USA i kolonitiden
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
.svg) |
| Periode |
Kolonitidens Amerika omhandler tiden fra sent i det 16. århundre frem til de tretten koloniene i Nord-Amerika erklærte sin uavhengighet i 1776 og om hendelsene før USA ble grunnlagt.
England begynte å kolonisere Nord-Amerika sent i det 16. århundre. De første forsøkene, som kolonien Roanoke, var mislykkede, men levedyktige kolonier ble snart etablert. Kolonistene som kom til den nye verdenen var på ingen måter homogene grupper, men heller en stor variasjon av forskjellige sosiale og religiøse grupper som slo seg ned i forskjellige deler langs kysten. Kvekerne i Pennsylvania, puritanerne i New England, de gulltørstige bosetterne i Jamestown og straffangene i Georgia kom til det nye kontinentet av svært forskjellige årsaker, og de skapte kolonier med svært forskjellige sosiale, religiøse, politiske og økonomiske strukturer.
For å oppsummere utviklingsområdene i kolonitidens Amerika, anerkjenner historikerne fire regioner i landene som senere ble det østlige USA. Fra nord til sør var de New England, de midtre koloniene, Chesapeake Bay og de sørlige koloniene. Noen historikere legger til en femte region, grenseområdene hadde visse forenende særtrekk uansett hvilken koloni de sprang ut fra. Sent i det 18. århundre fant disse forskjellige koloniene seg mer forent enn noen gang før, på kant med den britiske regjeringen i saker som skattlegging og parlamentarisk representasjon.
Koloniene begynte som private tiltak organiserte av handelskompanier eller grunneiere. Etterhvert gikk koloniene fra å være private til å bli underlagt den engelske eller britiske kronen og makten overført fra kompaniene og eierne til kongen.[1]
Koloniene var ikke mer forente enn at særtrekkene en dag kom til å lede til den amerikanske borgerkrig.
Motiver for utforskning og kolonisering[rediger | rediger kilde]
Europa[rediger | rediger kilde]
I løpet av de 15. og 16. århundrene, endte middelalderen i Europa, og renessansen begynte, en utvikling som oppmuntret utforsking og kolonisering på mange måter. En gjenopplivning av klassisk lærdom førte til interesse for geografi og en intellektuell nysgjerrighet om den verdenen som hadde vært skjult i middelalderen. Samtidig førte de intellektuelles fremvekst i renessansen til utviklingen av sjøfartsteknologi som var nødvendig for å foreta lange reiser over åpent hav.
Da «de nye monarkene» begynte å smi nasjoner, skaffet de seg den graden av sentralisert rikdom og makt som var nødvendig for å begynne systematiske forsøk på utforsking. I tillegg begynte økonomien å ta seg opp igjen i Europa, det ble klart at den første nasjonen som klarte å finne en direkte handelsrute til India ville tjene enormt på dette. Det var under disse omstendigheter at Christofer Columbus forlot Spania på sin berømte vestlige reise. Han lette etter Asia, men landene han kom over, viste seg å tilhøre en helt annen landmasse. Spania og Portugal satte raskt i gang med å kolonisere og erobre. Innen få år hadde de delt det lukrative Sør- og Sentral-Amerika mellom seg.
I de 16. og 17. århundrene steg en ny generasjon kolonimakter frem: England, Frankrike og Nederland. Landområdene som nå utgjør USA presenterte seg som et attraktiv sted for disse nye maktene å etablere kolonier. Selv om disse landene var relativt nær Europa, hadde Spania og Portugal vist liten interesse for dem, for europeerne var disse fremdeles ledige for dem som ville ta dem.
England[rediger | rediger kilde]
England gjorde sine første vellykkede forsøk på begynnelsen av det 17. århundre av flere årsaker. På den tiden blomstret engelsk nasjonalisme og nasjonal selvfølelse under trusselen om en spansk invasjon, oppildnet av protestantisk militarisme og beundring for dronning Elisabeth. På den tiden var det ingen offisielle forsøk fra engelske styresmakter på å skape et koloni-imperium. Motivene for koloniseringen var sammensatte og varierende. Praktiske overveielser som kommersielle foretak, overbefolkning og ønsket om religiøs frihet spilte sine respektive roller.
