USA

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Amerikas forente stater)
Gå til: navigasjon, søk
United States of America
Amerikas forente stater

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Latin: E pluribus unum (Ut fra mange, én)
Engelsk: In God we trust (Vi setter vår lit til Gud)

Kart over United States of America

Hovedstad District of Columbia (Washington, D.C.)
Tidssone UTC-5 til -10
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 3
9 826 630[a] km²
4,87 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 3
310 232 863[b]
Bef.tetthet 31,57 innb./km²
Styreform Føderal republikk
President Barack Obama
Visepresident Joe Biden
Offisielt språk Intet
(engelsk de facto)
Uavhengighet fra Storbritannia
4. juli 1776
Valuta Amerikansk dollar (USD)
Nasjonaldag 4. juli
Nasjonalsang «The Star-Spangled Banner»
ISO 3166-kode US
Toppnivådomene .gov, .mil, .edu, .us og .um
Kart over Amerikas forente stater
Kart over Amerikas forente stater

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

USA, offisielt Amerikas forente stater (engelsk United States of America), er en forbundsrepublikk i Nord-Amerika som består av 50 delstater, forbundsdistriktet District of Columbia (som også er hovedstad og er bedre kjent under navnet Washington, D.C.) og en rekke mindre territorier. De 48 delstatene som utgjør det kontinentale USA grenser til Canada i nord og Mexico i syd.

USA har et areal på 9 826 630 kvadratkilometer. Det gjør USA til verdens tredje største land, etter Canada og Russland, og omtrent på størrelse med Folkerepublikken Kina. USA har rundt 315 millioner innbyggere,[1] noe som gjør landet til verdens tredje mest folkerike, kun forbigått av Kina og India.

Føderasjonen bestod opprinnelig av tretten kolonier som løsrev seg fra Storbritannia i 1776. I løpet av 1800-tallet ekspanderte USA kraftig mot vest, samtidig som landet tok i mot store mengder innvandrere fra hele Europa. Innvandrerne – som siden 1900-tallet har kommet fra hele verden – har gjort det amerikanske samfunnet demografisk svært heterogent, og landet består av svært mange forskjellige etniske og religiøse grupper.

Etter andre verdenskrig ble USA én av verdens to supermakter sammen med Sovjetunionen, samtidig som amerikansk film, musikk og annen kultur fikk stor påvirkning på hele verden. Etter den kalde krigens slutt i 1989 har USA vært verdens klart ledende økonomiske og militære makt. Landet huser mange av verdens mest kjente universiteter og forskningsinstitusjoner, og er verdensledende innenfor høyteknologi.

Som forbundsrepublikk er den politiske makten i USA delt mellom de føderale styresmaktene i Washington og delstatene. På føderalt nivå er makten delt mellom presidenten (siden 2009 Barack Obama), en kongress med to kamre og høyesterett. En tilsvarende struktur følges i store trekk i de fleste delstatene, med en politisk valgt guvernør, en delstatskongress og en delstatshøyesterett. De to store og dominerende partiene i USA kalles republikanerne og demokratene.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Navnet «Amerika» ble på første gang brukt i et verdenskart laget av den tyske kartografen Martin Waldseemüller i 1507, og kommer etter oppdageren Amerigo Vespucci.[2] Begrepet «De forente stater» (The United States) ble for første gang brukt i uavhengighetserklæringen i 1776, og i grunnloven av 1777 (Konføderasjonsartiklene) ble navnet «Amerikas forente stater» (United States of America) offisielt.

På engelsk er formen «the United States» vel så mye brukt som «United States of America»-navnet, og vanlige kortformer er «the U.S.», «USA» eller bare «America».

På norsk kalles en innbygger i USA for en «amerikaner», selv om begrepet i videre forstand også kan vise til folk fra andre land i verdensdelene Nord-Amerika og Syd-Amerika. Språkrådet introduserte i 2001 formen «USA-amerikaner» som likestilt form med «amerikaner».[3]

På norsk ble navnet Sambandsstatene tidligere brukt om landet, men denne formen er lite utbredt i moderne norsk.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Topografisk kart over USA.

USA er verdens tredje største land i både areal (etter Russland og Canada) og etter innbyggertall (etter Kina og India). Landet er stort og har vidstrakte geografiske forhold. Landet ligger nesten i sin helhet på Den vestlige halvkule, og består av til sammen 48 fastlandsdelstater på det nordamerikanske kontinentet, delstaten Alaska vest for Yukon i Canada og øygruppa og delstaten Hawaii i Stillehavet. I tillegg kommer en rekke amerikanske territorier verden over, de fleste av dem i Stillehavet eller i Karibien. Territoriene inkluderer Puerto Rico, Guam, De amerikanske Jomfruøyene, Nord-Marianene, Amerikansk Samoa og en rekke andre. Landet har landgrenser til Canada og Mexico, i tillegg til sjøgrense med Russland.

De 48 fastlandsdelstatene strekker seg fra Stillehavet i vest til Atlanterhavet i øst, med Mexicogolfen i syd. Alaska er den største delstaten og er separert fra fastlandsdelstatene med Canada. Alaska grenser til Stillehavet i syd og Arktis i nord.

Klima[rediger | rediger kilde]

Områdene langs Mexicogolfen opplever ofte orkaner og påfølgende flom på høsten. Satellittbildet viser orkanen Katrina i august 2005.

USA er kjent for store variasjoner i klima, og mange steder har raske vekslinger i været. Mesteparten av landet har innlandsklima, med ofte svært varme somrer, og store temperaturvariasjoner i løpet av døgnet. Vestkysten har et kystklima, med relativt milde vintre. Det er stor forskjell på den nordlige og sydlige delen av vestkysten, der de nordlige delene (Washington, Oregon og det nordlige California) har et maritimt klima. Disse områdene har ofte mye nedbør, spesielt om høsten. I det sentrale og sørlige California er det svært lite nedbør, og ofte sol året rundt. Et av verdens varmeste områder, Death Valley, ligger i Sør-California.

Øst for Rocky Mountains ligger The Great Plains. Dette området består av store stepper, med et spesielt klima. Her møtes fuktig luft fra Mexicogolfen og kald luft nordfra, noe som fører til svært ustabilt vær. Området er kjent for tornadoer, og har også mange snø- og haglstormer. Midtvesten er kjent for sine korte vårer og høster, og har ofte lange vintre.

I sørstatene langs golfen er klimaet varmt, ofte helt uten ordentlige vintre. Disse områdene plages ofte av orkaner om høsten, noe som kan forårsake store skader. På østkysten og i Appalachene er klimaet mer variert, ofte med mye nedbør. Østkysten er i mindre grad enn vestkysten preget av påvirkning fra havet, og har ofte et typisk innlandsklima. De nordøstlige deler av USA har ofte svært mye snø om vinteren, også langs kysten.

Naturforhold[rediger | rediger kilde]

Landskapet på det amerikanske fastlandet kan deles inn i fem topografiske soner.[4] Langs kysten av Atlanterhavet stiger en kystslette opp mot Appalachene. Kystsletten strekker seg ut i havet, noe som fører til øyer som Long Island. Østkysten har også store elvemunninger, som Chesapeake Bay ved Virginia og Maryland.

Appalachene er en lang og uavbrutt fjellkjede som strekker seg fra Alabama til Canada. Fjellkjedene i stor grad dekket av løvskog, og har store kullforekomster. De østre delene av Appalachene kalles Blue Ridge Mountains, og er geologisk eldre enn resten av Appalachene. Appalachene har også flere større daler, som Shenandoah Valley.

Vest for Appalachene ligger Midtvesten, et enormt, flatt område. Dette området strekker seg fra De store sjøer ned til Mexicogolfen, og går helt frem til Rocky Mountains i det vestlige USA. Midtvesten dreneres av flere store elver, som Ohio, Mississippi og Missouri. De østlige delene av midtvest-delstatene Ohio, Tennessee og Kentucky er noe mer kuperte enn præriedelstatene i vest.

Midtvesten går over i Rocky Mountains. Overgangen er temmelig brå i New Mexico og Colorado, og noe mer gradvis lengre nord. «The Rockies» er kjent for flott natur, og har blant annet nasjonalparkene Yellowstone og Grand Canyon. Et annen spesiell del av Rocky Mountains er den store saltsjøen i Utah, Great Salt Lake.

Vestkysten er også svært kupert. I Oregon og Washington finner man Cascade Range, som senere glir over i Sierra Nevada. I Cascade Range finnes flere vulkaner, blant annet Mount St. Helens. I Washington har man også de mektige Olympic Mountains. I California finnes San-Andreas-forkastningen langs kysten, et område med hyppige jordskjelv. Det mest kjente er jordskjelvet i San Francisco i 1906.

Planteliv[rediger | rediger kilde]

Tongass National Forest i sydøstre Alaska er landets største nasjonalskog. Den har mange dyre- og plantearter som er svært sjeldne og utrydningstruede.

I det fjellrike vest finnes det store barskoger og alpin vegetasjon. Det sydvestlige USA er svært tørt, med ørkenvegetasjon. Det er likevel et rikt planteliv i ørkenen, på tross av hva mange kanskje tror. California er kjent for sine mamuttrær, som kan bli hele 3000 år gamle. Hoveddelen av disse finnes i Redwood nasjonalpark. Prærien i Midtvesten er godt jordbruksland, men praktisk talt uten trær. Prærien er dekket av kort steppegress. Østkysten har i hovedsak bartrær. Disse har kommet til de siste par hundre årene, og i kolonitiden var det løvskog som dominerte landskapet.

Dyreliv[rediger | rediger kilde]

Hvithodet havørn er USAs nasjonalfugl.

I det nordlige USAs barskoger finnes blant annet elg, jerv, oter og rødrev. Større utbredelse har svartbjørn, rødgaupe, stinkdyr, pungrotter, bever og bisam.[5]

I de tørre områdene i sydvest finnes det en mengde krypdyr. I fjellene i Rocky Mountains finnes murmeldyr, snøgeit og pipehare.

Europeernes ankomst til USA førte til store omveltninger i dyrelivet i USA. Europeerne brakte med seg hester, sauer og kyr, samt flere fuglearter. Samtidig ble bison og prærieantilopen praktisk talt utryddet gjennom nybyggernes ekspansjon vestover på attenhundretallet. Både disse og pumaen er utrydningstruet og fredet. Den hvithodede havørnen var også lenge utrydningstruet, men bestanden har i de senere år tatt seg betraktlig opp.

Demografi[rediger | rediger kilde]

USA er en nasjon bygd på immigrasjon. Her vises bøhmiske sigarmakere i New York på slutten av attenhundretallet, i et fotografi av den dansk-amerikanske sosiale reformatoren Jacob Riis. New York er spesielt kjent som kulturell smeltedigel.

