Thailand

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 14°N 101°Ø

ราชอาณาจักรไทย
Ratcha Anachak Thai
Kongeriket Thailand

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen

Kart over ราชอาณาจักรไทยRatcha Anachak Thai

Innbyggernavn Thailender/thailending, thailandsk
Hovedstad Bangkok
Tidssone UTC+7
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 50
514 000[a] km²
0,4 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 20
66 404 688[b]
Bef.tetthet 129,19 innb./km²
HDI 0,722 (rangert som nr. 89)
Styreform Konstitusjonelt monarki
Konge Rama IX (Bhumibol Adulyadej)
Statsminister Yingluck Shinawatra
Offisielt språk Thai
Valuta Thailandsk baht (THB)
Nasjonaldag 5. desember
Nasjonalsang Phleng Chat
ISO 3166-kode TH
Toppnivådomene .th

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Kongeriket Thailand er et land i Sørøst-Asia. Thailand grenser mot Laos, Kambodsja og Thailandbukten (Siambukten) i øst, Malaysia i sør, og Andamanhavet og Myanmar (tidl. Burma) i vest. Landet har om lag 70 millioner innbyggere, og har et areal på 514 000 km². Hovedstaden er Bangkok.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ordet thai (ไทย) stammer ikke, fra ordet ไท (tai, «frihet»), selv om de to uttales likt. Thailand (ประเทศไทย) er en sammensetning av ordene «stat/nasjon» (ประเทศ) og «thai/thailandsk» (ไทย). Thai er navnet på den største folkegruppen i Thailand, og landets navn skal derfor mest sannsynlig tolkes som «thai-folkets land», og ikke «de fries land», som ofte hevdes.

Landets offisielle navn var Siam (สยาม) frem til 1939, og mellom 1945 og 1949. «Siam» ansees for å være et eksonym.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Strand på øya Ko Lanta. I dette området – Malayahalvøya – er innlandet preget av tropiske skoger, omgitt av lange strender. Dette er grunnlaget for mye av turismen i landet.
Topografisk kart over Thailand.
Fra Thailands eldste nasjonalpark, Khao Yai nasjonalpark, som også er en del av Verdensarven i Thailand. Det er 102 nasjonalparker i landet, hvorav 21 er marine-nasjonalparker. Det er også en rekke skogparker i Thailand, men disse er ikke beskyttet i samme grad, og styres på provinsielt nivå.

Thailand har et areal på 514 000 km², hvilket gjør det til verdens 50. land arealmessig, og befolkningsmessig ligger det på 20. plass, med en befolkning på 65 905 410 innbyggere.

Thailand kan deles inn i fire områder etter den fysiske geografien: Fjellområdene i nord, Khoratplatået i øst, slettelandet midt i landet og Malayahalvøya. Thailands nordlige områder består av fjell, med Doi Inthanon på 2576 moh. som høyeste punkt. Fjellkjedene er gjennomskåret av frodige elvedaler. I nordøst (Isan) dominerer Khoratplatået, avgrenset i øst av Mekong-elven. Thailands sentrale deler består hovedsakelig av den flate elvedalen Chao Phraya. I disse områdene, nord for Bangkok, ligger landets viktigste landbruksområder, kalt «Thailands risskål». Det har blitt gravd flere kanaler for å forbedre mulighetene for kunstvanning av risen.

I sør smalner landet i det trange Kra-eidet, før landskapet igjen vider seg ut mot Den malaysiske halvøy. Her er det et frodig, tropisk og kupert landskap, innrammet av lystsletter med brede strender. Kysten, og særlig vestkysten, er preget av de mange øyene, hvorav Phuket er den største.

Thailand har et rikt dyre- og planteliv, med blant annet omtrent 10 000 plantearter[1] og over 900 fuglearter. Tidligere var landet dekket av tropiske skoger, og teaktrær fra Thailand var verdenskjent. Den kraftige skogshogsten har imidlertid minsket skogbestanden voldsomt. Vegetasjonen generelt er preget av det tropiske klimaet, men Khoratplatået i nordøst har steppe-/savanne-vegetasjon.