Tidlig mislykket kolonisering[rediger | rediger kilde]
Engelskmennene gjorde en del mislykkede forsøk på å grunnlegge kolonier i de siste tiårene i det 16. århundre. Et av de nesten vellykkede var den «forsvunne» kolonien Roanoke, grunnlagt i 1586 ved kysten av dagens Nord-Carolina av sir Walter Raleigh. Det andre forsyningsskipet, som var forsinket i flere år pga. problemer i England, fant ingen spor av kolonistene. De oppdaget bare det mystiske ordet «croatoan» skåret inn i et tre. Over hundre menn, kvinner og barn hadde tydeligvis forsvunnet midt i sine daglige gjøremål.
Chesapeake[rediger | rediger kilde]
Den første virkelig vellykkede engelske kolonien ble grunnlagt i 1607, i en region kalt Virginia (oppkalt til ære for dronning Elisabeth I, engelsk: the «Virgin Queen», «jomfrudronningen»). Den lå på en øy i James-elven nær dens utløp i Chesapeake Bay. Jamestown, oppkalt etter den nye kongen Jakob I, ble nesten det neste i en rekke på mislykkede kolonier.
Foretaket ble finansiert og koordinert av et sammensluttet aksjekompani, London Virginia Company. Kompaniet håpet å følge i fotsporene til de spanske conquistadorene i å finne gull. Med det i tankene, sendte kompaniet ut gullsmeder, aristokrater og lignende, men ikke en eneste bonde. Kolonistene oppførte seg slik kompaniet hadde forventet av dem. De håpet å skaffe seg mat ved å handle med de nærliggende powhatan-stammene, mens de brukte sin tid på leting etter gull. Dette betydde at deres bosetning var svært sosialt ustabil i tillegg til å være lite lønnsom, siden de individuelle kolonistene følte lite tilknytning til sitt samfunn, men i stedet søkte individuell rikdom. Mangel på sosiale bånd i samfunnet ble videre forsterket av at alle de første kolonistene, og mesteparten av de neste kolonistene, var menn. Uten koner eller barn å beskytte, hadde kolonistene liten grunn til å beskytte sin bosetning eller arbeide mot dens langvarige vekst.
Arkeologiske funn har indikert at hele regionen på den tiden var rammet av den alvorligste tørken på århundrer. Amerikanske indianere var ikke villige til å gi bort sin mais, og kolonistene, uten avling, kalte vinteren «Starving Times», sultetidene. Bare en tredjedel av kolonistene overlevde den første vinteren. Faktisk indikerer dokumentkilder at noen tydde til kannibalisme. Men kolonien overlevde, hovedsakelig på grunn av bestrebelsene til en gåtefull figur som het John Smith. Smith gjorde seg til den velønskende, men kompromissløse autokraten i kolonien. Hans motto var «intet arbeid, ingen mat», og hans strenge holdning var nok til å bringe de uavhengig-tenkende bosetterne sammen. Han satte kolonistene til å arbeide, og gjorde seg til venns med Pocahontas, datteren til høvding Powhatan, som klarte å forsyne kolonien med mer mat.
John Smith hadde reddet kolonien, men den hadde ennå ikke klart å bli lønnsom. I 1612 begynte John Rolfe å kultivere tobakk. Det nye produktet skaffet fantastisk høy profitt allerede det første året, og betydelig mindre, men fremdeles ekstraordinær, profitt året etter. Denne tilstanden av økonomiske affærer varte ikke, men tobakken fortsatte å være hovedinntekten til regionen i mer enn to århundrer. Tobakk-kultivering er arbeidsintensivt. For å skaffe arbeidere, støttet kolonistene seg til å begynne med på hvite kontraktstjenere, men i 1619 startet de å hente inn mennesker fra slavehandel, som allerede brakte inn et stort antall afrikanere til sukker-produserende øyer i Det karibiske hav.