Det anslås at USAs befolkning er på 315 533 000, inkludert rundt 11 200 000 ulovlige immigranter. Den amerikanske befolkningen har nesten blitt firedoblet i løpet av det 20. århundre, fra rundt 76 millioner mennesker i 1900. USA er den tredje mest folkerike nasjonen i verden, etter Kina og India.

USA har en svært mangfoldig befolkning. Hvite amerikanere er den største etniske gruppen, hvor tysk-amerikanere (17.1 %), irsk-amerikanere (11.9 %) og engelsk amerikanere (9.0 %)utgjør de største gruppene. Svarte amerikanere er landets største minoritetsrase. Asiatiske amerikanere er landets nest største minoritetrase. De to største asiatiske gruppene er kinesiske- filippinske amerikanere.

Befolkningsveksten av spanske og latinamerikanske amerikanere (begrepene er offisielt utskiftbare) er en stor demografisk trend. 50,5 millioner amerikanere av er av latinamerikansk avstamning . 64% latinamerikanere er av meksikansk avstamning. Mellom 2000 og 2010 har landets latinamerikanske befolkning økt med 43 %, mens resten av befolkningen økte bare med 4,9 %. Mye av denne veksten er på grunn av innvandring fra Sør-Amerika. 12,6 % av den amerikanske befolkningen var utenlandskfødte, med 54 % av dette tallet varfødt i Latin-Amerika.

Fruktbarhet er også en viktig faktor der i 2010 gjennomsnittlig kvinne av latinamerikansk bakgrunn (uansett rase) fødte 2,35 barn i hennes levetid, sammenlignet med 1,97 for ikke-spanske svarte kvinner og 1,79 for ikke-spanske hvite kvinner (både under erstatningsraten på 2,1). Minoriteter (definert som ikke-spanske hvite) utgjorde 36,3 % av befolkningen i 2010, og rundt 46 % av barn under ett år. Denne gruppen er anslått å utgjøre majoriteten i 2042.

Rase Prosent
Hvit 72,4 (ikke-spanske hvite 63,7)
Svarte amerikanere 12,6
Asiatisk 4,8
Hawaii innfødte og Stillehavsøyene 0,9
Amerikanske innfødte og Alaska Innfødte 0,9
Andre 6,2
Multietniske (to eller flere raser) 2,9
Latinamerikanere (uansett rase) 16,3
Ikke-latinamerikansk (uansett rase) 83,7

Språk[rediger | rediger kilde]

Det er intet offisielt språk på føderalt nivå i USA, men engelsk er de facto det nasjonale språket. Det kreves en test i engelskkunnskaper for utlendinger som søker om amerikansk statsborgerskap. 29 delstater har imidlertid vedtatt at engelsk skal være delstatens offisielle språk.[6] Tre delstater har også andre språk som offisielle: HawaiiskHawaii, fransk i Louisiana og spansk i New Mexico. Pennsylvaniatysk snakkes av over 200 000 i Pennsylvania, til tross for at det ikke er et offisielt språk i delstaten.

Omtrent 82 % av befolkningen snakker kun engelsk hjemme.[7] Engelsk er det vanligste språket utenfor hjemmet også blant de som ikke har engelsk som morsmål. Av andre språk er spansk det klart vanligste. Spansk er også det mest populære fremmedspråket i skolen. Tidligere ble det snakket en del andre språk blant europeiske immigrantgrupper, som blant annet italiensk, tysk og polsk. Bruken av fremmedspråk blant immigranter forsvinner imidlertid etter en generasjon eller to, og disse språkene er derfor i liten utstrekning i bruk i dag.

Forskjellige indianergrupper har beholdt sine opprinnelige språk. Navajo er det mest utbredte, og brukes av 178 000 personer. Andre språk er dakota, yupik og cherokee. Amerikansk tegnspråk estimeres til å ha en utbredelse på mellom 500 000 og to millioner, hovedsakelig blant døve.

Religion[rediger | rediger kilde]

På tross av skillet mellom kirke og stat har religion alltid vært viktig i amerikansk politikk, og religiøse ledere spiller en sentral rolle i samfunnslivet. Bildet viser baptistpastoren Martin Luther King jr. (1929–1968), en ledende skikkelse i afrikansk-amerikaneres kamp for fulle borgerrettigheter.

Religion er en viktig del av dagliglivet i De forente stater, og samfunnet er langt fra like sekularisert som i Vest-Europa. Seks av ti amerikanere mener at tro er en svært viktig del av tilværelsen.[8]

Religiøs tilknytning måles ikke av United States Census Bureau, og tallene for religiøs tilhørighet er derfor noe usikre. De fleste religiøse er kristne, der forskjellige protestantiske grupper i desember 2012 utgjør 51.9 % av befolkningen [9]. Deretter kommer katolikker med 23.3 %. USA har også 2.1 % mormonere, 1.7 % jøder og 0,5 % muslimer.[10] Tradisjonell indiansk religion er forholdsvis lite utbredt som trossamfunn, men har en viss oppslutning.

Kreasjonisme er svært utbredt i kristne miljøer i USA. Rundt 50 prosent av befolkningen tror at verden ble skapt for noen tusen år siden, mens kun 11 prosent av befolkningen i Norge ikke tror på at det i dyreriket har foregått evolusjon.[11]

Det er et skarpt skille mellom kirke og stat i De forente stater, noe som garanteres av grunnloven. Likevel brukes mye religiøs symbolikk, blant annet omtales USA som «én nasjon under Gud» i Pledge of Allegiance. Dessuten har landets pengesedler nasjonalmottoet «In God We Trust» påtrykket.

Religion er også en viktig del av amerikansk politikk, og kandidaters tro er ofte et viktig spørsmål i valgkamper. Alle presidenter gjennom landets historie har kommet fra en protestantisk bakgrunn, med unntak av John F. Kennedy som var katolikk. Tilhengerne av Det republikanske parti har som regel en mer uttalt tilknytning til kristenkonservative miljøer enn tilhengerne av det demokratiske parti.

Familiestruktur[rediger | rediger kilde]

Per 2007 var 58 prosent av USAs befolkning over 18 år gift, seks prosent var enker/enkemenn, ti prosent skilt, og 25 prosent hadde aldri vært gift.[12] De fleste kvinner i USA arbeider nå utenfor hjemmet, og majoriteten av amerikanere som mottar en bachelor-grad, er kvinner.[13]

Likekjønnede ekteskap kan stiftes lovlig i 16 av USAs delstater, åtte indianerreservater, District of Columbia, samt i Cook County, Illinois.

Polygami er ikke tillatt i noen av USAs femti delstater.[14]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: USAs historie

Urfolk og europeiske nybyggere[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: USA under kolonitiden

Replika av «Mayflower», skipet som transporterte pilegrimsfedrene fra England til Cape Cod i Massachusetts i 1620.

De første menneskene som bosatte seg i Nord-Amerika kom antagelig over Beringstredet fra Sibir under istiden for ca. 10 000 til 30 000 år siden.[15] Disse ble forfedrene til folkegruppen som senere ble kjent som indianere (eller innfødte amerikanere). Indianerne var på ingen måte ett ensartet folkeslag, og det var stor variasjon mellom de forskjellige førkolumbiske indianergruppenes kultur og levesett. Enkelte indianerfolkegrupper levde som halvnomadiske jegere og sankere, og inkluderer irokesere, sioux, apasjer, huroner og cherokeer. Andre grupper var igjen fastboende og levde av jordbruk, slik som Mississippi-kulturen og puebloindianere.

De eldste påviste europeiske bosetningene i Nord-Amerika er funnet i L'Anse aux MeadowsNewfoundland og skriver seg fra ca. år 1000 e.Kr., men de norrøne bosetterne lykkes ikke i å skape levedyktige samfunn. Den første dokumenterte ekspedisjonen til det som senere ble fastlands-USA var ved den spanske conquistadoren Juan Ponce de Leóns landgang i Florida i 1513. Spanjolene etablerte også kolonier i områdene som i dag utgjør det sydvestlige USA. Senere kom Frankrike på banen, og ekspanderte kolonien Ny-Frankrike fra området ved De store sjøer via Mississippi og helt ned til Louisiana og Mexicogolfen.

Den første vellykkede engelske bosetningen var ved Jamestown i Virginia-kolonien i 1607. I 1620 kom de første pilegrimene til Plymouth-kolonien, og ettersom flere religiøse emigranter kom til utviklet den større Massachusetts Bay-kolonien seg.[15] Fra midten av 1600-tallet ble også store mengder britiske straffanger sendt til koloniene i Amerika, og frem til uavhengigheten kan så mange som 50 000 ha blitt sendt over Atlanteren.[16] Nederlenderne var også tidlig ute med kolonier i Nord-Amerika, men i 1664 ble Ny Amsterdam erobret av England og omdøpt til New York. I 1682 grunnla kvekeren William Penn Pennsylvania, og Georgia-kolonien ble grunnlagt i 1732 som et filantropisk alternativ til gjeldsfengsel.[15] Slaveri var også en viktig kilde til arbeidskraft i de britiske koloniene, og frem til den transatlantiske slavehandelen ble forbudt i 1808 ble anslagsvis 645 000 afrikanere solgt som slaver i USA.[17]

Uavhengighet og ekspansjon mot vest[rediger | rediger kilde]

Thomas Jefferson var hovedmannen bak uavhengighetserklæringen, og var USAs president fra 1801 til 1809.

Storbritannias seier i den franske og indianske krig 1754–1763 gjorde at britene overtok nye landområder i Nord-Amerika langt utover De opprinnelige tretten koloniene. De nye områdene ble direkte underlagt den britiske kronen, men for å prøve å få tilbake de store krigskostnadene forsøkte britene å øke skattene i de allerede eksisterende koloniene. I Boston ble det reist krav om «ingen skattlegging uten representasjon», og motstanden mot det britiske styret økte.[15] Uroen i de tretten koloniene førte til den amerikanske uavhengighetskrigen (eller «revolusjonskrigen») 1775–1781. Koloniene gikk sammen i Den kontinentale kongress og etablerte en hær under George Washingtons ledelse, og i 1776 erklærte de tretten koloniene seg som uavhengige. Datoen for uavhengighetserklæringen, 4. juli 1776, har senere blitt USAs nasjonaldag. I 1777 samlet delstatene seg i et løst forbund gjennom de såkalte Konføderasjonsartiklene.

