Voldgift
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Voldgift eller voldgiftsrett er en form for privat rettergang. Det vil si at en voldgift foregår som en rettssak med en eller flere dommere, saksøker, saksøkt og dom, der dommerne er oppnevnt av partene.
Voldgift er vanlig innen forretningsverdenen, bl.a. fordi en kan løse saken for lukkede dører. En annen fordel er at saken kan bli avgjort på kortere tid, fordi en voldgiftsdom som hovedregel ikke kan ankes. Dette vil også spare partene for omkostninger. På den annen side kan en voldgiftsbehandling medføre høyere kostnader, fordi dommerne må betales av partene. Dommerne krever normalt at partene må innbetale forskudd som kan være høye beløp.
Voldgift vil normalt følge av en avtale mellom partene, som foreskriver voldgift for å løse tvister som måtte oppstå i avtaleforholdet. Avtalen om voldgift kan være en del av partenes øvrige avtaleforhold eller bli avtalt når en tvist er oppstått og partene på egen hånd ikke greier å bli enige.
I avtalen om voldgift vil det vanligvis også være regulert hvor mange dommere voldgiftsretten skal være besatt med, og hvordan dommerne skal utvelges. I mangel av uttrykkelig bestemmelser om dette fastsetter voldgiftsloven §§ 12-13 at retten skal ha tre dommere. Disse utvelges ved at partene velger en dommer hver, mens disse sammen velger rettens formann. Juridiske professorer og erfarne advokater får gjerne oppdrag som voldgiftsdommere, mot et vederlag som betales av partene.
Når dommen ikke kan ankes, noe som er hovedregelen der noe annet ikke følger av partenes avtale, vil voldgiftsrettens avgjørelse ha samme virkning som en rettskraftig dom avsagt av de alminnelige domstoler. Den er således tvangsgrunnlag for kravet som er avgjort i saken, se tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1, litra d.
I stedet for voldgift kan partene avtale en oppmann eller megler som får til oppgave å forsøke å få til en enighet (forlik) og/eller fatte en avgjørelse av tvisten.
I større bygge- og anleggskontrakter er det vanlig å ha bestemmelser om voldgiftsbehandling og oppmann[1]. Dette er gjort bl.a. i Norsk Standard med alminnelige kontraktsbestemmelser, så som NS 8405 og de tidligere utgavene av standarden, bl.a. NS 3430.