Kolonien Virginia ble sterkt formet av kultiveringen av tobakk og eierskapet av slaver. Plantasje landbruk kom tidlig til denne regionen. I begynnelsen ansatte plantasje-eierne hvite tjenere på kontrakt som ville signere som tjenere for en periode. Men det var få alternativer for en fattig arbeider, så de fleste tjenerne forlenget sine kontrakter så lenge de kunne. Dette første til plantasjeeiernes største frykt, en permanent klasse med fattige, ulykkelige og bevæpnede arbeidere. Etter at deres frykt ble realisert med Bacons opprør, et klasseopprør ledet av Nathaniel Bacon som lyktes i å brenne Jamestown til grunnen, søkte plantasjeeierne en mindre opprørsk form for arbeidere, afrikanske slaver.
Som produsenter av råvarer, var disse plantasjene tungt avhengige av handel. Uten evnen til å konstruere veier og med behov for irrigasjon, var planterne begrenset til elvebreddene. Men siden det var en overflod av elver og sideelver, spredte plantasjene seg ut over området. Derfor var individuelle arbeidere på plantasjefeltene vanligvis uten familie og separert fra deres nærmeste nabo med mange kilometer. Dette gjorde at lite sosial infrastruktur ble utviklet for menigmann i Virginias samfunn, i motsetning til den høyt utviklede infrastrukturen til koloniene i New England.
En annen grunn til den sosiale desentraliseringen i Chesapeake-regionen var at Virginia-samfunnet hovedsakelig var sekulært. Den lukrative tobakksforretningen trakk til seg ugifte menn som var ivrige etter å tjene penger, vanligvis trakk ikke dette til seg de som var mottagelige for religionens kall. Den trakk ikke til seg mange geistlige heller, og selv om det hadde gjort det, ville de hatt problemer med å bygge sin menighet ut av de spredte tobakkplanterne. Derfor, i motsetning til puritanske New England, var der få kirker som tjente som sosiale og religiøse sentre.
Den koloniale forsamlingen som hadde styrt kolonien siden den ble etablert, ble avskaffet, men gjeninnsatt i 1630. Den delte makt med en kongelig oppnevnt guvernør. På et mer lokalt plan, ble styresmakten satt i områdets domstol, som heller ikke var valgt.
New England[rediger | rediger kilde]
- For detaljer om hver enkelt koloni, se Connecticut-kolonien, provinsen Massachusetts Bay, provinsen New Hampshire og Rhode Island-kolonien.
Det neste vellykkede engelske koloniforetaket var en helt annerledes type enn Chesapeake-bosetningen. Den ble grunnlagt av to separate grupper av religiøse avvikere. Begge krevde større kirke-reformer og fjerningen av katolske elementer som fortsatt var igjen i den engelske kirke. Men der pilegrimene ønsket å forlate den engelske kirke, ønsket puritanerne å reformere den ved å sette et eksempel på et hellig samfunn gjennom samfunnet de skulle bygge i den nye verdenen.
Pilegrimene[rediger | rediger kilde]
Den første og minste av disse to gruppene, kalt pilegrimene, hadde sin opprinnelse fra en liten protestantisk menighet i Scrooby Manor, England, hvis medlemmer seilte til Nederland i 1605. På den tiden hadde Nederland fått et rykte som en trygg havn for dem som stod overfor forfølgelser. Emigrantene ble misfornøyde med den sterke nederlandske innflytelsen på sine barn og med dårlige økonomiske forhold. De opplevde også noe forfølgelse, motivert av den nederlandske alliansen med Jakob I. Resultatet var at noen sluttet seg til en større gruppe av separatister som hadde blitt igjen i England, seilte til den nye verdenen og tok navnet pilegrimene.
