Tysbast

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Tysbast
Tysbast
Tysbast
Vitenskapelig(e)
navn
:
Daphne mezereum
L.
Norsk(e) navn: tysbast
Hører til: tysbastslekta,
tysbastfamilien,
Malvales
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1 (rødlistestatus er ikke vurdert av IUCN/SSC)

NE — Ikke vurdert

Nasjonal rødliste (Norge): [2]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: skog, skogkanter, myr og eng som har baserik berggrunn.
Utbredelse: Relativt vanlig[3] på næringsrike steder nord til Sørfold i Nordland fylke[4]
Giftig

Tysbast (Daphne mezereum) er en vakker og meget giftig plante i tysbastfamilien. Tysbast er spesiell ved at den blomstrer på bar stamme eller grein før bladene kommer om våren. Senere kommer det det røde frukter på naken stamme eller grein, der blomstene har vært.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Tysbast vokser oftest i skog og i skogkanter, men den kan også dukke opp på rasmark og myr. Man finner arten oftest på baserike steder på Østlandet. Den er også relativt vanlig i Trøndelag og Nordland, men mer sjelden på det indre Vestland. Mens den nesten mangler i det ytre Vestland.[5]. Det høyeste funnet i Norge er på 1250 moh i Nord-Fron kommune[6]. Men den blir også noen ganger plantet som hageplante.

Utseende og kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Tysbast har et diploid kromosomtall på 18.

Blomster og frukter[rediger | rediger kilde]

Arten har vakre blomster, som blomstrer tidlig på våren. Blomstene kommer før bladene spretter på busken. Men det helt spesielle er at busken bare har noen blader øverst på stilken eller stilkene, mens det er to til fire sittende blomster, og senere bær, på tidligere bladfester, særlig fjorårets bladfester. Blomstene er purpurrøde med langt underbeger, og de har god lukt og fire begerblader, men er uten kronblader. Senere kommer det bærlignende steinfrukter der blomsten var. Disse starter som grønne, og blir deretter røde når de modnes. Fruktene har bare ett frø. Fruktene blir ca. syv mm store som modne. Disse frøene blir spredt med dyr, ved at de spiser disse fruktene. Arten er spesialtilpasset disse dyrene, så de ikke fordøyer frøene, som er meget giftige. Se ellers under giftighet.

Tysbast med frukter

Planta og bladene[rediger | rediger kilde]

Busken blir normalt 50-150 cm høy, og planta er flerårig. Og bladene sitter skruestilt i toppen av hver stamme eller grein. Bladene er helrandete og uten stilk.

Stengel og stamme[rediger | rediger kilde]

Tysbast er spesiell med det veldig sterke bastlaget som finnes mellom barken og veden. Dette er nesten umulig å dra av. Det er antageligvis mange som har fått en ubehagelig overraskelse når de har bitt av dette bastlaget under blomsterplukking. Og det er dette som er opprinnelsen til noe av det norske navnet tysbast.

Lignende arter[rediger | rediger kilde]

Det er én annen art i tysbastslekta, som er dyrket eller plantet i hager og parker, også i Nord-Norge. Denne heter D. laureola, men blir ofte kalt laurbærtysbast, men den har ikke noe offisielt norsk navn. Denne ligner tysbast, men den har gulgrønne blomster, og får blåsvarte frukter, når disse er modne. Ellers vokser det blader nedenfor blomster eller frukter, noe det ikke gjør hos tysbast.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tysbast har tidligere vært brukt til mye rart. En mener urbefolkningen i Norden brukte tysbast som medisin og mot trolldom. Den var viet til Ziu, vår himmels gud. Denne guden tilsvarer den norrøne guden Tir eller Tyr. Man brukte basten bløtt i eddik, som et trekkplaster.[7]

I tidligere tider mente man også at tysbast skulle beskytte mot trolldom, ved brenning av basten under dyra, eller ved at man bandt en krans av basten rundt halen. Man mente også at hvis en hadde noe av basten i lomma, ble en ikke bitt av huggorm.[7] Senere ble det puttet en eller to frukter oppe i brennevinet, for da fikk brennevinet en kraftigere virkning. Og det danske navnet «pebertræ» har den fått, på grunn av den brennende følelsen det gir, når én har spist en eller flere frukter eller bark. Dette skal da brenne verre enn pepper i halsen. Dette har gitt uttrykket «kjellerhals», og skal da komme av det middelaldertyske ordet «kellen» - å gi smerter eller kveles.[7] Luther skrev «djevlene tør ikke tygge Kellerhals, fordi den vil brenne dem i halsen som den hellige ild».[7]

Ellers ble planten brukt medisinsk, særlig utvendig, Den var brukt mot mange hudsykdommer, noe som ofte gjorde vondt verre. Men på denne tiden var det god latin, at «ondt skal ondt fordrives». I midten av 1700-tallet hevdet den engelske legen Rich Russel, at barken skulle være virksom mot syfilis, noe som gjorde at tysbastbark ble mye brukt mot dette i over 100 år.[7] Antageligvis har ikke tysbast noen virkning mot syfilis. Innvortes har også tysbast blitt brukt som avføringsmiddel og middel mot innvollsorm.[8]

Giftighet og bruk[rediger | rediger kilde]

Mezerin
Daphnetoksin
Daphnin

Tysbast er en av de aller giftigste plantene vi har i Norge. Hvis en har mistanke om at noen har spist av denne, bør en skaffe legehjelp hurtigst mulig, og gi medisinsk kull!

