Drammensvassdraget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kartet viser viktige vannskiller i Europa. Høyere ordens vannskiller (mellom ulike bihav til Atlanteren) er vist i rødt; lavere ordens vannskiller (mellom ulike elver som drenerer til samme bihav) i grått. De respektive tilsigsfeltene er vist i lysegrått. (I hvite områder er elvene og tilsigsfeltene for små for kartets målestokk.)

Drammensvassdraget (også kalt Dramsvassdraget[1]) er det tredje største vassdraget i Norge, med et totalt nedbørfelt på 17 114 km².[2] Det består av flere delvassdrag, der Hallingdalsvassdraget (5 252 km²), Begnavassdraget (4 851 km²) og Randsfjordvassdraget (3 765 km²) utgjør de mest betydningsfulle.[2]

Nedbørfeltet[rediger | rediger kilde]

Nedbørfeltet inkluderer arealer i Innlandet, Viken og Vestfold og Telemark fylker. Det avgrenses i nord mot Valdresflya og Jotunheimen, i nordvest av Filefjell og Tyin, i vest mot Hardangervidda/Hardangerjøkulen og Numedalslågens nedbørfelt, i øst mot Gausdal, Nordmarka, Bærumsmarka og Mjøsas nedbørfelt

Den sentrale elva i vassdraget er Drammenselva, som dannes ved utløpet av Tyrifjorden (ved Vikersund i Modum kommune) og renner ut i Drammensfjorden ved Drammen. Vassdraget inkluderer også flere store innsjøer i tillegg til Tyrifjorden, som Randsfjorden, Eikeren, Krøderen og Sperillen, samt en rekke større og mindre elver, bekker, innsjøer og småvann.

Gjennomsnittlig vannføring (såkalt middelvannføring) ved utløpet til Drammensfjorden er cirka 314 /s. Middelflom ved utløpet er ifølge NVE beregnet til cirka 1 070 m³/s, mens en 10-årsflom og en 50-årsflom en beregnet til henholdsvis 1 640 og 2 220 m³/s.[2] Den største flommen som er registrert i elva i senere tid opptrådte i juni 1927. Den hadde en døgnmiddelvannføring på 2 324 m³/s (målt 30. juni 1927 ved Døvikfoss) og har siden blitt karakterisert som en 100-årsflom.[2]

Fauna[rediger | rediger kilde]

Drammensvassdraget regnes som et meget viktig vassdrag for overvintrende vannfugl. En telling i januar 2008 ga et anslag på cirka 3 646 fugler, fordelt på femten arter.[3] Forskeren og ornitologen Viggo Ree hevder at spesielt Tyrifjordområdet er viktig for overvintrende storskarv og sangsvaner i norsk sammenheng.

Strekningen fra Hokksund og til utløpet har vært kjent siden 1100-tallet for godt laksefiske. På den samme streknngen fiskes det også sjøørret. I de store innsjøene og elvene rundt finnes også lokale stammer av fjordørret. Norgesrekord på flue er en tyrifjordørret på 10,6 kg, tatt i Randselva av Bjørn Smith i 2006.[4] I fjordene finnes også røye med anseelig størrelse, men store røyer kan ha store Hg-konsentrasjoner.[5] I tillegg finnes abbor, gjedde og sik i store deler av vassdraget. Spesielt gjedda kan anta store dimensjoner, trolig mer enn 20 kg. Norges tyngste gjedde veide 19,6 kg,[6] og ble fanget i garn i Synneren (en kroksjø i Storelva) i Ringerike.

Historie[rediger | rediger kilde]

I istiden var landet opp mot 200 meter lavere enn i dag og slik at områdene langs Drammenselva var under havnivå da isen trakk seg tilbake. En teori antar at en morene ved Ryggkollen i forhistorisk tid sperret elvens løp slik at store deler av tidligere nedre Eiker var en innsjø, vannstanden kan ha vært nesten 15-16 meter over havet. Stedsnavn som Eknæs og Viken, steder som nå ligger høyt over elven, er i samsvar med denne teorien. En gang i tidlig vikingtid gravde elven seg gjennom sandmorenen ved Ryggkollen og innsjøen forsvant på relativt kort tid.[7][8]

Gjennom flere hundre år satte tømmerfløtingen sitt preg på Drammenselva. Hvert år ble millioner av stokker transportert på denne måten fram til de mange vannsagene på Eiker, og seinere til den moderne treforedlings-industrien.

Det finnes skriftlige kilder som viser at fløtingen i Drammensvassdraget var i full gang alt i middelalderen. Mye av tømmeret ble eksportert fra Bragernes og Strømsø, først var det England mesteparten av eksporten gikk til, men senere ble hollendere og frieslendere dominerende. Men eksporten gikk også i mindre skala til andre kontinenter som Australia, Nord- og Sør-Amerika. I tillegg til eksporten hadde saltkokeriene langs kysten behov for store mengder brensel og også bergverksdriften var en stor kunde.