Disse mennene og kvinnene som seilte til Amerika på Mayflower hadde til slutt tenkt å ankomme i de nordlige delene av det som var kjent som Virginia, i nærheten av området som i dag er New York. De blåste ut av kurs og havnet i stedet i det som nå kalles Massachusetts og landet på den vestre siden av nedre Cape Cod. Før de gikk i land, trakk de opp Mayflower Compact, hvor de gav seg selv vide fullmakter av selvstyre. De flyttet senere til kolonien Plymouth på fastlandet, hvor de etablerte sin bosetning 21. desember 1620.
Som kolonistene ved Jamestown hadde pilegrimene en vanskelig første vinter, da de ikke hadde tid til å plante avlinger. De fleste kolonistene døde av sult, inkludert lederen John Carver. William Bradford ble valgt til å erstatte ham våren 1621. Senere det året rekrutterte kolonistene hjelpen til Squanto og Samoset, to amerikanske indianere som hadde lært å snakke noe engelsk. Den høsten gav en rik avling, og den første Thanksgiving ble holdt.
Puritanerne[rediger | rediger kilde]
En annen gruppe kolonister etablerte Massachusetts Bay-kolonien i 1629. Denne gruppen var puritanere som hadde som mål å reformere den anglikanske kirke ved å skape en ny, ren kirke i den nye verdenen. Denne ekspedisjonen bestod av 400 puritanere organisert av Massachusetts Bay-kompaniet. Innen to år hadde ytterlige 2000 ankommet Amerika i emigrasjonsbølger kjent som den «store migrasjonen». I den nye verdenen skapte puritanerne en dypt religiøs, sosialt sammenbundet og politisk original kultur som det fremdeles fins rester av i dagens USA.
Selv om det er en vanlig myte i dagens amerikanske samfunn at puritanerne kom til Amerika på leting etter religiøs frihet, ville kanskje et mer dekkende begrep være «religiøs dominering». De håpet at Amerika skulle bli en «gjenløsingens nasjon» (se eksepsjonalisme). Selv om de flyktet fra religiøs undertrykking i England, ønsket de ikke å etablere toleranse i Amerika. Det puritanske samfunnets ideal var en «nasjon av engler» eller «byen på høyden», et intenst religiøst, gjennomført rettferdighetssamfunn som skulle tjene som et eksempel for hele Europa og stimulere massekonvertering til puritanismen. Et eksempel var Roger Williams som kom til Massachusetts og preket religiøs toleranse, skille mellom kirke og stat og et komplett brudd med den anglikanske kirke. Det endte med at han ble utstøtt fra kolonien for sine «lovbrudd». Han forlot kolonien og grunnla Rhode Island-kolonien, som snart skulle bli en sikker havn for andre religiøse flyktninger fra det puritanske samfunnet. Et annet viktig eksempel er Annie Hutchinson (1595–1643), en intelligent og karismatisk kvinne som preket antinomisme, hennes overbevisning var at alles tolkning av Guds ord var like riktig. Som Roger Williams trodde hun på religiøs toleranse og tankefrihet. Hun havnet også i eksil til Rhode Island.
Som med dens religiøse natur, er den politiske strukturen til den puritanske kolonien ofte misforstått. Embetsmenn ble valgt av samfunnet, men bare hvite menn som var medlemmer av en kongregasjonalistisk kirke kunne stemme. Fra en moderne amerikansk synsvinkel var det puritanske samfunnet på ingen måte et demokrati. Embetsmennene hadde ingen forpliktelser ovenfor «folket», deres funksjon var å tjene Gud ved å overse moralen og den fysiske forbedringen til samfunnet. Men det var ikke et teokrati heller, kongregasjonalistiske prester hadde ingen spesiell makt i styresmakten. På den andre siden, sett fra samtidig europeisk standard, var den ganske politisk liberal, det kan diskuteres om den ikke var mer liberal enn noen annen europeisk makt på den tiden. I den politiske strukturen til det puritanske samfunnet sees både den demokratiske formen og vektleggingen på menneskenes dyd som skulle karakterisere det post-revolusjonære amerikanske samfunnet.
