Stortingsvalg 1945–

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Stortingsvalg)
Hopp til: navigasjon, søk
Coat of arms of Norway.svg
Norges politiske system



Stortingsvalg 1945– er en oversikt over alle valg til det norske Stortinget etter andre verdenskrig. Slike valg avholdes hvert fjerde år, hvor det siste valget ble avholdt 11. september 2017. Neste valg vil bli avholdt i 2021.[1]

Arbeiderpartiet har vært største parti i alle stortingsvalg i etterkrigstiden, og frem til 1961 hadde partiet også rent flertall i Stortinget. Einar Gerhardsen var den ledende Ap-politikeren i denne perioden, og var leder i Arbeiderpartiet i 20 år og Norges statsminister i 17 år.

John Lyngs regjering høsten 1963 var de borgerliges første forsøk på å danne en koalisjonsregjering, og på tross av at den kun varte kort tid banet den vei for Per Bortens regjering i 1965–1971. I tiåret som fulgte hadde Norge igjen Arbeiderparti-regjeringer, med unntak av året Lars Korvalds regjering satt etter at Trygve Brattelis første regjering gikk av etter nederlaget i EF-avstemningen i 1972. Arbeiderpartiet hadde imidlertid ikke lenger flertall i Stortinget, og Trygve Brattelis andre regjering, Odvar Nordlis regjering og Gro Harlem Brundtlands første regjering var alle mindretallsregjeringer.

Ved stortingsvalget 1981 fikk Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet flertall, og Kåre Willochs regjering satt frem til 1986 da Fremskrittspartiet sammen med venstresiden felte Willoch. I tiåret som fulgte hadde Norge igjen mindretallsregjeringer fra Arbeiderpartiet (med unntak av et kort mellomspill med Jan P. Syses regjering 1989–1990). Gro Harlem Brundtland (Ap) var den dominerende politiske figuren i Norge i denne perioden.

Etter stortingsvalget 1997 gikk Thorbjørn Jaglands regjering av etter det berømte 36,9-ultimatumet, og Jagland ble erstattet av Kjell Magne Bondevik (KrF). Bondeviks sentrumsregjering hadde imidlertid liten støtte i Stortinget, og i 2000 tok Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet over regjeringskontorene.

Jens Stoltenbergs første regjering måtte gå etter valget i 2001, og de neste fire årene var Bondevik tilbake med en Høyre-, KrF-, og Venstreregjering. I Stortingsvalget 2005 ble det imidlertid rød-grønt flertall, og Stoltenberg kunne igjen bli statsminister. Den rød-grønne regjeringen fikk fornyet mandat ved Stortingsvalget 2009, og hadde et flertall bak seg på Stortinget også i den perioden.

I valget i 2013 fikk Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre 96 mandater på Stortinget, mot de rødgrønne partienes (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne) 73 mandater. Erna Solberg kunne dermed danne en Høyre-Frp-regjering, med støtte fra Venstre og KrF i Stortinget. Stortingsvalget 2017 ga de fire borgerlige partiene et fornyet parlamentarisk flertall på 88 mandater, mot den rødgrønne blokkens 81 mandater (Ap, Sp, SV, MDG og Rødt).

Stortingsvalg[rediger | rediger kilde]

Partienes oppslutning ved stortingsvalgene i perioden 1945-2009

2013[rediger | rediger kilde]

Valget fant sted mandag 9. september 2013, men valglokalene var åpne i mange kommuner også søndag den 8. Valgresultatet innebar at den sittende rødgrønne regjeringskoalisjonen ikke fikk fornyet sitt parlamentariske flertallsgrunnlag, da det var et konservativt-sentrum flertall som etter forhandlinger mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti resulterte i en topartikoalisjon bestående av Høyre og Fremskrittspartiet med Kristelig Folkeparti og Venstre som støttepartier i Stortinget som følge av en samarbeidsavtale.

Arbeiderpartiet var største enkeltparti med sine 30,8 % etterfulgt av Høyre med 26,8 % og Frp med 16,3 %. H og Frp hadde flertall sammen med KrF og V som fikk respektive 5,6 og 5,2 prosent. Miljøpartiet De Grønne fikk sitt første mandat noen gang til Stortinget.

Partier[2][3] Stemmer Mandater Mandatfordeling stortingsvalget 2013.svg
# % ± pp # ±
Arbeiderpartiet 874 769 30,8 -4,5 Red Arrow Down.svg 55 -9 Red Arrow Down.svg
  Høyre 760 232 26,8 +9,6 Green Arrow Up Darker.svg 48 +18 Green Arrow Up Darker.svg
  Fremskrittspartiet 463 560 16,3 -6,6 Red Arrow Down.svg 29 -12 Red Arrow Down.svg
  Kristelig Folkeparti 158 475 5,6 0,0 Straight Line Steady.svg 10 0 Straight Line Steady.svg
  Senterpartiet 155 357 5,5 -0,7 Red Arrow Down.svg 10 -1 Red Arrow Down.svg
  Venstre 148 275 5,2 +1,4 Green Arrow Up Darker.svg 9 +7 Green Arrow Up Darker.svg
  Sosialistisk Venstreparti 116 021 4,1 -2,1 Red Arrow Down.svg 7 -4 Red Arrow Down.svg
  Miljøpartiet De Grønne 79 152 2,8 +2,4 Green Arrow Up Darker.svg 1 +1 Green Arrow Up Darker.svg

2009[rediger | rediger kilde]

Valget fant sted mandag 14. september. Valgresultatet innebar at den sittende rødgrønne regjeringskoalisjonen (Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet) fikk fornyet sitt parlamentariske flertallsgrunnlag, noe som gjorde at Jens Stoltenbergs andre regjering kunne fortsette.

