Belarus’ geografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Belarus’ geografi
54°00′N 27°30′Ø
GrenserLatvia 141 km
Litauen 502 km
Polen 605 km
Russland 959 km
Ukraina 891 km
Areal
 – Totalt
 – Land
 – Vann
−1 km²
207 600 km²
0 km²
Høyder
 – Høyeste
 – Laveste
Dziarzjynskaja 346 m
Nemunas 90 m
Landegrenser3 098 km
Kystlinje0 km (omgitt av land)
KlimaKontinentalklima
NaturressurserSkog, torv, små mengder olje og naturgass, granitt, dolomitt kalkstein, mergel, kalk, sand, grus, leire
Arealbruk
 – Dyrket mark
 – Avlinger
 – Beitemarker
 – Skog
 – Annet
29 %
1 %
15 %
34 %
21 %
Irrigert land: 1 150 km² (1998 estimat)
Belarus’ geografi på Commons

Belarus er hovedsakelig et flatt land i Øst-Europa uten naturlige grenser som dekker et areal på 207 600 kvadratkilometer. Nabolandene er Russland i øst og nordøst, Latvia i nord, Litauen i nordvest, Polen i vest og Ukraina i sør.

Topografi og drenasje[rediger | rediger kilde]

Detaljert kart over Belarus

Belarus er hovedsakelig et flatt land (gjennomsnittshøyden er 162 meter over havnivå)beliggende på Den østeuropeiske slette uten naturlige grenser og uten kyst. Belarus regnes som en del av store nordeuropeisk lavsletten som strekker seg fra Belgia til Ural. De store slettene er svakt bølgende med noen lave høyder innimellom. Det er spor etter istiden blant annet i form av sandholdige morener og flyttblokker.[1][2][3]

Diagonalt gjennom landet (fra Minsk til litt nord for Brest) går De belarusiske høyder (Belaruskaja Hrada) eller den belarusiske rygg, et noe høyereliggende område som består av individuelle åser fra sørvest til nordøst. Høydene fortsetter østover i form av Smolensk-Moskva-ryggen som markerer sørgrensen for isens utbredelse. Det høyeste punktet er Dziarzjynskaja (Dzerzjinskaja på russisk) på 346 meter, oppkalt etter Feliks Dzerzjinskij, leder for Russlands sikkerhetsapparat under Stalin. Disse høydene er vel 110–130 km brede og med 150–300 meter over havet skiller de seg såvidt fra slettelandskapet rundt, men høydene danner et vannskille mellom elvene som renner nordover til Østersjøen (Daugava og Nemunas) og sørover til Svartehavet (Dnepr og Prypjats).[1][2][3][4]

Området nord for høydene er preget av moreneavsetninger der Nemunas-Polotsk-lavlandet har mange lave morenerygger, drumliner og tusenvis av fordypninger med innsjøer og sumper. Sør for de belarusiske høydene er Polesie med vidstrakte myrer og skoger som dreneres av Prypjats. Landet dekker et areal på 207 600 kvadratkilometer. Nabolandene er Russland i øst og nordøst, Latvia i nord, Litauen i nordvest, Polen i vest og Ukraina i sør. Minsk ligger midt i landet og jernbanen Warszawa-Moskva går gjennom byen. Minsk ligger ved vannskillet mellom Østersjøen og Svartehavet.[1][2][3][4]

Mesteparten av Belarus består av lavtliggende sletteland med morenerygger i nord og sumpområder i sør. Landet har omtrent 11 000 innsjøer og preges også av en rekke elver. Omtrent 30 % av landarealet består av skog og sumpskog, og omtrent halve landarealet er oppdyrket mark.[5][6] Sør i landet mot grensen til Ukraina ligger de vidstrakte Pripjatmyrene som er blant verdens største i sitt slag.[7] Pripjatmyrene er nesten ubebodd. Langs elvene er det sumper og store områder som periodevis er oversvømt.[2] En del av sumpene i sør er tørrlagt og dyrket opp.[8]

Nordlige deler av Belarus har et åslandskap med mange innsjøer og slake åser dannet av massene fra isbreer. I sør består omtrent en tredjedel av området rundt elven Pripjat av den lavtliggende og myrlendte sletten Polesie.