Sosialt var det puritanske samfunnet tett knyttet. Ingen fikk leve alene i frykt for at deres fristelse skulle føre til moralsk korrupsjon for hele samfunnet. Siden ekteskap vanligvis fant sted innenfor det geografiske området til familien, var mange «landsbyer» innen få generasjoner mer som klaner, sammensatt av flere store, familier hvor menneskene hadde giftet seg med hverandre. Styrken til det puritanske samfunnet ble reflektert gjennom sine institusjoner, særlig kirkene, rådshusene og militsene. Alle medlemmer i det puritanske samfunnet var forventet å ta aktivt del i alle disse tre organisasjonene, som sikret den moralske, politiske og militære sikkerheten i samfunnet. Selv om noen karakteriserer styrken til det puritanske samfunnet som nedtrykkende kommuner, peker andre på den som grunnlaget for senere amerikanske verdier på menneskenes dyd og en essensielt grunnlag for utviklingen av demokrati.
Økonomisk levde det puritanske New England opp til sine grunnleggeres forventninger. I motsetning til den cash crop-orienterte Chesapeake-regionen, var puritanernes økonomi basert på bøndenes vanlige matproduksjon for å brødfø seg selv og sine familier og til å bytte til seg varer de ikke kunne produsere selv. Der var generelt høyere levestandard i New England enn i Chesapeake. På den andre siden kunne landsbylederne i New England bokstavelig talt låne ut landsbyens fattige familier for et år til alle som hadde råd til å fø dem, som en form for almue og en form for billig arbeidskraft. Sammen med vekst i landbruket ble New England et viktig merkantilt og skipsbygningssenter, og tjente ofte som en mellomsstasjon for handelen mellom sør og England.
De midtre koloniene[rediger | rediger kilde]
- For detaljer om hver enkelt koloni, se Delaware-kolonien, provinsen New Jersey, provinsen New York og provinsen Pennsylvania.
De midtre koloniene som bestod av dagens stater New York, Pennsylvania, de tre distriktene i Delaware og Maryland var karakterisert av en stor grad av variasjon, religiøst, politisk og etnisk. Mange nederlandske og irske immigranter slo seg ned i disse området (de flyttet også inn i Long Island og Connecticut). Pennsylvania-nederlenderne skilte seg ut som en unik etnisk gruppe.
Sør[rediger | rediger kilde]
- For detaljer om hver enkelt koloni, se provinsen Georgia, provinsen Maryland, provinsen North Carolina, provinsen South Carolina og kolonien Virginia .
De sørlige koloniene er Georgia, de to Carolinaene og Virginia, der noen ganger Maryland (alltid ett grenseland) av og til ble inkludert, men som vanligvis blir gruppert med de midtre koloniene.
Carolina-koloniene[rediger | rediger kilde]
Det første forsøket på bosetning i sør fra England var provinsen Carolina. En gruppe engelske Lord Proprietors, som håpet at en ny koloni i sør kunne bli like lønnsom som Jamestown, skaffet seg en kongelig godkjenning for Carolina-koloniene i 1663, men bosatte ikke området før 1670. Deres forsøk var innledningsvis mislykket av den enkle grunn at det ikke var noen oppmuntring til emigrasjon til sør. Men etterhvert koordinerte lordene sin resterende kapital og finansierte en bosetningsekspedisjon til området ledet av John West. Ekspedisjonen lokaliserte fruktbare områder og forsvarsmuligheter for det som skulle bli Charleston (opprinnelige Charles Town for Karl II av England), og begynte dermed den britiske koloniseringen av det sørlige fastlandet. De opprinnelige bosetterne i South Carolina etablerte en lukrativ handel i forsyninger, hjorteskinn og indianske fanger med De karibiske øyer. Kultivering av ris ble introdusert i 1690-årene. North Carolina forble et grenseland i bakevjen i den tidlige kolonitiden.
