Edgar Allan Poe

Edgar Allan Poe (1848)

Edgar Allan Poe (født 19. januar 1809 i Boston i Massachusetts i USA, død 7. oktober, 1849 i Baltimore i Maryland) var en amerikansk poet, forfatter, litteraturkritiker og redaktør. Han er mest kjent for sine gotiske skrekkfortellinger (blant annet Huset Ushers fall), stemningsfulle dikt (blant annet «Ravnen») og for Mordene i Rue Morgue, en av verdens første krimfortellinger. Han levde et myteomspunnet liv, han ble utvist fra West Point, var opiumslave, alkoholiker og en fattig outsider med en rekke personlige nedturer. Den ene siden av ham var nevrotisk opptatt av skrekk, død og utslettelse, mens den andre av logikk, resonnement, skarpsindighet og universets mysterier. Han døde fattig og forlatt i en alder av bare 40 år. Poe har vært viktig for utviklingen av moderne horror, detektivfortellingen og science fiction.

Biografi

Barndom

I 1806 giftet David Poe Jr. og Eliza Arnold seg. De flyttet til Boston samme år. Begge var skuespillere, men David Poe ble regnet som en middelmålig skuespiller, mens Eliza fikk skryt for sine roller i blant annet Hamlet og Romeo og Julie. De fikk sin første sønn den 30. januar 1807. Han ble døpt William Henry Leonard.

Den 19. januar 1809 fikk de sin andre sønn, Edgar. Poe-familiens økonomi ble hardt presset etter Edgars fødsel, og etter å ha bodd 3 år i Boston ble de tvunget til å flytte. Sommer 1809 flyttet familien til New York for å fortsette som skuespillere. David Poe fikk fremdeles dårlig kritikk og forsøkte uten hell å true en del av kritikerne. Etter dette ble han latterligjort i pressen, og etter bare 6 uker i New York forlot han teateret og familien.

Eliza var 22 år da hun ble forlatt av David, men hun fortsatte å bo i New York med sine to barn. Hun jobbet som skuespiller i 9 måneder til slutten av sesongen i juli. Kolleger organiserte en del veldedighetsforestillinger til inntekt for henne, fordi hun bare så vidt klarte å livnære seg selv og sine to sønner. Familiens økonomi ble ikke bedre etter at Eliza fikk sitt tredje barn, Rosalie, i desember 1810.

Sommeren 1811 ble Eliza rammet av en alvorlig sykdom som førte til at hun måtte slutte som skuespiller allerede i oktober samme år. Det hjalp heller ikke at Davids familie nektet å hjelpe henne og de tre barna økonomisk. Den 8. desember 1811 døde Eliza. Det var ikke mye hun etterlot til sine tre barn. Edgar arvet tre miniatyrportretter av sin mor og en akvarell av havet utenfor Boston - på baksiden stod det skrevet:

«Til min lille sønn Edgar, som burde elske Boston for alltid, hans fødested, og hvor hans mor fant sine beste og mest sympatiske venner.»

Rosalie ble tatt hånd om av familien MacKenzie som bodde i Richmond, mens Edgar havnet hos familien Allan. Han ble aldri formelt adoptert av den skotske familien, men ble boende som om han var en del av den. Allan-familien bodde svært nært MacKenzie-familien, og han kunne derfor ha noe kontakt med sin søster. Edgar fikk en meget god skolegang. John Allan satte matematikk, skriving og lesing svært høyt.

Edgar og Allan-familien i Storbritannia

Da Edgar var 6 år, flyttet han sammen med Allan-familien til Storbritannia. Der ble de i fem år, først på reise gjennom Skottland, før familien til slutt slo seg ned i London. John Allan opprettet en filial i London av bedriften Allan and Ellis som drev med tobakksindustri. Bedriften hadde en meget god utvikling, siden tobakksmarkedet i London var på lavkonjunktur, og John begynte å handle med en stor kvanta. På slutten av 1817 var bedriften god for mer enn 300 000 dollar.

