Nordnes
| Nordnes | |||
|---|---|---|---|
 Nordnes og Vågen sett fra Fløyfjellet | |||
| Beliggenhet | |||
 Nordnes 60°23′53″N 5°18′30″Ø | |||
.jpg)
Nordnes er et halvøyformet område og et strøk i Bergen i Bergenhus bydel som ligger mellom Vågen og Puddefjorden.
Strøket[rediger | rediger kilde]
Strøket Nordnes grenser: Fra Verftets grense ved Nordnesparken, opp langs fjellet ved Fredriksberg fort, over Haugeveien og ned Nykirkeallmenningen til Vågen. Alt land nord for denne grenselinjen hører til strøket Nordnes.
På Nordnes ligger også Akvariet i Bergen, Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet, avdelinger av Høgskolen i Bergen, Nordnes skole og Tollboden fra 1761 i barokkstil. I Nordnesparken ligger Nordnes sjøbad. Ytterst i parken står det en totempåle skjenket til Bergen av vennskapsbyen Seattle. Nordnes er også tilholdssted for buekorpset Nordnæs Bataillon. Bergens eneste bynære buldrefelt ligger også her.
Da rodeinndeling ble innført i Bergen, startet man med rode nr 1 på Nordnes. Nordnespynten ytterst var imidlertid militært område, og ble liksom Sverresborg unntatt rodeinndelingen. Deler av området ble ødelagt under eksplosjonen på Vågen, 20. april 1944.
Strøket Nordnes omfattes av grunnkretsene Nordnes, Sliberget og Tollbuen, som til sammen hadde 1 872 innbyggere 1. januar 2014 og et areal på 0,19 km². Hovedveiene i området er Tollbodalmenningen, Strandgaten, Nordnesgaten, Nordnesbakken, Nordnesveien og Haugeveien. I sjøkanten mot Vågen ligger det verneverdige gamle sjøboder (Nordnesboder).
Halvøyen[rediger | rediger kilde]
Nordneshalvøyen omfatter også strøkene Verftet med kulturhuset USF Verftet, TV 2, Fredriksberg fort og Carte Blanche, Strandsiden med Nykirken fra 1763, branntårnet Corps de Garde fra 1870, Bergen tekniske fagskole, Bjørgvin videregående skole, Muren fra 1561 og Buekorpsmuseet, og Nøstet med Klostergarasjen, Stranges stiftelse og Sydnes sjøbad. I området lå også Munkeliv kloster fra 1110. Ludvig Holberg ble født ved Holbergsallmenningen i 1684. Like ved denne står statuen av Amalie Skram i en liten park kalt Klosterhaugen.
De ti grunnkretsene på Nordneshalvøyen som omfattes av disse fire strøkene hadde til sammen 5 117 innbyggere 1. januar 2014 og utgjør et samlet areal på 0,50 km².
Klosteret[rediger | rediger kilde]
De eldste delene av bebyggelsen skriver seg fra kong Øysteins tid, da Munkeliv kloster ble reist i tiden 1107-10, noe som gjør det til et av landets eldste klostre. Kong Øystein iverksatte dette mens broren Sigurd Jorsalfare var på pilegrimsferd til Det hellige land. Til klosteret hørte Mikaelskirken, en stavkirke beliggende omtrent der fotgjengerovergangen på Klosteret befinner seg nå.[1] Svært mange kirker i denne tiden ble oppkalt etter erkeengelen Mikael, og hans helligsteder ble ofte lagt på høyder. Her var Nordnesryggen godt egnet. Klosteret fikk navnet St. Mikaelsklosteret, og kong Øystein gav munkene gods i områdene Nordnes og Sydnes[2] som hadde tilhørt kongedømmets odel. Et vernebrev fra kong Magnus Lagabøte i 1264 stadfester klosterets rett til «Nordnes og Sydnes med oppsettingsplasser for skip og veideredskaper og andre tilliggende herligheter».[3]
Munkeliv begynte som et benediktinerkloster med munker som i 1426 overtok Birgitta av Vadstenas orden Munkeliv. Det ble da omregulert til et dobbeltkonvent med både nonner og munker, etter birgittinernes regler. Øverste leder i klosteret var abbedissen, som ble valgt av begge konventene, men det var underlagt Bergen bispesete. Som alle dobbeltkonvent fikk Munkeliv et dårlig rykte fremover – her bodde jo ugifte kvinner og menn under samme tak.
