Perleugle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Perleugle
A. f. richardsoni (Canada)
A. f. richardsoni (Canada)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Aegolius funereus
Linnaeus, 1758
Strix funerea
Norsk(e) navn: perleugle[1],
taigaugle,
barskogugle
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Ugler
Familie: Uglefamilien
Slekt: Aegolius
IUCNs rødliste: [2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: barskog
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for perleugle

Perleugle (Aegolius funereus) er en art i uglefamilien (Strigidae) og tilhører slekten Aegolius, som teller fire arter. Perleugla eksisterer i kraft av seks underarter, hvorav nominatformen (A. f. funereus) hekker i store deler av Fennoskandia. Arten er muligens den vanligste ugla i Norge, men den mangler over det meste av Vestlandet, bortsett fra i indre strøk, som på Voss.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Perleugla blir cirka 21–28 cm lang og veier omkring 120–195 g.[3] Hunnen blir størst.[3] Arten har et vingespenn på cirka 53–60 cm. Den er brun på oversiden med hvite flekker (som perler) på skulderpartiet og hodet, som er stort med gule øyne og ansikt rundt med gråhvite ansiktsparaboler. Brystet er gråhvitt med brunt stripemønster.

De forskjellige underartene varierer noe i utfarging. I Nordøst-Sibir (Kolyma og Kamtsjatkahalvøya) er den generelt noe lysere enn på våre trakter. I Nord-Amerika er den derimot snarere litt mørkere, noe som kommer til uttrykk gjennom at ansiktsparabolene er mer grå og tydeligere markert.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Ernæring[rediger | rediger kilde]

Ugla jakter etter mat stort sett om natten, de spiser lemen, små pattedyr og i en del tilfeller andre småfugler. Langt mot nord uten fullt dagslys hender det at de også jakter om dagen.

Hekking[rediger | rediger kilde]

Perleugla lager reiret sitt som oftest i et tre, gjerne i et hull som tidligere har vært brukt av hakkespett og svartspett. Den kalles derfor en sekundær hullruger. Det hender også at de bruker fuglekasser. Hvis man lager fuglekasse til denne uglen, er man nødt for å fylle flis i bunnen av kassen. Perleugla lager ikke reir. Hunnen legger fra 2 til 7 egg som hun ruger i cirka 27 dager. Ungene får føde i cirka 3 uker. Etter den perioden er over splittes familien opp. Bestandstørrelsen påvirkes av såkalte smågnagersvingninger. I motsetning til mange andre ugler, og forsåvidt andre fugler – er denne svært vant til mennesker, nærmest tam og viser få tegn til frykt. Om du stikker hode inn i en kasse hvor Perleuglen holder til, vil den som regel sitt i samme tre å se på, eller like i nærheten. Ungene er heller ikke redde når de begynner å hoppe ut av kassen/reiret. Du kan ta på de imens de sitter på treet.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Taxonomy in Flux[4] og er i hovedsak basert på Wink et al. (2008)[5] og Fuchs et al. (2008b)[6]. Underfamilien er delt i ni slekter og en underslekt. En art antas å være utdødd.

Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[1] Norske navn i parentes er ikke offisielle navn, men antas å være beskrivende.

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  2. ^ BirdLife International. 2016. Aegolius funereus. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22689362A93228127.
  3. ^ a b Holt, D.W., Berkley, R., Deppe, C., Enríquez Rocha, P., Petersen, J.L., Rangel Salazar, J.L., Segars, K.P., Wood, K.L. & Marks, J.S. (2017). Boreal Owl (Aegolius funereus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  4. ^ Boyd III, John H. (22. desember 2015). «Taxonomy in Flux: Version 3.04». Besøkt 26. september 2016. 
  5. ^ Wink, M., P. Heidrich, H. Sauer-Gürth, A.-A. Elsayed, and J. Gonzalez (2008), Molecular Phylogeny and Systematics of Owls (Strigiformes), in “Owls: A Guide to Owls of the World”, 2nd ed., (König, C., and F. Weick), Christopher Helm, London.
  6. ^ Fuchs, J., J.-M. Pons, S.M. Goodman, V. Bretagnolle, M. Melo, R.C.K. Bowie, D. Currie, R. Safford, M.Z. Virani, S. Thomsett, A. Hija, C. Cruaud, and E. Pasquet (2008b), Tracing the colonization history of the Indian Ocean scops-owls (Strigiformes: Otus) with further insight into the spatio-temporal origin of the Malagasy avifauna, BMC Evol. Biol. 8:197.
  7. ^ Olson, S. L. 2012. A new species of small owl of the genus Aegolius (Aves: Strigidae) from Quaternary deposits on Bermuda. Proceedings of the Biological Society of Washington 125(2): 97–105.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]