Klima[rediger | rediger kilde]

Klimaet er tropisk, og preget av monsunvinder. Fra midten av mai til september hersker en sørvestlig, regnfull og varm monsun, hvor spesielt fjellområdene i nord kan få regn og tordenvær. Fra november til midten av mars preges landet av en kjøligere og tørrere, nordøstlig monsun. I sør er det som regel alltid varmt og fuktig. Med fjellområdene både i øst og i vest unngår Thailand de store nedbørsmengdene monsunen kan føre med seg. Det regner lite, spesielt om vinteren.

De høyereliggende områdene i nord kan bli ganske kjølige om vinteren, og temperaturen går ofte ned mot 15 ºC, og av og til helt ned mot 5 ºC.Nattefrost inntreffer av og til i fjellområdene. Bangkok og deltaområdet i nærheten har varme ettermiddager året rundt, men kveldene er litt mindre fuktige om vinteren. Mars og april er ofte svært varme, før monsunen setter inn. Bangkok har en årlig nedbørsnormal på 1397 mm.

Kra-eidet i sør har stort sett de samme temperaturene året rundt, med regn på østkysten om vinteren og på vestkysten om sommeren. Thailand blir sjeldent truffet av tyfoner, men kan av og til merke restene av eldre tyfoner, som kan gi litt vind og økt nedbør.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Kart som viser de fire provinsene i sørøst med malayisk og muslimsk flertall.

Den thailandske befolkningen er forholdsvis ensartet. De aller fleste snakker thai og er buddhister. I nordøst bor den største minoritetsgruppen, lao eller lao isan. Siden den laotiske og thailandske kulturen er nærmest identisk, og Isan har vært styrt av Thailand i århundrer, blir de laotene som bor i Thailand ansett for å være fullverdige thaier, og ikke del av en minoritetsgruppe. Den nest største minoriteten er kinesere, som er godt integrerte i den thailandske kulturen. Etter politisk press tok flere av dem thailandske navn i årene etter 2. verdenskrig, og ble thailandske statsborgere. De fleste kinesere er selvstendige næringsdrivende, og 60 % av det private næringslivet i Thailand styres av kinesere.

Langs grensen til Kambodsja bor rundt en million khmerer, de fleste flyktninger. Langs grensen til Laos lever en stor gruppe vietnamesere, mens det mot sør er en relativt stor minoritet av muslimske malayere, som har sterke sosiale og kulturelle bånd til Malaysia. Resten av minoritetsgruppene som skiller seg mest fra Thailands øvrige befolkning, utgjør flere hundre tusen mennesker i nordlige og vestlige områder, de såkalte fjellstammene: blant andre akha, lasu, lisi, hmong og karen. Disse fjellstammene lever ofte i sosial elendighet med ingen eller mangelfull utdannelse, og med rusmisbruksproblemer.

Til tross for den økonomiske utviklingen landet har hatt de siste tiårene, er det fortsatt fire femtedeler av Thailands befolkning som bor på landet. Hovedstaden Bangkok er den eneste virkelige storbyen.

Per år 2000 er 94,6 % av befolkningen buddhister. Muslimene utgjør nest største religiøse gruppen og teller 4,6 %. De fleste av disse er etniske malaysiere og er for det meste konsentrert i sør. 0,75 % er kristne, i all hovedsak katolikker. En liten, men innflytelsesrik gruppe sikher og hinduer finnes i de større byene.

Språk[rediger | rediger kilde]

Se også: Thai-skrift

Thai er landets offisielle språk, men mange etniske og regionale dialekter finnes. Det thailandske språket kommer egentlig fra fire forskjellige dialekter, som geografisk følger landets hovedlinjer. Språket inneholder tidligere låneord fra kinesisk, og er også blitt påvirket av sanskrit, khmer og de religiøse seremonienes språk, pali. I nordøst snakkes isan, som stort sett er identisk med språket som blir brukt i Laos, laotisk. Også nordthai – lanna thai – ligner lao, mens sørthai har mange malayiske låneord. Thai har fem toner.

Det sies at alfabetet som brukes for å skrive thai ble innført i 1283 av kong Ramkhamhaeng. Det er inspirert av khmer-skrift og andre indiske skrifter og har 44 konsonanter, 24 vokaler og fire diakritiske tegn (aksenter), som er med på å angi hvilken tone ordet har.

Ettersom Thailand aldri har vært kolonisert, er det ikke noe dominerende europeisk språk som brukes i statsforvaltningen, eller som nasjonalt fellesspråk som i tidligere kolonier; det er thai som fyller denne rollen. I de siste årene har flere og flere engelske ord blitt opptatt i thai, spesielt innen teknikk og vitenskap. Det undervises også i engelsk på skolene, i tillegg er det noen som lærer andre europeiske språk, som fransk og tysk.

