Norges riksgrense

Norges riksgrense er tilsammen 2562 km lang, og regnes fra grensepunkt nr. XX (G.B.2) mellom Norge og Sverige ved Grisebåene til grensemerke nr. 396 (en sjøbøye ved munninga av Jakobselva) avslutter riksgrensen mellom Norge og Russland ved Jakobselvas munning i Varangerfjorden.[1]
Riksgrensen mot Sverige er 1 630 km og den lengste i Europa. Da grensen ble fastsatt i 1751 omfattet den også grensen mot Finland på rundt 736 km. Hovedlandet, Svalbard og Jan Mayen har grenser i havet mot Sverige, Danmark, Storbritannia (England, Skottland, Shetland), Island og Russland. Det er også maritime grenser mot Færøyene og Grønland som er under dansk jurisdiksjon.[2] Riksgrensen mot Sverige fra og med Trøndelag og nordover følger stort sett vannskillet mellom Norskehavet og Østersjøen.[3] Grensen mot Det russiske keiserdømmet ble endelig fastsatt i 1826 og mot Sverige i 1751. Kjølen danner en naturlig grense og var før den tid akseptert som riksgrense sør for Ofoten eller Tysfjord.[4]
Riksgrensene
[rediger | rediger kilde]De enkelte riksgrensene er:[1]
Grenseavtaler
[rediger | rediger kilde]
![]() |
Norges riksgrense er fastlagt av følgende grenseavtaler:
- Grensetraktaten av 1661: Bestemte grensen mellom det av Danmark-Norge til Sverige avståtte Båhuslen mot Smaalenene i Norge. Ca 25 km av riksgrensen ble beskrevet ganske detaljert.
- Grensetraktaten av 1751: Hele grensen fra Kornsjø i Østfold til Nesseby i Øst-Finnmark ble gått opp og fastlagt i detalj og grenserøyser bygget, tilsammen ca. 2228 km.
- Grensetraktaten av 1810: Bestemte punktet der den senere Treriksrøysa på Krokfjellet, nå grensepunkt mellom Norge, Finland og Russland.
- Grensekonvensjonen av 1826: Bestemte grensen fra Nesseby til Grense Jakobselv.
Grenseoverganger
[rediger | rediger kilde]Norges riksgrense er med unntak av riksgrensen mot Russland åpen for fri ferdsel over de omkring 70 grenseovergangene mellom Norge og sine naboland.
Historie
[rediger | rediger kilde]Grensen mot Det russiske keiserdømmet ble endelig fastsatt i 1826 og mot Sverige i 1751. Kjølen danner en naturlig grense og var før den tid akseptert som riksgrense sør for Ofoten eller Tysfjord. Fra Tysfjord og nordover/nordøstover var det ikke fastsatt grenser slik at svenske, russiske og norske/danske skatteoppkrevere opererte til dels i samme område. Under Gustav Vasa hevdet svenske myndigheter rett til skattlegging til Nordishavet mens norske/danske skatteoppkrevere opererte rundt hele kysten av Kolahalvøya til Kandalaksjabukta. Norsk/dansk myndighet over områdene øst til Varanger ble i stor grad anerkjent.[5]
I det indre av Finnmark var det lenge ingen riksgrense og Kautokeino og Karasjok var norsk-svensk fellesområde med hovedsakelig svensk påvirkning.[6][7]

Krigene mot Sverige tidlig på 1600-tallet førte ikke til grenseendring bortsett fra at Sverige etter Kalmarkrigen godtok Finnmark som norsk territorium og Sverige oppga med det krav på kystområdene. Fra 1612 stanset russiske skatteoppkreving vest for Varanger og det ble slutt på dansk/norsk skatteoppkreving på Kola. I «fellesdistriktene» på nordkalotten forsøkte de tre statene å befeste sin stilling ved utbygging av kirker og offentlig administrasjon. Blant annet fikk Sverige reist en kirke i Kautokeino i 1701, de russiske kirkene i Boris Gleb og i Neiden ble reist i 1565. Etter Hannibalfeiden 1643-1645 måtte Danmark/Norge avstå de tynt befolkede områdene Jemtland og Herjedalen. Etter Karl Gustav-krigene ble Båhuslen overtatt av Sverige.[8][9]
I løpet av fredsperioden etter 1720 ble riksgrensen fastsatt på fredelig vis. Fredstraktaten fastsatte at grensekommissærer etter kort tid skulle reise nordover for å fastsette grensen i de uavklarte områdene i nord; bestemmelsen ble ikke oppfylt og en ny traktat av 1734 fastsatte det videre arbeidet med grensen. Embetsmenn på begge sider intervjuet innbyggerne om hvilke områder som var bebodd og brukt av henholdsvis svensker og nordmenn. Fjellrygger og øde skoger dannet vanligvis en naturlig grense mellom norske og svenske bygder. I Lierne var det bebygde trakter på tvers over grensetraktene og blandet dialekt. Siden Lierne hørte til Nidaros bispedømme ble det tildelt Norge til tross for att elvene der gikk mot øst.
Den samiske befolkningen var delvis nomadisk og det var ofte uklart hvor grensen gikk. I indre Finnmark var det over et par hundre år praksis med fellesdistrikter. I løpet av 1742-1751 ble riksgrensen gått opp og nøye merket, særlig viktig var dette i Nord-Norge. Grensetraktaten av 1751 førte grensen midt gjennom samebefolkningens kjerneområde: Flyttsamene fikk anledning til å bevege seg fritt som før, men de måtte være undersåtter av enten den danske eller den svenske kongen. Samenes rettigheter ble beskrevet i Lappekodisillen som et tillegg til grensetraktaten. Kontakten mellom fastlandet og de tidligere norske områdene i Nord-Atlanteren (Færøyene, Island og Grønland) tok seg opp fra rundt 1600 (handelen ble på 1700-tallet sentralisert til København). Ved Kieltraktaten ble Norge avstått til Sverige, mens øyene i Atlanterhavet forble del av Danmark.[8][9] Riksgrensen mellom Norge og Sverige/Finland er siden uendret.[10]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b «Riksgrenser». Kartverket.no (på norsk nynorsk). Besøkt 7. desember 2021.
- ^ «Riksgrenser». Kartverket.no (på norsk nynorsk). Besøkt 7. desember 2021.
- ^ Hotvedt, Signe Karin (17. juli 2008). «Vannskillet som forsvant». NRK. Besøkt 3. januar 2022.
- ^ Fladby, Rolf (1978). Hvordan Nord-Norge ble styrt: nordnorsk administrasjonshistorie fra 1530-åra til 1660. Tromsø: Universitetsforlaget. ISBN 8200017923.
- ^ Fladby, Rolf (1978). Hvordan Nord-Norge ble styrt: nordnorsk administrasjonshistorie fra 1530-åra til 1660. Tromsø: Universitetsforlaget. ISBN 8200017923.
- ^ De Tre stammers møte i Finnmark. Tromsø: Universitetsforlaget. 1968. s. 16f.
- ^ Niska, Gunnar (1973). Emner fra Finnmarks historie: lokalhistoriske emner i historiefaget ved Vadsø gymnas. Vadsø.
- ^ a b Helle mfl (2013), s. 133
- ^ a b Grenser i Sameland. Oslo. 1989. ISBN 8290036256.
- ^ https://www.aftenposten.no/norge/i/naVmwB/grensen-ble-tegnet-for-250-aar-siden-fremdeles-er-den-uendret
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Helle, Knut mfl (2013). Grunnbok i Norges historie. Fra vikingtid til våre dager. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215017143.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]