Palatalisering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kartet viser utbredelsen av palatalisering i norske dialekter. Det gule området har palatalisering bare i trykksterke stavelser, det oransje området både i trykksterke og trykksvake stavelser.

Palatalisering (også kalt muljering) er en modifisering av uttalen av en konsonant som skjer ved at tungen presses mot den harde gommen (se artikulasjonssted).[1] Palatalisering er vanlig i norske dialekter nord for Sognefjorden og Mjøsa, men finnes også i mange andre språk, f.eks. italiensk og russisk.

I norske dialekter er det først og fremst historisk lange alveolarer som er palatalisert, dvs. at uttalen av ll/ld, nn/nd, dd og tt er lengre bak i munnen i palataliseringsområdet. Tendensen i vår tid er at palatalisering er på vei tilbake, særlig i de største byene og på Nordvestlandet.

Man skiller mellom to grader av palatalisering. I det sørlige palataliseringsområdet (Sunnfjord, Nordfjord, Nord-Østerdalen, Nord-Gudbrandsdalen, Gauldalen og Orkladalen) uttales både trykksterke hovedstavelser og trykklette endelser med palatalisering. I resten av palataliseringsområdet er det bare trykksterke stavelser som har palatalisering.

Eksempler (i eksemplet markerer «j» foran konsonant at konsonanten er palatal):

  • bajllan (palatalisering bare i trykksterke stavelser)
  • bajllajnn (palatalisering både i trykksterke og trykksvake stavelser)

Et kjent eksempel på palatalisering i trøndersk finner man i visa «Hainnhoinn i bainn» skrevet av Birger Jørstad.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kor er det palatalisering? NRK