Edgar Allan, som han ble kjent som i England, ble sendt på skole i Arsenal, omtrent 50 kilometer fra Allan-familiens hjem. 10 år gammel ble han innskrevet ved en skole i Stoke Newington utenfor London. Han studerte blant annet latin og matte, og gjorde det meget godt også i disse fagene. John Allan var meget fornøyd med Edgar, mens Edgar selv tilsynelatende husket sin barndom som ensom og ulykkelig. Den 17. juli 1829 gikk Allan og Ellis i London konkurs. Familien flyttet da tilbake til New York i 1830.

Edgar og Allan-familien drar hjem

I de tidlige tenårene til Edgar var han og familien på flyttefot, før de til slutt slo seg ned i et hus de fikk av familievennen Wiliam Galt i 1823. Edgar fortsatte sin utdannelse ved Joseph H. Clark-akademiet, og deretter valgte han å fortsette å studere hos Clarks etterfølger William Burke i Richmond. Edgars skolegang i Richmond oppmuntret hans interesse for språk, noe som igjen gjorde at han ble svært dyktig i latin og fransk.

En tidlig morgen den 26. mars 1825 døde William Galt, og etterlot Allan-familien 700 000 dollars, huset og tre eiendommer på landet. For noen av disse pengene kjøpte John Allan et stort gods som ble kalt Moldavia, med mange trær i hagen, stor park og i tillegg åtte bygninger.

Edgar på universitetet

I februar 1826 begynte Edgar på Universitet i Virginia som var grunnlagt året i forveien. Det hadde allerede et imponerende antall av 177 studenter. Edgar var stolt av å studere der, og hadde store ambisjoner innenfor språk. Han begynte å studere antikke språk under George Long og moderne språk under George Blattermann. Edgar var en fremragende student, og hans oversettelser ble omtalt som «nøyaktige». Han studerte også fransk, italiensk og en del spansk. Etterhvert ble han medlem av samfunnet Jefferson society, en debattklubb som var kjent for sine gode talere. Edgar ble også husket som en ganske god idrettsmann og tegner. Han begynte her å utvikle seg som forfatter og ble beskrevet som en humørsyk og melankolsk person. Han utviklet også en interesse for gambling.

Da Edgar vendte tilbake til Richmond, hadde han opparbeidet seg en gjeld på hele 2 500 dollar. John Allan nektet å betale gjelden og tvang Edgar til å jobbe på en av gårdene for å betjene gjelden. Det ble begynnelsen på en strid mellom de to.

Den unge Poe

I 1827 flyttet Edgar ut fra Allan-familiens hjem som et resultat av denne striden. Edgar dro på leting etter et sted å bo, men han følte også at John Allan hadde villedet ham og støtt ham bort fra familien. Dette resulterte i at Edgar sendte ham en del fiendtlige brev. Etterhvert innså Edgar at han ville trenge John Allans hjelp for å etablere seg, og han sendte høfligere brev hvor han ba om økonomisk hjelp, noe han også fikk.

Edgar levde et meget utsvevende liv, mer eller mindre på gaten. Han drakk også en god del på denne tiden, noe som senere førte til hans alkoholisme. Til tider brukte han sin brors navn for å lure sine kreditorer. Han har også brukt alias som «Henri Le Rennet».

Edgar fulgte sin mors råd om å bo i Boston. På usikkert vis klarte han å skrape sammen nok penger til å bo i byen. Han fikk jobb i en liten avis. Han hadde med seg en del manuskripter, som han kalte Tamerlane and other poems. Disse hadde han skrevet i årene 1821 og 1822, da han var tolv og tretten år gammel.

I juni 1827 da diktet Tamerlane ble utgitt, hadde Edgar akkurat gått inn i hæren, og han forlot hæren to år senere med anbefalingsbrev fra tre offiserer som fastslo at Edgar var en god mann og godt utdannet. Etter dette flyttet Edgar til sin fars hjemby Baltimore. Han fortsatte å jobbe med diktene sine, og etter en periode ble ett av dem trykket i American Monthly, som utga det som et eksempel på «sykelig rim». Til Edgars store gledet ble det kort tid etterpå utgitt igjen av forlaget The Yankee and Boston Liberary Gazette. Forleggeren kalte diktet for «vås, men at det var utsøkt vås». Han mente også at Edgar hadde er karriere som poet foran seg. Senere samme år utga et forlag i Baltimore dette diktet sammen med noen av hans andre. Forlaget var Hatch and Dunning og samlingen fikk navnet Al Aaraaf, Tamerlane and minor poems. Edgar kalte seg nå Edgar A. Poe.

