Skiensvassdraget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Skiensvassdraget
Skiensvassdraget
Under bruene i Porsgrunn har Skiensvassdraget sitt utløp til havet i Frierfjorden.
Land Norge Norge
Fylke Telemark
Lengde 252 km 
Nedbørfelt 10 772 km² [1]
Middelvannføring 263 /s 
Munning Frierfjorden ved Skien
Kartet viser viktige vannskiller i Europa. Høyere ordens vannskiller (mellom ulike bihav til Atlanteren) er vist i rødt; lavere ordens vannskiller (mellom ulike elver som drenerer til samme bihav) i grått. De respektive tilsigsfeltene er vist i lysegrått. (I hvite områder er elvene og tilsigsfeltene for små for kartets målestokk.)

Skiensvassdraget (også kalt Telemarksvassdraget[2]) drenerer omkring to tredeler av Telemark før det munner ut i Frierfjorden ved Porsgrunn. Vassdraget drenerer også deler av Hardangervidda og deler av nedbørsfeltet ligger i Hordaland og Buskerud fylker.[3] Nedbørsfeltets ytterpunkter er 180 km fra nordvest til Frierfjorden med en største bredde på 90 km. Vassdraget er det tredje største i Sør-Norge, bare Drammensvassdraget og Glommavassdraget er større.[4] Målt langs den østlige hovedgrenen (fra Kvenna på Hardangervidda) er største lengde 252 km, noe som utgjør et gjennomsnittlig fall på 0,4 %.[5] Nedbørsfeltet grenser til Numedalslågens felt i nord, Farriselva, Arendalsvassdraget og Kragerøvassdraget i sør, og Tysso i vest. Omkring 25 % av nedbørsfeltet er dekket av skog. I vassdraget inngår et stort antall innsjøer, omkring 60 innsjøer er over 1 km2 og innsjøene utgjør omkring 5 % av nedbørsfeltets samlede areal.[4]

Vassdraget består hovedsakelig av tre hovedgrener som samler seg i Norsjø ovenfor Skien (Store norske leksikon omtaler den vestlige og østlige delen som hovedgrener, mens Bø/Seljord omtales som en mindre gren[5]):

Skiensvassdraget er sterkt regulert for kraftproduksjon, og store deler er kanalisert. Det var det siste vassdraget i Norge hvor det ble drevet tømmerfløting.[trenger referanse] Tømmer ble fløtt i flåter, trukket av slepebåter, og ført gjennom kanalene ned til Skien. Gjennom Bandak-Norsjøkanalen (ferdig 1892) foregikk fløting frem til slutten av 1970-tallet. Fra Heddalsvannet, ned Sauarelva, over Norsjø og ned Norsjø-Skienkanalen (ferdig 1861) til Skien foregikk fløtingen lengre. Med nedleggelsen av Norske Skog Union i 2006 opphørte imidlertid all kommersiell tømmerfløting i Norge.

Særpreget for Skiensvassdraget er liten høydeforskjell mellom innsjøene langt inne i landet og utløpet, mens det er stor høydeforskjell mellom disse lave innsjøene og fjellviddene rundt. Flere av elvene har over noen strekninger stort fall til dels som høye fosser fra fjellplatåene. Dette gir gode forhold for vannkraftutbygging.[2] Den 100 km lange elvestrekningen mellom Dalen ved Bandak og Skien har en høydeforskjell på 70 m. Historisk hadde vassdraget større betydning for samferdselen enn noe annet vassdrag i Norge.[4] Etter Glomma er dette det vassdraget med størst kraftproduksjon i Norge med litt over 5 % av landets produksjon. Vassdraget er også det mest kanaliserte.[5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Elver med størst nedbørfelt». NVE. 1. april 2009. Besøkt 3. juni 2015. 
  2. ^ a b c d Dons, Johannes (1975). «Telemarks geologi - fylket som har alt». Telemark (Oslo: Gyldendal). ISBN 8205068445. 
  3. ^ a b c «NVE Atlas (elvenett)». NVE. Besøkt 21. juni 2016. 
  4. ^ a b c d e Sætren, G. (1907). Beskrivelse af Skiens vassdrag. Kristiania: Vassdragsdirektøren. 
  5. ^ a b c d «Skiensvassdraget – Store norske leksikon». Store norske leksikon. Besøkt 21. juni 2016. 
  6. ^ «Vinjeåi/Vest-Vassdraget/Skiensvassdraget». Norsk Villreinsenter. Besøkt 21. juni 2016. 
  7. ^ Industridepartementet (1975). NOU 1975:3. Bandak-Norsjø- og Norsjø-Skienskanalen. Delutredning - om dam ved Hogga for regulering av Vestvannene. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200701891.