Fremskrittspartiet fortsatte som største parti på borgerlig side med 22,9 % av stemmene og 41 mandater. Høyre hadde en klar fremgang etter det dårlige 2005-valget, og ble tredje størst med 30 mandater. Valgets store taper ble Venstre, som med 3,9 % falt under sperregrensen og mistet åtte av ti mandater.

Parti Stemmer +/- Prosent +/- Mandater +/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 2009
Det norske Arbeiderparti 3&505&949049&949 049 3&504&86593&86 593 35,4 2,7 64 3
Fremskrittspartiet 3&505&614717&614 717 3&504&32821&32 821 22,9 0,9 41 3
Høyre 3&505&462458&462 458 3&504&90510&90 510 17,2 3,1 30 7
Sosialistisk Venstreparti 3&505&166361&166 361 1&496&333900&−66 610 6,2 -2,6 11 -4
Kristelig Folkeparti 3&505&148748&148 748 1&496&698630&−30 137 5,5 -1,2 10 -1
Senterpartiet 3&505&165006&165 006 1&497&394300&−6 057 6,2 -0,3 11 0
Venstre 3&505&104144&104 144 1&496&480310&−51 969 3,9 -2,0 2 -8
Rødt 3&504&36219&36 219 3&503&3864&3 864 1,4 0,1 0 0
Kystpartiet 3&503&5341&5 341 1&496&833930&−16 607 0,2 -0,6 0 0
Andre lister 3&504&30860&30 860 3&503&2232&2 232 1,1 0,1 0 0
Totalt 3&506&2682903&2 682 903 3&504&44640&44 640 76,4 -1,0 169 0

2005[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalget 2005 ble avholdt den 12. september. Det var to klare regjeringsalternativer før valget: Den sittende regjeringen bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, med Kjell Magne Bondevik (KrF) som statsministerkandidat og det rød-grønne regjeringsalternativet, bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Dette alternativet hadde Jens Stoltenberg (Ap) som sin statsministerkandidat.

Arbeiderpartiet ble største parti med 32,7 % av stemmene. Rødgrønn side fikk totalt 87 mandater og dermed flertall. Dette førte til at Kjell Magne Bondeviks andre regjering gikk av og ble erstattet av Jens Stoltenbergs andre regjering. Stoltenberg-regjeringen ble sittende i hele stortingsperioden.

Største parti på borgerlig side ble Fremskrittspartiet med 22,1 % av stemmene. Lars Sponheims Venstre gjorde også et godt valg, med 5,9 % og 10 mandater.

Parti Stemmer +/- Prosent +/- Mandater +/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 2005
Det norske Arbeiderparti 3&505&862456&862 456 3&505&249824&249 824 32,7 8,4 61 18
Fremskrittspartiet 3&505&581896&581 896 3&505&212660&212 660 22,1 7,5 38 12
Høyre 3&505&371948&371 948 1&495&837096&−162 904 14,1 -7,1 23 -15
Sosialistisk Venstreparti 3&505&232971&232 971 1&496&165740&−83 426 8,8 -3,7 15 -8
Kristelig Folkeparti 3&505&178885&178 885 1&495&866046&−133 954 6,8 -5,6 11 -11
Senterpartiet 3&505&171063&171 063 3&504&30776&30 776 6,5 0,9 11 1
Venstre 3&505&156113&156 113 3&504&57627&57 627 5,9 2,0 10 8
Rød Valgallianse 3&504&32355&32 355 3&503&2340&2 340 1,2 0,0 0 0
Kystpartiet 3&504&21948&21 948 1&496&779380&−22 062 0,8 -0,9 0 -1
Andre lister 3&504&28628&28 628 1&496&655620&−34 438 1,0 -1,5 0 0
Totalt 3&506&2638263&2 638 263 3&505&116443&116 443 77,4 1,9 169 4

2001[rediger | rediger kilde]

Valget ble avholdt den 10. september 2001. Det skulle vise seg å bli et katastrofevalg for Arbeiderpartiet, som gjorde sitt dårligste valg gjennom tidene med 24,3 % av stemmene og 43 mandater. Valgets klare vinner var Høyre, som var oppe på 38 mandater og igjen var landets klart nest største parti. Sosialistisk Venstreparti gjorde også et meget godt valg, og doblet oppslutningen sin til 12,5 %.

Stoltenberg måtte gå av som statsminister etter valget, og Kjell Magne Bondevik (KrF) kom tilbake som statsminister for en mindretallsregjering. Kjell Magne Bondeviks andre regjering var en koalisjonsregjering mellom KrF, Høyre og Venstre, og satt i hele stortingsperioden.

Parti Stemmer +/- Prosent +/- Mandater +/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 2001
Det norske Arbeiderparti 3&505&612632&612 632 1&495&708270&−291 730 24,3 -10,7 43 -22
Høyre 3&505&534852&534 852 3&505&164411&164 411 21,2 6,9 38 15
Fremskrittspartiet 3&505&369236&369 236 1&496&738600&−26 140 14,6 -0,7 26 1
Sosialistisk Venstreparti 3&505&316397&316 397 3&505&161090&161 090 12,5 6,5 23 14
Kristelig Folkeparti 3&505&312839&312 839 1&496&597570&−40 243 12,4 -1,3 22 -3
Senterpartiet 3&505&140287&140 287 1&496&354630&−64 537 5,6 -2,3 10 -1
Venstre 3&504&98486&98 486 1&496&834090&−16 591 3,9 -0,6 2 -4
Kystpartiet 3&504&44010&44 010 3&504&44010&44 010 1,7 1,7 1 1[c 1]
Rød Valgallianse 3&504&30015&30 015 1&496&867630&−13 237 1,2 -0,5 0 0
Tverrpolitisk Folkevalgte 3&503&1052&1 052 1&497&185700&−8 143 0,0 -0,4 0 -1[c 1]
Andre lister 3&504&62014&62 014 3&504&28769&28 769 2,5 1,3 0 0
Totalt 3&506&2521820&2 521 820 1&496&376590&−62 341 75,5 -2,8 165 0
  1. ^ a b Steinar Bastesen ble valgt inn i 1997 under Tverrpolitisk Folkevalgte, men dette vises ikke på statistikken da han stiftet og ble valgt inn under Kystpartiet i 2001.