Etter nederlaget ved Yorktown gav Storbritannia opp krigen og anerkjente USAs uavhengighet. Den nye konføderasjonen fikk samtidig kontroll over alt land øst for Mississippi. I 1787 kom en grunnlovsforsamling sammen i Philadelphia, og samme høst ble USAs grunnlov undertegnet. Den nye grunnloven førte med seg en langt sterkere sentralmakt enn i den opprinnelige konføderasjonen, og i 1789 ble George Washington den nye replikkens første president. Samtidig møttes Senatet og Representantenes hus for første gang. De første grunnlovstilleggene, kalt Bill of Rights, ble ratifisert i 1791 og garanterte innbyggerne blant annet religionsfrihet, ytringsfrihet og rettssikkerhet.

I løpet av 1800-tallet ekspanderte den unge nasjonen vestover, og perioden ble preget av stadige indianerkriger. Louisiana-kjøpet under president Thomas Jefferson i 1803 nær doblet USAs størrelse, og i 1819 måtte Spania avstå Florida. I 1845 annekterte De forente stater Republikken Texas, og året etter ble Oregonterritoriet amerikansk etter en avtale med britene. USAs seier i den meksikansk-amerikanske krigen endte med at Mexico måtte avstå California og det som ble det sydvestlige USA. Gullrushet i California 1848–1849 i kombinasjon med jernbaneutbygging bidro til en storstilt folkeforflytning vestover, noe som ledet til nye konflikter med indianerne. Sentral i konflikten var nybyggernes nedslakting av store mengder bison, noe som ødela prærieindianernes livsgrunnlag.

Borgerkrig og industrialisering[rediger | rediger kilde]

Død unionssoldat under beleiringen av Petersburg i 1865. Borgerkrigen ble med 620 000 falne den blodigste krigen i USAs historie.

Inn på 1850-tallet økte motsetningene mellom de forskjellige delstatene og mellom nord og syd. De to delene av landet hadde grunnleggende forskjellige økonomiske systemer, med en plantasjeøkonomi basert på slavearbeid i syd og en mer moderne industriell kapitalisme i nord. Det var også strid om hvorvidt slaveriet skulle innføres i de nye delstatene som ble tatt opp i unionen, samt en prinsipiell uenighet om maktfordelingen mellom den føderale regjeringen og delstatsregjeringene. Det republikanske partiet var blitt grunnlagt i 1854, og var i stor grad basert på motstand mot slaveriet. Da republikaneren Abraham Lincoln ble valgt til president i 1860 svarte syv av sydstatene med å forlate unionen og danne Amerikas konfødererte stater. Bombardementet av Fort Sumter utløste den amerikanske borgerkrigen, og snart gikk fire nye slavedelstater over på Konføderasjonens side. Etter fire år med blodig krigføring vant nordstatene krigen i 1865. Allerede i 1863 hadde Lincoln opphevet slaveriet i utbryterdelstatene, og nordstatenes seier gav fire millioner[18] afrikansk-amerikanske slaver sin frihet.

Etter borgerkrigen nådde tilstrømmingen av immigranter til landet nye høyder, noe som var med på å fremskynde industrialiseringen. Sammen med høye tollmurer, investeringer i infrastrukturen og statlige reguleringer av bankvesenet la dette grunnlaget for USAs utvikling til en industriell og politisk stormakt. I 25-årsperioden frem mot 1890 ble USA det landet i verden med størst produksjon av industrivarer, etter å ha gått forbi både Storbritannia, Frankrike og Tyskland i industriell størrelse.[19] Landets voksende makt gjorde det også mulig å overta nye terriotorier, slik som anneksjonen av Puerto Rico og Filippinene etter den spansk-amerikanske krig i 1898.

Årene fra ca. 1890 til ca. 1920 kalles ofte «den progressive epoken».[20] En oppblomstring i journalistikken satte korrupsjon i det offentlige på dagsordenen, samtidig som mange nye sosiale og politiske bevegelser ble dannet. Dette førte blant annet frem til kvinnelig stemmerett (1920), reformer av skolesystemet, innføring av direkte valg på senatorer (1913), de første primærvalgene (Oregon var først i 1910), en profesjonalisering av helsevesenet og forbud mot tilvirkning, omsetning og konsumpsjon av alkoholholdig drikke (The Volstead act, 1919). Forbudstiden kom til å vare frem til 1933, og førte til en kraftig oppblomstring av mafiavirksomhet og annen organisert kriminalitet.

Verdenskriger og depresjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: USAs historie (1918–1945)

Amerikanske styrker går i land på Omaha Beach under invasjonen av Normandie i 1944.

USA valgte å forholde seg nøytrale da første verdenskrig brøt ut i 1914. I 1917 gikk imidlertid landet med på ententemaktenes side, blant annet på grunn av den tyske senkingen av passasjerskipet «Lusitania». På tross av at den amerikanske presidenten Woodrow Wilson søkte en aktiv rolle i internasjonal politikk (blant annet med sine 14 punkter) etter krigens slutt gikk USA raskt i isolasjonistisk retning, og da det amerikanske senatet ikke ratifiserte Versaillestraktaten ble USA stående utenfor Folkeforbundet.

1920-tallet var preget av økonomisk fremgang, med et stadig økende overskudd i industrien. På tross av dette falt imidlertid inntjeningen i landbruket. Et opphetet aksjemarked gikk over ende på «Black Tuesday» i 1929, noe som ble startskuddet til den store depresjonen. Hoover-administrasjonen lyktes ikke å snu den økonomiske trenden, og i 1933 ble Franklin D. Roosevelt valgt til president. Roosevelt innførte snart sin «New Deal»-politikk for å hanskes med depresjonen, noe som medførte en kraftig økning i den offentlige styringen av økonomien.

Landet var ennå ikke kommet ut av depresjonen da det ble tvunget med i andre verdenskrig etter det japanske angrepet på Pearl Harbor i 1941. Kort tid etter ble også USA involvert i krigen i Europa, da Hitler erklærte USA krig. USAs enorme industrikapasitet og tilgang på råvarer skulle vise seg å bli sentrale brikker i de alliertes seier over aksemaktene, og med Manhattanprosjektet ble landet verdens første atommakt. Fra og med invasjonen av Normandie i 1944 deltok USA for fullt i krigen på det europeiske fastlandet, og sammen med Storbritannia og Sovjetunionen lykkes man å vinne over Nazi-Tyskland i mai 1945. En fire år lang kampanje i Stillehavet kulminerte med atombombene over Hiroshima og Nagasaki i august, og den 15. august 1945 kapitulerte også Japan.

Kald krig, økonomisk vekst og borgerrettigheter[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: USAs historie (1945–1964)

Fra «marsjen mot Washington» i 1963, der 250 000 mennesker demonstrerte mot manglende borgerrettigheter for afrikansk-amerikanere.

Ved den andre verdenskrigs slutt i 1945 ble Europa delt mellom en vestlig, demokratisk del og en østlig sovjetiskkontrollert, kommunistisk del. Denne situasjonen ble kjent som den kalde krigen. Fra 1947 finansierte USA gjenoppbygningen av Vest-Europa gjennom Marshallplanen, og to år senere gikk USA og de fleste demokratiske landene i Europa sammen i forsvarsalliansen NATO. Under Koreakrigen fra 1950 til 1953 intervenerte USA på Sør-Koreas side, og i 1962 var verden på randen av atomkrig under Cubakrisen. Perioden var også preget av antikommunisme internt i USA, blant annet gjennom den såkalte McCarthyismen.

Den massive industrioppbygningen under andre verdenskrig fikk også USA ut av depresjonen, og de første tiårene i etterkrigstiden var preget av stor økonomisk fremgang. Privatbilismen eksploderte, samtidig som folk fikk økt tilgang på forbruksvarer og husholdningsartikler slik som kjøleskap, vaskemaskiner og fjernsynsapparater. Folketallet i USA økte også kraftig i perioden, og de store barnekullene gav navn til «Babyboom-generasjonen». Etterkrigstiden bar også preg av at barnefamilier i stor grad flyttet fra sentrumsnære strøk i byene og ut i forstedene.

Den nyvunnede rikdommen var imidlertid ikke jevnt fordelt, og spesielt afrikansk-amerikanerne slet med å komme ut av fattigdom. Samtidig ble svarte nektet politisk deltagelse igjennom såkalte Jim Crow-lover, noe som bidro til fremveksten av Borgerrettighetsbevegelsen. Sentralt for Borgerrettighetsbevegelsen var politiske rettigheter for den svarte befolkningen, en slutt på diskriminering i boligmarkedet, og desegregering av skoler og offentlig transport i Sydstatene (se artiklene Brown mot skolestyret, de ni fra Little Rock og bussboikotten i Montgomery). Etter attentatet mot John F. Kennedy i 1963 overtok Lyndon B. Johnson som president, og i henholdsvis 1964, 1965 og 1968 fikk Johnson igjennom the Civil Rights Act, the Voting Rights Act og the Fair Housing Act. Disse lovene forbød raseskiller og diskriminerende valgordninger og boliglover. Blant de mest sentrale svarte borgerrettighetsforkjemperne var W. E. B. DuBois, Malcolm X, Rosa Parks og Martin Luther King jr.

Romkappløpet, Vietnamkrigen og den kalde krigens slutt[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske Apollo 11-ekspedisjonen i 1969 var første gang mennesket reiste til månen.

Romkappløpet begynte i 1957 da sovjeterne skjøt opp verdens første kunstige satellitt Sputnik 1. I 1961, 57 dager etter russeren Jurij Gagarin, ble Alan Shepard den første amerikaneren i verdensrommet. Samme år lovet president John F. Kennedy at USA «skulle forplikte seg til, innen utgangen av tiåret, å sende en mann til månen og hente ham trygt tilbake til jorden».[21] Kennedys løfte ledet til Apollo-programmet, som med Apollo 11 i 1969 sendte de første menneskene til månen. Romteknologien fikk også militære anvendelser, og både USA og Sovjetunionen utviklet Interkontinentale ballistiske missiler til å bære kjernefysiske våpen. Det kjernefysiske kappløpet roet seg noe etter SALT-avtalene, men begge sider i den kalde krigen hadde uansett nok våpen til å utrydde mennesker og mange dyrearter (livet under havet og noen dyr på land hadde overlevd).

Fra midten av 1960-tallet deltok USA på Sør-Vietnams side under Vietnamkrigen. På tross av en massiv militærkampanje lyktes ikke amerikanerne å vinne krigen, og i 1973 trakk de seg ut av landet. USAs involvering i Vietnam hadde ført til sterk motstand både i opinionen innenriks og fra andre land, og den manglende evnen til å vinne krigen ble et stort prestisjenederlag i den kalde krigen.