I begynnelsen var South Carolina politisk delt. Dens etniske sammensetning inkluderte de opprinnelige bosetterne, en gruppe rike, slave-eiende britiske bosettere fra øya Barbados og et fransk-språklig samfunn. Nesten kontinuerlig grensekrigføring under kong Vilhelms krig og dronning Annes krig førte til økonomiske og politiske kløfter mellom handelsmenn og bøndene. Den katastrofale Yamasee-krigen i 1715 var begynnelsen på et tiår med politiske omveltninger. I 1729 hadde lordenes styre kollapset, og de solgte begge koloniene tilbake til kronen.
Georgia[rediger | rediger kilde]
James Oglethorpe blir ofte sett på som grunnleggeren av kolonien Georgia. Han var et britisk parlamentsmedlem og han la grunnarbeidet for koloniseringen av staten. Spenningen mellom Spania og England var stor, og engelskmennene fryktet at spanjolene i Florida kunne true de britiske Carolina-kolonier. Georgia var et nøkkelområde der det lå mellom Carolina og Florida. Det var den gang vanlig å fengsle gjeldsslaver, men Oglethorpe bestemte seg for å sende dem til en koloni i stedet. Dermed kvittet England seg med uønskede elementer samtidig som det skaffet seg et fotfeste hvorfra man kunne angripe Florida. De første kolonistene ankom i 1733.
Georgia ble etablert etter strenge moralistiske prinsipper. Slaveri var forbudt, i tillegg alkohol og andre former for «umoral». Men i realiteten var ikke forholdene i kolonien så gode. Kolonistene likte ikke de puritanske levereglene, og klaget over at deres koloni ikke kunne konkurrere økonomisk med Carolinas risplantasjer fordi de ikke kunne benytte seg av slaver. Restriksjonene ble senere hevet, og da ble Georgia like blomstrende som Carolina-koloniene.
Samlingen av de britiske kolonier[rediger | rediger kilde]
Selv om hver enkelt av de britiske koloniene var slående forskjellig fra de andre, var det en rekke hendelser og trender i de 17. og 18. århundrene som brakte dem sammen på forskjellige måter og i varierende grad. Noen av disse løp ut fra deres felles røtter som del av det britiske imperium, andre tjente til å distansere dem fra Storbritannia og førte til den amerikanske revolusjon.
I 1754 ble disse trendene manifestert i Albany-kongressen, hvor Benjamin Franklin foreslo at koloniene skulle forenes av et stort råd som overså en felles politikk for forsvar, ekspansjon og indianske affærer. Mens planen ble ødelagt av kolonilovgivning og kong Georg II, var den en tidlig indikasjon på at de britiske koloniene i Nord-Amerika var på vei mot forening.
Den store oppvåkningen[rediger | rediger kilde]
En hendelse som begynte å forene den religiøse bakgrunnen til koloniene var det store oppvåkningen, en protestantisk gjenopplivnings-bevegelse som fant sted i 1730- og 40-årene. Den begynte med Jonathan Edwards, en predikant fra Massachusetts som hadde som mål å gå tilbake til pilegrimenes strenge kalvinske røtter og gjenoppvekke frykten for Gud. «Syndere i hånden til en sint Gud» er kanskje hans mest berømte tale. Edwards var en kraftfull taler og trakk til seg en stor tilhengerskare. Den engelske predikanten George Whitefield fortsatte bevegelsen og reiste på tvers av koloniene og preket på en dramatisk og emosjonell måte, og tok imot kristne som sitt publikum.