Etniske språk[rediger | rediger kilde]

Språk som tales av tilhørende etniske grupper, inkluderer:

Religion[rediger | rediger kilde]

Buddhistiske munker i Thailand

Konstitusjonen garanterer religionsfrihet i Thailand, og buddhismen er den største trosretningen, da 95 % av befolkningen bekjenner seg til denne. Buddhismen har vært statsreligion siden 1200-tallet, og gjennomsyrer samfunnsliv og kultur. Størstedelen av befolkningen bekjenner seg til theravadabuddhismen. Ifølge konstitusjonen skal kongen være buddhist, og stat og monarki har alltid vært nært knyttet til religionen. Den buddhistiske tidsregningen, som starter ved Buddhas død, brukes ofte parallelt med den vestlige i Thailand.

Thailendernes religionsdyrkning skiller seg likevel en del fra den buddhistiske skriftlæren. Man streber ikke i like stor grad som andre buddhister etter å oppnå livssyklussens endemål, nirvana, men konsentrerer seg om å forbedre dette liv eller det neste ved å gjøre gode gjerninger. Det anses for spesielt meritterende i den forbindelse å gi mat og annen hjelp til munker. Munkevesenet nyter stor anseelse og respekt i det thailandske samfunnet, og enhver from, mannlig buddhist bør på et eller annet tidspunkt prøve å leve som munk. Det er det ikke mange som gjør, men alle offentlige ansatte menn har rett til å reise bort og leve som munk i tre måneder, uten å miste inntektskilden sin. Alle større byer og bysamfunn har et wat, en kombinasjon av et kloster og et tempel, som mye av det offentlige livet er konsentrert om.

Overtro, magi, åndemaneri og astrologi er fremtredende på alle samfunnsnivåer i Thailand, side om side med dyrkelsen av buddhismen. Ved siden av mange bygninger kan man se et lite åndehus, som skal huse stedets skytsånder. På spesielle merkedager blir det stellet med og stilt frem mat og drikke til åndene.

Det er et lite mindretall av muslimer ved grensen til Malaysia. Kristendommen er representert av noen få vietnamesere og katolske kineseres,samt tilflyttede europeere og australiere. Mange av kineserne er tilhengere av den kinesiske læren konfucianismen.

Buddhister 94.6%, Muslimer 4.6%, Kristne 0.7%, annet 0.1%

Større byer[rediger | rediger kilde]

Viktige byer ved siden av Bangkok er Nakhon Ratchasima, Udon Thani, Nakhon Sawan, Chiang Mai, Surat Thani, Phuket, Chanthaburi og Hat Yai (Songkhla).

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidslinje

  • 1238 Kongedømmet Siam dannes
  • 1283–1317 Kong Ramkamhaengs regjeringstid
  • 1767 Burma erobrer riket og ødelegger Ayutthaya
  • 1782 Det nåværende dynasti, Chakridynastiet, tar makten, Bangkok blir hovedstad
  • 1868–1910 kong Chulalongkorns regjeringstid
  • 1932 Eneveldet avskaffes, Thailand blir konstitusjonelt monarki
  • 1939 Siam skifter navn til Thailand
  • 1948 Militærdiktatoren Phibun tar makten for annen gang
  • 1973 Sivilister blir beskutt av militære styrker, den 14. oktober.
  • 1973–76 Stormfull demokratisk periode
  • 1976 Studenter blir torturert og/eller drept da Thammasat-universitetet ble angrepet av politi og sivilister, den 6. oktober
  • 1980 Prem Tinsulanonda blir statsleder
  • 1988 Demokratiet gjeninnføres
  • 1991 Nytt militærkupp
  • 1992 På det meste demonstrerte rundt 200 000,fra 17.-20. mai ( også kjent som «Svart mai»), mot regjeringen ledet av general Suchinda Kraprayoon. Dette førte til militær aktivitet som resulterte i, blant sivile, minst 52 dødsfall og 3500 arresterte (hvorav endel hevdet å ha blitt torturert), i tillegg til forsvunne – og skadde personer.
  • 1992 Igjen demokrati, etter blodige uroligheter, i forbindelse med «svart mai».
  • 1997 Akutt økonomisk krise – ny, demokratisk grunnlov vedtas
  • 2006 Nok et militærkupp