Edgar kommer inn på West Point

En gang utpå vårparten i 1830 ble Edgar elev ved militærakademiet West Point. Her ble elevene rådet til å fordype seg i noen få emner istedet for å skaffe seg overfladisk kunnskap om ulike felt. Edgar valgte to fag: fransk og matematikk. I oktober ble han rangert som en av de beste i fransk, og i november også i matematikk. Ved eksamen i januar utmerket han seg igjen, kom på syttende plass i matematikk og ble den tredje beste i fransk. Etter disse eksamene skrumpet klassen på West Point inn fra 130 til 87. Bare 24 av disse fullførte skolen. Klassekameratene til Edgar så på ham som interessant og underholdende. Han ga inntrykk av å være en eventyrer og en som overdrev sterkt. Han moret sine medelever med ville påfunn.

Edgar gjorde det meget godt ved West Point, men da nyheten om at John Allan hadde giftet seg med en tyve år yngre kvinne ved navn Louisa Gabriella Patterson, ble han sterkt opprørt. Han fryktet at han ville bli slettet fra John Allans testamente. Edgar skrev et vennelig brev til ham hvor han spurte etter bøkene sine og en del penger. Edgars frykt var velbegrunnet, for mot slutten av året sendte John Allan ham et brev som han beskrev som sitt aller siste. Her slo han fast at han ikke ønsket mer kontakt med Edgar. 3.januar sendte Edgar et sarkastisk svarbrev. Her anklaget han John Allan for ikke å holde løftene sine, og la også skylden for sin gjeld på ham, ettersom han ikke hadde sørget godt nok for ham. Edgar ga også uttrykk for at Allan hadde fratatt ham muligheten til et bedre liv hos sin farfar.

Edgar ville vekk fra West Point, men til dette trengte han Allans skriftlige tillatelse. I september sto han oppført som en av de elevene som hadde begått flest lovbrudd. Karakterene dalte raskt, og i løpet av kort tid havnet han på 74. plass av 86 elever. Den 28. januar 1831 ble en krigsrett satt ved akademiet. Edgar sto tiltalt med to anklagspunkter, og med ytterligere underpunkter. Retten fant ham skyldig på alle punkter, og han ble utvist. Edgar forlot West Point den 19. januar og satte kurs for New York, men der ble han ikke lenge, han tjente noen penger på kort tid før han så satte kurs for Baltimore, der han slo seg ned hos sin fars familie.

De første årene etter West Point

En gang i april 1831 ga Edgar ut sin diktsamling, som han hadde fått finansiert gjennom vennene. Samlingen var på 124 sider, den var trykket på billig papir og hadde tittelen Poems by Edgar A. Poe... Second Edition, tilegnet «The U.S. Corps of cadets». Flere av diktene fra 1829-utgaven var med i boken, blant annet reviderte versjoner av «Tamerlane» og «Al Aaaraf». Seks av diktene fra den forrige utgaven var fjernet og seks nye tilføyd, blant annet «To Helen» og «The Doomed City». Samlingen fikk ikke mye oppmerksomhet, skjønt anmeldere beskrev den som lovende, men bisarr og obskur. Hans venner var enda mindre fornøyd, fordi de hadde forventet seg mer av de satiriske versene han hadde skrevet mens han studerte ved West Point.

De nye diktene til Edgar illustrerte hans forkjærlighet for å blande fortid og nåtid, drøm og virkelighet, foruten myte og vitenskap. I mange av de kommende diktene var døden og etterlivet, dette kommer godt frem i diktene «Evening Star», «Israfel» og «The Valley of Nis». Men i alle diktene til Edgar var det et klart skille mellom livet og døden.