Elvene Dnjepr og Dvina drenerer det østlige lavlandet.[9] Belarus har rundt 3 000 elver og 4 000 innsjøer, som utgjør en stor del av landskapet. Disse brukes til tømmerfløting, skipsfart og strømproduksjon. Store elver som bør nevnes er Daugava og Nemunas, som begge renner vestover, og Dnepr, som renner sørover, med sideelvene Berezina, Sozj og Pripjat. Pripjat og tilhørende kanal har knyttet sammen elvene Dnepr og Wisła i Polen siden Kievriket. Omtrent 20 000 elver og bekker, med en total lengde på 91 000 km, og rundt 11 000 innsjøer og vann, inkludert 470 innsjøer med areal på minst 0,5 km² hver. Narots er den største innsjøen (79,2 km², 25 meter dyp på det dypeste).

Rundt en tredjedel av landet er dekket med såkalt pusjtsji, store folketomme skogsområder. I nord er det bartrær som dominerer, men det finnes også bjørk og or her. Lenger sør vokser det også andre løvtrær. Skogen Belavezjskaja (Belovezjskaja på russisk) Pusjtsja lengst vest er den eldste og flotteste av skogene. Et reservat her verner om dyr og fugler, som i omkringliggende områder forlengst er utryddet. Reservatet strekker seg også inn i Polen, og begge land forvalter det.

Klima[rediger | rediger kilde]

Satellittbilde av Belarus i desember 2002.

Belarus har et temperert klima/fuktig kontinentalklima med kalde vintre og milde, fuktig somre.[9] Sammenlignet med Russland er klimaet relativt mildt og fuktig med januartemperatur på rundt -8 °C der mild og fuktig luft fra Atlanterhavet av og til gir midlertidig tøvær. I juli ligger temperaturen på i gjennomsnitt 14 °C til 16 °C. Det faller 500 til 650 millimeter nedbør, litt mer om sommeren enn om vinteren.[2] Klimaet er omtrent som i Litauen og nordlige deler av Ukraina. Vinteren er kald over hele landet, av og til iskald når kaldluft strømmer sørvestover fra Sibir, og snødekket ligger store deler av vinteren. Denne varer 105-145 dager, fra midten eller slutten av november til midten eller slutten av mars. Middeltemperaturen i januar er -6 til -8 °C (til sammenligning har Oslo/Blindern -4,3 °C). Somrene er derimot milde, og av og til kan man få varme dager i juli og august. Middeltemperaturen i juli er 17-18 °C de fleste steder. Homel i sørøst har 18,4 °C[10] og har også landets offisielle varmerekord, 38,9 °C, fra 7. august 2010[11]. Sommeren og våren er som regel den våteste tiden på året, selv om det ikke kommer de store mengdene. Den årlige nedbørsnormalen varierer mellom 550 og 700 mm.

Plante- og dyreliv[rediger | rediger kilde]

Omkring ⅓ av landet er dekket av skog og særlig Polesie har store skoger. Det er hovedsakelig barskog samt en del or, bjørk, eik og lønn. Gran vosker særlig på moreneleire i høyere områder i nord, mens bjørk og or vokser på fuktig jord i dalbunene. Eik og agnbøk vokser stort sett bare i de varmere sørlige områdene. I nord og sentralt i landet er det store torvmyrer. Belarus har blant Europas største områder med uberørt skog. Belavezjskaja pusjtsja nasjonalpark er på 800.000 dekar og der finnes den siste europeisk bison (urokse). Belarus har elg, hjort, villsvin, hare, ekorn, bever og ulv samt noen få brunbjørner.[2]

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Belarus er delt inn i seks voblastser (omtrent tilsvarende norske fylker). Disse har navn etter sitt administrasjonssentrum. Voblastsene er igjen delt inn i rajoner (tilsvarende kommuner). I tillegg kommer landets hovedstad Minsk, som har en egen, uavhengig status. Minsk er administrasjonssentrum i Minsk voblasts, men er ikke underlagt voblastsen.