Utdypende artikkel: Thailands historie

Thailands opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Thailands opprinnelse knyttes tradisjonelt til kongedømmet Sukhothai, grunnlagt i 1238 av det første thaifolket, som hadde utvandret fra Kina. Dette kortvarige kongedømmet ble etterfulgt av et større, Ayutthaya, grunnlagt på midten av 1400-tallet. Thai-kulturen ble i stor grad påvirket av både Kina og India. I løpet av 1500-tallet oppsto de første kontaktene med ulike europeiske makter, men på tross av kontinuerlig press er Thailand det eneste land i Sørøst-Asia som aldri har vært styrt fra Europa. Vestlig påvirkning har likevel satt sitt merke på landet, både gjennom handel og etter trusler om maktbruk fra bl.a. Storbritannia, noe som førte til ulike reformer på 1800-tallet (mange historikere inkluderer Thailand som en del av det «uformelle britiske rike» på denne tiden).

Nabolandet Burma erobret hovedstaden i 1767, og Ayutthaya ble jevnet med jorden. Thailenderne gjorde seg imidlertid fort fri fra den burmesiske okkupasjonen, og grunnla en ny stat. I 1782 tok general Chao Phya Chakri makten, og ble den første i Chakridynastiet, som har hatt kronen frem til i dag. Han bygde dessuten ut handelsplassen Bangkok til sin hovedstad.

Overgang til konstitusjonelt monarki[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 1900-tallet hadde Siam en gunstig økonomisk vekst, på grunn av stigende produksjon og eksport av ris. Bangkok ble utviklet til et viktig handelssentrum, og spenningen steg mellom kongen og den etterhånden innflytelsesrike byråkratiske elite. I 1912 gjennomførte disse et mislykket kuppforsøk mot kongen. I 1932 ble et nytt kupp gjennomført, hvilket resulterte i et konstitusjonelt monarki. Begge disse skjedde uten bruk av vold.

Kong Prajadhipok godtok til å begynne med denne forandringen, men abdiserte senere og overlot tronen til sin brorsønn Ananda Mahidol. Han døde i 1946 under noe mystiske omstendigheter; den offisielle forklaringen var at han ved en ulykke skjøt seg selv da han rengjorde våpenet sitt. Han ble etterfulgt av broren Bhumibol Adulyadej, den av Thailands konger som har regjert lengst, og som dessuten er meget populær blant thailenderne.

Andre verdenskrig og etterkrigstiden – militærregjeringer og demokrati[rediger | rediger kilde]

Demokratimonumentet i Bangkok. Her har flere større demonstrasjoner – i 1973, 1972, 1992 og 2009 – funnet sted.

Under andre verdenskrig var Thailand i en løs allianse med Japan, men etter krigen ble landet en av USAs allierte i regionen. USA ble i Thailand sett på som støtte i kampen mot kommunistisk styre. Kommunismen fikk aldri godt fotfeste i Thailand, til tross for at nabolandene ble kommunistiske stater. Thailand var også med på å grunnlegge ASEAN (Association of South-East Asian Nations) i 1967, og har, spesielt etter at demokratiet ble innført i 1992, vært aktiv i organisasjonens virksomhet.

Demonstranter fra Folkets allianse for demokrati (PAD), ved Militærkuppet i Thailand 2006.

Thailand ble i første del av etterkrigstiden styrt av en rekke militærregjeringer, hvorav de første var ledet av Plaek Pibulsonggram og Sarit Dhanarajata, med korte perioder av demokratisk styre innimellom. Fra 1973 til 1976 hadde Thailand et ustabilt demokrati, men fikk så militært styre igjen. I 1988 ble det gjennomført et parlamentsvalg, og Chatichai Choonhavan ble den første folkevalgte lederen siden 1976. Frem til militærkuppet i februar 1991 var Thailand en demokratisk stat. Den siste lederen for militærregjeringene, Chuan Leekpai, ga opp makten i 1992 etter massive protester fra folket.

Fra 1992 til 2006 var Thailand et fungerende demokrati. I september 2006 ble den daværende kontroversielle regjeringen (med milliardæren Thaksin Shinawatra som statsminister), avsatt gjennom et statskupp, og militæret tok igjen regjeringsmakten.

