Tømmerfløting

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Tømmerfløtning», gammelt postkort av tømmerfløtere og løstømmer i norsk elv, trolig tidlig på 1900-tallet.

Tømmerfløting eller tømmerbrøtning er transport av tømmer nedover vassdrag eller over sjøer. Tømmeret kunne fløtes som «løstømmer» (enkeltstokker) eller i «tømmerflåter» (flåter av sammenbundet tømmer). Disse tømmerbuntene kunne lokalt ha navn som «flak», «sopper» eller «moser»[1]. Løstømmerfløting i elver anses historisk sett som den «opprinnelige» fløtinga.

Historie[rediger | rediger kilde]

Moderne mekanisert tømmerfløting i Vancouver.
«Moss ovenfor Bryggen», tømmer overfor Mossefossen og Moss Jernverk sommeren 1800, akvatint av J.W. Edy.

Siden tømmerfløting var avhengig av store vannmengder, har den med få unntak vært gjennomført i sammenheng med vårflommen. I sideelver og andre steder med liten vannføring, ble det bygget fløtingsdammer for å samle opp vannet slik at man bedre kunne kontrollere tømmertransporten nedover vassdraget eller tømmerrenna. For å vedlikeholde og betjene dammene ble det ansatt fløtere som også hadde som oppgave å føre tømmeret fram og løsne stokker som satt fast, en ikke ufarlig beskjeftigelse. Fløterne var ofte organisert i en fellesfløtingsforening som var et samarbeid mellom tømmeroppkjøpere i hvert enkelt vassdrag.

Tømmerfløting spilte en avgjørende rolle for utnyttelsen av skogeiendommer i en tid da landverts transport ikke var gjennomførbar. I dag har lastebiler overtatt det aller meste av denne transporten.

Tømmerfløtning i Norge[rediger | rediger kilde]

Lensemuseet ved Fetsund er et fredet sorteringsanlegg for tømmer ved Glommas utløp i Øyeren.
«Tømmerfløtning», gammelt postkort av tømmerfløtere og løstømmer under vårflommen i et norsk vassdrag, trolig rundt 1900.
Fløterhakene i kommunevåpnene for østlandskommunene Fet, Marker, Nordre Land og Åsnes symboliserer regionale tradisjoner med skogbruk og tømmerfløting.

Allerede før 1350 ble det drevet tømmerfløting i Drammensvassdraget. Da var det også fløting med flåter over Eikeren til Drammensvassdraget. Vanndreven sag gjorde tømmerdriften lettere og eksporten økte. I løpet av 1600-tallet ble hele Glommavassdraget brukt til tømmerfløting. Lenge var det forbudt å eksportere tømmer i elver som rant over til Sverige. Tømmer fra Trysilelva måtte derfor fraktes på snøføre over kjølen fra Jordet til Osensjøen og Glommavassdraget. Men etter forhandlinger ble restriksjonene lempet i 1791, og tømmer kunne fløtes videre nedover Trysilelva.[2]

I 1849 var Sootkanalen ferdig fra Mangenvassdraget til Haldenvassdraget. Ifølge lov om tømmerfløting og elverensking av 26. august 1854 krevdes opprettelse av tømmerfløtingsforeninger.

Sagbrukene lå tett i tett langs Glommas nedre løp. De ble opprinnelig drevet av vannhjul, kjent i Tyskland fra 1337. Fredrikstad ble i sin tid kalt for «Plankebyen», et tilnavn som den industrielle tømmerfløtinga hadde bidratt til.

Tista kanal i Haldenvassdraget (1909), Svanfoss sluser i Vorma (1912) og slusene mellom Vråvatn og Nisser (1914) var med på å befordre tømmerfløting.

Over innsjøer ble det brukt såkalte spillflåter for å trekke tømmeret over til der elvestrømmen igjen kunne overta. Det kunne unntaksvis være nødvendig å frakte tømmeret oppstrøms, eller endog overføre tømmeret fra ett vassdrag til et annet. For å løse dette problemet, ble ulike teknikker tatt i bruk, blant annet i Sootkanalen (nevnt ovenfor), ved Støa kanal i Trysil, og ved Kjerraten i Åsa.

Egnede båter var viktig for fløtingen, det førte til at det ble laget spesielle båttyper som Nersetterbåten i Drammensvassdraget og Lensebåten i nedre Glomma.

Den siste løstømmerfløtinga i Norge ble avviklet i Trysilelva i 1991. Inntil 2005 ble det fremdeles fløtt sopptømmer i Skiensvassdraget med Union papirfabrikk i Skien som mottaker.

I 2006 var det slutt på all kommersiell tømmerfløting i Norge.[3]

Fløterne[rediger | rediger kilde]

Fløtere var en yrkesgruppe som utstyrt med fløterhake ga seg i kast med å få tømmeret nedover elva. Når tømmeret var "kasta" og låg i vannet overtok fløterne arbeidet. Fløternes oppgave var å passe på at stokkene ikke vaset seg sammen eller ble liggende igjen langs land og i bakevjer. Arbeidet var manuelt, hardt og kunne også være farlig. Arbeidstiden varte fra 7 til 18, lørdager sluttet dem klokken 17, men ofte blei dagene lengere og det var to matpauser i løpet av en dag

Tusenvis av husmenn og husmannssønner, småbruker- og bondesønner, tjenestefolk og løsarbeidere livnærte seg av trelastindustrien. Mange arbeidet som tømmerhoggere fra september til jul, tømmerkjørere så lenge snøen lå i skogen, og fløtere fra slutten av april til litt ut på sommeren.