1997[rediger | rediger kilde]

Valget ble avholdt 15. september 1997.

Arbeiderpartiet gjorde et relativt godt valg med 35 % av stemmene, og ble største parti. Statsminister Thorbjørn Jagland hadde imidlertid gått ut før valget og sagt at han ville gå av dersom Ap ikke økte tilslutningen i forhold til forrige valg – noe som i praksis betydde at Jagland krevde 36,9 % av stemmene. Arbeiderpartiet mislyktes med å nå dette målet, noe som gjorde at Jagland gikk av.

Jaglands avgang åpnet for KrFs Kjell Magne Bondevik som statsminister. KrF hadde under Bondevik og Valgerd Svarstad Hauglands ledelse gjort et godt valg og fikk 25 mandater, og hadde før valget lansert det såkalte sentrumsalternativet sammen med Senterpartiet og Venstre. Sp hadde stor tilbakegang etter det uvanlig gode valget i 1993, men da Venstre kom over sperregrensen fikk de tre partiene tilsammen 42 mandater. Dette var langt mindre enn Aps 65 mandater, men var likevel nok til at Bondevik fikk dannet en sentrumsregjering. Kjell Magne Bondeviks første regjering satt frem til 2000, da den falt på et kabinettspørsmål om rensing av gasskraftverk. Bondevik ble erstattet av Jens Stoltenberg, og Jens Stoltenbergs første regjering ble sittende ut perioden.

Parti Stemmer +/- Prosent +/- Mandater +/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1997
Det norske Arbeiderparti 3&505&904362&904 362 1&497&563800&−4 362 35,0 -1,9 65 -2
Fremskrittspartiet 3&505&395376&395 376 3&505&240879&240 879 15,3 9,0 25 15
Kristelig Folkeparti 3&505&353082&353 082 3&505&159197&159 197 13,7 5,8 25 12
Høyre 3&505&370441&370 441 1&496&510680&−48 932 14,3 -2,7 23 -5
Senterpartiet 3&505&204824&204 824 1&495&792637&−207 363 7,9 -8,8 11 -21
Sosialistisk Venstreparti 3&505&155307&155 307 1&496&606740&−39 326 6,0 -1,9 9 -4
Venstre 3&505&115077&115 077 3&504&26092&26 092 4,5 0,9 6 5
Tverrpolitisk Folkevalgte 3&503&9195&9 195 3&503&9195&9 195 0,4 0,4 1 1
Rød Valgallianse 3&504&43252&43 252 3&504&16892&16 892 1,7 0,6 0 -1
Andre lister 3&504&33245&33 245 1&496&699400&−30 060 1,2 -1,3 0 0
Totalt 3&506&2584161&2 584 161 3&505&122212&122 212 78,3 2,5 165 0

1993[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalget 1993 ble avholdt 13. september 1993. Arbeiderpartiet ble det største partiet, og Ap-regjeringen fortsatte med Gro Harlem Brundtland som statsminister. I løpet av perioden gikk Brundtland av som statsminister, og ble erstattet av Thorbjørn Jagland. Thorbjørn Jaglands regjering satt fra 25. oktober 1996 og ut perioden.

EU-spørsmålet hadde dominert stort i valgkampen. Mange nei-velgere hadde gått til Anne Enger Lahnstein og Senterpartiet, som med 32 mandater gikk forbi Høyre og ble Norges nest største parti. Fremskrittspartiet fikk 10 mandater i valget, men våren 1994 brøt først Oscar Hillgaar og senere tre representanter til med stortingsgruppen etter «Dolkesjø»-landsmøtet.

Etter to stortingsperioder uten representasjon kom Venstre inn på Stortinget igjen med Lars Sponheim fra Hordaland.

1993-valget førte også med seg at partiet Rød Valgallianse fikk sitt første (og siste) stortingsmandat med Erling Folkvord fra Oslo.

Parti Stemmer +/- Prosent +/- Mandater +/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1993
Det norske Arbeiderparti 3&505&908724&908 724 3&503&1331&1 331 36,9 2,6 67 4
Senterpartiet 3&505&412187&412 187 3&505&240918&240 918 16,7 10,2 32 21
Høyre 3&505&419373&419 373 1&495&830691&−169 309 17 -5,2 28 -9
Sosialistisk Venstreparti 3&505&194633&194 633 1&496&278510&−72 149 7,9 -2,2 13 -4
Kristelig Folkeparti 3&505&193885&193 885 1&496&690330&−30 967 7,9 -0,6 13 -1
Fremskrittspartiet 3&505&154497&154 497 1&495&809312&−190 688 6,3 -6,7 10 -12
Venstre 3&504&88985&88 985 3&503&4245&4 245 3,6 0,4 1 1
Rød Valgallianse 3&504&26360&26 360 3&504&22126&22 126[e 1] 1,1 0,3[e 1] 1 1[e 1]
Andre lister 3&504&63305&63 305 3&504&26743&26 743 2,5 1,1 0 -1[e 2]
Totalt 3&506&2461949&2 461 949 1&495&814345&−185 655 75,8 -7,4 165 0
  1. ^ a b c Rød Valgallianse stilte i 1989 på felleslisten Fylkeslistene for miljø og solidaritet sammen med Norges Kommunistiske Parti. Endringstallene er sammenliknet med denne listen.
  2. ^ Framtid for Finnmark «Aune-lista» hadde et mandat, men stilte ikke til gjenvalg.

