Blåmannsisen
| Blåmannsisen | |||
|---|---|---|---|
 Blåmannsisen sett fra Sårjåstjåhkkå. | |||
| Type | Platåbree | ||
| Geografi | |||
| Område | Sørfold, Fauske (Nordland) | ||
| Dimensjoner | |||
| Areal | 87 km² | ||
| Tykkelse | 163 m (middel) | ||
| Toppunkt | 1560 moh. | ||
| Bunnpunkt | 810 moh. | ||
| Beliggenhet | |||
  Blåmannsisen Blåmannsisen (Nordland) | |||
Blåmannsisen (lulesamisk: Ålmåjalosjiegŋa) er den femte største isbreen på Norges fastland. Breen ligger i kommunene Fauske og Sørfold cirka 2 km fra grensen mot Sverige. Flere vann ligger i tilknytning til breen, blant annet Messingmalmvatnan, Leirvatnet og Blåmannsisvatnet, alle øst for breen.
Beskrivelse[rediger | rediger kilde]
Blåmannsisens høyeste punkt er 1560 moh, og det laveste punktet ligger på en høyde rundt 810 moh ved et navnløst vann nordøst for Nordalen.[1]
Breen har sitt navn etter fjellet Blåmannen som på sommerstid er blåsort og har form som et menneske. Blåmannen er en nunatak som breen har flere av. Snøsmeltingen om sommeren gir Blåmannen dens karakteristiske form.[2] Da ser denne «mannen i Blåmannsisen» ut som en person med sekk på ryggen. Jo varmere sommer desto større blir sekken. Fra gammelt av het det at jo større sekk Blåmannen bar desto bedre ble kornavlingene i bygdene rundt.[3] Blåmannsisen og Blåmannen kan sees på lang avstand, helt ut til Bodø mange mil i vest.
Flere brearmer strekker seg fra selve hovedbreen. Mot øst er det en stor arm som strekker seg mot Leirvatnet 826 moh. En ytterligere arm synker bratt mot vest. De vestlige og nordlige armer er sterkt oppsprukket. Breen kalver også i Blåmannsisvatnet, noe som resulterer i omfattende sprekker i breen over innsjøen. Gitt graden av stigning mot utkantene kan kryssing av breen være farlig, særlig sent på våren eller tidlig på sommeren når snøbroene kan være svake.
I sørøst når breen opp i en høyde av 1271 moh med flere små brearmer mot flere vann, der Blåmannsisvatnet (935 moh) i sørøst er et av de største. Videre mot vest går det en bretunge mot Sisovasstinden, samt sidedalene til Norddalen der Laksågå fører smeltevann fra isen. I nord går det brearmer ned mot Messingmalmvatnan.[2]
Glasiologiske undersøkelser[rediger | rediger kilde]
Blåmannsisen er av platåtypen, det vil si en høytliggende bre omgitt med bratte fjellsider. Ned fra denne typen breer er det utløpere, eller bretunger, ned i dalene under.[4]
Blåmannsisen dekker et areal på cirka 87 km2 (1991). Ved undersøkelser i 1990 ble det funnet at tykkelsen er nokså varierende. Den største bretykkelsen som ble målt var 471 m, mens gjennomsnittet ble funnet til 163 m.[5]
Innlandsisen er typisk 200-400 m tykk på steder som overstiger 800 moh.[6]. Likevektslinjen har en høyde over havet på rundt 1100 meter på den østlige siden av innlandsisen, over utløpet til Leirvatnet. Satellittbilder, inkludert det som brukes av Google Earth, viser omfattende eksponert firn noe som tyder på at likevektslinjen har trukket seg tilbake de siste årene til felles med andre isbreer i Norge [7]. Den sørlige randen på breen viser et avdekket område etter retretten fra den lille istiden. Her er det en endemorene som markerer breens maksimale utbredelse siden den gangen [8].
Blåmannsisen har som andre breer i Norge blitt redusert de siste årene. Breen hadde samme utstrekning i 1961 som i dag (87 km2), men målinger fra 1904 til 1907 viste at breen da hadde en utstrekning på 124 km2.[9]
Avrenning til vassdrag[rediger | rediger kilde]
Göran Wahlenberg (1780-1851) beskriver Blåmannsisen på sin reise til Sulitjelma. Han bereter om at Laksåga rundt hvert syvende år får så mye smeltevann fra Blåmannsisen at den flommer over og gir uvanlig vannstand i Øvervatnet og Nedrevatnet som er innsjøer nedenfor i Sulitjelmavassdraget. Dette skjer meget hurtig, gjerne på begynnelsen av vinteren.[2]
Blåmannsisen har foruten avløp mot Sulitjelmavassdraget også avrenning mot Sisovatnet i nord. I tilknytning til Sisovatnet tappes vann til Siso kraftverk og i forbindelse med Sulitjelmavassdraget er det flere vannkraftverk. Mot Sverige er det avrenning mot Luleälven mot øst.[1]
De bredemte innsjøen på den nordlige ytterkanten kollapser tidvis og gir jökulhlaup. Messingmalmvatnan har under normale forhold avrenning mot Sverige, men i 2001, 2005, 2007, 2009, 2010 og 2011 trengte vannmassene under isen og drenerte ut i Sisovatnet. Ved det første tilfelle av jökulhlaup steg vannstanden i Sisovatnet med 2,5 m i løpet av ett og et halvt døgn. Da var det 40 millioner m3 vann som gikk under breen fra Øvre Messingmalmvatn. Alle tilfellene av jökulhlaup inntraff i august eller september. Årsaken til disse hyppige hendelsene er at breen er blitt vesentlig tynnere. Isdemningen er dermed også tynnere, dermed vil vannet plutselig kunne strømme inn under breen og fjellet.[10]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b norgeskart.no, Kartverket
- ^ a b c Helland, Amund (1907). Norges land og folk: topografisk-statistisk beskrevet – topografisk-statistisk beskrivelse over Nordlands amt. Kristiania: Aschehoug. s. 137-138.
- ^ På tur: Beiarn, Gildeskål, Meløy, Skjerstad. [Ørnes]: [Kultursamarbeidet i Ytre Salten]. 1999. s. 191. ISBN 8299518504.
- ^ Hoel, Adolf (1879-1964) (1962). Glaciers and snowfields in Norway. Oslo: Distributed by Oslo University Press. s. 25.
- ^ Hallgeir Elvehøy. «Glasiologiske undersøkelser i Norge 1990 og 1991» (PDF). NVE. Besøkt 15. august 2016.
- ^ Kennet, M. (1990). «Kartlegging av istykkelse og feltavgrensning på Blåmannsisen 1990». NVE Rapport nr. 8
- ^ Andreassen, Liss M; Elvehøy, Hallgeir; Jackson, Miriam; Giesen, Rianne H; Winkler, Stefan (2008). Kjøllmoen, Bjarne, ed. «Glaciological investigations in Norway 2007» NVE Report 3 - 2008. side 91.
- ^ Andreassen, Liss M, ed. (2000). «Regional change of glaciers in northern Norway». NVE Report No. 1, 122 p + 10 p app.
- ^ Andreassen, Liss M og Winsvold, Solveig H. Inventory of Norwegian Glaciers (PDF). NVE. ISBN 978-82-410-0826-9. Besøkt 15. august 2016.
- ^ «Jøkulhlaup». Siso energi. Besøkt 15. august 2016.