I 1974 måtte president Richard Nixon gå av etter Watergate-skandalen. Etter presidentperiodene til Gerald Ford og Jimmy Carter overtok Ronald Reagan presidentposten i 1981. Reagan sørget for massive kutt i skatter og offentlige reguleringer (såkalt Reaganomi/Reaganomics), samtidig som han eskalerte den kalde krigen. Mot slutten av 1980-tallet ble det klart at Sovjetunionen ikke klarte å henge med hverken militært eller økonomisk, og i 1989 falt Berlinmuren. I 1991 gikk Sovjetunionen i oppløsning, og USA stod igjen som verdens eneste supermakt.

Etter den kalde krigens slutt[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: USAs historie (1988–)

Terrorangrepet 11. september 2001 ble et veiskille i amerikansk utenrikspolitikk, og innledet krigen mot terror.[22]

I 1993 ble Bill Clinton valgt til president. 1990-tallet var preget av økonomisk fremgang, mens Dot com-boblen ved årtusenskiftet førte til noen år med dårlige økonomiske tider. På 2000-tallet merket amerikansk økonomi effektene av globaliseringen, i det mange ufaglærte arbeidsplasser forsvant til land med lavere lønninger. De siste årene av George W. Bushs tid som president (2001–2009) ble preget av nye økonomiske problemer med den såkalte finanskrisen, med fallende boligpriser, økende arbeidsledighet, uro i bank- og finanssektoren og dårlige tider i aksjemarkedet.

Sikkerhetspolitisk ble de to første tiårene etter den kalde krigens slutt preget av økt fokus på Midtøsten. Under Gulfkrigen 1990–1991 ledet USA koalisjonen som kjempet mot Saddam Husseins Irak, og også i 1996 og 1998 gikk USA til militæraksjoner mot Hussein-regimet. USA ble i løpet av 1990-tallet i stadig større grad mål for internasjonal terrorisme, blant annet med bombingen av Verdens Handelssenter i 1993 og terrorangrepene i Kenya og Tanzania i 1998. Etter terrorangrepene den 11. september 2001 ble USA involvert i krigen i Afghanistan, og i 2003 ledet USA en ny invasjon av Irak.

Perioden fra ca. 1990 til i dag har også vært preget av en markant nedgang i kriminaliteten. I 2009 registrerte FBI ca. 1 318 000 tilfeller av voldskriminalitet, noe som er en nedgang på 31 % fra 1991.[23] Likevel har USA i perioden sett en rekke grove voldsepisoder som har sjokkert nasjonen, slik som raseopptøyene i Los Angeles i 1992 etter Rodney King-saken, Columbine-massakren i 1999 og Virginia Tech-massakren i 2007.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: USAs politiske system

Barack Obama har vært president siden 2009. Han ble den første presidenten med afrikansk-amerikansk bakgrunn, og slo de republikanske motkandidatene John McCain med relativt klar margin i valget i 2008 og Mitt Romney i valget i 2012 med noe knappere margin.
Den amerikanske grunnloven. Denne er verdens eldste fortsatt gjeldende konstitusjon, og skriver seg fra 1787.
Capitol i Washington D.C., der Kongressen samles. Kuppelen er inspirert av Peterskirken i Roma

De forente stater er verdens eldste fortsatt eksisterende føderasjon, og er et representativt demokrati basert på USAs grunnlov. Grunnloven ble vedtatt i 1789, da den erstattet Konføderasjonsartiklene.

Det er tre eller fire forvaltningsnivåer i USA. Det føderale nivået står øverst, men delstatene har svært stor makt. Delstatene er inndelt i fylker (i de fleste delstater kalt «counties»; kalt «boroughs» i Alaska og «parishes» i Louisiana). Fylkenes oppgaver varierer fra delstat til delstat. Mange steder har en også kommune- og/eller bystyre som et fjerde nivå, mens enkelte tettsteder ikke har noe slikt nivå og ligger direkte under fylket.

På alle nivåer velges politikere direkte av velgerne i hemmelige flertallsvalg, med unntak av ordningen med valgmenn som indirekte utpeker presidenten og visepresidenten. På føderalt nivå og i de aller fleste tilfeller på delstats- og lokalpolitisk nivå velger velgerne lederen for den utøvende makt (president, guvernører, byrådsledere o.l.), mens disse igjen utpeker medlemmene av administrasjonen. Det er ikke parlamentarisme i USA, og regjeringsmedlemmer står i hovedsak ansvarlig kun overfor presidenten. Mange steder velges også dommere, men i de fleste delstater utpekes disse av guvernøren. Det er svært mange embetsmenn og råd/styrer som velges direkte av folket i USA, slik som for eksempel lokale skolestyrer.

De føderale myndigheter[rediger | rediger kilde]

De føderale myndigheter følger maktfordelingsprinsippet, og er inndelt i tre deler. Denne inndelingen kalles checks and balances på amerikansk, da inndelingen er ment å sørge for at ingen av delene blir for sterke i forhold til de andre.

  • Den politiske forsamlingen er Kongressen. Denne er delt i to deler, Senatet og Representantenes hus. I Senatet er alle delstater representert med to senatorer, mens antallet representanter i «Huset» bestemmes av folketallet i delstatene, noe som justeres av den landsomfattende folketellingen hvert tiende år. Valgene til Representantenes hus foregår i enmannskretser. Kongressen er lovgivende makt, og har ansvaret for føderale budsjetter. Det er også Kongressen som har myndighet til å erklære krig, samt myndighet til å godkjenne internasjonale traktater.
  • Den utøvende makt ledes av presidenten. Presidenten utpeker regjeringsmedlemmene, som også må godkjennes av Senatet. Presidenten har svært vide fullmakter utenrikspolitisk, og er øverstkommanderende for de væpnede styrker. Presidenten kan også nedlegge veto mot lov- og budsjettvedtak i Kongressen. Det kreves 23 flertall i begge kamre av Kongressen for å oppheve et veto.
  • Den dømmende makt består av et system med føderale domstoler, med høyesterett på toppen. Høyesterett har stor makt, og kan erklære lover forfatningsstridige.

Grunnloven ligger til grunn for det amerikanske systemet, og regulerer de fleste forhold mellom de de føderale myndigheter og folket. Delstatene har sine egne grunnlover, som imidlertid ikke kan overstyre den føderale grunnloven. Den føderale grunnloven kan endres på to måter, og begge måtene krever at tre fjerdedeler av delstatene godkjenner tillegget. Grunnlovstillegg kalles amendments i USA. Det har vært 27 grunnlovstillegg, der Bill of Rights (ratifisert i 1791) er det mest kjente. De garanterer grunnleggende demokratiske rettigheter som ytringsfrihet, religionsfrihet og pressefrihet, i tillegg til ting som retten til å bære våpen. Andre viktige grunnlovstillegg er det trettende som opphevet slaveriet, og det nittende som gav kvinner stemmerett.

Politiske partier[rediger | rediger kilde]

Amerikansk politikk domineres av to partier, Det republikanske parti og Det demokratiske parti. Disse to partiene deler de aller fleste posisjoner mellom seg, selv om uavhengige kandidater er vanligere på lokalt nivå. Generelt sett er republikanerne konservative og demokratene det som i amerikansk språkbruk omtales som «liberale» (sentrum-venstreorienterte), men begge partiene rommer et vidt spekter av ulike politiske oppfatninger. Av mindre føderale partier kan Det libertarianske parti, Konstitusjonspartiet og Green Party nevnes. Siden det 19. århundre har det vært totalt 30 senatorer, 111 representanter i Representantenes hus (USA) og 28 guvernører som ikke har representert Det demokratiske parti eller Det republikanske parti.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: USAs delstater

USA består av 50 delstater, samt forbundsdistriktet District of Columbia (Washington, D.C.), som er landets hovedstad. 48 av disse ligger i det som kalles «det kontinentale USA», i tillegg kommer Alaska, som skilles fra resten av USA av Canada, og Hawaii, som ligger i Stillehavet. Rent formelt heter Massachusetts, Pennsylvania, Kentucky og Virginia «Commonwealth» istedet for delstater ("state"), men dette har ingen juridisk eller praktisk betydning -- i motsetning til Puerto Rico, som er definert som Commonwealth og derfor ikke har status som delstat. Kun "states" har rett til full representasjon i den føderale Kongressen.

USA har også flere oversjøiske besittelser. Av disse er øyen Puerto Rico i Det karibiske hav den største. Andre områder tilhørende USA er De amerikanske jomfruøyene, Amerikansk Samoa, Guam, Nord-Marianene og enkelte småøyer som ikke er bebodd. Siden 1898 har også USA hatt en marinebase på Cuba, Guantanamo Bay Naval Station. Denne har en spesiell status, og styres av det amerikanske forsvaret.

Klikkbart kart over delstater
Alabama Alaska Arizona Arkansas California Colorado Connecticut Delaware Florida Georgia Hawaii Idaho Illinois Indiana Iowa Kansas Kentucky Louisiana Maine Maryland Massachusetts Michigan Minnesota Mississippi Missouri Montana Nebraska Nevada New Hampshire New Jersey New Mexico New York Nord-Carolina Nord-Dakota Ohio Oklahoma Oregon Pennsylvania Rhode Island Sør-Carolina Sør-Dakota Tennessee Texas Utah Vermont Virginia Washington West Virginia Wisconsin Wyoming Delaware Maryland New Hampshire New Jersey Massachusetts Connecticut West Virginia Vermont Rhode IslandMap of USA with state names 2.svg
Om dette bildet

Forsvars- og utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: USAs forsvar

Hangarskipet USS «George Washington» sammen med jageren USS «Arthur W. Radford». Hangarskipgruppene har en enorm slagkraft, og er en viktig årsak til USAs globale, militære dominans.

De væpnede styrkene i USA er underlagt politisk kontroll, og Forsvarsdepartementet styrer de fire grenene hæren, marinen, marinekorpset og flyvåpenet. I tillegg finnes den femte grenen kystvakten, som ligger under Sikkerhetsdepartementet. I krigstid blir imidlertid kystvakten overført til Marinedepartementet.

Det amerikanske forsvaret har en mannskapsstyrke på 1,4 millioner i aktiv tjeneste, i tillegg til flere hundre tusen i Nasjonalgarden og i reservestyrkene. USA har en profesjonell hær, men verneplikt kan innføres i krigstid.

USAs forsvar er verdens sterkeste, og landet er verdens eneste supermakt. Forsvarsbudsjetter er på relativt beskjedne fire prosent av BNP, men dette utgjør hele 48 % av verdens forsvarsutgifter.[24] Det amerikanske forsvaret har mer enn 700 baser rundt om i verden, og er operative verden rundt. USA har elleve aktive hangarskip samt en stor flåte strategiske ubåter, noe som gjør landets forsvarsevne svært fleksibel.