1989[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalget 1989 ble avholdt den 11. september, og var det første valget med utjevningsmandater. Antallet stortingsrepresentanter gikk dermed opp fra 157 til 165.

Valget førte til borgerlig flertall, og Gro Harlem Brundtlands andre regjering ble dermed erstattet av Jan P. Syses regjering. Syse-regjeringen ble imidlertid kortvarig, da Senterpartiet trakk seg høsten 1990 som en følge av uenighet om EU-politikken. Brundtland kom da tilbake i posisjon, og Gro Harlem Brundtlands tredje regjering satt fra 3. november 1990 og ut perioden.

Valgets store vinner ble Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet, som gikk frem fra 2 til 22 mandater. Også Erik Solheims SV gjorde det bra, med en fremgang på 11 mandater. Listen Framtid for Finnmark (populært kalt «Aune-lista» etter førstekandidat Anders Aune) kom også inn med ett mandat etter å ha fått 21,5 % av stemmene i Finnmark.

Parti Stemmer +/- Prosent +/- Mandater +/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1989
Det norske Arbeiderparti 3&505&907393&907 393 1&495&845681&−154 319 34,3 -6,5 63 -8
Høyre 3&505&588682&588 682 1&495&797145&−202 855 22,2 -8,2 37 -13
Fremskrittspartiet 3&505&345185&345 185 3&505&248388&248 388 13,0 9,3 22 20
Sosialistisk Venstreparti 3&505&266782&266 782 3&505&124832&124 832 10,1 4,6 17 11
Kristelig Folkeparti 3&505&224852&224 852 3&503&9883&9 883 8,4 0,2 14 -2
Senterpartiet 3&505&171269&171 269 1&498&499000&−501 6,4 -0,1 11 -1
Framtid for Finnmark 3&503&8817&8 817 3&503&8817&8 817 0,3 0,3 1 1
Venstre 3&504&84740&84 740 3&503&3538&3 538 3,2 0,1
Andre 3&504&49884&49 884 1&497&857100&−1 429 1,9 1,6
Totalt 3&506&2647604&2 647 604 3&504&45787&45 787 83,2 -0,8 165 8

1985[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalget 1985 ble avholdt 9. september 1985.

Valget gjorde at Kåre Willochs Høyre-, KrF-, og Sp-koalisjon fortsatte. Kåre Willochs regjering hadde imidlertid mistet flertallet i Stortinget, og Carl I. Hagens Frp med sine to mandater var nå kommet på vippen.

Våren 1986 ble regjeringen felt av Arbeiderpartiet, SV og Frp på et kabinettspørsmål om å øke bensinavgiften. Dette førte til at Gro Harlem Brundtland kom tilbake i statsministerstolen, og Gro Harlem Brundtlands andre regjering ble sittende ut perioden.

Parti Stemmer +/- Prosent +/- Mandater +/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1985
Det norske Arbeiderparti 3&506&1061712&1 061 712 3&505&136625&136 625 40,8 3,6 71 5
Høyre 3&505&791537&791 537 1&497&896400&−1 036 30,4 -1,3 50 -3
Kristelig Folkeparti 3&505&214969&214 969 1&496&812580&−18 742 8,3 -1,1 16 1
Senterpartiet 3&505&171770&171 770 3&503&7297&7 297 6,6 -0,1 12 1
Sosialistisk Venstreparti 3&505&141950&141 950 3&504&16597&16 597 5,5 0,6 6 2
Fremskrittspartiet 3&504&96797&96 797 1&496&836620&−16 338 3,7 -0,8 2 -2
Venstre 3&504&81202&81 202 1&496&838590&−16 141 3,1 -0,8 0 -2
Andre lister 3&504&41880&41 880 1&497&847900&−1 521 1,7 0,0 0 0
Totalt 3&506&2601817&2 601 817 3&505&106741&106 741 84,0 2 157 2

1981[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalget 1981 ble avholdt den 14. september. På grunn av feil ved gjennomføringen av valget 14. september ble det imidlertid holdt omvalg i Buskerud og Troms den 7. desember.

Valgkampen hadde blitt dominert av kampen mellom statsminister Gro Harlem Brundtland og Høyres Kåre Willoch. I det som senere ble kalt «Høyrebølgen» vant Høyre og de andre borgerlige partiene flertall i Stortinget, og Gro Harlem Brundtlands første regjering ble erstattet av Kåre Willochs regjering. Willoch-regjeringen var opprinnelig en ren Høyreregjering, men ble sommeren 1983 utvidet til også å omfatte Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Willoch-regjeringen ble sittende hele perioden.

Fremskrittspartiet kom igjen tilbake på Stortinget etter å ha falt ut i forrige periode, og fikk med 4,5 % av stemmene fire mandater.