Den 26. desember 2004 ble sørvestkysten av Thailand rammet av en tsunami som følge av et jordskjelv i Indiahavet. Bølgen ble noen steder opp mot ti meter høy, og over 11 000 mennesker mistet livet. Halvparten av disse var vestlige turister.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Kongen har lite direkte innflytelse under konstitusjonen, men er den opphøyde beskytter av thai-buddhismen og et viktig symbol på nasjonal identitet og samhold. Den nåværende monarken, Kong Bhumibol Adulyadej, Rama IX er svært populær og er respektert som en moralsk autoritet. Regjeringens øverste leder er statsministeren, som blir utnevnt av Kongen etter utvelgelse fra medlemmene av parlamentet. Vanligvis er dette lederen av det partiet som kan sette sammen en regjering på basis av en majoritetskoalisjon. Etter militærkuppet 22 mai 2014, er statsministeren general Prayut Chan-ocha, som ble nominert av et parlament han selv utpekte.

Thailand har siden statskuppet 22 mai 2014, en nasjonal lovgivende forsamling bestående av 220 medlemmer, nominert av juntaen og deretter utpekt av kongen. Etter militærkuppet ble grunnloven opphevet, det som følger er en beskrivelse av systemet som eksisterte før kuppet:

Det thailandske parlamentet, Nasjonalforsamlingen (รัฐสภา, rathasapha), er organisert i et tokammersystem, bestående av Representantenes Hus (สภาผู้แทนราษฎร, sapha phuthaen ratsadon) med 400 seter, og Senatet (วุฒิสภา, wuthisapha) med 160 seter. 320 av medlemmene av Representantenes Hus velges gjennom direkte valg i provinsene, med tre representanter fra hver provins, mens de resterende 80 velges gjennom nasjonale partilister i fire områder som hver velger 20 representanter. Senatet velges delvis av provinsene, delvis av en nasjonal komité. 75 av representantene vil nomineres av provinsene som gir inn en liste over ti kandidater, dette reduseres til 1 representant for hver provins av en nasjonal komité. 1 representant som representerer Bangkok velges direkte av en komité, mens de resterende 84 senatorene utpekes direkte av den nasjonale komitéen. Kandidater til Representantenes Hus velges for perioder på fire år, mens senatorer velges for seks år. Kun mennesker som har thailandsk statsborgerskap har stemmerett, og har mulighet til å bli valgt inn i Representantenes Hus og Senatet. En representant må være minst 25 år, og komme fra den provinsen der han står til valg, mens en senator må være minst 40 år, og ha minimum en bachelorgrad (eller tilsvarende utdannelse).

Rettssystemet har tre nivåer, hvorav det høyeste er Høyesterett (ศาลฎีกา, sandika). Dommerne her er direkte valgt av Kongen.

Thailand er medlem av den regionale Sammenslutningen av Sørøst-Asiatiske Nasjoner (ASEAN), i tillegg til FN, APEC, IMF, WHO, WTO og ILO.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Thailands provinser, nummerert og fargelagt etter området de tilhører.

Utdypende artikkel: Thailands provinser

Thailand er oppdelt i 75 provinser (จังหวัด, changwat), som er samlet i 5 provinsgrupper etter hvor de ligger. Det er i tillegg to distrikter med spesialstyre: Hovedstaden Bangkok (Krung Thep Maha Nakhon) og Pattaya, hvorav Bangkok er på provinsielt nivå og derfor ofte blir telt som en 76. provins.

Hver provins er delt inn i distrikter, og distriktene er igjen delt inn i underdistrikter (tambon). Pr. 2006 er det tilsammen 877 distrikter (อำเภอ, amphoe) under provinsene, samt 50 under Bangkok (เขต, khet). Deler av provinsene som grenser til Bangkok – Nonthaburi, Pathum Thani, Samut Prakan, Nakhon Pathom og Samut Sakhon – blir også referert til Stor-Bangkok (ปริมณฑล, pari monthon). Provinsene er oppkalt etter provinshovedstaden, så navnet på hvert av provinshovedsteder (เมือง, mueang) er det samme som provinsens; for eksempel er hovedstaden i provinsen Chiang Mai (changwat Chiang Mai) Mueang Chiang Mai eller Chiang Mai.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