Voblast Administrasjonssentrum Innbyggertall
(2009 est.)
1 Minsk (hovedstad) 1 829 100
2 Brest voblasts Brest 1 433 100
3 Homjel voblasts Homjel 1 464 500
4 Hrodna voblasts Hrodna 1 102 800
5 Mahiljow voblasts Mahiljow 1 123 100
6 Minsk voblasts Minsk 1 454 000
7 Vitsiebsk voblasts Vitsiebsk 1 265 300

Kilde: Det belarusiske statistiske sentralbyrået[12]

Demografi[rediger | rediger kilde]

På slutten av 1800-tallet bodde 98 % av belaruserne på landsbygda, over 90 % livnærte seg i primærnæringene og de fleste var analfabeter.[13] I 1939 bodde 21 % av befolkningen i byer, i 1979 var dette økt til 55 %.[14] De best drenerte og oppdyrkede delene av landet er tettest befolket. Før den russiske revolusjonen var de fleste belarusere analfabeter.[2] I år 2000 sto jordbruk for rundt 20 % av sysselsettingen.[8]

Hovedstaden Minsk er landets største by. Byen ble gjenoppbygget etter å ha blitt fullstendig ødelagt under andre verdenskrig og ble et handels- og industrisenter. Jernbanelinjene Moskva-Warszawa og Vilnius-Homjel (Gomel) går gjennom Minsk. Etter Minsk er Homjel og Vitebsk viktige industri- og handelsbyer, Mahiljow (Mogiljov) er en industriby og elvevhavn ved Dnepr, og Hrodna (Grodno) er et samferdselssenter ved Nemunas.[2]

Miljøproblemer[rediger | rediger kilde]

Det mest kjente forurensningsproblemet i Belarus er ettervirkningene av Tsjernobylulykken 26. april 1986, da en av reaktorene i et atomkraftverk i Tsjernobyl i Ukraina eksploderte. Rundt 70 % av strålingen som ble kastet ut ble ført med vinden til Belarus. Her påvirket den minst 25 % av landet, særlig i Homel (Gomel på russisk) og Mahiljoŭ (Mogiljov på russisk) i sør og sørøst, og 22 % av befolkningen. Selv om mer enn to millioner mennesker (inkludert 600 000 barn) bodde i områder som ble påvirket av det radioaktive nedfallet etter ulykken, prøvde den sovjetiske regjeringen å dekke over ulykken før svenske forskere presset på for å få en forklaring på uvanlig høye strålingsnivå fra atmosfæren i Sverige.

Den belarusiske regjeringen krevde minst 17 milliarder rubler av den sovjetiske regjeringen for å takle konsekvensene, men fikk bare 3 milliarder. Ifølge en funksjonær i 1993 ble det brukt en kopek per innbygger i Russland, tre kopek i Ukraina, og en rubel (100 kopek) i Belarus.

Til tross for at regjeringen etablerte et Tsjernobyl-utvalg, opprettet lover om hvem som kunne holde seg i de radioaktivt forurensede områdene, og en institusjon som skulle forske på effektene, ble det gjort lite for å håndtere konsekvensene av ulykken på grunn av lite penger og regjeringens trege holdning. I 1994 var flyttingen av 170 000 innbyggere langt bak tidsskjemaet på grunn av dårlig økonomi. For å hjelpe offer etter Tsjernobyl hjalp en vestlig organisasjon, The Know-How Fund, mange belarusiske leger med opplæring av de siste teknikkene innen beinmargstransplantasjon.

