rediger kilde]

Verdensarvsteder[rediger | rediger kilde]

Film[rediger | rediger kilde]

Mat og drikke[rediger | rediger kilde]

Idrett[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ 행정구역(구시군)별 국토적. Korea Statistical Information Service. Besøkt 27. mars 2006.
  2. ^ a b Geography of Korea, Asia Info Organization
  3. ^ 평년값자료(30년) ( Klimadata for Seoul, 1981 ~ 2010) (koreansk) Korea Meteorological Administration august 2010
  4. ^ 평년값자료(1981−2010) 제주(184) Korea Meteorological Administration mai 2011
  5. ^ Tyndall Centre for Climate Change Report: TYN CY 1.1, 2003 (engelsk)
  6. ^ 195 (III) The problem of the independence of Korea", 12. desember 1948, Resolutions Adopted by the General Assembly During its Third Session, s. 25.
  7. ^ Korean War (1950–53). Britannica Online Encyclopedia.
  8. ^ Flashback: The Kwangju massacre, 17. mai 2000.
  9. ^ "20 years later, father still seeks truth in son's death", The Hankyoreh, 15. january, 2007.
  10. ^ "About Korea". Paris: OECD.
  11. ^ The Nobel Peace Prize 2000. The Nobel Foundation (2000). Besøkt 17. februar, 2009.
  12. ^ New York Times - Business South Korea
  13. ^ Organisation for Economic Co-operation and Development. Pisa.oecd.org. Besøkt February 18, 2010.
  14. ^ Broadband Korea: Internet Case Study (PDF). Besøkt February 18, 2010.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Sør-Korea – bilder, video eller lyd