Hopp til innhold

Jamvekt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kartet viser hvilke norske dialekter som har blitt påvirka av jamvektsloven. I det lyseblå området ender overvektsord på -e, mens jamvektsord ender på -a. I det mørkeblå området har overvektsord apokope, mens det er utstrakt bruk av jamning i jamvektsord.

Jamvekt er innen norsk dialektologi at det er like mye trykk på begge stavingene i et tostava ord. Jamvekt kan brukes til å forklare de språkhistoriske uttaleforandringene som har skapt kløyvd infinitiv eller til å dele inn de norske dialektene. I dag er det dialektene på Østlandet og i Trøndelag og en del svenske innlandsbygder som har spor av jamvekt. Jamvekt forbindes først og fremst med verb, men i flere dialekter har jamvektsloven også virka i andre ordklasser. For eksempel har de norrøne preposisjonene yfir (jamvekt) og eptir (overvekt) i noen dialekter, blant annet i deler av Telemark, blitt til ivi («over») e.l. og etter. I dialektområdet med jamvekt er jamvektsloven mindre gjeldende i de ytre delene, særlig for andre ordklasser enn verb.

Jamvektsloven

[rediger | rediger kilde]

Jamvektsloven beskriver endringene i uttalen av tostava ord fra norrønt og fram til moderne norsk. Utfallet er to bolker med ord, der vokalen i andre staving har holdt seg i den ene, men blitt redusert i den andre. Jamvektloven gjaldt fra Langesundfjorden i Telemark og Bykle i Setesdal nordover øst for Langfjella til grensa mellom Romsdal og Nordmøre, i Trøndelag og på indre Nord-Helgeland. I utkantsgrensene for endringene, for eksempel i søndre Østfold, er effektene mindre synlige; for eksempel har man her -e i utlyd av jamvektsord.[1]

Jamvektsord

[rediger | rediger kilde]

Jamvektsord er ord med kort rotstaving i norrønt, det vil si at rotstavinga hadde både kort vokal og kort konsonant. I disse orda har vokalen i den andre stavinga holdt seg. For eksempel har det norrøne verbet bera («bære») kort rotstaving og har i dialekter med jamvekt derfor blitt til bera, bær(r)a eller liknende. I enkelte dialekter virker også jamning, det vil si at rotvokalen og endevokalen påvirker hverandre og blir likere eller helt like. I disse dialektene heter det gjerne bårrå eller liknende. I blant annet vikværsk har jamvektsloven dessuten virka på substantiv, for eksempel har maga holdt seg fra norrøn tid, da det også het maga (akkusativ av magi, «mage»).

Overvektsord

[rediger | rediger kilde]

Overvektsord er ord som hadde lang rotstaving i norrønt, det vil si enten lang vokal/diftong eller lang konsonant/konsonantforbindelse. Overvektsord omfatter også ord som hadde overlang rotstaving, som vil si både lang vokal/diftong og lang konsonant/konsonantforbindelse. Disse orda har fått reduksjon av den norrøne vokalen i den andre stavinga, gjerne til trykklett ‑e. Et eksempel er det norrøne verbet kasta, som har blitt til kaste på Østlandet. I Trøndelag og Nordland virker også apokope, så trykklette E-er faller bort. I dette området har kaste dermed blitt videreutvikla til kast’. I deler av apokopeområdet, særlig i nord, virker apokopen også på jamvektsord. Et annet eksempel er det norrøne ordet bakka (akkusativ av bakki, «bakke»), som har lang rotstaving og derfor blitt til bakke.

Jamvekt i skriftlig norsk

[rediger | rediger kilde]

Med den nye rettskrivinga i 1938 kom kløyvd infinitiv inn som sideform ved sida av infinitiv på ‑e og var så klammeform helt til 1. juli 2005. Skillet mellom hovedformer og sideformer blei da oppheva i bokmål, og det var igjen bare tillatt med infinitiv på ‑e. Det har ellers ikke vært noe skille mellom jamvektsord og overvektsord i bokmål.

Landsmål/nynorsk

[rediger | rediger kilde]

I landsmålet var det fra 1901 to ulike normaler, Hægstad-normalen og midlandsnormalen. Mens Hægstad-normalen var hovedform, var midlandsnormalen tillatt for elever og tilsvarte sideformer i dagens nynorsk (til 2012). Midlandsnormalen hadde kløyvd infinitiv istedenfor infinitiv på ‑a, som Hægstad-normalen hadde. Den hadde også skille mellom jamvektsord og overvektsord i svake hunnkjønnsord, men ikke i hannkjønnsord. Mens norrønt og Hægstad-normalen hadde lik bøying for alle svake hunnkjønnsord, hadde midlandsnormalen ei visevisa i overvektsord, men ei vikuviko i jamvektsord.

Norrønt Hægstad-normalen Midlandsnormalen
vísa (akk. vísu) – vísan (akk. vísuna) visa – visa vise – visa
vika (akk. viku) – vikan (akk. vikuna) vika – vika viku – viko

Fra 1917 var det bare én landsmålsnormal. Da fikk kløyvd infinitiv bli med videre, mens ulik bøying av svake hunnkjønnsord gikk ut. I 1929 fikk landsmål navnet nynorsk og i 1938 blei kløyvd infinitiv likestilt med infinitiv på -a. I 1959 blei kløyvd infinitiv igjen sideform. Kløyvd infinitiv er likestilt igjen siden 2012, da sideformer som begrep blei tatt ut av rettskrivinga.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Venås, Kjell (28. mai 2019). «jamvektsloven». Store norske leksikon. Besøkt 7. september 2020. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]