Sentralt i denne virksomheten sto hengslene, der tømmeret ble sortert og sluppet videre på riktig tidspunkt. I Drammenselva var det mange hengsler, som Buskerud hengsle ved Åmot, Hyttestø hengsle ved Skotselv, Kverk hengsle mellom Skotselv og Hokksund, og hengsle ved Hoenselva. Nøste hengsle lå rett nedenfor Hokksund (ved Nøstetangen) det var her tømmeret som skulle til sagene i Vestfossen ble stanset og trukket de rundt 5 kilometerne opp elva til Vestfossen med hester til Sems-sagene og Fossesholm-sagene. Steinberg hengsle, mellom Hokksund og Mjøndalen var et av de største sammen med Kverk. Antagelig er flere av disse hengslene bygda av Kronen og ble drevet av lensherren.

I løpet av 1600-tallet økte nok tømmermengden på elva ganske dramatisk. Dessuten kom det nye aktører inn i trelasthandelen ved siden av kongen og hans embetsmenn. Det var kjøpmenn på Bragernes og Strømsø, som både drev som bjelkehandlere og etter hvert etablerte seg som sagbrukseiere. Forholdene kunne mange ganger være ganske kaotiske i elva, og en fryktet at Kverk-hengslet kunne bli sprengt rett og slett fordi det var altfor mye tømmer i elva på en gang.

Amtmannen i Buskerud hadde overtatt lensherrens rolle og amtmann Paul Glud ryddet opp i 1702 ved og innførte et fløtningsreglement som regulerte slippingen av tømmer fra Kverk hengsle. At det første reglementet angående tømmerfløting i Norge ble laget for Drammensvassdraget og Kverk hengslet sier nok noe om omfanget og betydningen. Hovedprinsippet i dette reglementet var at det ikke måtte slippes mer tømmer fra Kverk enn at de hengslene som tok imot lasten i løpet av 3-4 dager kunne få kontroll over tømmeret slik at elva igjen kunne åpnes for alminnelig ferdsel. Både Kongsberg Sølvverk og Hassel Jernverk hadde behov for å komme frem med transport på elva. I 1733 ble reglementet erstattet av et nytt hvor det bare var sagtømmer som skulle slippes fra Kverk, for bjelkehogst ble forbudt ovenfor Kverk. Bjelketømmeret ble nå samlet ved Stenberg hengsle.

Man vet ikke så mye om hvordan hengslene og tømmerfløtingen var organisert, men selve fløtingen var den enkelte trelasthandlers ansvar. Det må ha vært et godt samarbeid mellom de forskjellige sagbrukseierne og oppsto det uenighet var prinsippet at de som hadde det største kvantumet fikk bestemme.

Etter som stadig flere involverte seg i sagbruksdrift og trelasthandel og mengden tømmer økte så det ble stadig vanskeligere å bli enige. Det var den den nye «plankeadelen» (borgerskapet i Drammen) som hadde tatt over etter at Kongen og hans embetsmenn ikke lenger eide gårdene og sagene. Amtmannen i Buskerud, Herman Wedel-Jarlsberg, opprettet i 1807 «Drammensvassdragets Fellesfløtning» som besto av alle trelasthandlere som drev med fløting i vassdraget. De neste 150 årene skulle «Fellesfløtningen» tilpasse fløtingen til stadig skiftende forhold, og kontrollere det som skjedde ved Kverk og i elva for øvrig.

På 1800-tallet ble det også lagt planer for å kanalisere vassdraget opp til Randsfjorden, men disse planene ble skrinlagt da det ble klart at Randsfjordbanen skulle bygges.

Elva er i dag farbar for lektere og slepebåter fra Drammensfjorden og opp til Hokksund.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Faarlund, Thorbjørn (1976). Fra sted til sted i Norge. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203066763. 
  2. ^ a b c d Turid-Anne Drageset. (2001). Flomberegning for Drammenselva (012.Z). Dokument nr. 8 - 2001. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Arkivert 12. februar 2015 hos Wayback Machine. Besøkt 2013-05-23
  3. ^ Eli Bondlid. 20. februar 2008. Flere sangsvaner. Ringerikes Blad. Besøkt 20. februar 2008
  4. ^ Eivinf Fossheim. (2006). Ny norsk rekord for fluefisket ørret!. Fiskeguiden.no[død lenke]. Besøkt 2013-06-17
  5. ^ Geir Engdahl. Evidence of trophic polymorphism in Lake Randsfjorden?. UMB. Besøkt 2013-06-17
  6. ^ Geir Aspheim. 2003. ...og Norges største gjedde?. Ringerikes Blad. Besøkt 21. mars 2008
  7. ^ Drammenregionen: Geologi. Rådet for Drammensregionen. 1972. 
  8. ^ Borgen, Per (1997). Hvor Drammenselven iler. Drammen: Forlag for by- og bydgehistorie. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]