Hopp til innhold

Gardermoen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kart over Gardermoen (1859)

Gardermoen er et område mellom Ullensaker og Nannestad kommune i Akershus. Store deler av Oslo lufthavn ligger i Ullensaker kommune som Gardermoen er særlig kjent for.

Før første verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Soldater på Gardermoen (1904).
Foto: Anders Beer Wilse

Gardermoen begynte sin historie som ekserserplass for kavaleriet. Det var Akershus dragonregiment nr. I som i 1740 første gang gjorde sitt inntog på den flate moen. Plassen het den gang bare «lilleplassen» til tross for at den var omkring 1000 meter lang og 570 meter bred. Det var da heller ikke lenge før den i offentlige dokumenter ble omtalt som FREDERICKFELDT, og i 1788 ble navnet Gardermoen offisielt antatt.

Avdelinger på Gardermoen

[rediger | rediger kilde]

Litt senere kom også DR 2, Opland Dragonregiment, eller Oplandske ridende Jegerkorps som det da het. De sistnevnte hadde tilhold i Oplandsleiren som lå omkring hovedkvarteret og hangar C, mens Akershus dragonregiment lå i Akershusleiren nede ved kinoen. I 1834 inntok Romerike lette infanterikorps plassen, og i 1860 kom også artilleriet med, da I. og 2. artilleribataljon begynte å holde sine øvelser på plassen. Intendanturkompaniet etablerte seg i Intendanturleiren som lå i området ved kinoen.

Gardermoens lystige liv

[rediger | rediger kilde]

På og omkring Gardermoen har det i generasjoner utfoldet seg en malerisk og ofte dramatisk virksomhet. Omkring midten av det 19. århundre var plassen midtpunkt for store manøvre, ledet av den norske og svenske kongen. Om kvelden var det sang og musikk. Lystigheten konsentrerte seg særlig om den delen av leiren som ble kalt «Østerrike» hvor det var mer enn ti brennevinssjapper.

Soldatene

[rediger | rediger kilde]

I årene før første verdenskrig lå det hver sommer mange tusen mann her, de fleste i telt. Soldatenes kosthold ble den gangen ordnet på en måte som virker fremmed for dagens militære. Ukerasjonen var for en soldat 5 kilo brød, 1,3 kilo ferskt flesk, et halvt kilo saltet flesk, et halvt kilo saltet kjøtt, l kilo erter, 200 gram sild og en liter brennevin (kanskje for å holde orden på magen). Alt dette fikk soldaten utlevert direkte, og han måtte tilberede maten selv etter beste evne.

Kronprins Gustav og Kong Haakon

[rediger | rediger kilde]

Blant minner som knytter seg til Gardermoen kan nevnes at kronprins Gustav, fra 1907 konge av Sverige, tjenestegjorde som rittmester der i 1880. Under en stor manøver i 1907, som omfattet 14 000 mann, besøkte kong Haakon for første gang Gardermoen.

Gardermoen som flyplass

[rediger | rediger kilde]
Gardermoen kontrolltårn fra utbyggingen ferdig i 1998

Første flyvning ble foretatt høsten 1912 da premierløytnant H. Dons fraktet flyet til Gardermoen og holdt oppvisning over området. Sommeren 1913 tok Jul Hansen sin nyoppbygde Duperdussin monoplane til Gardermoen, men flyvningen var ikke særlig vellykket. Jul Hansen måtte på sykehus med brukket arm og andre skader. Flyet var så sterkt skadd at det ikke kunne bygges opp igjen. Men premierløytnanten bygde opp et nytt fly. Det er i dag utstilt ved Forsvarets Flysamling 14. juni 1914 avla Roald Amundsen prøve til det første norske flysertifikat i Norge. Da Kjeller var for liten for prøvene, ble to Farman fløyet til Gardermoen. Det første med Sem-Jacobsen som fører og Amundsen som elev, det andre med rittmester Thaulow. Sem-Jacobsen skulle vise Amundsen hvordan prøvene skulle utføres. Like etter start i cirka 20–30 meters høyde registrerte flyverne at bakre høyde- og sideror hadde sluttet å virke. Sammenstøtet med bakken ble hardt, men ingen ble skadet. Amundsen klarte prøven med det andre Farmanflyet, som var fløyet opp for anledningen.

Mellomkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

I mellomkrigsårene ble Gardermoen brukt som øvingsplass. Det kan nevnes at den første Junkers Ju 52 landet her i 1934 eller -35.