De som var tiltrukket av hans budskap og til omreisende predikanter som dukket opp rundt om i koloniene, kalte seg «de nye lysene», og de som ikke gjorde det kalte seg «de gamle lysene». En manifestasjon av konflikten mellom de to sidene var etableringen av et antall universiteter, nå regnet blant Ivy League, inkludert Kings College (nå Columbia University) og Princeton University. Den store oppvåkningen var kanskje den første virkelig «amerikanske» hendelsen, og på den måten representerer den i det minste et lite steg mot samlingen av koloniene.
Den store oppvåkningen kan kanskje også bli tolket som det siste store uttrykket for de religiøse idealene som New England-koloniene var grunnlagt på. Religiøsiteten hadde vært nedadgående i flere tiår, delvis på grunn av den negative publisiteten fra hekseprosessene i Salem. Etter den store oppvåkningen, sank den igjen, selv om senere amerikansk historie har rikelig med gjenopplivningsbevegelser (som den andre store oppvåkningen). Kreftene som drev kolonienes historie de neste åtti årene var overvelmende sekulær, selv om Amerika forble, og mange deler av nasjonen fortsatt er, en dypt religiøs nasjon.
Krigen mot franskmenn og indianere[rediger | rediger kilde]
Krigen mot franskmenn og indianere (1754–1763) var den amerikanske forlengelsen av den generelle europeiske konflikten kjent som sjuårskrigen. Den startet riktignok to år tidligere før kampene brøt ut i Europa og varte i ni år. Krigen på den europeiske scenen var motivert hovedsakelig av Østerrikes ønske om å ta tilbake landområder som ble tapt til Preussen i den østerrikske arvefølgekrigen (1740–1748). Den tidligere konflikten rammet også koloniene, hvor den ble kjent som kong Georges krig, referert til Georg III av Storbritannia.
Krigen er kalt franskmenn og indianere på grunn av den irokesiske konføderasjonen som hadde spilt britene og franskmennene mot hverandre med hell i flere tiår. Irokeserne så at britene fikk overtaket og kastet seg bestemt inn i den franske leiren. Trekket lyktes ikke og franskmennene ble likefullt beseiret. I Parisavtalen i 1763 overgav Frankrike sitt enorme nordamerikanske imperium til britene.
Den franske og indianske krigen tok en ny vending for de britiske nordamerikanske kolonistene da William Pitt bestemte at det var nødvendig å vinne krigen mot Frankrike for enhver pris. For første gang var Nord-Amerika en av hovedslagmarkene i det som kunne kalles en egentlig første «verdenskrig». Under krigen ble de tretten kolonienes identitet som del av det britiske imperiet tydelig, da britiske militære og sivile embetsmenn økte sin tilstedeværelse i livene til amerikanerne. Krigen styrket også amerikansk enhet på andre måter. Den førte til at menn, som kanskje vanligvis aldri ville ha forlatt sine kolonier, reiste tvers over kontinentet og kjempet sammen med menn som hadde betydelig annerledes, men likevel «amerikansk», bakgrunn. Under krigen trente britiske offiserer amerikanske offiserer, som George Washington, i slag, som senere skulle komme revolusjonen til nytte.
Britene og kolonistene triumferte sammen over en felles fiende. Kolonistenes lojalitet til moderlandet var sterkere enn noen gang før. Men frøene til transatlantisk splittelse hadde blitt sådd. Den britiske statsministeren på den tiden, William Pitt, bestemte å føre krigen i koloniene ved hjelp av tropper fra koloniene og skattemidler fra selve Storbritannia. Dette var en vellykket krigstids-strategi, men etter at krigen var over, mente begge sider at de hadde båret den største byrden. Den britiske befolkningen, den tyngst skattlagde i hele Europa, poengterte i sinne at koloniene betalte lite til den kongelige kisten. Kolonistene svarte at deres sønner hadde kjempet og mistet livet i en krig som tjente europeiske interesser mer enn deres egne. Britene svarte at kolonistenes dårlig disiplin gjorde dem til dårlige soldater uansett. Denne feiden skulle sette i gang en kjede av hendelser som førte til den amerikanske revolusjon.