Symptomer[rediger | rediger kilde]

De første symptomer som man får etter at man har spist noe av planten, er en sterkt brennende følelse og kløe i munnen. Så kommer økt spyttsekresjon med en eventuell sikling. Sammen med dette får man vanskeligheter med å svelge, nysing forekommer også. Senere kommer små pupiller, kvalme, svimmelhet og andre magesmerter, etterfulgt av blodig oppkast, andre mage- og tarmforstyrrelser, blodig og veldig tynn diaré, feber, spasmer, paralyse, takykardi, alvorlig nyresvikt og det kan ende med kollaps av sirkulasjonssystemet med døden til følge. Giftstoffene er også mutagene. Så ved små inntak mange ganger kan være kreftfremkallende.

Ved kontakt med plantesaft kan en få sår, men det er også observert koldbrann i ekstreme tilfeller.[9] Det er også observert innsnevring av luftveier, etter å hatt noe av planten i munnen. Cellegiftene irriterer slimhinnene, så disse hovner opp. Dette kan gi pusteproblemer, og kan være en meget farlig kombinasjon med bl.a. astma og kols.

Dødelige doser[rediger | rediger kilde]

Det er barken og fruktene som er giftigst. Dødelig dose for barn, er oppgitt til å være to til tre frukter, mens ti til tolv frukter regnes som dødelig for voksne. Det er også observert forgiftninger hos husdyr. Der er det er observert at tre til fem frukter har drept en gris, 50 g bark har drept en hest og 10 g har drept en hund. Det er funnet ut ved dyreforsøk på mus, at LD50 for daphnetoksin er 0,27 mg/kg kroppsvekt ( p.o.).

Giftstoffer[rediger | rediger kilde]

Tysbast inneholder flere giftstoffer som i hovedsak virker celleødeleggende. Disse er mezerin, som er en ester mellom alkoholen phorbol og syren 5-fenyl-penta-2,4-diensyre. Den andre er daphnetoksin som mest består av phorbol, og begge disse to har en harpiksaktig natur. Disse er sammen med daphnin, som er et glykosid basert på dihydroksykumarin og glukose.

Mottiltak[rediger | rediger kilde]

Det første en bør gjøre er å gi pasienten 200 ml medisinsk parafin og store mengder medisinsk kull[10]. Parafinen tynner ut giften, og setter ekstra fart på magen og tarmen. Dette gir giften mindre tid til å irritere mage og tarm. Det aktive kullet vil da absorbere en del av giftstoffene. På sykehus er ventrikkelskylling et viktig tiltak. Og munnen bør skylles grundig, etter hver gang pasienten har kastet opp. Ellers bør væskebalansen kontrolleres ofte, og drikke gis ved væskemangel. Det kan også være aktuelt å gi oksygengass og kunstig åndedrett. Forøvrig gis det symptomatisk behandling.[9]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Navnet Daphne kommer fra det greske navnet Homer ga laurbærtreet[6]. Mens mezereum kommer av det persiske ordet mazeriyn, som kommer fra navnet tysbast fikk av Simon Januensis (år 1290)[6].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopedia of Life. Daphne mezereum. Lenke lagt til 25. september 2013.
  2. ^ Artsdatabanken. Daphne mezereum. Lenke lagt til 25. september 2013.
  3. ^ «Artskart, utbredelseskart over Norske arter». Artskart. Besøkt 25. september 2013. 
  4. ^ «Artskart, utbredelseskart over Norske arter». Artskart. Besøkt 25. september 2013. 
  5. ^ «Artskart, utbredelseskart over Norske arter». Artskart. Besøkt 25. september 2013. 
  6. ^ a b c Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande (1998). Elven, Reidar, red. Norsk flora (Nynorsk) (7 utg.). Otta: Det norske samlaget. s. 541. ISBN 82-521-6029-8.  Parameteren |opplag= støttes ikke av malen. (hjelp) Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Lid05-1» er definert flere steder med ulikt innhold Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Lid05-1» er definert flere steder med ulikt innhold
  7. ^ a b c d e Nielsen, Harald og Sivertsen, Bente (1979). Giftplanter (norsk) (1 utg.). Norge: J. W. Cappelens forlag as. s. 95. ISBN 82-02-04225-9. 
  8. ^ North, Palmela M. (1967). Poisonous pants and fungi in colour (engelsk) (1 utg.). London i England: Blandford press. s. 131. 
  9. ^ a b Høeg. Ove Arbo, Christophersen, Anne Sofie Wyller, Faarlund, Torbjørn, Lauritzen, Eva Møhre, Løkken, Sverre, Røssberg, Bjørn Olav, Salvesen, Per H. og Søvre, Rune (1984). Våre medisinske planter trollskap, tradisjon og legekunst (norsk) (1 utg.). Oslo Norge: Det beste. s. 344. ISBN 82-7010-156-7. 
  10. ^ Wink, Michael og van Wyk, Ben-Erik (2008). Mind-altering and poisonus plants of the world (engelsk) (1 utg.). Oregon USA: Timber Press Inc. s. 105. ISBN 978-0-88192-952-2. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande: Norsk flora. 7. utg. Redigert av Elven Reidar. Samlaget, 2005. ISBN 978-82-05-32563-0 (Side 540-541)
  • Stenberg, Lennart og Mossberg, Bo: Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal 2007. ISBN 82-521-6029-8 (Side 394)
  • Høeg, Ove Arbo, Christphersen, Anne Sofie Wyller, Faarlund, Torbjørn, Lauritzen, Eva Møhre, Løkken, Sverre, Røssberg, Bjørn Olav, Salvesen, Per H. og Søvre, Rune: Våre medisinske planter. ISBN 82-7010-156-7 (Side 206)
  • Grey-Wilson, Christopher, Blamey, Marjorie: Teknologisk forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa " Oversatt og tilpasset til norsk av Faarlund, Torbjørn, Sundig, Per. Teknologisk forlag 1992. ISBN 82-512-0355-4 (Side 226-227)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]