Jamvekt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kartet viser hvilke norske dialekter som har blitt påvirka av jamvektsloven. I det lyseblå området ender overvektsord på -e, mens jamvektsord ender på -a. I det mørkeblå området har overvektsord apokope, mens det er utstrakt bruk av jamning i jamvektsord.

Jamvekt er et begrep i norsk dialektologi som vil si at det er like mye trykk på begge stavingene i et tostava ord. Jamvekt kan brukes til å forklare de språkhistoriske uttaleforandringene som har skapt kløyvd infinitiv eller til å dele inn de norske dialektene. I dag er det dialektene på Østlandet og i Trøndelag og en del svenske innlandsbygder som har spor av jamvekt. Jamvekt forbindes først og fremst med verb, men i flere dialekter har jamvektsloven også virka i andre ordklasser. For eksempel har de norrøne preposisjonene yfir (jamvekt) og eptir (overvekt) i noen dialekter, blant annet i deler av Telemark, blitt til ivi («over») e.l. og etter. I dialektområdet med jamvekt er jamvektsloven mindre gjeldende i de ytre delene, særlig for andre ordklasser enn verb.

Jamvektsloven[rediger | rediger kilde]

Jamvektsloven, språklig kriterium for forskjell mellom to typer av tostavelsesord i norske dialekter.

Det historiske grunnlaget for jamvektsloven er at det i gammelnorsk var ulik lengde i roten av tostavelsesord. Rotstavelsen kunne være lang (eventuelt overlang) eller kort. Kort var den når en kort rotvokal hadde bare én konsonant mellom seg og vokalen i endestavelsen, f.eks. i infinitiv fara. Lang var den i alle andre tilfeller. Forskjellige typer av lengde er illustrert med infinitiver som bíta, kalla, kasta og den overlange rétta.

Med ulik lengde på rotstavelsen fulgte også forskjellig trykkplassering på de to stavelsene. Orda med kort rotstavelse hadde jevnt trykk fordelt på rot- og endestavelse, og blir kalt jamvektsord.

Orda med lang eller overlang rotstavelse hadde hovedtrykket på første stavelsen, og blir kalt overvektsord.

Begrepet jamvektsloven har fått navnet sitt etter de spesielle trykkforholda som var typiske for jamvektsorda i gammalnorsk tid. I dag er denne jevne trykkfordelinga i disse orda borte. De har fått hovedtrykk på rotstavelsen, slik overvektsorda hadde og har i dag. Vi kan altså i dag ikke høre at et ord var jamvektsord i gammalnorsk. Det er endevokalen som i østnorske dialekter forteller oss om det var et slikt ord, se nedenfor. 

Virkning[rediger | rediger kilde]

Jamvektsloven går ut på at ord med kort rotstavelse (jamvektsorda) beholdt den opprinnelige kvaliteten av utlydsvokalen. Forklaringen på dette er trolig at den jevne trykkfordelingene på rot- og endestavelsen i disse orda må ha holdt seg i talemålet ganske lenge. Orda med lang rotstavelse (overvektsorda) fikk kvaliteten av endevokalen svekket til en trykklett -e (oftest ).

Tre viktige ordgrupper hadde en slik kvantitetsstruktur i gammelnorsk at jamvektsloven kløyvde dem i to. Det gjelder 1) infinitiv av verb, med motsetninger som fara, værra og kåmma mot kaste, bite og kjøpe.  2) Ubestemt form entall av svake hankjønnsord, med former som hana og hara mot bakke og låve. 3) Ubestemt form entall av svake hunkjønnsord, med former som viku og smiu (smie) mot vise og kiste. De bevarte endingsvokalene -a og -u i substantivformene går tilbake på gammelnorske kasusformer utenfor nominativ, for eksempel akkusativ viku og hana.

Hvilke gammelnorske former som de nynorske substantivformene med -egår ut fra, kan vi ikke se direkte når både gammelnorsk -a, -i og -u har utviklet seg til  i vedkommende dialekt.

Område[rediger | rediger kilde]

Virkningene av jamvektsloven kan spores i tekster fra 1200-tallet og delvis enda tidligere. Innenfor det norske dialektområdet er jamvektsloven gjennomført i østnorsk (Østlandet og Trøndelag), men ikke i vestnorsk eller nordnorsk.

