Atomkraftverk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den 17. oktober 1955 åpnet Calder Hall i Storbritannia – verdens andre kjernekraftverk.
Reaktor 3 på det svenske atomkraftverket Forsmark
For en oversikt over enkelte atomkraftverk, se: Liste over verdens største atomkraftverk

Et atomkraftverk er et kraftverk som fremstiller elektrisk energi ved hjelp av kjernekraft. Den 20. desember 1951 ble strøm for første gang produsert av en atomreaktor, og tre år senere ble det første offisielle atomkraftverket satt i konvensjonell bruk i Obninsk, Russland). Neste anlegg ble Calder Hall i Storbritannia, som åpnet i 1954.

Det finnes forskjellige typer atomkraftverk, men alle bruker samme kraftkilde; spalting av atomer. Det er kjøle- og moderasjonsprosessen som avviker mellom verkene. Kraftverkene kan produsere alt fra 40 MW til nesten 10 000 MW. Nye reaktorer er ofte standardiserte fra de store, internasjonale produsentene – og produserer vanligvis enten ca. 1 000 MW eller 2 000 MW. Teoretisk sett kan nesten hele verdens strømforsyning dekkes av atomkraft.

Atomkraftverk er kontroversielle på grunn av behovet for lagring av radioaktivt avfall i svært lang tid. I tillegg vil konsekvensene ved en ulykke være store dersom ulykken fører til betydelig utslipp. Den mest kjente atomkraftulykken skjedde i 1986, da en reaktor i Tsjernobyl i det tidligere Sovjetunionen smeltet ned (Tsjernobylulykken). Det radioaktive utslippet kunne spores i hele Nordøst-Europa, en rekke byer måtte evakueres, og tjue år etter (2006) uhellet er et stort område i Ukraina fortsatt ubeboelig.

Oppbygning og virkemåte[rediger | rediger kilde]

Atomkraft kan bygge på fisjon eller fusjon. Konstruksjon og drift av fisjonsreaktorer har funnet sted i en menneskealder, mens utnyttelse av fusjonsreaktorer ennå befinner seg på prøvestadiet. Med atomkraft menes derfor inntil videre i overveiende grad fisjonskraft.

Kjernereaktoren er den sentrale komponenten i et kjernekraftverk. I reaktoren forløper de energigivende kjernereaksjonene. Energien frigis i form av varme og ioniserende stråling. Sistnevnte nødvendiggjør forskjellige former for avskjerming. Varmen benyttes til å fordampe vann. Vanndampen ledes under høyt trykk gjennom turbiner, som genererer elektrisk energi. Etter å ha passert turbinene fortettes vanndampen på ny. Til dette formålet benyttes kjølevann, som f.eks. kan hentes i en elv. På bilder av kjernekraftverk vises ofte vanndampen som siger opp av reaktorene. Det finnes flere typer kjernereaktorer i verden, men trykkvannsreaktor og kokvannsreaktor er de to mest utbredte. På grunn av det store behovet for vann som kjølemiddel, bygges kjernekraftverk ofte langs kysten eller i nærheten av en elv eller innsjø.

Animert diagram av en trykkvannsreaktor.

Trykkvannsreaktor[rediger | rediger kilde]

Trykkvannsreaktoren (PWR – Pressurized Water Reactor) er en reaktortype hvor moderator og kjølemiddel består av alminnelig vann under høyt trykk. Det høye trykket gjør at vannet ikke koker. Dette er den vanligste reaktortypen i verden. Over halvparten av alle reaktorer brukt innenfor kommersiell atomkraft er av denne typen.

Kokvannsreaktor[rediger | rediger kilde]

Animert diagram av en kokvannsreaktor.

Kokvannsreaktoren (BWR – Boiling Water Reactor) har også stor utbredelse på verdensbasis. Også denne reaktoren blir både kjølt og moderert av lettvann. Som navnet påpeker, utgjør kjølemiddelet her kokende vann. Dampen ledes til turbinene før den kondenserer og ledes tilbake til reaktortanken.

Det brukte brenslet utgjør et stort problem. Kjerneavfallet kan gjenbrukes etter en tur igjennom et opparbeidingsanlegg, utnyttes i forbindelse med produksjon av nytt brensel eller deponeres. Brukt brensel i fra kommersielle kjernekraftanlegg er imidlertid lite egnet til kjernevåpen. Det utøves ekstrem stor forsiktighet ved håndtering av kjerneavfallet, da det dels er sterkt radioaktivt, dels ikke må havne i «de ondes hender».

Utbredelse og produksjon[rediger | rediger kilde]

Kart som viser status for kommersielle kjernekraftprogrammer i verdens land, 2009.

Per februar 2012 er det 190 kjernekraftverk i drift med 436 atomreaktorer fordelt på 31 land, som tilsammen dekker 15-20 % av verdens elektrisitetsforbruk. Installert produksjonskapasitet er ca. 370 000 MW, som gir en strømleveranse på 2 586 TWh, eller drøye 20 ganger mer enn Norges kraftproduksjon. Atomkraftverk stenges gjerne ved konsesjonsutløp etter 20-40 år, da er anlegget nedslitt og må fornyes. Atomkraftverk er i frammarsj, og land som Kina, India, Japan, Russland, Finland, Frankrike, Sør-Korea og Sør-Afrika satser på disse kraftverkene som en hovedkilde for å dekke landets energiforbruk. I tillegg er det mye som tyder på at USA også vil bygge nye atomkraftverk i fremtiden. USA (104), Frankrike (58), Japan (50) og Russland (33) har flest reaktorer.