I de tidligste årene i Baltimore forelsket Edgar seg i den 17 år gammel piken Mary Starr. Edgar skal ha fridd til henne, men Marys bror satte seg imot det fordi Edgar ikke kunne forsørge seg selv, og langt mindre en hustru. Edgar var angivende svært sjalu, og de to kranglet ofte. En kveld skal Edgar ha kommet hjem til Starr-familien i beruset tilstand (noe han ofte var på den tiden, siden alkoholismen hans begynte rundt denne perioden). Etter denne episoden fikk ikke Edgar lenger lov til å møte Mary.

De første årene som seriøs forfatter

En gang på vårparten 1831 utlyste avisen Saturday Courier en konkurranse med 100 dollar i førstepremie for «Den beste amerikanske fortelling». Poe vant ikke, men dommerne likte arbeidet hans. Den 14. januar 1832 utga han sin første uomtvistelige fortelling, «Metzengerstein». Dette var en drømmeaktig, overnaturlig fortelling med sterke sevbiografiske overtoner. Historien handlet om en 15 år gammel gutt ved navn Baron Fredrick Metzerstein som i likhet med forfatteren blir foreldreløs i ung alder.

Senere i det samme året utga Poe fire humoristiske fortellinger: «Duke de L'Omelette», «A tale of Jerusalem», «A Decided Loss» og «The Bargain Lost». På tross av sitt humoristiske preg handlet alle om å overleve døden.

På vårparten 1833 hadde Poe bestemt seg for å samle arbeidet i en bok med tittelen «Eleven Tales of the Arabesque» (Elleve arabeske fortellinger). Han sendte også seks av sine fortellinger til en konkurranse i en avis i Baltimore, The Saturday Visitor. Premien var 50 dollar for beste fortelling og 25 doller for beste dikt. I den sistnevte hadde han også med et dikt kalt «The Coliseum». Manuskriptet han sendte til konkurransen, het «The tales of the Folio Club», og juryen nølte ikke med å utrope ham som vinneren. Fortellingen han vant med, var «MS. Found in a Bottle», og den ble trykket 19. oktober 1833. Uken etter kom diktet på trykk.

Poes lese- og skriverom.

I disse årene hadde Poe liten kontakt med John Allan. Han skrev til Allan om hvor tåpelig og utakknemlig han hadde vært for all den hjelpen han hadde fått av Allan, og poengerte også i at han trengte penger til å dekke gjeld. Poes tante Maria Clemm skrev også til Allan og bad ham gi Poe penger. Til slutt ga Allan etter og sendte penger. Etter dette hadde ikke Poe kontakt med Allan på femten måneder, pengeproblemer hadde han fortsatt. Mot slutten av 1833 flyttet han for å bo hos sin tante og kusine. Han skrev også et nytt brev til Allan hvor han tryglet om mer penger. Allan var veldig lei av Poes oppførsel og nektet å hjelpe ham.

I løpet av den rekordvarme sommeren 1833 ble John Allan meget syk og døde 27. mars i sin lenestol. Testamentet hans var problematisk og ikke juridisk bindende. Hans eiendom gikk til hans kone og barna fra deres ekteskap. Edgar Allan Poe ble ikke nevnt, til tross for at John Allan var god for over 300 000 dollar.

Poes liv på midten og slutten av 1830-tallet

Tidlig i 1835 trengte Thomas Willis White en redaktør til sitt magasin The Southern Liberary Messenger. På denne tiden hadde han kommet i kontakt med Poe som ga White gode råd og ble ansatt. White begynte også å trykke Poes fortellinger og bokanmeldelser i bladet. De pengene Edgar tjente på dette, kom godt med. Han levde i fattigdom og sult, men forsøkte likevel å holde fasaden. På tross av de slitte klærne prøve han å fremstå som respektabel til enhver tid. Ikke lang tid etterpå ble Poe ansatt på heltid og kunne gifte seg med sin kusine Virginia som bare var 13 år.