I tiåret fra 1985 til 1995 opplevde Thailand verdens høyeste økonomiske vekst, i gjennomsnitt 9 % pr. år. Økende spekulasjon mot den thailandske valutaen (baht) førte imidlertid til en krise i 1997 som avslørte store svakheter i finanssektoren. Bahten falt dramatisk i kurs, og kollapsen førte i sin tur til en større finansiell krise i hele den asiatiske regionen. Landet stabiliserte økonomien i 1999, hovedsakelig på grunn av en sterk eksportnæring (som opplevde en økning på 20 % i 2000). Veksten i 2003 og 2004 nådde over 6 % årlig. Thailands industri omfatter elektronikk, biler og tekstilindustri. Turisme står for rundt 5 % av Thailands BNP.


Thailands bank (thai ธนาคารแห่งประเทศไทย) er landets sentralbank, grunnlagt i 1942. Den har siden da blitt ledet av én guvernør og fire stedfortredere. I tillegg til denne er det flere andre banker i landet, både lokale, nasjonale og utenlandske.

Landbruk er en viktig næringsvei i Thailand, og frem til turismen overtok, utgjorde landbruk den viktigste substansen i økonomien. Siden 1960 har landbrukets andel av BNP falt fra 40 % i 1960 til kun 10 % i 1996. Til tross for dette er landbruk fremdeles viktig; landet er verdens største eksportør av ris, maniokrot og gummi samt verdens nest største eksportør av sukker.

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 206,2 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) 4,4% Q3 2007, The Economist nov 2007
Industriproduksjon 10,2% Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser 2,5% Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd 3,55% Q3 2007, The Economist nov 2007
Børsindeks 1.jan-7.mai 2008 -1,1% The Economist mai 2008
Arbeidsløshet 1,2% Q3 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse 10,7 mrd $ Q2 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse 10,9 mrd $ 3,6% Q2 2007, The Economist nov 2007
Budsjettbalanse -1,9% Q3 2007, The Economist nov 2007
BNP/innb 2005 (UNDP) 2.749 US$ 2005, UNDP Database

Naturressurser og energi[rediger | rediger kilde]

Thailand var tidligere dekket av store regnskoger, men de fleste av disse er i dag borte, etter nesten ukontrollert skogshogst. Thailand har flere mineralforekomster, men det er få som er store nok til at det er lønnsomt å utvinne dem. Unntaket er tinn, som Thailand har store forekomster av. Frem til midten av 1980-årene ble det fremstilt tinn i stort omfang, men siden har produksjonen falt dramatisk. I løpet av 1990-årene ble gips en viktigere eksportvare enn tinn. Thailand har også forekomster av pottaske, jern, bly, kobber og sink, samt safirer, rubiner og jade, hvilket gjør landet til en av verdens største eksportører av edelsteiner.

Thailand har hittil vært avhengig av å importere energi, men i 1990-årene ble produksjon av naturgass fra Siambukten påbegynt i større omfang. Det er også funnet tre mindre oljefelter i bukta, og det brukes store mengder brunkull. Rundt en fjerdedel av landes elektrisitet produseres ved kull-kraftverk. Samtidig stiger landets energinivå, og det importeres fortsatt store mengder fossilt brennstoff.

Turisme[rediger | rediger kilde]

Patong-stranden på Phuket, et av Thailands mest besøkte områder på grunn av de storslåtte strendene

Thailand har mange godt utbygde feriesteder, og landets rike kulturarv, med mange vakre buddhistiske templer og storslåtte palasser, gjør Thailand til et interessant land å dra på oppdagelsesreise til. Turisme har siden starten av 1980-årene vært Thailands viktigste kilde til utenlandsk valuta. De viktigste turistmålene er storbyen Bangkok og øya Phuket.

Infrastruktur[rediger | rediger kilde]

Thailands nett av jernbaner, kanaler og veier utgår fra Bangkok. Herfra går det fire jernbanelinjer; mot nord, nordøst, øst og sør. De 10 000 km kanalene – hovedsakelig Chao Phraya og kanalene på den sentrale slette – spiller fortsatt en viss rolle innen transportnettverket, selv om veiene er viktigst. Hovedveinettet er et av de beste i Sørøst-Asia, men er allikevel utilstrekkelig. Spesielt er det behov for bedre veier i Bangkok, ettersom byen har bredt seg ut ukontrollert. Trafikksituasjonen i hovedstaden er kaotisk.