Parti Stemmer +/- Prosent +/- Mandater +/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1981
Det norske Arbeiderparti 3&505&925087&925 087 1&496&526530&−47 347 37,2 -5,1 66 -10
Høyre 3&505&792573&792 573 3&505&222734&222 734 31,7 6,9 53 12
Kristelig Folkeparti 3&505&233711&233 711 1&496&481420&−51 858 9,4 -3,0 15 -7
Senterpartiet 3&505&164473&164 473 1&496&671750&−32 825 6,7 -1,9 11 -1
Sosialistisk Venstreparti 3&505&125353&125 353 3&504&29105&29 105 4,9 0,7 4 2
Fremskrittspartiet 3&505&113135&113 135 3&504&69784&69 784 4,5 2,6 4 4
Venstre 3&504&97343&97 343 3&504&22674&22 674 3,9 0,7 2 0
Andre lister 3&504&43401&43 401 1&496&816990&−18 301 1,7 -0,9 0 0
Totalt 3&506&2495076&2 495 076 3&505&193966&193 966 82,0 -0,9 155 0

1977[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalget 1977 ble avholdt den 12. september. Valget ble svært tett, og utover valgnatten svingte resultatet fra time til time. Det så lenge ut til at de borgerlige skulle få flertall, men fintellingen i Nordland gjorde at Hanna Kvanmo (SV) tok et mandat fra Høyre. Dette sikret et knapt flertall for venstresiden i Stortinget, og Odvar Nordlis regjering kunne fortsette. I februar 1981 ble Nordli erstattet som statsminister av Gro Harlem Brundtland, og Gro Harlem Brundtlands første regjering satt ut perioden.

Arbeiderpartiet ble Stortingets største parti med 42,3 % av stemmene og 76 mandater. Høyre ble nest størst, med 24,5 % og 41 mandater. Taperne ble Fremskrittspartiet, som falt ut av Stortinget, og Sosialistisk Venstreparti, som gikk ned fra 16 mandater i 1973 (da som Sosialistisk Valgforbund) til to i 1977.

Parti Stemmer +/- Prosent +/- Mandater +/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1977
Det norske Arbeiderparti 3&505&972434&972 434 3&505&212935&212 935 42,3 7,0 76 14
Høyre 3&505&563783&563 783 3&505&193413&193 413 24,5 7,3 41 12
Kristelig Folkeparti 3&505&224355&224 355 1&496&688990&−31 101 9,8 -2,1 22 2
Senterpartiet 3&505&184087&184 087 3&504&37775&37 775 8,0 1,2 12 -9
Sosialistisk Venstreparti 3&504&96248&96 248 1&495&854397&−145 603 4,2 -7,1[i 1] 2 -14
Venstre 3&504&54243&54 243 3&503&4575&4 575 2,4 0,1 2 0
Fremskrittspartiet 3&504&43351&43 351 1&496&355670&−64 433 1,9 -3,1 0 -4
Det Nye Folkepartiet 3&504&22524&22 524 1&496&486700&−51 330 1,0 -2,5 0 -1
Norges Kommunistiske Parti 3&503&8448&8 448 0,4 0,4[i 1]
Rød Valgallianse 3&504&14515&14 515 3&503&5155&5 155 0,6 0,2
Borgerlige felleslister 3&505&111412&111 412 1&496&833210&−16 679 4,8 -1,1
Andre 3&503&5710&5 710 1&497&575100&−4 249 0,3 -0,2
Totalt 3&506&2301110&2 301 110 3&505&148906&148 906 82,9 2,7 155 0
  1. ^ a b NKP og SV stilte som en del av Sosialistisk Valgforbund i 1973

1973[rediger | rediger kilde]

Valget i 1973 ble avholdt søndag 9. og mandag 10. september. Stortinget var blitt utvidet til 155 representanter før valget, og av de fem nye plassene gikk to til Oslo og tre til Akershus.

Arbeiderpartiet ble landets største parti med 35,3 % av stemmene og 62 mandater. Valgresultatet ble likevel en skuffelse i forhold til fire år før, og partiet mistet 12 mandater. Nykommeren Sosialistisk Valgforbund gjorde et brakvalg med 16 mandater, og tok mange stemmer fra venstresiden i Ap.

Venstre var blitt splittet i forbindelse med EF-kampen året i forveien, og mistet 11 av 13 mandater. Utbryterne i Det Nye Folkepartiet fikk imidlertid bare ett mandat i Ole Myrvoll fra Hordaland.

Valget førte til regjeringsskifte, og Trygve Brattelis andre regjering tok over etter Lars Korvalds regjering. Bratteli ledet en ren Ap-mindretallsregjering, som satt frem til januar 1976 da partikollega Odvar Nordli overtok som statsminister. Odvar Nordlis regjering ble sittende ut perioden.

Valget i 1973 førte også med seg et nytt partis inntog i norsk politikk, da protestpartiet Anders Langes Parti (det senere Fremskrittspartiet) fikk fire mandater. Partiet sprakk imidlertid allerede ved partileder Anders Langes bortgang i 1974, da Carl I. Hagen gikk ut av stortingsgruppen og stiftet Reformpartiet.

