Willem Barents

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Willem Barents
Født1550[1][2]Rediger på Wikidata
Formerum[3]
Død20. juni 2019[4][3][5][6]Rediger på Wikidata
Novaja Semlja[3]
BeskjeftigelseOppdagelsesreisende, kartograf, polfarer, navigatør, sjøfarer, skipper Rediger på Wikidata
Ektefellewife of Willem Barents
NasjonalitetDe forente Nederlandene (1581–)[2][7]
De sytten nederlandske provinser (–1581)
Det tysk-romerske rike

Willem Barents, egentlig Barentsz – forkortelse av Barentszoon, (født 1549 el. 1550 i Formerum på den vestfrisiske øya Terschelling i Nederland, død 20. juni 1597Novaja Semlja i dagens Russland) var en frisisk-nederlandsk sjøfarer og oppdager i slutten av det 16. århundre. Barentshavet og Barentsburg er oppkalt etter ham.

Om Barents' liv før han la ut på sine ekspedisjoner er lite kjent.

Første ekspedisjon (1594)[rediger | rediger kilde]

Kart fra 1601 av Jan Huyghens van Linschoten over Willem Barents' første ekspedisjon
Kart fra 1598 som viser Willem Barents tredje ekspedisjon
Mannskapene til Barents sloss med en isbjørn. Tegning fra 1596 av Gerrit de Veer

I 1594 seilte han ut fra Amsterdam med to skip for å lete etter Nordøstpassasjen fra Europa og nordenfor Sibir frem til Stillehavet og det østlige Asia. Han nådde vestkysten av Novaja Semlja den 10. juli ved 73° 25' nordlig bredde, og regnes som dobbeltøyas oppdager. Så fulgte han øya nordover, men ble tvunget til å gjøre vendereis rett før han nådde øyas nordspiss. Det andre skipet, ført av Cornelis Nay, hadde mer lykke med seg; det seilte gjennom Jugorskistredet (stredet mellom det sibirske fastland og Vajgatsj-øya) og kom inn i Karahavet. Dermed var han mer enn halvveis mot Beringstredet da han måtte gjøre vendereis.

Annen ekspedisjon (1595)[rediger | rediger kilde]

Nays suksess utløste stor entusiasme. Derfor ble det det påfølgende år sendt ut en ny og større ekspedisjon, denne gang med syv skip. Den ble ledet av Barents og Jacob van Heemskerk, med Nay og Jan Huygen van Linschoten (som året før også hadde seilt med Nay). De seilte målbevisst mot Karaporten (mellom Vajgatsjøya og den sørlige Novaja Semlja-øya, passasjen Nay hadde benyttet på hjemveien året før), men de var for sent ute til å finne åpent og isfritt hav inn i Karahavet. Imidlertid kom de til Petsjoraflodens munning og handlet der med stedets samojeder.[trenger referanse]

Tredje ekspedisjon (1596-97), Barents' død[rediger | rediger kilde]

Willem Barents' død. Historiemaleri av Christiaan Julius Lodewyck Portman fra 1836

Hans tredje ekspedisjon (1596–97) slo også feil, og endte med hans død. Denne gangen hadde han to skip, ført av kapteinene Jan Corneliszoon Rijp og Jacob van Heemskerk. Under utreisen valgte han ikke å gå rett østover etter å ha fulgt norskekysten oppover, men fortsette mot nord, for å komme seg rundt nordspissen av Novaja Semlja. Det var dette som gjorde at han oppdaget Bjørnøya og Spitsbergen.[trenger referanse]

Men ved Spitsbergen kom skipene fra hverandre. Barents' skip, ført av Heemskerk, ble fast i isen etter å ha rundet nordspissen av Novaja Semlja. Mannskapet ble nødt til å overvintre på Novaja Semlja og måtte rive ned overbygningen på skipet for å få tilstrekkelig tømmer til en hytte. Ettersom skipet ikke kom løs fra isen tidlig i 1597 måtte de legge avsted i to åpne båter den 13. juni. De fleste klarte seg, og ble ved Kolahalvøya nær Murmansk tatt opp av et nederlandsk handelsskip ført av deres tidligere medreisende Jan Corneliszoon Rijp.

Men Barents selv døde den 20. juni.

Annet[rediger | rediger kilde]

Historien om den skrekkelige overvintringen på Novaja Semlja ble beskrevet av skipets tømmermann Gerrit de Veer. Han ble med det den første som beskrev den atmosfæriske anomali som nå er kjent som Novaja Semlja-effekten: Han beskrev den 24. januar 1597 en soloppgang – to uker tidligere enn forventet og rett og slett umulig på denne breddegrad. Refraksjonen var 4 grader, og vedvarte flere uker.[8]

I 1871 ble hytten der Barents og hans mannskap overvintret gjenfunnet av den norske hvalfangeren Elling Carlsen. Hytten var uskadet, og nederlenderne kalte det for Het Behouden Huys (det bevarte hus). Mange av gjenstandene derfra er nå bevart i Haag. I 1875 ble en del av hans opprinnelige skipsjournal funnet. Fra 1993 til 1995 ble huset grundig undersøkt av arkeologer fra Russland og Nederland – fra det nederlandske Rijksmuseum og fra Universiteit van Amsterdam.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Notable Names Database, www.nndb.com, besøkt 20. juni 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c ECARTICO, ECARTICO person-ID 41860, www.vondel.humanities.uva.nl, besøkt 16. juli 2023[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Willem-Barents, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Willem Barentsz, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0007757[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store norske leksikon, oppført som Willem Barentsz, Store norske leksikon-ID Willem_Barentsz[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ darwin-online.org.uk[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «Homage to Gerrit de Veer, novaya zemlya effect occur almost every day». Arkivert fra originalen 21. oktober 2007. Besøkt 4. juli 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]