Tidevann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Skjematisk tegning av tidevann:
A: Solen, månen og jorden ligger på linje (spring).
B: 90 grader mellom solen-jordens akse og månen-jordens akse (nipp).
1: Solen.
2: Jorden.
3: Månen.
4: Solens tiltrekningskraft.
5: Månens tiltrekningskraft.
Tegnet av: MesserWoland.
Tidevann i Norge.
Høyvann og lavvann i Fundybukten på syd­øst­kysten av Canada.

Tidevann er en periodisk variasjon i vannstanden i havet som skyldes tidekrefter skapt av månen og solen.

Vannstanden i havet endrer seg hele tiden, den enten stiger eller avtar. Det skyldes jordrotasjonen. Når vannstanden er på sitt høyeste, er det flo eller høyvann, og når vannstanden er på det laveste, kaller vi det fjære, lavvann eller ebbe. Perioden, tiden det tar fra en flo til den neste, er ca. 12 timer og 25 minutter (½ månedøgn). Midt mellom, det vil si ca. 6 timer og 12½ minutt etter flo, er det fjære. Noen steder i verden kan forskjellen mellom flo og fjære være så mye som 16,3 m (springflo ved Nova Scotia, Canada). Havet flør når det går fra lavvann til høyvann, og det ebber når det går fra høyvann til lavvann.

Tidevannet skyldes at månen og solen med sine tyngdekrefter trekker vannet i havet mot seg med ulik styrke på forskjellige steder på jordoverflaten. Vanligvis er månen viktigst for tidevannet. Solen bidrar også, men dens virkning er omtrent 37 av månens fordi solen er så mye lengre unna[1] . Solen og månen setter opp hver sin bølge. Virkningen fra solen kommer til som en modifikasjon av månebølgen. Ved nymåne og fullmåne vil bølgene komme i fase og forsterke hverandre (spring), dermed springflo og springfjære. Dette skjer når solen, månen og jorden ligger på linje. Ved halvmåne er det mindre forskjell mellom flo og fjære (nipp) fordi det er 90 grader mellom solen-jordens akse og månen-jordens akse, dermed nippflo og nippfjære.

Tidevannsbølger er lange bølger på opptil tusen kilometer. De oppstår ute på de store havområdene og forplanter seg inn til kontinentene der de forårsaker høyvann og lavvann. Bølgene kan endre retning og form på grunn av landmasser og bunnformasjoner. Ved kystene blir de særlig synlige ved smale sund eller grunne elvemunninger. Saltstraumen mellom Saltfjorden og Skjerstadfjorden har verdens raskeste tidevannsstrøm: opptil 20 knop (37 km/time). Noen steder kan det komme tide­vanns­bølger fra to eller flere retninger. Dette er blant annet tilfelle i Skagerrak, hvor bølgen gjennom Den engelske kanal og bølgen som går nord om Skottland er nesten i motfase. Derfor er tidevannsforskjellene langs Sørlandet og i Oslofjorden så små sammenlignet med resten av landet.

Hvert år publiserer Statens kartverk «Tidevannstabeller for den norske kyst med Svalbard, samt Dover, England». Langs kysten av Norge er det minst gjennomsnittlig tidevannsforskjell i Oslo, Mandal og Stavanger. Største forskjell er det fra Trondheim til Vardø med nær 2 meter gjennomsnittlig forskjell og største forskjell på opp mot 4 meter.[2]

Galilei mente tidevannet var en skvalpende bevegelse forårsaket av jordklodens ferd gjennom verdensrommet. At månen hadde innvirkning på tidevannet – som den jo faktisk har – ble betraktet som astrologisk overtro [3].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Tidevannstabeller for den norske kyst med Svalbard, samt Dover, England.». Arkivert fra originalen 6. juni 2017. Besøkt 8. juni 2017. 
  2. ^ Miljøstatistikk 1983: naturressurser og forurensinger = Environmental statistics 1983 : natural resources and pollution = Environmental statistics 1983 : natural resources and. Oslo: Statistisk sentralbyrå : I kommisjon hos Aschehoug og Universitetsforl. 1983. ISBN 8253719361. 
  3. ^ Ulf Danielsson: Stjerner og epler som faller (s. 137), forlaget Cappelen, Oslo 2005, ISBN 82-02-24254-1

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]