Dal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra V-dal)
Hopp til: navigasjon, søk
Dalføre
Isterdalen er en utpreget U-dal med en flat og fruktbar dalbunn der elven Istra danner meandere, svært bratte fjellsider med topper som Kongen og en markert dalende med høy fosser der Trollstigen går opp den bratte bergveggen.

En dal eller et dalføre er en langstrakt fordypning i landskapet.[1] Daler kan være skapt av erosjon fra rennende vann eller isbreer (erosjonsdaler), eller av bevegelser i jordskorpen (brudd- og sprekkdaler). Alle daler har en elv i bunnen unntatt de som ligger i uttørkede områder. Begrepet dalføre brukes vanligvis om lengre eller sammenhengende daler, som f.eks. Gudbrandsdalen, Hallingdal eller Numedal. Det finnes tre typer erosjonsdaler (med mellomformer): såkalte «U-daler» og «V-daler», og daler som er delvis fylt opp av sedimenter slik at de har fått en delvis flat dalbunn.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Dal kommer av norrønt dalr som trolig stammer fra germansk *dala-. Ordet kan være beslektet med walisisk dol (eng, beite, dal), russisk dol (dal, underside) og serbokroatisk dolina (bekken, doliner er brukt i geologisk terminologi om fordypninger i karstlandskap blant annet i Rana[2] ). «Dal» i forskjellige kombinasjoner og bøyninger er vanlig stedsnavn i Norge. Engelsk valley og fransk vallee er trolig ikke beslektet med ordet dal.[3] Ordet dal er beslektet med engelsk dale (synonym for valley) og tysk Tal. Ordet dollar (myntenheten) har samme opphav ved at mynter preget i Böhmen ble kalt joachimsthaler, forenklet thaler eller daler.[4][5]

U-dal[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: U-dal

Gudbrandsdalen ved Selsmyrene er utpreget U-formet.

Er en dal med bratte, parallelle sider, samt at den er jevnbred. Dalen har som oftest flat bunn. U-dalen er skapt ved erosjon av en strømmende isbre. Trolig ble U-dalene skapt av vekselvis breerosjon og elveerosjon, i isfrie perioder har elvene gravd dalene dypere og neste istid har igjen fordypet og omformet dalene. Hyller i dalsidene antas å være rester av tidligere dalbunn. De fleste store daler i Norge er skapt på denne måten.[6] Navnet kommer fra at dalen kan ha en profil som minner om bokstaven U eller tilnærmet parabelform.[7] Eksempler på U-daler er Hemsedal, Gudbrandsdalen og Adventdalen. Romsdalen er eksempel på en U-dal som er «overfordypet» i forhold til omgivelsene, den er dyp, har bratte dalsider og nokså flat dalbunn.[6][8] Fjordene er U-daler fylt av havet.[9] Sognefjorden er en druknet dal. U-dalene i Norge stammer fra isbreenes framrykk og tilbaketrekning i nedisingsperiodene i kvartærtida som startet for ca. to millioner år siden og varte fram til ca. 6500 f.kr. Iseroderte U-daler har ofte en veksling mellom åpne og trange parti der de åpne partiene er preget av bred og flat dalbunn og bratte dalsider, slike partier kalles dalbekken. Medalen mellom Røisheim og Flåklypa i Bøverdalen er et typisk dalbekken. Ved Flåklypa går elven i et trangt gjel og nedenfor har Bøverdalen tydelig U-profil. Ved Harpefoss har Gudbrandsdalen en tydelig terskel og Lågen har gravd et gjel i terskel og danner Harpefossen som utnyttes i Harpefossen kraftverk. Mellom to bekkener er dalen ofte trang og elven har gravd dype gjel gjennom terskler i dalbunnen, denne vekslingen gir de iseroderte dalene en typisk trinnvis lengdeprofil. De fleste dalbekkener er fylt opp av erosjonsmateriale. I noen tilfeller danner bekkenet en innsjø som Mjøsa, Gjende og Bandak og disse kalles for fjordsjøer (eller dalsjøer).[6][10][11] De grunne Lesjavatna fylte store deler av dalbunnen i Lesja og ble tappet ned for å avdekke matjord.[12][13]

Muldalsfossen kommer fra Muldalen, en lang, hengende dal over Tafjorden.[14]

Iseroderte U-daler har ofte U-formede sidedaler som «henger» ved at de munner ut et stykke oppe i hoveddalens dalside. Elven fra hengedalen går ofte i en foss som kan utnyttes til kraftproduksjon. Eksempel i Norge er Frydalen (Fryas dalføre) som henger over Gudbrandsdalen, elven har i fallet ned til Lågen gravd ut et dypt gjel og lagt opp en stor grusvifte i hoveddalen.[6][15]

