Kollektivtrafikk
Kollektivtrafikk (også kalt kollektivtransport, offentlig transport eller offentlig kommunikasjon) er en fellesbetegnelse på transportsystemer hvor de reisende ikke benytter egne transportmidler.
Transportmidlene finnes i flere varianter og størrelser til både lokalreiser og fjernreiser. I dagligtalen omfatter begrepet først og fremst buss og bane i lokal rutetrafikk. Mye av kollektivtrafikken er delfinansiert av offentlige tilskudd i tillegg til brukerbetalingen – dvs. billettinntektene. Tilbudet av kollektivtrafikk (kollektivtilbudet) reguleres normalt av myndighetene, og tradisjonelt har også mange av trafikkselskapene vært statlige, fylkeskommunale eller kommunale foretak. Nå er det imidlertid mer og mer vanlig at private aktører opererer på lisens fra myndighetene, ofte som resultat av konkurranseutsetting.
Kollektivtransporten har alltid stått sentralt på den politiske dagsorden når transportpolitikken i de norske byområdene diskuteres. Det er stor enighet om at kollektivtransporten må styrkes hvis målene for klimautslipp, framkommelighet og et levende bysentrum skal nås. I transportetatene Statens vegvesen, Kystverket, Avinor og Jernbaneverket sitt forslag til Nasjonal transportplan 2014–2023 står det at «[Innenfor veg og vegtransport er de største utfordringene:] Den sterke trafikkveksten i byene. Trafikkveksten må tas av kollektivtrafikk, sykling og gåing. Infrastruktur for kollektivtrafikk må derfor bygges ut samtidig med en sterk satsing på gang- og sykkelveger.»[1]
Transportmidler [rediger]
Typiske kollektivtransportmidler er:
- Buss
- Drosje
- Énskinnebane
- Ferge
- Fly
- Hurtigbåt
- Svevebane
- Taubane
- Taxibane
- Tog
- Trikk
- Trolleybuss
- Tunnelbane
Referanser [rediger]
- ^ - Vegnettet i hele landet må rustes opp. Statens vegvesen (29. februar 2012). Besøkt 2. mars 2012.