Grensen for jamvektsloven følger en linje som går mot nordvest fra Langesundsfjorden, sør og vest for Bykle i Setesdal og følger Langfjella videre. Nordafjells skiller den mellom Romsdal og Nordmøre. Virkningene av jamvektsloven blir gradvis borte i de sørlige bygdene i Nordland fylke, men den gir utslag så langt nord som Rana. Et svensk område går dialektgeografisk sammen med det østnorske området, der jamvektsloven virker, se dialekter i Norge - inndeling

I utkantene av det norske området som har jamvekt, gjør jamvektsloven seg noe mindre gjeldende, særlig i substantiv. Den aller sørligste delen av Østfold har ikke jamvektsmål, men -e i alle infinitiver. Sammen med tykk lblir jamvektsloven regnet som det tydeligste kjennemerket på østnorsk.

Den kløyvde infinitiven (typen å vera, men å kaste), som er et utslag av jamvektsloven, er alternativ form i den nynorske skriftnormalen.

Jamvektsord[rediger | rediger kilde]

Jamvektsord er ord med kort rotstaving i norrønt, det vil si at rotstavinga hadde både kort vokal og kort konsonant. I disse orda har vokalen i den andre stavinga holdt seg. For eksempel har det norrøne verbet bera («bære») kort rotstaving og har i dialekter med jamvekt derfor blitt til bera, bær(r)a eller liknende. I enkelte dialekter virker også jamning, det vil si at rotvokalen og endevokalen påvirker hverandre og blir likere eller helt like. I disse dialektene heter det gjerne bårrå eller liknende. I blant annet vikværsk har jamvektsloven dessuten virka på substantiv, for eksempel har maga holdt seg fra norrøn tid, da det også het maga (akkusativ av magi, «mage»).

Overvektsord[rediger | rediger kilde]

Overvektsord er ord som hadde lang rotstaving i norrønt, det vil si enten lang vokal/diftong eller lang konsonant/konsonantforbindelse. Overvektsord omfatter også ord som hadde overlang rotstaving, som vil si både lang vokal/diftong og lang konsonant/konsonantforbindelse. Disse orda har fått reduksjon av den norrøne vokalen i den andre stavinga, gjerne til trykklett ‑e. Et eksempel er det norrøne verbet kasta, som har blitt til kaste på Østlandet. I Trøndelag og Nordland virker også apokope, så trykklette E-er faller bort. I dette området har kaste dermed blitt videreutvikla til kast’. I deler av apokopeområdet, særlig i nord, virker apokopen også på jamvektsord. Et annet eksempel er det norrøne ordet bakka (akkusativ av bakki, «bakke»), som har lang rotstaving og derfor blitt til bakke.

Jamvekt i skriftlig norsk[rediger | rediger kilde]

Bokmål[rediger | rediger kilde]

Med den nye rettskrivinga i 1938 kom kløyvd infinitiv inn som sideform ved sida av infinitiv på ‑e og var så klammeform helt til 1. juli 2005. Skillet mellom hovedformer og sideformer blei da oppheva i bokmål, og det var igjen bare tillatt med infinitiv på ‑e. Det har ellers ikke vært noe skille mellom jamvektsord og overvektsord i bokmål.

Landsmål/nynorsk[rediger | rediger kilde]

I landsmålet var det fra 1901 to ulike normaler, Hægstad-normalen og midlandsnormalen. Mens Hægstad-normalen var hovedform, var midlandsnormalen tillatt for elever og tilsvarte sideformer i dagens nynorsk (til 2012). Midlandsnormalen hadde kløyvd infinitiv istedenfor infinitiv på ‑a, som Hægstad-normalen hadde. Den hadde også skille mellom jamvektsord og overvektsord i svake hunnkjønnsord, men ikke i hannkjønnsord. Mens norrønt og Hægstad-normalen hadde lik bøying for alle svake hunnkjønnsord, hadde midlandsnormalen ei visevisa i overvektsord, men ei vikuviko i jamvektsord.

Norrønt Hægstad-normalen Midlandsnormalen
vísa (akk. vísu) – vísan (akk. vísuna) visa – visa vise – visa
vika (akk. viku) – vikan (akk. vikuna) vika – vika viku – viko

Fra 1917 var det bare én landsmålsnormal. Da fikk kløyvd infinitiv bli med videre, mens ulik bøying av svake hunnkjønnsord gikk ut. I 1929 fikk landsmål navnet nynorsk og i 1938 blei kløyvd infinitiv likestilt med infinitiv på -a. I 1959 blei kløyvd infinitiv igjen sideform og er det ennå.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]