Palatalisering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kartet viser utbredelsen av palatalisering i norske dialekter. Det gule området har palatalisering bare i trykksterke stavelser, det oransje området både i trykksterke og trykksvake stavelser.

Palatalisering (også kalt muljering) er en modifisering av uttalen av en konsonant som skjer ved at tungen presses mot den harde gommen (se artikulasjonssted). Palatalisering er vanlig i norske dialekter nord for Sognefjorden og Mjøsa, men finnes også i mange andre språk, f.eks. italiensk og russisk.

I norske dialekter er det først og fremst historisk lange alveolarer som er palatalisert, dvs. at uttalen av ll/ld, nn/nd, dd og tt er lengre bak i munnen i palataliseringsområdet. Tendensen i vår tid er at palatalisering er på vei tilbake, særlig i de største byene og på Nordvestlandet.

Man skiller mellom to grader av palatalisering. I det sørlige palataliseringsområdet (Sunnfjord, Nordfjord, Nord-Østerdalen, Nord-Gudbrandsdalen, Gauldalen og Orkladalen) uttales både trykksterke hovedstavelser og trykklette endelser med palatalisering. I resten av palataliseringsområdet er det bare trykksterke stavelser som har palatalisering.

Eksempler (i eksemplet markerer «j» foran konsonant at konsonanten er palatal):

  • bajllan (palatalisering bare i trykksterke stavelser)
  • bajllajnn (palatalisering både i trykksterke og trykksvake stavelser)

Et kjent eksempel på palatalisering i trøndersk finner man i visa «Hainnhoinn i bainn» skrevet av Birger Jørstad.