Sidefjorder er ofte markert grunnere enn hovedfjorden og danner slik en undersjøisk hengedal. For eksempel er nesten alle sidefjordene til Sognefjorden hengende. Fjærlandsfjordens munning vel 400 meter dyp mens hovedfjorden er nær 1200 meter dyp like ved Fjærlandsfjordens munning. Vadheimfjordens munning er 400 meter dyp. Ikjefjordens munning er bare 50 meter dyp like ved der hovedfjorden er på sitt dypeste.[16]

V-dal[rediger | rediger kilde]

Junkerdalens nedre del er preget av et gjel gravd ut av elven i ellers U-formet dal

Er en dal med V-formet profil. Dalen er dannet ved elve-erosjon. Langs dalsidene er det gjerne mye løs stein som glir ned mot en elv hvor de males i stykker og fjernes med strømmen av elven. En slukt eller gjel er en smal V-dal med bratte sider, for eksempel Grand Canyon i USA der det er svært tørt og lite erosjon langs dalsidene.[9][17]

Tjårrisdalen, en liten sidedal til Junkerdalen, er V-formet mens hoveddalen er U-formet. Dette skyldes trolig at isen i hovedsak har beveget seg på tvers av Tjårrisdalen og ikke gravd nevneverdig.[18] Mellom Aurdal og Bagn i Valdres har elven Begna gravd ut et gjel eller dyp V-dal i bunnen av den opprinnelige U-dal. Hovedveien E16 går langs berget i denne V-dalen.[19]

En liten V-dal i jord eller løse masser kalles også en ravine.[20]

Brudd- og sprekkdaler[rediger | rediger kilde]

En sprekkdal eller riftdal dannes der forkastninger lager en sprekke i jordskorpen.[21] En stor og kjent riftdal er Riftdalen i Øst-Afrika.

En graben, dannet ved innsynking mellom to forkastninger i jordskorpen, vil ofte ha form av en dal. Den nedsunkne blokken av jordskorpen i en riftdal kalles en graben.[9]

Mellomformer og kombinasjoner av riftdal og graben finnes.

Noen daler i Norge[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://snl.no/dal
  2. ^ https://snl.no/karst
  3. ^ De Caprona, Y. (2013). Norsk etymologisk ordbok: tematisk ordnet. Oslo, Kagge.
  4. ^ Falk, Hjalmar (1991). Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog. Oslo: Bjørn Ringstrøms antikvariat. ISBN 8252525482. 
  5. ^ https://snl.no/daler
  6. ^ a b c d Karlsen, Ole G. (1981). Delta: naturgeografi for den videregående skolen. [Oslo]: TANO. ISBN 8251814782. 
  7. ^ Harbor, J. M. (1992). Numerical modeling of the development of U-shaped valleys by glacial erosion. Geological Society of America Bulletin, 104(10), 1364-1375.
  8. ^ Ramberg, I. B. (Ed.). (2008). The making of a land: geology of Norway. Geological Society of London.
  9. ^ a b c Malam, John (2000). Jorden. [Oslo]: Egmont bøker Fredhøi. ISBN 8204068077. 
  10. ^ Garmo, Torgeir T. (1990). Lomsførar for natur og kultur. [Lom]: Steinvarp. ISBN 8290990006. 
  11. ^ Gjessing, Just (1978). Norges landformer. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200017729. 
  12. ^ «Lesja – Store norske leksikon». Besøkt 25. august 2016. 
  13. ^ Kleiven, Ivar: Lesja og Dovre. Kristiania: Aschehoug, 1923.
  14. ^ Standal, Helge J. (1999). Fotturar på Sunnmøre. Volda: Iriss forl. ISBN 8299208122. 
  15. ^ Rødevand, Øivind (1982). Natur og kultur: geografi for den videregående skolen. [Oslo]: NKS-Forlaget. ISBN 8250800737. 
  16. ^ Nesje, A., & Whillans, I. M. (1994). Erosion of Sognefjord, Norway. Geomorphology, 9(1), 33-45.
  17. ^ Seymour, Jacqueline (1979). Naturen vår. Oslo: Hjemmets bokforl. ISBN 8270015555. 
  18. ^ Landet ved Polarsirkelen: geologi og landskapsformer. [Trondheim]: Norges geologiske undersøkelse. 1995. ISBN 8273851621. 
  19. ^ Norges geologiske undersøgelses aarbog for 1891. Kristiania: I Kommission hos H. Aschehoug. 1891. 
  20. ^ Norge blir til: Norges geologiske historie : en innføring i bilder og tekst for undervisningsbruk. Oslo: Schibsted. 1976. ISBN 8250806530. 
  21. ^ Regler og råd for navnsetting av geologiske enheter i Norge. Oslo: Universitetsforlaget. 1986. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]