Bangkoks havn ble for et par år siden utvidet med containerhavnen Laem Chabang, som ligger på østsiden av bukten, men kapasiteten er fortsatt ikke høy nok. Den største internasjonale flyplassen er Suvarnabhumi, som erstattet den gamle Don Muang utenfor Bangkok i 2006, men der er også internasjonale lufthavner i Chiang Mai, Hat Yai og Phuket. Thai Airways flyr både innenriks- og utenriksruter.

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Kalendre og helligdager[rediger | rediger kilde]

Thailand bruker den gregorianske kalenderen, men har en buddhistisk tidsregning – den thailandske solkalenderen – som ligger 543 år foran den vestlige. (År 2000 var år 2543 i denne kalenderen, år 2008 tilsvarer 2551.)

Kongens og dronningens fødselsdager, som er henholdsvis 5. desember og 12. august, feires ved at banker og offentlige kontorer stenges, i tilleg til ymse festiviteter ved kongelige residenser. Kongens fødselsdag er også nasjonal farsdag og kan ansees som nasjonaldag, og dronningens fødselsdag regnes som nasjonal morsdag. Banker og offentlige kontorer stenges også for markering 1. nyttårsdag (Wan Khuen Pee Mai, วันขึ้นปีใหม่); Chakri-dagen (Wan Chakri, วันจักรี), avholdt 6. april til minne om Rama I, Chakridynastiets stifter; Det thailandske nyåret (Songkran, วันสงกรานต์), feiret 13.15. april; Arbeidernes internasjonale kampdag (Wan Raeng Ngan, วันแรงงาน) den 1. mai (kun banker og noen kontorer holder stengt, ikke alle); kroningsdagen (Wan Chatr Mongkol, วันฉัตรมงคล) den 5. mai; Chulalongkorn-dagen (Wan Piyamaharat, วันปิยมหาราช) til minne om Rama V den 23. oktober; grunnlovsdagen (Wan Rattathammanoon, วันรัฐธรรมนูญ) den 10. desember; og nyttårsaften (Wan Sin Pee วันสิ้นปี) den 31. desember.

I tillegg markeres en rekke buddhistiske helligdager, hvorav en del er bevegelige.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Frem til et stykke inn på 1900-tallet var utdanningssystemet knyttet til munkevesenet, men siden 1921 har det vært allmenn skoleplikt. Myndighetene har prioritert utdannelse høyt de siste tiårene, og nesten alle barn over seks år går på skole. 4,30 % av statsbudsjettet brukes på utdanning.[2]Analfabetismen er blant de laveste i Asia, med 4,0 % pr. 2003[2]. Det er grunnskoler i alle kommuner, men på landet er det fortsatt vanlig at skolen blir forsømt fordi barnet skal hjelpe til hjemme.

Alle barn skal gå på skole i ni år, og det er gratis. Deretter fortsetter ca. halvparten med videregående utdanning, som varer over tre år. En femtedel av disse går igjen videre ved et av de 20 statlige eller de 26 private universitetene og høyskolene i Thailand. Også de private skolene er under statlig kontroll. Landets eldste universitet, Chulalongkorn, ligger i Bangkok og ble grunnlagt i 1917.

Massemedia[rediger | rediger kilde]

Store lesekunnskaper og en streben etter å bevare det nasjonale språket og alfabetet gjør thailand til et av de utviklingslandene hvor det leses mest, målt i antall utgivelser av bøker og aviser. I 1992 ble det utgitt 8 000 nye titler på thailandske forlag.

I følge konstitusjonen har landet ytringsfrihet, og i forhold til andre land i samme region, har Thailand relativt fri presse. Regjeringen har likevel fortsatt kontroll over en del av mediene, spesielt over kringkastingsmedier. Det er forbudt å kritisere kongefamilien eller religionen, og det er utbredt selvsensur rundt disse emnene og spørsmålene; dette har med landets sikkerhet å gjøre.

Det utgis over 30 uke- og månedsmagasiner, samt 35 dagsaviser, i Thailand, de fleste i Bangkok. De viktigste avisene er det sensasjonspregede avisen Thai Rath (800 000 eks.), den militærstøttede Daily News (650 000) og den mer seriøse dagsavisen Siam Rath (120 000). Samtlige utgis på thai. Blant avisene som trykkes på kinesisk er Sing Sian Yit Pao Daily News (90 000) den førende, mens Bangkok Post (55 000) og The Nation er de største engelskspråklige avisene. De engelsksspråklige avisene blir nøye bevoktet av makthaverne, og anses for å være meningsdannende.

