Reinheimen nasjonalpark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Reinheimen nasjonalpark
Karitinden.jpg
Karitinden ligger vest i verneområdet
Land Norge Norge
Område Oppland, Møre og Romsdal
Nærmeste by Lom, Dombås, Åndalsnes
Areal 1 974 km²
Opprettet 2006

Reinheimen nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger i høyfjellsområdet Reinheimen i Oppland og Møre og Romsdal. Parken ble opprettet i 2006, for å «ta vare på eit stort, samanhengande og villmarksprega fjellområde; ta vare på eit høgfjellsøkosystem med eit eigenarta og variert biologisk mangfald; ta vare på sentrale leveområde til villreinstammen i Ottadalen nord; ta vare på eit viktig referanseområde for forsking med ein aust-vest gradient med stor variasjonsbreidde i høve til geologi, klima, vegetasjon og topografi; ta vare på landskapsformer og særprega geologiske førekomstar; ta vare på vassdragsnaturen i området og verne om kulturminne»[1] og den dekker et område på 1974 km².[2]

Nasjonalparken ligger i Rauma, Norddal (Møre og Romsdal), Vågå, Lom, Skjåk og Lesja (Oppland) kommuner[3]; og den grenser opp til verneområdene Finndalen landskapsvernområde (34 km2), Ottadalen landskapsvernområde (223 km2), Lordalen landskapsvernområde 21 km2), Romsdalen landskapsvernområde (136 km2), Trollstigen landskapsvernområde (146 km2), Tafjord-Reindalen landskapsvernområde (74 km2), Brettingsmoen naturreservat (5,75 km2). I alt omfatter vernet 2600 km2.[4]

Geografi, landskap, geologi[rediger | rediger kilde]

Reinheimens nordligste del omfatter blant annet tindene på østsiden av Trollstigen, blant annet Stigbotthornet (bildet) på omkring 1600 moh.

Nasjonalparken favner om et variert landskap, fra fjordbunnen i Romsdalen via topper på over 2000 meter, til de slakere seterdalene nordvest i Gudbrandsdalen. Nordvest i nasjonalparken ligger det brattlendte området som turistforeningen markedsfører som Tafjordfjella, med flere topper oppunder 2000 meter med blant annet Puttegga og Karitinden. Nasjonalparkens midtfelt ligger rundt fjellet Gråhøe (2014 moh) mellom Grotli og Lesjaskog. Sørøst i parken, mot Ottadalen ligger Skartind (1883 moh) og de ande Rondkollane. Reinheimens nordligste del omfatter tindene mellom Trollstigen/Isterdalen og Romsdalen blant Trolltindene (med Trollveggen og Mannen). Tindene på vestsiden av Trollstigen ligger i det tilstøtende Trollstigen landskapsvernområde.

Berggrunnen består for det meste av gneis, og det meste av landskapet har klare spor etter istidens landforming.

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Floraen er skrinn i store deler av parken, men rundt Slådalsvegen finnes et område med kalkholding grunn, med en rik og variert fjellflora.

Villreinen i området har utgangspunkt i eldre tamreinstamme. Årlig fells omkring 800 rein. Området har også en god, jaktbar bestand av fjellrype og lirype, og mange sårbare, vernede arter: jerv, kongeørn, jaktfalk.

Kulturminner[rediger | rediger kilde]

Reinheimen har rike spor etter variert bruk: fangstanlegg fra forhistorisk tid og middelalder; og senere setring og fjellbeiter. Ti setrer er fortsatt i bruk til melkeproduksjon.[5]

Forvaltning og bruk av området[rediger | rediger kilde]

Fylkesmannens kart over nasjonalparken som dekker en stor del av arealet avgrenset av E136/Raumabanen, riksvei 15 og fylkesvei 63.

Det var oppsynsmannen Olaf Heitkøtter som i 1974 lanserte navnet Reinheimen. I 1975 la et utvalg ledet av Eigil Reimers fram en anbefaling om vern av et stort landskapsvernområde i fjellområdene mellom Lesja, Trollstigen og Ottadalen, uten at dette førte fram, blant annet på grunn av vannkraftinteresser i Raumavassdraget.[6] Rauma ble senere varig vernet i 1993. Statens naturvernråd foreslo i NOU 1986:13 å verne et kjerneområde på ca. 1500 km² som nasjonalpark, i tillegg til et landskapsvernområde av tilsvarende størrelse. Bagrunnelsen var at dette var et av de største urørte områdene i Sør-Norge, med varierte verneinteresser innan geologi, botanikk, zoologi og kulturhistorie.

Turistforeningen har flere hytter i Tafjordfjella. I de øvrige områdene av nasjonalparken er det lite tilrettelagt for ferdsel.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Fotnoter
Litteratur

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]