Fiskevær

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Reine i Lofoten er et levende fiskevær som har vært handelssted siden 1743.

Fiskevær er en bosettingsform som fins langs Norskekysten fra Vestlandet til Finnmark, og mest utbredt i Nord-Norge fra Lofoten og nordover til Øst-Finnmark. Bosettingsformen er hovedsakelig basert på fangst av sjødyr og fiske, den eldste næringsvegen som kan påvises i Norden. Det påstås at fiskeværet derfor er den bosettingsformen som går lengst tilbake i historien, helt til eldre steinalder.

Fiskeværene er et grunnleggende trekk i norsk kysthistorie. Ordet «vær» kan bety veide- eller fiskested ved havet. En annen teori går ut på at fiskerne/fangstfolket ble knyttet til hverandre ved høytidelige løfter eller eder, gammelnorsk «varar», for sammen å verge fiskestedet mot angrep utenfra.

Vi har to typer fiskevær, det helårsbosatte fiskeværet med en kombinasjon av jordbruk og fiske, og rorværet, med få fastboende og et folketall som varierte med sesongene. De fleste fiskeværene vi kjenner i dag er en blanding av disse to. Igjennom historien har fiskeværet endret form, med større endringer i yngre steinalder da husdyrhold og jordbruk ble en del av økonomien, og i middelalderen, da tørrfisken ble handelsvare. Felles for alle fiskevær er at de ligger ved gode, naturlige havner og har nærhet til fiskeplassene. Båten har hele tiden vært det viktigste redskapet for kontakt med omverdenen, og bebyggelsen i fiskeværene har vært lagt slik at atkomsten til sjøen skulle være så lett som mulig.

Historie[rediger | rediger kilde]

Fisker i middelalderen.

Framveksten av fiskeværene skyldes det rike fiskeriet, og den årvisse vandringen til torsk, sild og sei. Mange av de sesongbaserte rorværene fikk fast bosetting når fiskeriene blomstret. Fiskeværene kunne oppnå bymessige størrelser. Kabelvåg i Lofoten er den første kjente konsentrerte fiskeværbosetting og handelssentrum i Nord-Norge. Snorre Sturlasson omtaler Vågastevnene som den viktigste møteplassen for handel i nord. Fiskevær og rorvær kunne også være privateid av såkalte «væreiere», som ofte bodde i været.

Fiskeværene kom etter tusenårsskiftet inn under kongens innflytelse, med lover og skatter. Etter hvert kom også kirken inn i værene. Allerede på 1000-tallet var tørrfisken en viktig norsk eksportartikkel. På 1100-tallet ble den det viktigste grunnlaget for Bergens kjøpmannstand. Bygging av rorbuer for tilreisende fiskere startet på denne tiden. Fiskeværene vokste i takt med utviklingen av Bergen by.

Fiskeeksporten økte de neste par hundre årene, og fiskeværene blomstret. De ble tettsteder med noen fastboende og mange tilreisende sesongfiskere. Handelen foregikk med hanseatene i Bergen og erkebiskopen i Trondheim som oppkjøpere. Etterhvert tok byborgere i de samme byene over handelen. En hyppig jektefart mellom storbyene og fiskeværene førte til at utviklingen av kultur og økonomi i værene fulgte de store byene.

Fiskeværene var selvbergede samfunn som tok hånd om de fleste ledd i produksjon av varer og tjenester. I tillegg til brygger og rorbuer, kunne et typisk fiskevær bestå av naust, skjåer, egnerbuer, fjøs, våningshus, fiskehjeller, nothjeller, ishus, røykeri, trandamperi, bakeri og smier. Etter hvert ble det også bygget kaier.

Etter nedgangstidene på 1600-tallet, blomstret fisket opp igjen på 17- og1800-tallet. Mange av fiskeværene ble lokale handelssentre gjennom gjestgiverbevilgningen. Gjestgiverne drev både lokal handel og handel mellom fiskere og bergenskjøpmenn. I siste halvdel av 1700-tallet ga kongen enkelte væreiere langs kysten av Nord-Norge (fra Brønnøysund til Vardø), tillatelse til å drive handel, de ble såkalte «privilegerte handelsmenn». Det beryktede «nessekonge-systemet» oppsto, og flere av fiskeværene ble styrt av slike nessekonger.

På kysten av Nordmøre og Romsdal fikk fiskeværene et stort oppsving fra tidlig på 1700-tallet på grunn av klippfiskproduksjon og -eksport. Her hadde man en spesiell fiskeværorganisasjon som ble kalt for "værtvang". En fisker som skulle drive utror fra et vær var bundet til å selge fisken til væreieren. Væreieren fastsatte prisen i ettertid.

Fra midten av 1700-tallet ble Nord-Norge oppsøkt av russiske skuter for oppkjøp og byttehandel med fisk, den såkalte pomorhandelen begynte. Russerne hadde tidligere drevet handel med fiskerne i Nord-Norge fra middelalderen og fram til begynnelsen av 1600-tallet. Nå kom kjøpmenn fra Kola-halvøya og byttet til seg fisk for korn og andre forbruksvarer, både fra fiskerne direkte og fra nessekongene. Pomorhandelen var på topp på 1800-tallet, da kunne det komme mer enn 300-400 russiske skuter til Nord-Norge årlig. Pomorhandelen varte helt til den russiske revolusjonen i 1917.

Moderne fiskevær[rediger | rediger kilde]

Fiskeværene oppsto i et samfunn basert på åpne båter som ble rodd eller seilt. Båtene var heller ikke større enn at de kunne trekkes på land. Omkring år 1900 fikk fiskebåtene motor og de ble større, og kunne ikke lenger trekkes på land som før. Nye og større fangstredskaper ble tatt i bruk. Alt dette krevde bedre havner, og de fiskeværene som skulle overleve ble utbygd med moloer og kaier. I dag er de gjenlevende fiskeværene hjemmehavn for en moderne fiskeflåte og næringsmiddelindustrien. Mange av de gamle, rike fiskeværene er fraflyttet, og lever mest om sommeren når turister og fritidsboligeiere inntar bebyggelsen.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]