USA var med på å grunnlegge NATO i 1949, alliansen har siden vært en hjørnestein i amerikansk sikkerhets- og utenrikspolitikk. Ved siden av landene i NATO er andre viktige allierte Japan, Australia og Israel. Blant NATO-landene er båndene til Tyrkia og Storbritannia av de sterkeste, og landene har et tett forsvarssamarbeid.

Pr. 2010 leder USA den verdensomspennende krigen mot terror og er spesielt engasjert i krigen i Afghanistan og krigen i Irak.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: USAs økonomi

New York Stock Exchange, populært kalt «Wall Street». New York-børsen er verdens største målt i kapitalverdi, med en samlet markedskapitalisering på 12,3 billioner dollar pr. september 2010.[25]
Romfergen «Columbia», som gikk tapt med hele sitt mannskap i 2003. USA har en godt utviklet høyteknologisk industri, med verdens ledende selskaper både innenfor IT-, fly- og romsektoren.
Nedlagt fabrikk nær Cleveland i Ohio. Det nordøstlige USA hadde tidligere en sterk tungindustri, men har siden 1980-tallet i stadig større grad blitt utkonkurrert av utenlandske produsenter. Regionen er nå kjent som «rustbeltet».

Økonomien i De forente stater er basert på kapitalisme, med trekk av blandingsøkonomi. USA er den ledende økonomiske stormakten i verden, og amerikanere har en gjennomgående høy levestandard. Medianinntekten for husholdninger er på cirka 280 000 kroner (ikke justert for kjøpekraft). Rikdommen er imidlertid noe ujevnt fordelt; de øverste 20 % har en husholdningsmedianinntekt på ca. 550 000 kroner, mens de fattigste 20 % har en medianinntekt på 120 000 kroner pr. husholdning (alle tall fra 2005).[26]

Privat sektor står for hoveddelen av den amerikanske økonomien, men offentlig sektor er også stor med 36 %. Statlige reguleringer er noe mindre i USA enn i de fleste andre vestlige land. Arbeidsmarkedet er fleksibelt, og det sosiale sikkerhetsnettet er mindre enn i Europa. Offentlige trygde- og pensjonsordninger har imidlertid økt mye de siste 20 årene, både med utbygging av de føderale ordningene Medicare og Medicaid, og tvungne forsikringsordninger på delstatsnivå. Amerikanere jobber ofte svært mye, og har lite ferie sammenlignet med europeere.[27]

USAs sentralbank kalles Federal Reserve System, og er en blanding av offentlig og privat eiet. Sentralbanken er politisk uavhengig, og har vide fullmakter når det gjelder pengepolitikken.

USA var verdens tredje største eksportnasjon i 2009, bak Folkerepublikken Kina og Tyskland. Den samlede verdien på eksporterte varer var 1,06 billioner dollar.[28] I perioden august 2009 til juli 2010 hadde landet et underskudd på handelsbalansen på 604,7 milliarder dollar.[29]

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 13.201,8 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) 2,6% Q3 2007, The Econoimist nov 2007
Industriproduksjon 1,9% Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser 2,8% Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd 2006 5,20 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Renter 3 mnd 2007 4,51% Q3 2007, The Economist nov 2007
Børsindeks 1.jan-7.mai 2008 -3,4% The Economist mai 2008
Arbeidsløshet 4,7% Q3 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse -810,7 mrd $ Q3 2007, The Economist nov 2007
Eksport 2006 1.036,6 mrd US$ 2006, Commerce Dept, Bureau of Economic Analysis
- Canada 230,7 mrd US$ 2006, Commerce Dept, Bureau of Economic Analysis
- Mexico 134,0 mrd US$ 2006, Commerce Dept, Bureau of Economic Analysis
- Japan 59,6 mrd US$ 2006, Commerce Dept, Bureau of Economic Analysis
- Kina 55,2 mrd US$ 2006, Commerce Dept, Bureau of Economic Analysis
- Storbritannia 45,4 mrd US$ 2006, Commerce Dept, Bureau of Economic Analysis
- Tyskland 41,3 mrd US$ 2006, Commerce Dept, Bureau of Economic Analysis
Import 2006 1.853,9 mrd US$ 2006, Commerce Dept, Bureau of Economic Analysis
- Canada 302,4 mrd US$ 2006, Commerce Dept, Bureau of Economic Analysis
- Kina 287,8 mrd US$ 2006, Commerce Dept, Bureau of Economic Analysis
- Mexico 198,3 mrd US$ 2006, Commerce Dept, Bureau of Economic Analysis
- Japan 148,2 mrd US$ 2006, Commerce Dept, Bureau of Economic Analysis
- Tyskland 89,1 mrd US$ 2006, Commerce Dept, Bureau of Economic Analysis
- Storbritannia 53,5 mrd US$ 2006, Commerce Dept, Bureau of Economic Analysis
Betalingsbalanse -793,2 mrd $ -5,6% Q3 2007, The Economist nov 2007
Budsjettbalanse -1,5% Q3 2007, The Economist nov 2007
Utviklingshjelp - 19,71 mrd US$ 2005, UNDP Database
Andel fattige 12,5% 2005-06, Commerce Dept, Bureau of the Census, US
BNP per innb 41.768 US$ 2005, UNDP Database


Landbruk[rediger | rediger kilde]

Dette satellittbildet fra NASA viser jorder i Kansas. Den svært flate Midtvesten egner seg godt til jordbruk.

USA er en stor eksportør av landbruksvarer. Selv om landbrukets andel av BNP er nede i to prosent er landet fortsatt en ledende produsent av kjøtt, meieriprodukter, soyabønner, mais, havre, hvete, bygg, bomull, sukker og trelastprodukter.[30]

Over halvparten av USAs landområder brukes til landsbruksformål.[31] Det har vært en sterk tendens til at landbruket har gått over fra arbeidsintensive småbruk til større, mekaniserte farmer, og det er derfor kun 834 000 personer som arbeider i jordbrukssektoren.[30][32] I 1860 var til sammenligning halvparten av landets befolkning sysselsatt i landbruket.[33]

Det mest fruktbare området i USA er området mellom Appalachene og Rocky Mountains. Her dyrkes det hvete på prærien i Midtvesten, og mais i de sentrale lavlandsområdene. I sydstatene er bomull vanlig, blant annet i Mississippi og Arkansas. Det dyrkes tobakk i sydøst, der Virginia er det mest kjente produksjonsstedet. I syd dyrkes det også mye sukkerrør og peanøtter. California er store på dyrking av frukt og grønnsaker, og nyter godt av billig, meksikansk arbeidskraft. Også i Florida dyrkes det mye frukt, blant annet appelsiner. USA har en betydelig meieriproduksjon, sentrert i Wisconsin.

Industri og ressurser[rediger | rediger kilde]

Boeing 737-200. USA har med selskaper som Boeing, Lockheed Martin, General Dynamics og Northrop Grumman en sterk forsvars-, romfarts- og flyindustri.

USA er rikt på naturressurser, og har blant annet gull, petroleum, kull og uran. Naturressursene er imidlertid ikke nok til å drive økonomien, og USA har et vedvarende handelsunderskudd. Spesielt er landet avhengig av olje fra blant annet Midtøsten, selv om det produseres mye olje og naturgass i Texas, Alaska og California. USA har omtrent en tredjedel av verdens kullreserver, og mesteparten er av svært god kvalitet. Mesteparten av kullet finnes i delstatene Wyoming, Vest-Virginia, Kentucky, Pennsylvania, Ohio og Texas.

USA har tradisjonelt vært en sterk industrinasjon, og industrien står for en stor del av BNP. Imidlertid har det gått nedover med den tradisjonelle tungindustrien i nordøst, noe som har gjort at regionen har fått tilnavnet «Rustbeltet». Bilindustrien i Michigan har lange tradisjoner, og oppsto med Oldsmobile i 1897. Henry Ford var en pioner når det gjaldt moderne samlebåndsmetoder i bilindustrien, og var grunnleggeren av Ford Motor Company. Senere oppsto også andre bilgiganter som General Motors og Chrysler, alle i Michigan. De siste tiårene har bilindustrien i USA slitt tungt, spesielt med konkurranse fra japanske bilmerker som Toyota og Honda. USA er likevel landet med størst produksjon av personbiler, og har det siste tiåret tiltrukket seg flere utenlandskeide bilfabrikker, spesielt i sydstatene. Likevel faller landets bilproduksjon svakt, mens andre lands produksjon øker. Mens USA i 1970 produserte 28,2% av all verdens biler, er andelen i 2006 nede i 16,0%.

USA har også en sterk forsvars-, romfarts- og flyindustri. Ledende selskaper i disse sektorene inkluderer Boeing, Lockheed Martin, General Dynamics og Northrop Grumman. Også innen annen høyteknologi har USA mange av verdens største selskaper. Amerikanske giganter innenfor programvare, microchips og telekommunikasjon er blant annet Microsoft, Apple, Google, IBM, Intel, Cisco, HP, Dell og Motorola. Mye av den høyteknologiske industrien befinner seg i Silicon Valley i California.

Tross sin avanserte industri er USA en stor nettoimportør av både kontormaskiner, elektriske apparater, fjernsyn og video, møbler, sko, klær, maskiner, bildekk og biler. Landet er nettoeksportør av fly, flydeler, forsvarsmateriell, sigaretter og plast.

Samferdsel og infrastruktur[rediger | rediger kilde]

Bilkjøring er en sentral del av «the American way of life». USA har relativt dårlig utbygget kollektivtransport, men har til gjengjeld et godt veisystem. Her en trafikkmaskin i San Jose.