Munkeliv var i middelalderen kanskje Norges rikeste kloster. I 1427 rådet det over ikke færre enn 330 gårder på Vestlandet, Shetland og Orknøyene, men i 1462 besluttet pave Pius II at Munkeliv ikke skulle ha flere enn 85 munker og nonner, og man måtte se seg om etter nye inntektskilder. Munkeliv bygslet ut tomter, og frem til 1507 fikk klosteret i tillegg inntektene fra Nonneseter-godset. Under kong Christian II mistet Munkeliv kongehusets beskyttelse, og det ble nedlagt i 1531 fordi beliggenheten hadde fått militær betydning.[3]
Ved kongebrev av 17. mars 1562 fikk Erik Rosenkrantz tillatelse til å gjenbruke murrestene fra klosteret til sin privatbolig, Murhvelvingen. Området der Munkeliv hadde ligget, ble gradvis bebygd, men etter bybrannen i 1702 ble området lagt ut som en 47 meter bred allmenning som strakte seg fra Lille Lungegårdsvann ut til Fredriksberg festning.[4]
Retterstedet[rediger | rediger kilde]
Begge de viktigste retterstedene i Bergen - Kristiansholm og Nordnes - lå godt synlige i innseilingen til byen, slik at tilreisende kunne se at forbrytelse lønnet seg ikke her. Sagaene forteller om Nordnes' rykte som rettersted alt på 1100-tallet. Sigurd Slembe meldte seg i 1136 hos kong Harald Gille i Bergen og ville ha hans bekreftelse på at de begge var sønner av Magnus Barfot. I stedet beskyldte Harald Gille sin mulige halvbror for å ha deltatt i drapet på Haralds gode venn Torkjell Fostre Sumarlidason på Orknøyene. Det ble reist dødssak mot Sigurd for dette, og etter råd fra lendmennene lokket en kveld noen menn Sigurd ut i en båt og rodde bort fra byen med ham, «sør til Nordnes». Han engstet seg for at dette kunne være svik, og klarte å hoppe over bord og redde livet.[5]
Sigurd Jorsalfares datter, Kristin Sigurdsdatter, fikk en sønn som ble kalt Harald med sin fetter Sigurd Munn. Kristins mann, Erling Skakke, bekymret seg for at stesønnen Harald skulle konkurrere om kongeverdigheten med hans egen sønn med Kristin, Magnus Erlingsson, som var blitt hyllet som konge alt som femåring. Erling Skakke lot derfor stesønnen føre over til Nordnes, der han ble halshugget tidlig på 1170-tallet.
I 1301 ble «den falske Margareta» brent her. Hun påstod at hun var Margareta Eiriksdatter (født i 1283, kongsdatteren som døde på Orknøyene i 1290 under overfarten til sitt bryllup med den engelske tronarvingen. Den døde ble hjemsendt til Bergen og gravlagt ved siden av sin mor i Store Kirstkirke i Bergen. Men i 1300 dukket det opp en kvinne med et skip fra Lübeck og hevdet at hun var prinsesse Margareta, og i virkeligheten var blitt solgt av sin fostermor Ingeborg Erlingsdatter på Orknøyene og sendt til Tyskland, der hun vokste opp. Nå var hun kommet med sin mann for å kreve sin rett som kongsdatter, enda Eirik Magnusson, hennes far, selv hadde åpnet sin datters kiste da den kom fra Orknøyene, og hadde identifisert datteren. Han var død året i forveien, men uansett festet verken biskop eller myndigheter lit til historien, da kvinnen fra Lübeck hadde gråsprengt hår og selv mente hun var rundt førti år, mens den virkelige Margareta ville vært en syttenåring. Bedragerskens mann ble halshugget og hun selv brent, men folk flest og deler av geistligheten ser ut til å ha trodd på henne, og valfartet til hennes rettersted. I 1320 forbød biskop Audfinn dyrkelsen av hennes, men til ingen nytte, for mer enn seksti år etter hennes død ble det reist en kirke på Nordnes i hennes navn. Man kjenner til testamentariske gaver til Margaretakirken så sent som i 1515.[6]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ https://www.bergen.kommune.no/byantikvaren?articleId=16147&artSectionId=2024§ionId=2024[død lenke]
- ^ http://kunsthistorie.com/wiki/index.php/Sydnes_(Bergen[død lenke])
- ^ a b «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. januar 2010. Besøkt 26. mars 2009.
- ^ Knut Olav Aslaksen og Øystein J. Jansen: «En byhistorie i kleber», Fragmenter av historie (s. 47), ISBN 978-82-7887-051-8
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. oktober 2007. Besøkt 28. mars 2009.
- ^ http://www.histos.no/bergen/vis.php?id=42&kat=2
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Fortidsminneforeningen; Det antikvariske register sone 3, Bergen 1986 ISBN 82-90052-33-2
- Hartvedt, Gunnar Hagen; Bergen Byleksikon, Bergen 1994 ISBN 82-573-0485-9
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