Parti Stemmer +/- Prosent +/- Mandater +/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1973
Det norske Arbeiderparti 3&505&759499&759 499 1&495&755151&−244 849 35,3 -11,2 62 -12
Høyre 3&505&370370&370 370 3&505&367167&367 167 17,2 -1,6 29 0
Senterpartiet 3&505&146312&146 312 1&496&521840&−47 816 6,8 -2,2 21 1
Kristelig Folkeparti 3&505&255456&255 456 1&495&849247&−150 753 11,9 4,0 20 6
Sosialistisk Valgforbund 3&505&241851&241 851 3&505&168567&168 567 11,2 7,8 16 16
Anders Langes Parti 3&505&107784&107 784 3&505&107784&107 784 5,0 5,0 4 4
Venstre 3&504&49668&49 668 1&495&847115&−152 885 2,3 -7,1 2 -11
Det Nye Folkepartiet 3&504&73854&73 854 3&504&73854&73 854 3,4 3,4 1 1
Rød Valgallianse 3&503&9360&9 360 3&503&9360&9 360 0,4 0,4
Borgerlige felleslister 3&505&128091&128 091 3&504&45018&45 018 6,0 2,1
Andre 3&503&9959&9 959 3&503&8865&8 865 0,4 -4,6
Totalt 3&506&2152204&2 152 204 1&497&349200&−6 508 80,2 -3,6 155 5

1969[rediger | rediger kilde]

Valget ble avholdt 7. og 8. september 1969. Stemmerettsalderen hadde i 1967 blitt redusert til 20 år, valget ble svært jevnt mellom blokkene; med 74 mandater til Arbeiderpartiet og 76 mandater til de borgerlige. For å unngå en mulig mandatlikhet ble Stortinget i forkant av valget i 1973 utvidet med fem mandater.

Per Bortens regjering (bestående av Sp, Høyre, Venstre og KrF) fortsatte etter valget. Uenigheter omkring EF-spørsmålet gjorde imidlertid at regjeringen gikk i oppløsning, med den såkalte Lekkasjesaken som tungen på vektskålen.

Bortens avgang gav Arbeiderpartiet muligheten til igjen å danne regjering. Trygve Bratteli dannet en ren Ap-mindretallsregjering, og Trygve Brattelis første regjering satt frem til 1972 da den gikk av etter å ha tapt folkeavstemningen om EF-medlemskap. Bratteli ble erstattet av Lars Korvald (KrF), som ledet en koalisjonsregjering bestående av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.

Parti Stemmer +/- Prosent +/- Mandater +/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1969
Det norske Arbeiderparti 3&506&1004348&1 004 348 3&505&121028&121 028 46,5 3,4 74 6
Høyre 3&505&406209&406 209 1&497&59700&−9 403 18,8 -1,5 29 -2
Senterpartiet 3&505&194128&194 128 3&503&2426&2 426 9,0 -0,4 20 2
Kristelig Folkeparti 3&505&169303&169 303 3&503&8972&8 972 7,8 0,0 14 1
Venstre 3&505&202553&202 553 1&497&471900&−5 281 9,4 -0,8 13 -5
Sosialistisk Folkeparti 3&504&73284&73 284 1&496&505630&−49 437 3,4 -2,6 0 -2
Norges Kommunistiske Parti 3&504&21517&21 517 1&497&352100&−6 479 1,0 -0,37
Fellesliste NKP/SF[k 1] 3&503&3203&3 203 3&503&3203&3 203 0,2 0,2
Borgerlige felleslister 3&504&83073&83 073 3&504&45560&45 560 3,9 2,0
Andre 3&503&1094&1 094 3&502&729&729 5,1 5,1
Totalt 3&506&2158712&2 158 712 3&505&111318&111 318 83,8 -1,6 150 0
  1. ^ NKP og SF stilte fellesliste i Bergen.

1965[rediger | rediger kilde]

Valget ble avholdt 13. september 1965. Dette valget markerte slutten på Gerhardsen-epoken i norsk etterkrigspolitikk, og førte med seg et borgerlig flertall.

Einar Gerhardsens fjerde regjering gikk av etter valget, og ble erstattet av Per Bortens regjering. Dette var en borgerlig koalisjonsregjering bestående av Senterpartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, ledet av Per Borten (Sp). Regjeringen ble sittende hele perioden, på tross av av sterke, indre motsetninger i EF-spørsmålet.

Arbeiderpartiet hadde tapt sitt første valg siden andre verdenskrig. Våren 1965 var Trygve Bratteli blitt ny Ap-leder, med Reiulf Steen som nestleder. Bratteli fikk den vanskelige oppgaven med å lede partiet i opposisjon for første gang på 30 år, og som Aps parlamentariske leder la han stor vekt på å stå for en politikk som partiet kunne bygge videre på når de engang kom tilbake i regjeringsposisjon. Valgnederlaget førte også med seg en omfattende debatt innad i partiet om den videre politiske linjen.

Parti Stemmer +/- Prosent +/- Mandater +/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1965
Det norske Arbeiderparti 3&505&883320&883 320 3&504&22794&22 794 43,1 -3,6 68 -6
Høyre 3&505&415612&415 612 3&504&61243&61 243 20,3 1,0 31 2
Senterpartiet 3&505&191702&191 702 3&504&66059&66 059 9,4 2,5 18 2
Venstre 3&505&207834&207 834 3&504&73045&73 045 10,2 2,8 18 4
Kristelig Folkeparti 3&505&160331&160 331 1&496&888800&−11 120 7,8 -1,5 13 -2
Sosialistisk Folkeparti 3&505&122721&122 721 3&504&78725&78 725 6,0 3,6 2 0
Norges Kommunistiske Parti 3&504&27996&27 996 1&496&743180&−25 682 1,4 -1,6
Borgerlige felleslister 3&504&37513&37 513 1&496&422820&−57 718 1,8 -3,3
Andre 3&502&365&365 1&498&823000&−177 0,0 -0,0
Totalt 3&506&2047394&2 047 394 3&505&207169&207 169 85,4 6,3 150 0

1961[rediger | rediger kilde]

Valget ble avholdt den 11. september 1961. Arbeiderpartiet var med 68 mandater fortsatt Norges største parti med klar margin, men da Finn Gustavsens Sosialistisk Folkeparti hadde fått inn to mandater mistet Ap det rene flertallet de hadde hatt helt siden andre verdenskrigs slutt.