USA hadde i 2008 ca. 6,5 millioner kilometer offentlige veier.[34] Ryggraden i det amerikanske veinettet har sin opprinnelse i Federal Aid Highway Act fra 1956, da Eisenhower-administrasjonen skapte Interstate Highway-systemet. Veinettet i USA eies og vedlikeholdes av de enkelte delstater, selv om en stor del av finansieringen kommer fra de føderale myndigheter. Landet hadde i 2008 ca. 150 millioner registrerte motorkjøretøyer, noe som utgjør 15 % av verdens samlede bilpark.[34]

De forente stater hadde totalt 98 flyselskaper i 2006, hvorav 21 hadde en omsetning på over én milliard dollar. Til samme tid hadde landet 5 233 offentlige flyplasser, hvorav 75 % hadde fast dekke.[34] Et flertall av verdens største flyselskap målt i antall passasjerer hører hjemme i USA, og de største er Delta Air Lines, Southwest Airlines, American Airlines, United Airlines, Continental Airlines, US Airways og Northwest Airlines. Syv av verdens 20 travleste flyplasser ligger i USA: Hartsfield internasjonale flyplass (Atlanta, verdens travleste med 43 millioner årlige passasjerer), O'Hare internasjonale lufthavn (Chicago), Los Angeles internasjonale lufthavn, Dallas-Fort Worth internasjonale lufthavn, Denver internasjonale lufthavn, John F. Kennedy internasjonale lufthavn (New York) og George Bush interkontinentale lufthavn (Houston).[35]

Det amerikanske jernbanenettet domineres av det statlige selskapet Amtrak, som siden 1973 har hatt monopol på langdistansestrakninger. I 2008 opererte Amtrak 524 jernbanestasjoner i 46 forskjellige delstater.[34][36] I tillegg til Amtraks linjer kommer ulike former for forstadsbaner i et drøyt dusin storbyer, samt undergrunnsbaner som New Yorks undergrunnsbane, BART i San-Francisco-området, MBTAs linjer i Boston, Chicagos 'L'-system og Washingtons metro.

Turisme[rediger | rediger kilde]

Med ca. 35 millioner årlige besøkende er Times Square i New York USAs mest besøkte turistattraksjon.[37]

Det var 57 millioner utenlandske feriebesøk til USA i 2008, og turismenæringen i landet sysselsatte til samme tid 5,9 millioner mennesker og omsatte for 767 milliarder dollar.[38][39] Flesteparten av de utenlandske turistene kommer fra Europa, med Storbritannia (4,2 millioner unike reisende), Tyskland (1,3 millioner) og Frankrike (1 million) som de største avreiselandene (tall for 2007).[40] I 2008 besøkte 214 000 nordmenn USA, en økning på 41 000 fra 2007.[41]

De fem mest besøkte turistattraksjonene i USA i 2008 var Times Square i New York, Las Vegas Strip i Nevada, National Mall and Memorial Parks i Washington, D.C., Faneuil Hall i Boston og Magic Kingdom i Disneyworld i Florida. Andre kjente steder på listen over de mest besøkte stedene er Niagara Falls, Grand Canyon, Fisherman's Wharf i San Francisco, Great Smoky Mountains nasjonalpark i Tennessee og Nord-Carolina og Universal Studios i Hollywood i Los Angeles.[42]

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Sata-senteret ved Massachusetts Institute of Technology, tegnet av den kjente arkitekten Frank Gehry. MIT er USAs mest prestisjefylte universitet for ingeniører og realister, og ligger i Cambridge utenfor Boston i Massachusetts.

Ansvaret for utdannelsessystemet ligger på delstatene, selv om systemet delvis finansieres av føderale midler. Skoledistriktene har stor frihet til å bestemme pensum selv, og regler for skolegang varier fra delstat til delstat.

Det er skoleplikt i USA, men alderstrinnene der skolegang er obligatorisk varierer fra delstat til delstat. Barn begynner typisk på skolen en gang mellom de er fem og syv år gamle, og går til de er seksten til atten. Grunnskolen («elementary school») består av de første seks til åtte årene. Her har elevene ofte samme læreren i alle fag, de fleste lærere er derfor utdannet allmennlærere.

Mellomskolen («middle school», tidligere også kalt «junior high school») er fra to til fire år, avhengig av delstat. Her introduseres ofte (men ikke alltid) elevene for fremmedspråk, og kan typisk ta ett eller to valgfag. De siste fire årene av skolegangen er på videregående nivå («high school»). I mange delstater kan elevene slutte når de er 16, men de fleste delstatene krever at alle fullfører skolegangen helt ut. I motsetning til i de fleste andre land er det en liten grad av spesialisering på videregående skole-nivå, og de fleste skoler krever at alle elever tar naturvitenskap, matematikk og samfunnsfag alle årene.

Høyere utdannelse i USA kalles som regel for «college». De fleste grader er fireårige, men det første året tar man som regel et bredt spekter av fag (det er ikke vanlig å søke seg inn på bestemte linjer rett fra videregående). Enkelte typer utdannelser, som medisinstudier og jusstudier, begynner man først på etter at man har en bachelorgrad i noe annet.

USA er kjent for sine mange gode universiteter, og studenter fra hele verden reiser til USA for å utdanne seg. De beste universitetene er som regel private og svært kostbare, men det finnes også svært mange offentlige universiteter av høy kvalitet. Skolepengene for et privat universitet er typisk på godt over 100 000 kroner i året, mens de på offentlige universiteter er i størrelsesordenen 30 000 kroner.

Massemedier[rediger | rediger kilde]

Oprah Winfrey ledet The Oprah Winfrey Show fra 1986 til 2011, og er en av de mektigste personene i mediebransjen i USA.

USAs største massemedium er fjernsynet, og i 1999 hadde 98 % av alle amerikanske husholdninger TV. De tre store nettverkene ABC, CBS og NBC dominerte eteren fra 1950-tallet til 1970-tallet, men fra 1980-tallet har disse møtte stadig sterkere konkurranse fra kabel-TV. I 1975 ble Home Box Office det første TV-nettverket som distribuerte over satellitt, og i 1980 kom verdens første 24-timers nyhetskanal, CNN. Senere kom musikkkanalen MTV, som i 1993 hadde 46 millioner seere i USA og 32 andre land. USA har også et offentlig finansiert system med TV- og radiokanaler i PBS, grunnlagt 1969. Fox Broadcasting Company (grunnlagt 1986) har også hatt stor suksess, og utgjør sammen med ABC, CBS og NBC de fire ledende nasjonale fjernsynsnettverkene.[43]

De eldste avisene i USA kom allerede i kolonitiden, men dagsavisen som massemedium skriver seg i hovedsak fra midten av 1800-tallet. Viktige tidlige aviser var New York Tribune (1841) og New York Times, Baltimore Sun og Chicago Tribune (alle grunnlagt på 1850-tallet). Etter den amerikanske borgerkrigen (1861–1865) fikk USA to store konkurrerende avisimperier under Joseph Pulitzer og William Randolph Hearst, og de harde konkurransen førte til utbredt sensasjonsjournalistikk – såkalt yellow journalism. På tross av hard konkurranse fra TV klarte avisene seg relativt bra i etterkrigstiden, og i 1999 leste fortsatt mer enn 66 % av voksne amerikanere en avis på en gjennomsnittlig hverdag.[44] Pr. 2010 er de største amerikanske dagsavisene The Wall Street Journal (2,1 millioner), USA Today (1,8 millioner), The New York Times (950 000), Los Angeles Times (740 000) og The Washington Post (580 000) (avrundede gjennomsnittlige daglige opplagstall hentet fra Audit Bureau of Circulations).[45] Det amerikanske avismarkedet er langt mer lokalisert enn i mange andre land, og lokal- og regionalaviser står for mesteparten av de samlede daglige opplagstallene. Med unntak av i store byer som New York, Boston og Chicago har lokalavisene i stor grad lokale monopoler.[46]

Konkurransen fra Internett har også rammet avisene hardt, og i perioden 2000–2008 ble inntektene fra annonsesalg halvert.[46] 69 % av amerikanske husholdninger hadde i 2009 Internett-tilgang, men variasjonene er store mellom ulike demografiske grupper.[47]

Helse[rediger | rediger kilde]

Helsevesenet i USA er i hovedsak privat drevet og finansiert. Det er derfor nødvendig med helseforsikring for de fleste typer behandlinger, og omtrent 85 % av amerikanere har en eller annen form for slike forsikringer. Det vanligste er at helseforsikring dekkes av arbeidsgiver, dette gjelder for omtrent 60 % av befolkningen. Det finnes også offentlige helseforsikringer, slike omfatter Medicare, Medicaid og diverse militær helsehjelp, og omtrent 27 % av befolkningen dekkes av disse ordningene. Ca. 15 % av befolkningen hadde per 2007 ingen form for helseforsikring.[48]

Sent i 2009 ble det igangsatt en helsereform i USA hvor 45 millioner amerikanere uten forsikring ble omfattet av en offentlig sykeforsikring. Reformen ble vedtatt i mars 2010, og fases gradvis inn frem mot 2014.[49]

Kriminalitet[rediger | rediger kilde]

Giftsprøyte-rommet i San Quentin State Prison i California. 52 innsatte ble henrettet i USA i 2009, noe som gjorde landet til ett av 18 land i verden som praktiserte dødsstraff.[50]

USA har noe høyere kriminalitet enn de fleste andre i-land. Spesielt er dødsfall i forbindelse med bruk av skytevåpen svært mye høyere i USA enn i blant annet Europa.[51] For 2009 registrerte FBI omtrent 1,3 millioner tilfeller av voldskriminalitet, noe som tilsvarer 429 tilfeller pr. 100 000 innbyggere. Kriminaliteten har falt kraftig den siste tyveårsperioden, og i 1991 var det til sammenligning 758 tilfeller pr. 100 000 innbyggere.[52] Fengselsbefolkningen i USA var ved utgangen av 2008 på ca. 1,6 millioner, hvorav omtrent 200 000 sonet i føderale fengsler. Det tilsvarer at 1 av 198 amerikanere til en hver tid sitter i fengsel.[53] 1. januar 2008 satt mer enn 1 av 100 personer over 18 år fengslet i USA.[54]

De forente stater har en rekke forskjellige etterforskningsorganer og politietater på flere nivåer. På føderalt nivå finnes Federal Bureau of Investigation, Bureau of Alcohol, Tobacco, Firearms and Explosives, U.S. Marshals Service og Drug Enforcement Administration (alle underlagt Justisdepartementet), samt blant annet U.S. Customs and Border Protection, U.S. Immigration and Customs Enforcement, U.S. Secret Service, United States Coast Guard og Transportation Security Administration underlagt Sikkerhetsdepartementet. Alle delstater har også egne politistyrker, og i storbyområder har også fylker og kommuner eget politi. I en særstilling kommer sheriff-vervet, som de fleste steder er den høyest rangerte politimyndighet på fylkesnivå. Sheriffer blir valgt (som regel for fireårsperioder), og kan ha alt fra en ren seremoniell rolle til en aktiv og operativ rolle med tusenvis av sheriffbetjenter under seg (som i Los Angeles County Sheriff's Department).

Største byer[rediger | rediger kilde]

Chicago kalles «Windy City» eller «Second City», og er kjent for sin spesielle arkitektur.
San Jose ligger i Silicon Valley, et av de sterkeste vekstområdene i De forente stater.
Detroit har tradisjonelt vært senter for bilindustrien i USA, og kalles «Motown».

