Einer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
For gruppen av einerplanter, se: Einerslekten
Einer
Einer
Vitenskapelig(e)
navn
:
Juniperus communis
L., 1753
Norsk(e) navn: einer,
ener,
brisk,
brake,
sprake,
bruse
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Nakenfrøede planter
Orden: Bartrær
Familie: Sypressfamilien
Slekt: Juniperus
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Nordlige halvkule

Einer (Juniperus communis) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den omfatter 2 underarter. Einer kalles også brisk (dialektalt bresk), brake, sprake, bruse, eine(r)busk, eine(r)bærbusk eller enebærbusk (tidligere også ener, jf. Enerhaugen). Einerbær er spiselige og brukes som krydder. I større mengder kan den forårsake nyreskader og virke abortfremkallende.[1]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Einerbær

Planten kan enten ha form som en busk eller et tre og blir normalt maksimalt 10–12 meter høy. Som oftest blir den mye lavere, men av og til kan den også blir høyere. Glenne-eineren i Idd (Halden kommune) ble målt til cirka 17,5 m i 1970 og skal være Skandinavias største einer.[2] Rotplanten er flerstammet og forgreiner seg nede ved grunnen. Greinene peker oppover, og kronen er kjegleformet eller har søyleform. Men den kan også danne tuebestander, eller ha form som en rund busk.

Vanlig einer (Juniperus communis ssp. communis) vokser i det nordlige Europa inklusive Skottland og nordlige England, samt Sibir. Den har spisse og slanke nåler. Busken eller treet kan bli inntil 15 meter høyt. Nålene er inntil 2 cm lange og sprikende, og har et smalt, blåhvitt bånd av spalteåpninger på oversiden. Den vokser på tørr hei og i tørr skog, opp til tregrensa. I Norden dekker dens leveområder nesten hele Norge, Finland, Danmark, Færøyene og Sverige, og alle kystområder av Island. Den vokser derimot ikke på Svalbard.

Fjelleiner (Juniperus communis ssp. alpina) er en underart som har utbredelse i Eurasia og Nord-Amerika. Den er lav og krypende, og vokser på hele den nordlige halvkule – hos oss i høyereliggende strøk opp til 1.730 moh. i Lom i Oppland. Bladene er båtformet og ikke særlig spisse. Nålene er innbøyde, og inntil 1,5 cm lange. Det hvite båndet av spalteåpninger på oversiden av nålene er om lag dobbelt så bredt som de grønne kantene langs bladkanten. I Norden vokser den i fjellstrøkene av Norge og Sverige, samt i Jylland, nordlige Sjælland og på Bornholm.

Konglene utvikler seg til det vi kaller einerbær, og er først helt grønne eller blågrønne, men blir blå i løpet av 2-3 års full modning. Hannblomstene er gule, hunnblomstene grønne. Nålene står i trekoplete kranser om greinen. De er harde og stikkende.

Planten er særbu med hann- og hunnkongler på separate individer. Frøene spres med dyr. Hannblomstene er gule, mens hunnblomstene er 1–3 mm store grønne kongler. Begge blomstene står plassert i bladhjørnene, normalt som særbu på hver sin plante.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Einerbær kan brukes som matingrediens, som krydder og smakstilsetning i brennevin som gin og genever. Det danske tobakksfirmaet V2 Tobacco bruker det til og med som smakstilsetning i snus.

Einerkvist kokt eller varmet i vann gir et avkok som kalles einerlåg. Einerlåg har vært brukt til rengjøring av alle slags trekar, særlig til melkeprodukter og tradisjonelt øl, og også til hårvask.

Nesten alt tradisjonelt gårdsøl i Norge har brukt einer som smakstilsetning, ofte ved at ølet brygges av einerlåg i stedet for vann, men også ved at vørteren siles gjennom einerkvister.[3] De siste årene har en del kommersielle øl også brukt einerlåg som ingrediens, inspirert av det tradisjonelle ølet. Å bruke einerkvist på denne måten i gårdsøl har vært vanlig over mye av Nord-Europa, unntatt Storbritannia og Danmark.[4] Einer som ingrediens i øl er dokumentert helt tilbake til 1500 f.Kr i Danmark.[5]

Utkok av einebær kan dessuten brukes sammen med brunsukker og fløte for å lage en smaksatt karamell som kalles treak. Tidligere har den vært solgt under navnet brisketreak.[6]

Tradisjonelt til gamle låver og løer ble kombinasjonen av tørrmur og brakjekledning brukt for å lage vanntette, men luftige bygg for tørrhøy m.m. Slik kledning av einer er en historisk byggemetode spesielt på Vestlandet med eksempler fra Havråtunet og Almåsgårdene.[7]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Våre medisinske planter. [Oslo]: Det Beste. 1984. s. 122. ISBN 8270101567. 
  2. ^ Glenne naturminne. (1950-08-04). Fylkesmannen i Østfold. Naturbase. Besøkt 2014-05-20
  3. ^ Garshol, Lars Marius (2016). Gårdsøl - det norske ølet. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202517465. 
  4. ^ Garshol, Lars Marius (2020). Historical Brewing Techniques. Boulder: Brewers Publications. ISBN 9781938469558. 
  5. ^ Patrick E. McGovern, Gretchen R. Hall og Armen Mirzoian (2013). «A biomolecular archaeological approach to ‘Nordic grog’». Danish Journal of Archaeology. 2 (2). doi:10.1080/21662282.2013.867101. 
  6. ^ Valset, Kåre (1976). Ville vekstar - nyttige frukter. Oslo: Grøndahl. s. 40. ISBN 8250401999. 
  7. ^ Berge, Bjørn (1992). Bygningsmaterialenes økologi. [Oslo]: Universitetsforlaget. s. 223,224. ISBN 8200406091. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]