På kort tid har Sør-Korea bygget seks verk med ialt 23 reaktorer, som gir dem femteplassen blant verdens atomkraftnasjoner. Enkelte europeiske land som tidligere har besluttet å avvikle atomkraft, som Sverige, har vedtatt å bygge nye. I følge det Internasjonale Energibyråets prognoser vil den samlede effekten fra verdens atomkraftverk øke til 427 gigawatt i 2020. Selv om Tyskland etter Fukushima-ulykken besluttet å gi opp kjernekraft som energikilde er det i dag allikevel få som forutser avvikling av kjernekraft. Omkring 200 gamle anlegg antas å bli stengt i løpet av de neste 10–15 årene. Tabellen nedenfor viser antallet kjernekraftverk, reaktorer, og produksjonskapasitet (effekt) i de landene som utnytter kjernekraft.

Land Reaktorer 2012 Stengte reaktorer Under bygging Kapasitets
utnyttelse
An-
tall
Netto-
effekt
(MW)
Brutto-
effekt
(MW)
An-
tall
Netto-
effekt
(MW)
Brutto-
effekt
(MW)
An-
tall
Netto-
effekt
(MW)
Brutto-
effekt
(MW)
Produksjon
(TWh 2011)
Andel
(%)
Argentina 2 935 1 005 1 692 745 5,9 5,0
Armenia 1 375 408 1 376 408 2,4 33,2
Belgia 7 5 927 6 212 1 10 12 45,9 54,0
Brasil 2 1 884 1 990 1 1 245 1 350 15,6 3,2
Bulgaria 2 1 906 2 000 4 1.632 1 760 16,3 32,6
Canada 18 12 604 13 425 7 3 052 3 241 85,2 15,1
Finland 4 2 736 2 840 1 1 600 1 720 22,3 31,6
Frankrike 58 63 130 65 880 12 3 789 4 240 1 1 600 1 650 421,0 77,7
India 20 4 391 4 780 7 4 824 5 300 28,9 3,7
Iran 1 915 1000 80,0 0,04
Italia 4 1 423 1 472
Japan 50 44 215 46 148 10 4 583 4 816 2 2650 2756 156,2 18,1
Kasakhstan 1 52 90
Kina 16 11 688 12 563 26 26 620 29 317 87,4 1,9
Litauen 2 2 370 2 600
Mexico 2 1 300 1 364 9,3 3,6
Nederland 1 482 515 1 55 58 3,9 3,6
Norge 2 0 0 0 - - - -
Pakistan 3 725 787 2 630 680 3,8 3,8
Romania 2 1 300 1.412 11,7 19,0
Russland 33 23 643 25 817 5 786 849 10 8 203 8 630 155,1 17,1
Storbritannia 17 9 703 11 442 28 3 435 4 265 56,4 15,7
Sverige 10 9 230 9 764 3 1 210 1 242 58,0 39,6
Sveits 5 3 263 3 430 1 6 6 25,7 40,9
Slovakia 4 1 816 1 950 3 909 1023 2 782 880 14,3 54,0
Slovenia 1 688 727 5,9 41,7
Spania 8 7 567 7 728 2 621 650 55,1 19,5
Sør-Afrika 2 1 830 1 910 12,9 5,2
Sør-Korea 23 20 671 21 582 3 3 640 3 800 147,7 34,6
Taiwan 6 5 018 5 225 2 2 600 2 700 40,5 19,0
Tsjekkia 6 3 766 3 976 26,7 33,0
Tyskland 9 12 068 12 696 27 14 301 15 158 102,3 17,8
Ukraina 15 13 107 13 835 4 3 500 3 800 2 1 900 2 000 84,8 47,2
Ungarn 4 1 889 2 000 14,7 43,3
USA 104 101 240 106 496 28 9 764 10 312 1 1 165 1 218 790,2 19,3
Verden 436 370 012 390 907 144 51 874 56 002 61 58 151 62 746 2 586,1

Atomkraftverk på Vestlandet[rediger | rediger kilde]

«Kjernekraft i Bergens-regionen rundt år 2000» stod det som overskrift i Bergens Tidende 15. august 1973, som opplyste at Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) dro på befaring med tanke på byggetomt for kjernekraftverk. Blant 11 aktuelle kandidater finner vi Ostereidet, Krossnes, Krokeide, Bogøy og Trengereid-fjorden.

Imidlertid var ikke befolkningen blitt spurt. Skepsisen var enorm, og bare i Lindås kommune ble det samlet inn over 4 000 underskrifter mot prosjektet. 16. oktober 1974 stod grunneierne på Hodnelandsmarka i Lindås vakt for å hindre NVE i å få båt på Austevatnet for å foreta seismiske målinger. Vaktlag fortsatte i de følgende dagene å hindre NVEs atkomst til vannet, og i løpet av oktober 1974 kapitulerte NVE for det de kalte «sterk folkelig motstand». I gymsalen på ungdomsskolen i Eikelandsosen stod varmekraftsjef Ingvald Haga og forsvarte prosjektet med at risikoen for ulykker lå på en gang på et par millioner år, og at en eventuell ulykke ikke ville være større enn en flyulykke med et par hundre døde. Dette overbeviste ikke de fremmøtte, og våren 1975 vedtok Stortinget en foreløpig stans i planleggingen av atomkraftverk i Norge.[1]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker og kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Maren Næss Olsen: «Atomkrigen på Vestlandet», Bergens Tidende, 10.juni 2006