De helt dominerende verdensbyene i USA er New York på østkysten og Los Angeles på vestkysten. Andre viktige byer er San Francisco i vest, Boston i øst, hovedstaden Washington og Chicago, den største innlandsbyen.

Fordi amerikanske byer har vokst svært langt utover de etablerte bygrensene, opererer statistikkbyrået United States Census Bureau med en romsligere definisjon kalt primærstatistikkområde, for å rangere storbyområdene. 55 byområder har over én million innbyggere, mens ytterligere 45 har over en halv million.

Nr Storbyregion Innbyggertall
1 New York 22,2 mill.
2 Los Angeles 18,1 mill.
3 Chicago 9,7 mill.
4 Washington/Baltimore 8,7 mill.
5 Boston 7,6 mill.
6 San Francisco/San José 6,9 mill.
7 Dallas 6,5 mill.
8 Philadelphia 6,5 mill.
9 Houston 6,2 mill.
10 Atlanta 5,7 mill.
11 Miami 5,7 mill.
12 Detroit 5,2 mill.
13 Seattle 4,3 mill.
14 Phoenix 4,3 mill.
15 Minneapolis 3,7 mill.
16 Denver 3,2 mill.
17 San Diego 3,1 mill.
18 St. Louis 2,9 mill.
19 Cleveland 2,9 mill.
20 Orlando 2,9 mill.
Forurensningen er stor i mange amerikanske storbyer. Her er det Los Angeles som er dekket i smog. Til venstre ses Griffith-observatoriet.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Bob Dylan har siden han slo igjennom på 1960-tallet hatt en enorm innflytelse på amerikansk musikkliv. Blant sjangerne han har vært innom er folkrock, rock, blues og countryrock.

Svært mange av musikksjangrene som er populære verden rundt har sin opprinnelse i USA. Spesielt sydstatene har stått i førersetet når det gjelder musikalsk innovasjon.

Blues oppsto som arbeidssanger (såkalte shouts) for svarte slaver. Musikkformen bygger på mønstre fra afrikansk musikk, og forteller gjerne om sangerens motgang og ulykke. Etter andre verdenskrig spredde bluesen seg nordover fra Mississippideltaet, og Chicago ble bluesens hovedstad. Kjente amerikanske bluesartister er blant annet John Lee Hooker og Muddy Waters.

Også Rock and roll startet i afrikansk-amerikanske miljøer. Rocken ble en kommersiell verdenssuksess med Elvis Presleys gjennombrudd i 1956, og førte til at foreldregenerasjonen ble sjokkert av ungdommens (etter datidens standarder) seksualiserte dansing. Eksporten av rock var en viktig faktor i amerikaniseringen av store deler av Vest-Europas kulturliv etter andre verdenskrig. Rocken har holdt seg populær i den vestlige verden helt siden femtitallet, og hver generasjon har utviklet musikkformen videre. Sekstiåtterne hadde Jimi Hendrix og Bob Dylan med sine politiske antikrigsbudskap, mens slutten av syttitallet så fremveksten av arbeiderklasserock med blant annet Tom Petty og Bruce Springsteen. Med nittitallet kom grungen, med band som Nirvana og Soundgarden.

Rapperen 50 Cent. Rap og Hiphop oppsto i det afrikansk-amerikanske miljøet i Bronx i New York på slutten av syttitallet,[55] og har senere fått bred appell i mange ungdomsmiljøer.

Country oppstod i immigrantgrupper syd og øst i USA, spesielt fra De britiske øyer.[56] De viktigste artistene i den tidlige countrybevegelsen var Jimmie Rodgers og The Carter Family. Senere countrystjerner inkluderer Hank Williams og Johnny Cash. Country er svært populært i rurale deler av De forente stater, og Nashville i Tennessee regnes som countryens vugge.

Jazzen oppstod i New Orleans på slutten av attenhundretallet.[57] Musikksjangeren var en blanding av afrikanske rytmer og europeisk musikktradisjon. Sjangeren «ragtime» oppstod først i New Orleans på 1890-tallet, og ble senere popularisert av Irving Berlin og Scott Joplin. Fra bydelen Storyville i New Orleans kom også undersjangeren Dixieland. På tyvetallet flyttet jazzmiljøet nordover til Chicago, der artister som Joe «King» Oliver og Louis Armstrong blomstret. Samtidig vokste det frem et spennende musikkmiljø i New York, der den såkalte Harlem Renaissance førte med seg kulturell nyskapning med basis i de svarte delene av byen. Viktige jazzmusikere med base i Harlem var Count Basie, Fletcher Henderson og Duke Ellington.

Litteratur og skriftkultur[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Amerikansk litteratur

Mark Twain (1835–1910) har blitt kalt «den amerikanske litteraturens far». Hans mest kjente romaner er Tom Sawyer og Huckleberry Finn.

I tiden rundt den britisk-amerikanske krig 1812–1815 oppsto det økt behov for å markere en særegen amerikansk litteratur og kultur. En antall nye litterære navn markerte seg, kanskje mest framtredende var Washington Irving, William Cullen Bryant, James Fenimore Cooper, og Edgar Allan Poe. USAs to fremste poeter på 1800-tallet var Walt Whitman og Emily Dickinson.

Mark Twain var den første betydelig amerikanske forfatteren som ble født et godt stykke unna Østkysten. Hans regionale mesterstykker var den biografiske Livet på Mississippi og romanen Huckleberry Finn. F. Scott Fitzgerald (Den store Gatsby) og Ernest Hemingway (Og solen går sin gang, Farvel til våpnene) regnes som de største amerikanske forfatterne på begynnelsen av 1900-tallet, mens John Steinbeck skrev om fattige og arbeidsfolk i forbindelse med den store depresjonen. Både Hemingway og Steinbeck vant Nobelprisen i litteratur, i henholdsvis 1954 og 1962.

Kjente amerikanske samtidsforfattere omfatter blant annet Thomas Pynchon, Tim O'Brien, Robert Stone, Don DeLillo, Paul Auster, Toni Morrison, Philip Roth, Cormac McCarthy, Raymond Carver, John Cheever, Joyce Carol Oates og Annie Dillard.

Billedkunst[rediger | rediger kilde]

Tidlig amerikansk kunst (syttenhundretallet og første halvdel av attenhundretallet) fokuserte på historie, da den unge nasjonen søkte etter en nasjonal identitet. Artister som John Trumbull malte motiver fra den amerikanske uavhengighetskrigen. Fra 1820 oppsto Hudson River School, en retning innenfor malekunsten som fokuserte på landskapsmalerier. Hudson River-kunstnerne inspirerte senere kunstnere som Winslow Homer og Thomas Eakins.

Ekteparet Georgia O'Keeffe og Alfred Stieglitz var svært viktig for amerikansk kunst. Stieglitz var en pioner når det gjaldt fotografi som kunstform. O'Keeffe var en viktig modernistisk maler, og oppnådde rekordsummer for verkene sine på tyvetallet.

Abstrakt ekspresjonisme oppsto i New York på førtitallet. Viktige amerikanske kunstnere innenfor denne retningen var Barnett Newman og Jackson Pollock. Som en reaksjon på den abstrakte ekspresjonismen utviklet popkunsten seg. Denne lånte elementer fra populærkultur, slik som reklame og tegneserier. Kjente amerikanske popkunstnere var Andy Warhol og Roy Lichtenstein.

Film[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Film i USA

Elizabeth «Liz» Taylor var en av de mest kjente skuespillerne fra Hollywoods «gullalder» på 1950- og 60-tallet.

Det har vært produsert filmer i USA helt siden slutten av 1800-tallet, og helt siden tiden rundt første verdenskrig har Hollywood vært symbolet på amerikansk filmindustri. Hollywoods gullalder var fra slutten av 1920-tallet (da lydfilmen kom med The Jazz Singer i 1927) til begynnelsen på 1960-tallet da industrien fikk økonomiske problemer.

Kjente tidlige filmer fra USA er En nasjons fødsel (1915), King Kong (1933), Tatt av vinden (1939) og Citizen Kane (1941). I tiden rundt og etter andre verdenskrig var Hollywood dominert av westernfilmer (med blant annet John Wayne), mens 1950- og 60-tallet var tiden for historisk/episke storproduksjoner (Ben-Hur, Cleopatra, Den lengste dagen).

På slutten av 1960-tallet ble amerikansk filmindustri inspirert av europeisk film, og Bonnie and Clyde (1967) ble den første i en ny generasjon av amerikanske filmer. Regissører som Francis Ford Coppola (Gudfaren, Apokalypse nå!), George Lucas (Star Wars, Indiana Jones), Martin Scorsese (Taxi Driver), Roman Polanski (Chinatown) og William Friedkin (Exorcisten) fornyet eksisterende sjangere og filmteknikker, og fra slutten av 1970-tallet ble Steven Spielberg (Haisommer, Nærkontakt av tredje grad, E.T.) en av verdens mest innflytelsesrike filmskapere.

1980-tallet var tiden for actionfilmer med muskelbunter som Sylvester Stallone, Arnold Schwarzenegger og Bruce Willis, mens på nittitallet ble såkalt «uavhengig film» igjen mer populært. Kjente eksempler på sistnevnte er filmskaperne Quentin Tarantino og Michael Moore.

Mat og drikke[rediger | rediger kilde]

Pizza er en populær matrett i USA. Bildet viser pizza slik den serveres i Chicago, som skiller seg fra New York-varianten ved den tykke bunnen, og de svært store mengdene kjøtt og ost. Den må i motsetning til andre pizzaer spises med kniv og gaffel.

De forente staters multikulturelle arv gjør landets kjøkken svært variert. Mange av matrettene som i dag oppfattes som typisk amerikanske er egentlig bragt til landet av innvandrere, og senere tilpasset amerikansk kultur.

Typiske amerikanske matretter omfatter smultringer, eplepai, pølse i brød, hamburger og pizza. Hamburgere og pizza kommer henholdsvis fra Tyskland og Italia, men har fått endret formen i USA. Typisk så endres gjerne størrelsen på rettene når mat blir «amerikanisert», da amerikanske porsjoner er kjent for å være relativt store.

I de senere år har mat inspirert fra Mexico, såkalt Tex-Mex, blitt svært populært i USA. Matretter fra Mexico inkluderer blant annet taco og burrito.

Idrett[rediger | rediger kilde]

Amerikansk fotball har siden 1960-tallet vært den mest populære idretten i USA.[58] Her fra en kamp på Giants Stadium i New Jersey.

Det er fire store idretter i USA. «De fire store» er amerikansk fotball (NFL), baseball (MLB), basketball (NBA) og ishockey (NHL). Dessuten får collegeidrett svært mye oppmerksomhet, med NCAA-systemet. Super Bowl er det største og mest sette sportsarrangementet i USA. Motorsport er også populært i USA. NASCAR-løp trekker store tilskuermengder, og er spesielt populært i sydstatene.