Artilleriregiment nr. 2 (AR 2)

[rediger | rediger kilde]

Feltartilleriregiment nr. 2 (AR 2) flyttet sine verksteder og magasiner til nye bygninger som sto ferdige i 1924. Denne leiren ble kalt AR 2-leiren og besto av flere solide murbygninger bygget rundt en åpen firkant til høyre for vegen, like innenfor gamle hovedport

Felttoget i 1940

[rediger | rediger kilde]

Gardermoen var magasinplass og mobilseringsted for flere militære avdelinger ved krigsutbruddet. Flere av disse rakk å mobilisere før plassen ble evakuert 10. april. Ekserserplassen ble inntatt av tyske styrker den 13. april.

Luftwaffe overtar

[rediger | rediger kilde]
Britiske styrker på Gardermoen etter frigjøringen for å delta i alliert okkupasjon av landet.

I 1940 landet Luftwaffe, det tyske luftvåpnet på Gardermoen etter å ha bombet plassen. Det falt om lag 20 bomber og det ble treff på en del bygninger, samt vannledningen. Tyskerne overtok nå plassen og satte straks i gang arbeidet med planering og utbygging. Omkring 40 hus måtte vike plassen, blant annet Gardermoen skole. Foruten selve flyplassen bygget tyskerne jernbanen fra Hauerseter, og alle hangarene. Det ble bygget fire store og ti små hangarer. I tillegg kom kontrolltårn med brannstasjon og opsavdeling. Av den øvrige bebyggelse satte tyskerne bare opp et par hus og foretok noen utbedringer på andre. Tyskerne bygget begge flystripene med taxebaner i tillegg til rundbanen. Nord-sørbanen var 2 000 x 50 meter, mens østvestbanen var 2 000 x 80 meter. Banene sto vinkelrett på hverandre i det nordlige hjørnet.

Naturforhold

[rediger | rediger kilde]

Gardermoen består av en terrasse med store mengder sand og grus, skyllet ut av smeltevannselvene ved avslutningen av siste istid. Gardermoen-trinnet er det mest markerte ratrinnet på Romerike med store sandterrasser. Deretter kom Minnesund-trinnet som det siste før isen smeltet.

Sanden rommer landets største grunnvannsmagasin med tilførsel utelukkende fra nedbør. Grunnvannsmagasinet er et gammelt delta avsatt en breelv over 70 km2, og blir drenert av elvene Risa og Leira. Elven Leira har gravd seg ned i løsmassene som blant annet har et lag leire som stadig farger elvevannet og har gitt elven navn.[1] Under utbyggingen av den nye hovedflyplassen i 1990-årene forsøkte man å ta hensyn til at grunnvannet ikke skulle bli skadet.

Innen området er det også terreng som er foreslått fredet etter naturfredningsloven, blant annet en enestående samling av 24 grytehullsjøer dannet da isbreen trakk seg raskt tilbake fra Gardermoterrassen.

Gardermoen ligger vest for Gardermoen flyplass; 259 innbyggere (1998).

Flyplassen

[rediger | rediger kilde]
Oslo lufthavn, Gardermoen.

Oslo lufthavn ligger på grensen mellom kommunene Ullensaker og Nannestad. Området var opprinnelig en del av ekserserplassen for Hæren, første gang benyttet som flyplass av marineløytnant H.F. Dons, som landet der i 1912. Roald Amundsen foretok i 1914 sin første solotur med fly fra Gardermoen.

Tyskerne anla under den annen verdenskrig en større militær flyplass. Senere ble den bygd ut i flere trinn for både militært og sivilt bruk; store deler ble NATO-finansiert. Flyplassen ble 1992 vedtatt utbygd til hovedflyplass for Østlandet, og store investeringer ble gjort. Den nye hovedflyplassen ble offisielt åpnet 8. oktober 1998. Det er nå snakk om at det skal bygges en tredje terminal og rullebane.

Militære forhold

[rediger | rediger kilde]

Det ble opprettet som ekserserplass for kavaleriet i 1740, til 1940 Norges største ekserserplass. Flyvåpenet, som i dag heter Luftforsvaret, overtok området etter 2. verdenskrig og etablerte Gardermoen flystasjon. Etter vedtaket om utbygging av Gardermoen som ny hovedflyplass for Østlandet, avviklet Forsvaret sin virksomhet ved Gardermoen flystasjon og Sør-Gardermoen leir.

Ny flystasjon med standkvarter for Luftforsvarets 335 skvadron (transportfly) er bygd i hovedflyplassområdet. Intendanturregimentets virksomhet ble overflyttet til trenregimentet på Sessvollmoen. Kavaleriets virksomhet ble 1997 flyttet fra Trandum til den nye Rena leir i Åmot.

Første del er etter gården Garder i Ullensaker og betyr visstnok «gjerdene», dvs. de inngjerdede jordstykkene. Tradisjonell lokal uttale er «ga'aLmon» (L = tykk l).

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Videregående geologi. Stabekk: Vett & Viten. 1995. ISBN 8241200900. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]