Fløting nedover elvene, gjerne i vårflommen, forbi stryk i strie deler av elven kunne være et farlig arbeid der det forekom flere dødsulykker. Det hendte ofte at tømmeret satte seg fast og ble til digre tømmervaser som fløterne måtte løse opp. Det var her erfaring og dyktighet var viktig, man måtte vite hvilke stokk man skulle løsne for å få løsnet hele vasen så tømret kom i gang, men man måtte også komme seg unna når den først løsnet. Noen ganger måtte de ty til dynamitt for å få løsnet vasene.

Fløterne gikk eller løp fra stokk til stokk og det hente ikke sjeldent at de datt imellom og ble våte på beina eller på hele kroppen. De fleste av fløterne kunne ikke svømme, men de passet på hverandre best mulig.

Også på innsjøer ble ofte tømmeret drevet frem manuelt, før slepebåtene sin tid.

Forskjellene mellom arbeidet med løsfløting og lensearbeidet var stort. Vanligvis var forholdene ved sorteringslensene så rolige at arbeiderne stort sett kunne gå tørrskodd på flåtene i elva. Men arbeidet kunne allikevel være farlig på grunn av flom, strøm og andre variable forhold.

Tømmermerker

Stokkene hadde forskjellige merker ette hvor de skulle fløtes til, til lokale sagbruk eller papir/cellulosebedrifter, fløterne sortere dem før de ble buntet til flåter eller fløtet videre som løstømmer. I Drammensvassdraget var det 140 forskjellige tømmermerker.[4][5]

Bilder[rediger | rediger kilde]

Ord og uttrykk i fløtingen[rediger | rediger kilde]

Bandfeste

Festepunkt på land for lense

Bunnfeste

Ankerpunkt for vinsjbåt

Bindhake, hellhåkå

Dialekt, en stor smidd stålkrampe, klave som ble slått inn i treverket. For eksempel blir reisverket i renna holdt sammen av slike     

Broting, brøtning

Dialekt , betyr det samme som fløting       .

Båsshåkå, fløterhake

Dialekt, det samme som båtshake

Doppe, dokke

Peler som var ramma ned i elvebunnen, som feste for lenser eller flåter

Elvefaret

Dialekt, betyr det samme som elveleiet.

Enkeltmannsfløting

Når hver enkelt skogeier eller kjøper alene sørger for fløting av sitt tømmer

Fellesfløtingen

Fløting som utføres av en forening eller sammenslutning

Finrensk

Renske elvebreddene for etterlatt tømmer etter at selve fløtinga er ferdig

Fløtingsdam

Dam med tømmerløp eller tømmerrenne

Flåte, flåta

Sammenbundet tømmer

Kjerrat, kjærrat, kirat

"Transportband" for å få tømmeret opp av vannet

Krabbe

Dregg som ble rodd ut foran flåten og sluppet på bunnen, så ble flåten dratt fremover til dreggen, og prosessen gjentatt

Lense, hengsle, test

Flytende stengsler som skulle lede eller stanse løstømmer under tømmerfløting

Løftedam

"Gulv" av tømmer i elvebunnen for å lede tømmeret over steinete og vanskelige partier i elva

Løsfløting

Fløting med enkeltstokker, ikke med flåter (sammenbundet tømmer)

Løstømmer

Enkeltstokker

Navar, nåvår

Dialekt, trebor som ble brukt til å borre hull i tømmerstokker med

Reguleringsdam

Dam for å regulere vannstanden i vassdraget.

Rote, rode

Vannet/elva var inndelt i forskjellige roter som anga lengden tømmeret skulle fraktes og betalingen fløterene hadde for jobben

Separatfløting

Når flere fløta uavhengig av hverandre i samme vassdrag

Skusle

Dialekt, betyr det samme som å "seile" tømmeret ut av løker og viker

Skådam, skjerm

Dialekt, "vegg" som er bygd der elva har brå svinger eller vanskelige bredder for hindre tømmeret i å sette seg fast. Som regel var disse bygd av stein, tømmer eller betong

Soppe, flak, mose, varp

Tømmerbunt

Spell

Håndvinsj

Spellbåt

Pram med en spesiell håndvinsj som ble betjent av en eller to mann

Sprons

Dialekt, brukt om luke i renna for å tørrlegge denne når en skulle gå i den

Stivarm

Dialekt, er en flytende bru for å komme utover vannet når en arbeidet med tømmeret også kalt vandring

Tallmann

Formann i fløtingen. Det var han som skreiv timer for fløterne og "ferdigattest" når tømmeret ble overtatt av Fellesfløtingen og selgeren hadde krav på betaling

Tamp

Grovt tauverk av hamp. ca 25-30 mm i diameter

Tverrelv

Mindre elver som renner ut i et hovedvassdrag

Tømmerrenne

Renne for å  unngå vanskelige elvepartier eller for å føre tømre fra et vassdrag til et annet

Vinsjbåt

Også kalt varpebåt, dette var en motorbåt med kraftig vinsj

Valag

Dialekt, det samme som tømmerfloke, eller tømmer som har satt seg fast i bakevjer eller loner

Listen er utarbeidet ved hjelp av liste fra Notodden Historielag og uttrykk fra fløting i andre vassdrag.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Berg, Thomas Støvind. Stemmer fra elva - fløtingas historie i Fet. 2012

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]