De olympiske leker har blitt holdt åtte ganger i USA, det seneste i Salt Lake City i 2002. Siste sommer-OL var i Atlanta i 1996. USA har hatt stor suksess i OL, og er beste nasjon totalt under sommer-OL med 929 gull. I vinter-OL er USA på andreplass etter Norge, med 87 gull.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «U.S. POPClock Projection» (engelsk). U.S. Census Bureau. 2010. Besøkt 17. oktober 2010.  Det offisielle innbyggertallet ved folketellingen i 2010 var 308 745 538.
  2. ^ En alternativ forklaring er at navnet "Amerika" skriver seg fra waliseren Richard Ameryk, mannen som finansierte John Cabots ekspedisjon til Nord-Amerika i 1497 og 1498.«Davies.PDF ADDRESS: Wales and America, John Davies, University of Wales, Aberystwyth». North American Journal of Welsh Studies Volume 1, Number 1-2 (Winter-Summer 2001). North American Journal of Welsh Studies, Vol. 1, 1. 2001. Besøkt 30. november 2008. 
  3. ^ «Årsmelding 2001» (pdf). Norsk språkråd. 2001. Besøkt 18. oktober 2010. 
  4. ^ Verden i Dag: USA I (1994): 8
  5. ^ Verden i Dag: USA I (1994): 13
  6. ^ «29 States Have Made English Official (28 State Laws Still in Effect)» (engelsk). English First. Besøkt 19. mai 2007. 
  7. ^ «Statistical Abstract of the United States» (PDF) (engelsk). U.S. Census Bureau. 2006. Besøkt 19. mai 2007.  seksjon 1, «Population»
  8. ^ «Among Wealthy Nations, U.S. Stands Alone in its Embrace of Religion» (engelsk). Pew Global Attitudes Project. 19. desember 2002. Besøkt 19. mai 2007. 
  9. ^ http://www.gallup.com/poll/159548/identify-christian.aspx
  10. ^ «the World Factbook - United States» (engelsk). CIA. 2007. Besøkt 19. mai 2007. 
  11. ^ Elgmork, K. (2003). «Troen på utviklingslæren». Naturen, 127, s. 147–150. ISSN 0028-0887. 
  12. ^ «Table 55—Marital Status of the Population by Sex, Race, and Hispanic Origin: 1990 to 2007, fra Statistical Abstract of the United States 2009. U.S. Census Bureau. Besøkt 11. mars 2013 (en)
  13. ^ «The Growing Female Advantage in College Completion», Columbia University, Institute for Social and Economic Research and Policy, 2006. Arkivert side fra 9. juni 2007, besøkt 11. mars 2013 (en)
  14. ^ «Some Muslims in U.S. Quietly Engage in Polygamy», av Barbara Bradley Hagerty, National Public Radio: All Things Considered, 27. mai 2008. Besøkt 11. mars 2014 (en)
  15. ^ a b c d Geographica (2006): 384
  16. ^ Butler, James Davie. «British Convicts Shipped to American Colonies». American Historical Review 2 (oktober 1896): s. 12-33
  17. ^ Flamming (2009): 14
  18. ^ Folketellingen i 1860 (PDF) oppgir en samlet slavebefolkning på 3 953 760
  19. ^ Jaycox (2005): 9
  20. ^ Jaycox (2005): iv
  21. ^ «Special Message to the Congress on Urgent National Needs» (engelsk). nasa.gov. 25. mai 1961. Besøkt 4. juli 2011. 
  22. ^ Watson (2009): 1
  23. ^ «Table 1 : Crime in the United States» (engelsk). U.S. Department of Justice — Federal Bureau of Investigation. september 2010. Besøkt 4. juli 2011. 
  24. ^ Petter Stålenheim, Damien Fruchart, Wuyi Omitoogun og Catalina Perdomo (2006). «SIPRI Yearbook, 2006. Kapittel 8» (engelsk). Stockholm International Peace Research Institute. Besøkt 18. mai 2007. 
  25. ^ «Domestic Market Capitalization» (engelsk). World Federation of Exchanges. Besøkt 17. oktober 2010. 
  26. ^ DeNavas-Walt,Carmen, Bernadette D. Proctor, og Cheryl Hill Lee, (2006). «Income, Poverty, and Health Insurance Coverage in the United States, 2005» (PDF). U.S. Census Bureau, Current Population Reports, P60-231 (engelsk). 
  27. ^ «Study: U.S. employees put in most hours» (engelsk). CNN. 31. august 2001. Besøkt 19. mai 2007. 
  28. ^ «– Kina er verdens største eksportør». HegnarOnline. 26. mars 2010. Besøkt 17. oktober 2010. 
  29. ^ «Trade balance latest 12 months, merchandise trade only». The Economist, utgave 397, nr. 8704
  30. ^ a b Geographica (2006): 385
  31. ^ Verden i Dag: USA I (1994): 25
  32. ^ «Occupational Outlook Handbook». Bureau of Labor Statistics, Det amerikanske arbeidsdepartementet. juli 2006. Besøkt 18. mai 2007. 
  33. ^ Colleges of agriculture at the land grant universities: a profile (1995): kapittel 2
  34. ^ a b c d «National Transportation Statistics» (engelsk). Research and Innovative Technology Administration – U.S. Department of Transportation (US DOT). 2010. Besøkt 17. oktober 2010. 
  35. ^ «Year to date Passenger Traffic, June 2010» (engelsk). Airports Council International. 15. september 2010. Besøkt 17. oktober 2010. 
  36. ^ «Routes» (engelsk). Amtrak. Besøkt 17. oktober 2010. 
  37. ^ «America's 25 most visited tourist sites» (engelsk). Forbes Traveler. 2008. Besøkt 23. oktober 2010. 
  38. ^ «International Travelers and Payments» (PDF) (engelsk). U.S. Census Bureau. Besøkt 17. oktober 2010. 
  39. ^ «Tourism Sales by Commodity Group, and Tourism Employment by Industry Group» (PDF) (engelsk). U.S. Census Bureau. Besøkt 17. oktober 2010. 
  40. ^ «Foreign Visitors for Pleasure Admitted by Country of Citizenship» (PDF) (engelsk). U.S. Census Bureau. Besøkt 17. oktober 2010. 
  41. ^ Oliver Orskaug (29. mai 2009). «Rekordstrøm av nordmenn til USA». Aftenposten. 
  42. ^ «Top 25 Most Visited Tourist Destinations in America» (engelsk). thetravelerszone.com. 10. mai 2008. Besøkt 17. oktober 2010. 
  43. ^ «The Media in the United States > Television» (engelsk). U.S. Diplomatic Mission to Germany. 2009. Besøkt 17. oktober 2010. 
  44. ^ «The Media in the United States > Newspapers» (engelsk). U.S. Diplomatic Mission to Germany. 2010. Besøkt 17. oktober 2010. 
  45. ^ «Circulation averages for the six months ended: 3/31/2010» (engelsk). Audit Bureau of Circulations. 2010. Besøkt 17. oktober 2010. 
  46. ^ a b Waterman, David; Han, Sangyong og Ji, Sung Wook (august 2009). «Old Media vs. the Internet in the United States» (PDF). The 7th Annual Asian Media and Communications Forum and Asian City Forum, (engelsk). 
  47. ^ «Internet Use in the United States: October 2009» (engelsk). U.S. Census Bureau. 2009. Besøkt 17. oktober 2010. 
  48. ^ DeNavas-Walt, Carmen; Proctor, Bernadette D.; Smith, Jessica C. (2008). «Income, Poverty, and Health Insurance Coverage in the United States: 2007» (PDF). Current Population Reports, s. 21. 
  49. ^ «Timeline: When health care reform will affect you» (engelsk). CNN.com. 26. mars 2010. Besøkt 18. oktober 2010. 
  50. ^ Mark McDonald (30. mars 2010). «China Said to Execute Thousands in ’09». The New York Times. 
  51. ^ Krug, Powell og Dahlberg (1998). «Firearm-related deaths in the United States and 35 other high- and upper-middle- income countries». International Journal of Epidemiology (engelsk) (2, årgang 27), s. 214–21. 
  52. ^ «Crime in the United States, 2009» (engelsk). United States Department of Justice, Federal Bureau of Investigation. september 2010. Besøkt 18. oktober 2010. 
  53. ^ Sabol, William J; West, Heather C og Cooper, Matthew (30. juni 2010). «Prisoners in 2008» (engelsk). U.S. Department of Justice, Office of Justice Programs, Bureau of Justice Statistics. Besøkt 18. oktober 2010. 
  54. ^ Adam Liptak (28. februar 2008). «1 in 100 U.S. Adults Behind Bars, New Study Says» (engelsk). New York Times. Besøkt 16. desember 2012. 
  55. ^ Randel (2003): 391
  56. ^ Randel (2003): 220
  57. ^ Randel (2003): 430
  58. ^ Maccambridge (2004): 261

Anvendt litteratur[rediger | rediger kilde]

  • (ingen forfatter oppgitt) (1995). Colleges of agriculture at the land grant universities: a profile. National Research Council, Committee on the Future of the Colleges of Agriculture in the Land Grant University System / National Academies Press. ISBN 9780309052955. 
  • Flamming, Douglas (2009). African Americans in the West. ABC-CLIO. ISBN 9781598840025. 
  • Hudson, Ray, red. (2006). «Amerikas Forente Stater (USA)». Geographica (4 utg.). Tandem Verlag. ISBN 82-7822-343-2. 
  • Jaycox, Faith (2005). The Progressive Era. Infobase Publishing. ISBN 9780816051595. 
  • Maccambridge, Michael (2004). America's Game : The Epic Story of How Pro Football Captured a Nation. Random House. ISBN 0-375-50454-0. 
  • Randel, Don Michael, red. (2003). The Harvard dictionary of music. Harvard University Press. ISBN 9780674011632. 
  • Stamsø, May Britt og Jakobsen, Ole Skau, red. (1994). Verden i Dag: USA I. Oslo: Bonniers Spesialblader og Bøker. ISBN 82-7748-005-9. 
  • Watson, Robert P. (2005). «The Politics and History of Terror». I Lansford, Tom; Watson, Robert P.; Covarrubias, Jack. America's War on Terror. Ashgate Publishing. ISBN 9780754677857. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikinews-logo-no.png
Wikinytt har nyheter relatert til USA.
Wiktionary-logo-en.png Wiktionary: Amerikas forente stater – ordboksoppføring