Hopp til innhold

Perleugle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Perleugle
A. f. funereus (nominatformen)
Nomenklatur
Aegolius funereus
(Linnaeus, 1758)
Synonymi
Strix funerea Linnaeus, 1758
Populærnavn
perleugle[1]
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenUgler
FamilieUglefamilien
SlektAegolius
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
BirdLife International (2021)[2]

Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
Artsdatabanken (2021)[3]

Økologi
Habitat: terrestrisk, boreale og subalpine skoger
Utbredelse: sirkumboreal

Perleugle (Aegolius funereus) er en liten rovfugl i uglefamilien (Strigidae) og tilhører slekten Aegolius, som teller fire nålevende arter og én utdødd art. Perleugla består som seks underarter, fordelt i to klader. Nominatformen (A. f. funereus) hekker i store deler av Fennoskandia, inkludert i Norge.

Arten er livskraftig, både nasjonalt[3] og internasjonalt.[2] Her hjemme er den kanskje den vanligste ugla, men den er mer fåtallig i Finnmark og mangler kanskje over det meste av Vestlandet.[3] Hekkebestanden i Norge ble i 2015 estimert til omkring 4 000–30 000 individer.[3]

A. f. richardsoni

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Perleugla blir cirka 21–28 cm lang (hannen 21–25 cm; hunnen 25–28 cm) og veier omkring 93–215 g (hannen 93–139 g; hunnen 132–215 g).[4] Vingespennet utgjør cirka 55–62 cm (hannen 55–58 cm; hunnen 59–62 cm).[4]

Perleugla har ien øynefallende gråhvit ansiktsdisk, innrammet av en brun-svart kant og fremhevet av hvite hevede øyenbryn. Krona mørkebrun med mange små hvite flekker. Bein og tær tykt fjæret til klørne. Undersiden er kremhvit, bredt stripet med brun til rødbrun. Ryggen er mørkebrun med store hvite prikker og flekker. Primærfjæra har ikke mer enn fem rader med hvite flekker, halen har tre rader med flekker som forblir isolert selv når halen er tett foldet, noe som er ulikt alle andre ugler. Øyne gule. Nebbet er voksaktig gult til hornfarge.[4] Ungfuglene har overside som er helt matt sjokoladebrun, mens undersiden er brun, ansiktsdisken mørk brun med svart frynsekant langs ytterkanten.[4]

Underartene varierer noe i utfarging. I Nordøst-Sibir (Kolyma og Kamtsjatkahalvøya) er den generelt noe lysere enn på våre trakter. I Nord-Amerika er den derimot snarere litt mørkere, noe som kommer til uttrykk gjennom at ansiktsdisken er mer grå og tydeligere markert.[4]

Perleugla er utbredt i boreal- og subalpin skog samt blandet skoglandskap. Om vinteren foretrekker den moden skog, hvor ubunden snø gjør det lettere å få tilgang til byttedyr; på samme måte har modne skogsområder om sommeren mindre urtevegetasjon enn åpne områder, noe som gir bedre tilgang til byttedyr. Etter vårens tøvær beveger den seg mot åpne områder hvor bestanden av smågnagere er høyere enn i skogkledde områder; den jakter noen ganger over flatehogde områder og jordbruksfelt.[4]

Ugla jakter etter mat stort sett om natten og dietten består typisk av små pattedyr, som lemen og mus, i noen tilfeller også små fugler og insekter.[4] Langt mot nord uten fullt dagslys hender det at de også jakter om dagen.[4] Perleugla forfølger normalt ikke byttet, men sitter og venter på det ved et utkikkspunkt.[4] Etter å ha oppdaget et bytte, vil den vente i 10 minutter eller mer før den angriper, om ikke byttet alt befinner seg i en sårbar posisjon. Byttet angripes som regel etter en kort glideflukt.[4] Perleugla hopper også av og til rundt på bakken, om jakten på et byttedyr krever det.[4] Voksne og unge klatrer dessuten godt ved hjelp av nebb, føtter og vinger, som gjerne brukes aktivt til å klatre inn i hulrom i trær eller fuglekasser. Arten kan også sveve i en kort periode. Den beveger seg gjennom skogen med vingeslag (ikke glideflukt), og manøvrerer lett mellom grener og trestammer.[4]

Perleugla lager reiret sitt som oftest i et tre, gjerne i et hull som tidligere har vært brukt av hakkespett som for eksempel svartspett. Den kalles derfor en sekundær hullruger. Det hender også at de bruker fuglekasser. Hvis man lager fuglekasse til denne uglen, er man nødt for å fylle flis i bunnen av kassen. Perleugla lager ikke reir. Hunnen legger fra 2 til 7 egg som hun ruger i cirka 27 dager. Ungene får føde i cirka 3 uker. Etter den perioden er over splittes familien opp. Bestandstørrelsen påvirkes av såkalte smågnagersvingninger.

I motsetning til mange andre ugler, og for så vidt andre fugler, er denne svært vant til mennesker, nærmest tam og viser få tegn til frykt. Om du stikker hodet inn i en kasse hvor perleuglen holder til, vil den som regel sitte i samme tre og se på, eller like i nærheten. Ungene er heller ikke redde når de begynner å hoppe ut av kassen/reiret.

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World.[5] Norske navn på artene følger Artsdatabanken.[1][6][7] Norske beskrivelser i parentes er ikke offisielle.

Treliste

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  2. ^ a b BirdLife International. 2021. Aegolius funereus. The IUCN Red List of Threatened Species 2021: e.T22689362A201898946. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2021-3.RLTS.T22689362A201898946.en. Accessed on 30 May 2025.
  3. ^ a b c d Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av perleugle Aegolius funereus for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021/28801. Nedlastet 30.05.2025
  4. ^ a b c d e f g h i j k l Hayward, G. D. and P. H. Hayward (2020). Boreal Owl (Aegolius funereus), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.borowl.01
  5. ^ a b Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Owls (Strigidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.strigi1.01
  6. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  7. ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
  8. ^ Olson, S. L. 2012. A new species of small owl of the genus Aegolius (Aves: Strigidae) from Quaternary deposits on Bermuda. Proceedings of the Biological Society of Washington 125(2): 97–105.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]