Bånd til det britiske imperiet[rediger | rediger kilde]
Selv om koloniene var svært forskjellige fra hverandre, var de fremdeles en del av det britiske imperiet i mer enn bare navnet.
Sosialt var kolonieliten i Boston, New York, Charleston og Philadelphia sin identitet britisk. Mange hadde aldri vært i England, men imiterte britenes kleskode, dans og etikett. Denne sosiale overklassen bygde sine herregårder i den georgianske arkitekturen, kopierte møbeldesignen til Thomas Chippendale og deltok i de intellektuelle strømmene i Europa, som opplysningstiden. For mange av deres innbyggere, var havnebyene i kolonienes Amerika virkelig britiske byer.
Mange av de politiske strukturene i koloniene trakk på forskjellige engelske politiske tradisjoner, særlig samveldemennene og parykk-tradisjonene (se også kolonistyret i Amerika). Mange amerikanere på den tiden så kolonienes styresystemer som modellert etter den britiske konstitusjonen på den tiden, med kongen tilsvarende guvernør, House of Commons til koloniforsamlingen og House of Lords til guvernørens råd. Lovene i koloniene var ofte trukket direkte fra britisk lov. Til slutt ble det en uenighet over betydningen av noen av disse politiske idealene, særlig politisk representasjon, som førte til den amerikanske revolusjonen.
Et annet punkt hvor koloniene fant seg mer like enn forskjellige var den eksploderende importen av britiske varer. Britisk økonomi hadde begynt å vokse raskt mot slutten av det 17. århundre, og i midten av det 18. århundre produserte små fabrikker i Storbritannia mer enn øynasjonen kunne konsumere. Britene fant et marked for sine varer i de britiske koloniene i Nord-Amerika og økte sin eksport til regionen med 360% mellom 1740 og 1770. Fordi britiske handelsmenn tilbød generøs kreditt til sine kunder, begynte amerikanerne å kjøpe enorme mengder med engelske varer. Fra New England til Georgia, kjøpte alle britiske undersåtter de samme produktene, noe som skapte og anglifiserte en slags felles identitet.
Fra enhet til revolusjon[rediger | rediger kilde]
Den kongelige proklamasjon av 1763[rediger | rediger kilde]
Følelsen av urett tiltok raskt etter at Paris-traktaten ble befestet av den kongelige proklamasjon av 1763. Denne proklamasjonen forbød bosetning vest for fjellkjeden Appalachene, på landområder som kort tid før var avstått av Frankrike. Ved å fastsette dette forbudet skjelte regjeringen uten tvil til skatteytere (se «krigen mot franskmenn og indianere» ovenfor) som ikke ville bære kostnadene ved underkuelsen av indianerstammene i området for å rydde plass for nybyggerne. Og fremdeles var det land som fremdeles var tilgjengelig for nybyggere øst for fjellene. Et eksempel var Mohawkdalen i det vestlige New York, som ikke var fullstendig bosatt før flere tiår senere.
Kolonistene motsatte seg forbudet. For mange amerikanere virket det unødvendig og strengt, en unyttig lovgivning gitt en regjering langt borte og som hadde liten omsorg for deres behov. Det siste var en rimelig antagelse, ettersom ingen av parlamentsmedlemmene ble valgt av de nordamerikanske kolonister. Parlamentet hadde generelt vært fokusert på Europa, og latt koloniene styre seg selv. Men nå var England ikke lenger interessert i å la dem gjøre det. Det kom en rekke upopulære tiltak som følge av denne nye politiske holdningen, og resultatet ble økt opposisjon mot London i koloniene i løpet av de neste tretten årene. Denne opposisjonen kom til uttrykk i bl.a. teselskapet i Boston.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Andrews, Charles M. (1944). «On Some Early Aspects of Connecticut History». The New England Quarterly. 17 (1): 3–24. ISSN 0028-4866. doi:10.2307/361992. Besøkt 14. mars 2024.