Thailand var det første land i Sørøst-Asia som begynte å sende fjernsyn, i 1955. I dag har landet ni kanaler, både statlige og private. Noen kontrolleres av militæret. Den statlige radiostasjonen sendes på tre kanaler i Thailand, men har også utsendelser i utlandet på flere språk. Radiostasjonen Voice of Free Asia er underlagt Thailands utenriksdepartement, og sender sine sendinger på thai og fire andre språk. Både tv og radio er reklamefinansiert.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Verdensarven i Thailand

Thailand har fem verdensarvområder:

Thailands kultur er sterkt preget av buddhismen. Det finnes templer i alle større byer. De eldste bevarte restene av thailandsk arkitektur stammer fra Dvaravati-perioden, cirka fra år 500 til år 1000. I den gamle hovedstad Ayutthaya kan man se rester av imponerende bygningsverk i stein. Kunst og arkitektur fra denne perioden ble påvirket av rikene i Cambodsja, Burma og på Sumatra. Det var først med Chiang Mai-stilen fra år 1000 og fremover at landet utviklet sitt eget kunstneriske uttrykk.

Nesten alle eldre bygninger har en religiøs funksjon, og er rikt utsmykket med én eller flere buddhastatuer. Statuene følger nøye den beskrivelsen av Buddha som finnes i sanskritdikningen. Også den klassiske bildekunsten er knyttet til religionen – folkelige motiver fikk først plass i malerkunsten på slutten av 1800-tallet.

Et viktig innslag i thailandsk hverdagskultur er dykningen av kong Bhumibol Adulyadej og hans familie, som nyter stor respekt blant befolkningen. Portretter av disse henger ofte i private hjem, og det sendes en halv time om kongefamilien på tv hver dag.

Litteratur og skriftkultur[rediger | rediger kilde]

Den thailandske litteraturen oppsto på 1200-tallet, og fra den tid stammer flere dikt, ofte basert på buddhistiske sagn. Prosaverket Thraiphum Phraruang fra 1345 er formodentlig skrevet av kong Lithai, og beskriver inderverdenen, jorden, himmelen og en utopisk fremtidsverden. Det har hatt stor innflytelse på thailandsk verdensbilde.

Den første kjente moderne forfatteren var nasjonalpoeten Sunthon Phu, som i første halvdel av 1800-tallet ble lest og påskjønnet både ved hoffet og i den delen av offentligheten som kunne lese. Den thailandske romanen oppsto på begynnelsen av 1900-tallet.

Idrett[rediger | rediger kilde]

Nasjonalsporten er thai-boksing, også kjent som muay-thai. Den blir i dag – til forskjell fra tidligere – utkjempes i ringer med bokserhansker etter vestlig stil.

Fotball består blant annet av toppserien og landslag. Historikken kan spores tilbake til 1897, minst. Fotball blir organisert av Thailands fotballforbund, opprettet i 1916. I 1925 ble Thailand medlem av FIFA, og i 1957 AFC. I 2007 var Thailand vertsland for Asiamesterskapet i fotball, sammen Vietnam, Malaysia og Indonesia. Futsal-ligaer finnes, både for kvinner og menn. Thailand detltok i det første VM (Uofisielle) for kvinner i Kina i 1988. Der de blant annet tapte for Norge.

Thailand deltok for første gang i De olympiske leker i 1952, og har siden da deltatt i alle Sommer-OL, bortsett fra ved Den internasjonale boikotten av sommer-OL 1980. Thailand har også deltatt ved Vinter-OL siden 2002, og den eneste personen som har representert Thailand ved Vinter-OL til nå, er Prawat Nagvajara. Totalt har thailandske utøvere vunnet 21 medaljer, de fleste i boksing.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Flora of Thailand» (engelsk). Office of the Forest Herbarium. Arkivert fra originalen 11. februar 2007. Besøkt 12. oktober 2008. 
  2. ^ a b «Thailand». Globalis, FN-sambandet. 2003. 

Se også[rediger | rediger kilde]


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Myndigheter og politikk
Ambassader
Turisme
Overblikk