Einar Gerhardsens tredje regjering fortsatte etter valget. Denne ble imidlertid felt av de borgerlige og SF i august 1963 på grunn av Kings Bay-saken. Ny statsminister ble John Lyng (H). John Lyngs regjering var en koalisjonsregjering med Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, og ble bare sittende få uker. Sosialistisk side fremmet mistillitsforslag allerede den 25. september, noe som gjorde at Gerhardsen kom tilbake med sin fjerde regjering. Regjeringen Lyng ble imidlertid en viktig symbolsk seier for de borgerlige, som viste at de kunne danne et troverdig regjeringsalternativ til Arbeiderpartiet.

Parti Stemmer +/- Prosent +/- Mandater +/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1961
Det norske Arbeiderparti 3&505&860526&860 526 1&497&485100&−5 149 46,8 -1,6 74 -4
Høyre 3&505&354369&354 369 3&505&303009&303 009 19,3 2,4 29 0
Senterpartiet 3&505&125643&125 643 1&496&424000&−57 600 6,8 -1,8 16 1
Kristelig Folkeparti 3&505&171451&171 451 1&495&870056&−129 944 9,3 -0,9 15 3
Venstre 3&505&134789&134 789 1&496&800280&−19 972 7,3 -2,3 14 -1
Sosialistisk Folkeparti 3&504&43996&43 996 3&504&43996&43 996 2,4 2,4 2 2
Norges Kommunistiske Parti 3&504&53678&53 678 1&497&361800&−6 382 2,9 -0,4 0 -1
Borgerlige felleslister 3&504&95231&95 231 3&504&43871&43 871 5,2 2,3
Andre 3&502&542&542 1&497&731500&−2 685 0,0 -0,2
Totalt 3&506&1840225&1 840 225 3&504&49097&49 097 79,1 0,8 150 0

1957[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalget 1957 ble avholdt 7. oktober. Valget kom få dager etter kong Haakon VIIs bortgang den 21. september, noe som selvsagt kom til å prege innspurten i valgkampen.

Valget ble en klar seier for Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet. Med 48,3 % av stemmene og 78 mandater fikk partiet rent flertall og gjorde sitt beste valg gjennom historien. Valgresultatet gjorde at Einar Gerhardsens tredje regjering kunne fortsette igjennom hele stortingsperioden.

På borgerlig side var det kun mindre endringer i mandatfordelingen, og Høyre var fortsatt største opposisjonsparti. På venstresiden mistet NKP to av tre stortingsmandater, og kun Emil Løvlien ble igjen i stortingsgruppen.

Parti Stemmer +/- Prosent +/- Mandater +/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1957
Det norske Arbeiderparti 3&505&865675&865 675 3&504&35227&35 227 48,3 1,7 78 1
Høyre 3&505&301395&301 395 1&496&734240&−26 576 16,8 -1,6 29 2
Bondepartiet 3&505&154761&154 761 1&497&774300&−2 257 8,6 -0,2 15 1
Venstre 3&505&171407&171 407 1&497&374500&−6 255 9,6 -0,4 15 0
Kristelig Folkeparti 3&505&183243&183 243 1&497&661600&−3 384 10,2 -0,3 12 -2
Norges Kommunistiske Parti 3&504&60060&60 060 1&496&696380&−30 362 3,4 -1,8 1 -2
Borgerlige felleslister 3&504&51360&51 360 3&504&41699&41 699 2,9 2,3
Andre 3&503&3227&3 227 3&503&3205&3 205 0,2 0,2
Totalt 3&506&1791128&1 791 128 3&504&11297&11 297 78,3 -1 150 0

1953[rediger | rediger kilde]

Valget ble avholdt 12. oktober 1953. Valgordningen hadde siden sist blitt relativt kraftig endret. Bondeparagrafen ble opphevet og valgkretsene ble endret fra by- og landkretser til fylkeskretser. Mandatfordelingen ble også endret fra D'Hondts til St. Laguës metode med 1,4 som første delingstall, noe som gav en bedre proporsjonalitet enn tidligere.

Arbeiderpartiet fikk en svak økning i oppslutningen, men mistet likevel åtte mandater på grunn av den nye valgordningen. 77 av 150 mandater var likevel nok til å beholde flertallet i Stortinget, og Oscar Torps regjering fortsatte etter valget. Partiformann Einar Gerhardsen var imidlertid etterhvert lysten på å få tilbake stillingen som statsminister, og i januar 1955 gikk en svekket Torp av. Gerhardsen overtok med sin tredje regjering, og kom til å sitte ut perioden.

Venstre fikk i 1953 for første gang under 10 % av stemmene, og tapte seks av 21 mandater. NKP kom også inn igjen etter å ha falt ut i 1949, og fikk tre mandater.

Parti Stemmer +/- Prosent +/- Mandater +/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1953
Det norske Arbeiderparti 3&505&830448&830 448 3&504&26977&26 977 46,7 1,0 77 -8
Høyre 3&505&327971&327 971 3&504&48181&48 181 18,4 2,5 27 4
Venstre 3&505&177662&177 662 1&496&587960&−41 204 10,0 -2,5 15 -6
Bondepartiet 3&505&157018&157 018 3&504&71600&71 600 8,8 4,0 14 2
Kristelig Folkeparti 3&505&186627&186 627 3&504&39559&39 559 10,4 2,1 14 5
Norges Kommunistiske Parti 3&504&90422&90 422 1&496&877000&−12 300 5,1 -0,8 3 3
Borgerlige felleslister 3&503&9661&9 661 1&496&17480&−98 252 0,5 -5,6
Totalt 3&506&1779831&1 779 831 3&504&21465&21 465 79,3 -2,7 150 0

1949[rediger | rediger kilde]

Valget ble avholdt 10. oktober 1949. Siden sist valg hadde stemmerettsalderen blitt nedsatt til 21 år og muligheten til listesamarbeid hadde blitt fjernet. Dette førte til at de borgerlige partiene satte opp felleslister i flere fylker. Valget var det siste som benyttet D'Hondts metode, en metode som sterkt favoriserte de større partiene.