Langtidseffektene etter ulykken inkluderer en økning av forskjellige former for kreft og skader på nyfødte barn. Infisert vann, buskap, landsbruksvarer og landområder er omfattende, og de utbredte våtmarksområdene inneholder fremdeles store mengder stråling. Opprenskning etter ulykken stod for 14 % av statsbudsjettet i 1995. Andre miljøproblemer er blant annet omfattende kjemisk forurensning av jordsmonnet, og industriell forurensning i så godt som alle større byer.

Miljøskader
  • Forurenset jordsmonn på grunn av stor bruk av sprøytemiddel.
  • Den sørøstlige delen av landet er radioaktivt forurenset av Tsjernobylulykken, som fikk rundt 60 % av det totale nedfallet. Det er ikke lenger mulig med bosetninger i store områder av Homjel og Mahiljoŭ voblast. Omtrent 7 000 km² ble forurenset av cesium-137 med nivå opp til 15 curie (550 gigabecquerel) per kvadratkilometer. I 1996 utgjorde områdene som var forurenset med mer enn 1 Ci/km² (37 GBq/km²) av cesium-137 omtrent 21 % av det totale arealet i landet (bare 1 % minke siden 1986), og i 2002 bodde fremdeles 1,5 millioner mennesker i disse områdene.
Internasjonale miljøavtaler
  • Medlem av avtaler som omhandler: Luftforurensning, utslipp av nitrogenoksid i atmosfæren, utslipp av svovel 85, biologisk mangfold, klimaendringer, utrydningstruede dyrearter, miljøomforming, miljøfarlig avfall, utslipp av miljøfarlig avfall i vann, forbud mot atomprøvesprengninger, vern av ozonlaget, skipsforurensning, våtmarksområder
  • Signert, men ikke stadfestet: Havrett

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Leitzinger 1996, s. 95.
  2. ^ a b c d e f g h Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen. 1981. ISBN 8202044456. 
  3. ^ a b c Nystad, Jens Fredrik (1997). Samfunnsgeografi. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205228906. 
  4. ^ a b «Belarusian Ridge | region, Belarus | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 11. juni 2022. 
  5. ^ Hudson, Ray, red. (2006). «Hviterussland». Geographica (4. utg.). Tandem. s. 268-9. ISBN 82-7822-343-2. 
  6. ^ Andersen, Ragnhild Palm (1992). Studiebok. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203137083. 
  7. ^ Leitzinger 1996, s. 96.
  8. ^ a b Geographica: atlas og kunnskapsverk om jorda, folk og land. Köln: Könemann. 2000. ISBN 3829024835. 
  9. ^ a b Verden i fakta. [Oslo]: Teknologisk forl. 2000. ISBN 8251205824. 
  10. ^ http://www.yr.no/sted/Belarus/Homel/Homyel%E2%80%99/statistikk.html[død lenke]
  11. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. mai 2011. Besøkt 26. juni 2011. 
  12. ^ «Offisielle befolkningsestimater, 1. januar 2009» (PDF). Det belarusiske statistiske sentralbyrået. 2009. Arkivert fra originalen (pdf) 11. juli 2009. Besøkt 22. oktober 2009. 
  13. ^ Heidi-Iren Wedlog Olsen (17. mai 2005). «Historisk realitet eller moderne myter? Historierevisjon og nasjonal identitet i Hviterussland etter 1991». Nordisk Østforum (norsk). doi:10.18261/issn1891-1773-2005-02-04. Besøkt 3. juni 2022. 
  14. ^ Carrère d'Encausse, Hélène (1980). Imperiet rakner: nasjonenes opprør i Sovjetsamveldet : med et efterord til den norske utgaven. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205121664. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons På Commons finnes et atlas for Belarus



Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Belarus’_geografi&oldid=24384283»