Varangerhalvøya nasjonalpark
| Varangerhalvøya nasjonalpark Várnjárgga álbmotmeahcci Varenkinniemen kansalistaras | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Norge | ||
| Ligger i | Båtsfjord Nesseby Vadsø kommune Vardø | ||
| Område | Finnmark | ||
| Nærmeste bosetning | Båtsfjord, Nesseby, Vadsø, Vardø | ||
| Areal | 1 804 km² | ||
| Opprettet | 2006 | ||
 Varangerhalvøya nasjonalpark 70°20′00″N 29°38′00″Ø | |||
Varangerhalvøya nasjonalpark (nordsamisk: Várnjárgga álbmotmeahcci, kvensk: Varenkinniemen kansalistaras) er en norsk nasjonalpark som ligger i et arktisk høyfjellslandskap i Finnmark; på Varangerhalvøya mellom Syltefjorden og Varangerfjorden. Parken ble opprettet i 2006, for å «bevare et stort i det vesentlige urørt naturområde, tilnærmet fritt for tekniske inngrep, som sikrer biologisk mangfold med økosystemer, arter og bestander. I dette inngår blant annet å bevare den mest arktisk pregete del av Fastlands-Norge med spesielle landformer og avsetninger etter istida, et plante- og dyreliv med østlige og arktiske innslag, et kjerneområde for fjellrev og unike samiske kulturminner»[1] og den dekker et område på 1804 km².
Nasjonalparken ligger i kommunene Båtsfjord, Nesseby, Vadsø og Vardø; og den grenser opp til Persfjorden-Syltefjorden landskapsvernområde og Syltefjorddalen naturreservat.
Geografi, landskap, geologi[rediger | rediger kilde]
Nasjonalparken dekker det meste av halvøya, unntatt den bebygde delen langs kysten. En lav fjellrygg, med Skipskjølen (633 moh) som høyeste punkt, går gjennom området i øst-vestlig retning og utgjør vannskille.
Landskapet på Varangerhalvøya er gammelt i skandinavisk målestokk, og det er i stor grad formet før istidene. Innlandsisene fra de siste istidene lå fastfrosset over store deler av halvøya, og endret dermed i liten grad landskapet. De store blokkmarksområdene antas å være svært gamle, fra før siste istid. I tillegg til blokkmarken er spylerennene og ringformede steinformasjoner karakteristiske landskapselement.
Flora og fauna[rediger | rediger kilde]
Botanisk sett er området er møtested for arter fra det nordlige Arktis, det østlige Sibir og mer sørlige planter. De små løvskogene i området er blant de nordligste i verden. Kalkrikt fjell og jordsmonn nord i området gir frodige lommer med sjeldne arter. Den mest kjente planten er likevel den rasmarkstilknyttete og svevelignende altaihaukeskjegg Crepis multicaulis, som ble gjenfunnet inne i nasjonalparken i 2008. Den hadde da vært regnet som utdødd i Norge siden 1943.
Høisletten, som har et traurig udseende af graa stenurer, enkelte brune strøg og derimellem snepletter, gaar uden merkelig sænkning lige ud til den yderste kant, hvorfra der kun er en eneste, steil fjeldvæg lige ned til sjøen. Storheden, den forunderlige melankoli i denne scene er ikke mulig at skildre med ord. Denne hellige ensomhed, som i den nye verdensdel endu bor i urskogene, er hos os hentyet til det høie nordens fjeldstrækninger eller til disse fjerne strandbredder, som havet beskyller.
Verneforskriften sier at nasjonalparkens Sone A (i Nesseby) har «avgrenset et særlig viktig myr- og våtmarksområde med stor vitenskapelig betydning som referanseområde og med egenart i form av mange småvann og myrdammer. Området gir leveområder for en rik og variert fauna av våtmarksfugl, også trua arter. Området er svært viktig for sædgås og dverggås».
Halvøya ser ut til å være blant de viktigste leveområdene i landet for fjellrev. Fjelljoen er valgt som logodyr for nasjonalparken.
Kulturminner[rediger | rediger kilde]
Det finnes viktige samiske helligdommer, offerplasser, en rekke fangstanlegg for villreinfangst og andre spor som kjøttgjemmer, teltringer mv. De eldste kulturminnene er datert til før år 4500 f.Kr.
Mest bemerkelsesverdige er de store fangstanleggene med ledegjerder i stein over flere kilometer som ligger langt inne på halvøya. Anleggene ender i en stor steinring rundt en lokal høyde, plassert slik at reinen ikke kunne se gjerdet på motsatt side når den sprang langs gjerdet. Disse store gjerdeanleggene antas å være yngre enn de mer tradisjonelle fangstgropsystemene som ligger nærmere kysten. En teori er at de store fangstanleggene ble bygd da villreinen ble mindre vanlig omkring 1500-tallet, dvs. at de er av forholdsvis ny dato. Anleggene er synlige på ortofoto for den som vet hvor man skal se.
Forvaltning og bruk av området[rediger | rediger kilde]
Ivaretakelse av naturgrunnlaget innenfor nasjonalparken er viktig for samisk kultur og næringsutnyttelse. Området skal, ifølge verneforskriften, kunne brukes til reindrift.
Nasjonalparken er godt egnet for friluftsliv både sommer og vinter, også med sykkel. Terrenget er lettgått over store områder. Avstandene er likevel store og elvene kan være vanskelige å krysse. Området er populært blant fritidsfiskere, og det kan være trengsel ved de beste fiskestedene.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- Fotnoter
- ^ Lovdata.no: Verneforskriften
- ^ Sitatet er hentet fra Reise i Øst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen, i Aarene 1827 og 1828; gjengitt i brosjyren om nasjonalparken.
- Litteratur
- Soldal, Oddvar. «Forheksa landskap, – ikkje raude T-ar i Varanger» I: Fjell og vidde; nr 4, 2005
- Anna Siedlecka, David Roberts og Lars Olsen. Geologi på Varangerhalvøya : en oversikt med ekskursjonsforslag. Norges geologiske undersøkelse, 1998. (Gråsteinen ; 3).
- Erling Sundve. Varangerhalvøya. Fritt forlag Finnmark, 1990 ISBN 82-90641-06-0
- Leif Ryvarden. «Varangerhalvøya». Norges nasjonalparker. Cappelen Damm, 2011. Side 348-355. ISBN 9788202364724
- Leif Ryvarden. Seiland og Varangerhalvøya. Gyldendal, 2009. ISBN 9788205391482
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (no) Varangerhalvøya nasjonalpark på Miljødirektoratets temasider om nasjonalparkene
- (no) Varangerhalvøya nasjonalpark i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
- Fylkesmannen i Finnmark: Varangerhalvøya nasjonalpark - oversikt