Valgkampen var preget av de storpolitiske situasjonen i Europa, deriblant den kommunistiske maktovertagelsen i Tsjekkoslovakia og Sovjetunionens aktive utenrikspolitikk. Under Kråkerøy-talen året før hadde statsminister Einar Gerhardsen gått knallhardt ut mot Norges Kommunistiske Parti (NKP) og befestet Arbeiderpartiets vestorienterte linje. Arbeiderpartiet gikk frem under valget og beholdt det rene flertallet sitt, mens NKP ble mer enn halvert i antall stemmer og mistet hele stortingsgruppen.

Valgresultatet gjorde at Einar Gerhardsens andre regjering fortsatte. I 1951 trakk Gerhardsen seg noe overraskende fra statsministerposten, og ble erstattet av partifellen Oscar Torp. Oscar Torps regjering, også dette en ren Arbeiderpartiregjering, ble sittende perioden ut.

Parti Stemmer +/- Prosent +/- Mandater +/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1949

██ Arbeiderpartiet

██ Bondepartiet

██ Kristelig Folkeparti

██ Venstre

██ Høyre

Det norske Arbeiderparti 3&505&803471&803 471 3&505&194123&194 123 45,7 4,7 85 9
Høyre 3&505&279790&279 790 3&504&27182&27 182 15,9 -1,1 23 -2
Venstre 3&505&218866&218 866 3&504&14014&14 014 12,5 -1,4 21 1
Bondepartiet 3&504&85418&85 418 1&496&660560&−33 944 4,7 -3,2 12 2
Kristelig Folkeparti 3&505&147068&147 068 3&504&29255&29 255 8,4 0,4 9 1
Norges Kommunistiske Parti 3&505&102722&102 722 1&496&261870&−73 813 5,8 -6,0 0 -11
Samfundspartiet 3&504&13088&13 088 3&504&13088&13 088 0,7 0,7
Borgerlige felleslister 3&505&107913&107 913 3&505&107913&107 913 6,1 6,1
Totalt 3&506&1758366&1 758 366 3&505&273141&273 141 82,0 5,6 150 0

1945[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalget 1945 ble avholdt 8. oktober 1945 og var det første valget etter krigen. Stortinget fikk store utskiftninger, med flere av partiene fra mellomkrigstiden mistet representasjonen, mens andre partier som Norges Kommunistiske Parti og Kristelig Folkeparti etablerte seg som landsdekkende partier ved dette valget.

Arbeiderpartiet hadde tidligere på året distansert seg fra førkrigsregjeringen til Johan Nygaardsvold og tidligere partiformann Oscar Torp, og kjørt frem Einar Gerhardsen som ny partitopp. Gerhardsen hadde ledet en samlingsregjering siden juni, og fikk nå rent flertall i Stortinget med 76 av 150 mandater. Dette gjorde at den gamle regjeringen ble erstattet av Einar Gerhardsens andre regjering, en ren Arbeiderpartiregjering. Regjeringen la imidlertid det såkalte Fellesprogrammet til grunn for arbeidet sitt, da Gerhardsen så behovet for politisk ro og konsensus i gjenoppbygningen av landet etter krigen.

Høyre gjorde et svakt valg, fikk med 17 % sitt til da dårligste valgresultat. Bondepartiet gikk også på en stor smell, mye på grunn av de tidligere Bondeparti-toppene Jens Hundseid og Vidkun Quislings landssvik under krigen.

Parti Stemmer +/- Prosent +/- Mandater +/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1945
Det norske Arbeiderparti 3&505&609348&609 348 1&497&73200&−9 268 41,0 -1,5 76 6
Høyre[q 1] 3&505&252608&252 608 1&496&422840&−57 716 17,0 -4,3 25 -11
Venstre 3&505&204852&204 852 1&496&720680&−27 932 13,8 -2,2 20 -3
Norges Kommunistiske Parti 3&505&176535&176 535 3&505&172159&172 159 11,9 10,1 11 11
Bondepartiet 3&505&119362&119 362 1&496&513240&−48 676 8,0 -3,5 10 -8
Kristelig Folkeparti 3&505&117813&117 813 3&504&98201&98 201 7,9 6,6 8 6
Andre 3&503&4654&4 654 1&496&31930&−96 807 0,3 -6,7 0
Totalt 3&506&1485225&1 485 225 3&504&29987&29 987 74,3 -7,6 150 0
  1. ^ Sammenlikningtallene (1936) inneholder også tall fra felleslister med Frisindede Folkeparti

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ regionaldepartementet, Kommunal- og (8. mars 2011). «Valgportalen: valg.no». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 19. desember 2016. 
  2. ^ Kommunal- og regionaldepartementet (18. februar 2013). «Registrerte partier som kan stille liste etter forenklet regelverk: Stortingsvalget 2013» (norsk). Regjeringen.no. Arkivert fra originalen 2013-06-10. Besøkt 23. mai 2013. 
  3. ^ «Opplysninger fra Partiregisteret: Oversikt over registrerte vernede partinavn og vernede partinavn» (norsk). Brønnøysundregistrene. 2013. Besøkt 22. mai 2013. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]