Virginia Clemm

Da Poes farmor døde, mistet familien en årlig pensjon på 240 dollers som general David Poes enke hadde fått tildelt på livstid. I august samme år dro Poe til Richmond, hvor White ga ham 60 dollar i månedslønn. To uker senere sendte tanten et brev, hvor hun klaget over å leve i fattigdom. Hun skrev også at Neilson Poe tilbød seg å la Virginia og tanten bo hos seg.

Poe ble såret og redd for å miste Virginia. Han svarte med å skrive hvor opprørt han var. Han ga uttrykk for sin kjærlighet til Virginia, og at han ville bli forferdelig såret og ta sitt liv hvis de bestemte seg for å forlate ham. Den 22. september tok han og Virginia ut vielseslisens før de giftet seg. Den 3. oktober flyttet Virginia og Poes tante til ham i Richmond. De bodde på et lokalt pensjonat for 9 dollars i uken.

Poe utførte alle oppgavene sine i The Messenger. Han ga White råd om artikler, redigerte innsendt materiale, leste korrektur, tok seg av trykkingen og skrev på sine egne ting. Blant hans egne fortellinger var «Bernice» og «Morella». Mandag den 16. mai 1836 ble Poe og Virginia gift. Virginia var da 14 år, men oppga at hun var 15.

Våren 1838 flyttet Poe, Virginia og tanten til Philadelphia. Han hadde i slutten av januar sluttet i The Messenger og var nå på leting etter en ny jobb, men hadde problemer med å finne noe. Han fikk også utgitt sin eneste roman, The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket på forlaget Harper & Brothers. Den fikk noen gode anmeldelser og kastet av seg litt penger.

The Fall of The House of Usher, tegnet av Aubrey Beardsley.

Poe klarte etter hvert få jobb hos William Evans Burton som drev et magasin ved navn Burton's Gentlemen's Magazine. Poes tid ved Burton's var en av de travleste periodene i livet hans. Han skrev over 80 bokanmeldelser og mange artikler. Til tross for dette klarte han likevel å skrive en av sine mest kjente historier, The Fall of The House of Usher.

Poe hadde i årevis forsøkt å få utgitt en bok med tittelen Tales of The Folio Club, men til slutt forkastet han ideen, og utga i stedet en samling kalt Tales of The Grotesque and Arabesque. Den ble utgitt i desember 1839 i to bind med totalt rundt 500 sider, og bestod av over 25 fortellinger.

Poes liv på starten av 1840-tallet

Etter et år ved Burton's forlot Poe magasinet i juni 1840. På tross av suksessen hadde han funnet det vanskelig å få endene til å møtes, da han fortsatt ikke tjente stort. Han hadde heller ikke mye respekt for bladet, siden Burton utlyste skrivekonkurranser med høye premier som han ikke hadde til hensikt å betale. Edgar hadde planer om et eget tidsskrift som han ønsket å kalle «The Penn Magazine». Dette viste seg å bli mye vanskeligere enn det han trodde. I desember ble han dessuten syk og sengeliggende en hel måned.

Tidlig på året i 1841 ble Burtons magasin kjøpt av utgiveren George Rex Graham. Poe ble tilbudt jobb av Graham, og selv om Edgar ikke var begeistret for det Graham utga, tok han likevel jobben, siden lønnen var god nok. Han ble ansatt som redaktør, men utførte ikke mye redaksjonelt arbeid. Som regel leste han korrektur, skrev anmeldelser og for noen dollars ekstra også fortellinger til magasinet. På denne tiden var han mer kjent som redaktør og kritiker enn for sine dikt og historier. Edgar utga på denne tiden også rundt en historie i måneden, blant annet «Never Bet The Devil Your Head» og «The island Of The Fay», hvor han igjen tok opp temaet om livet etter døden.

I aprilutgaven av Grahams magasin kom Poes kriminalnovelle, The Murders in the Rue Morgue som han fikk stor anerkjennelse for. Den har påvirket kriminallitteraturen i all ettertid, eksempelvis «det låste roms mysterium», som aldri hadde vært brukt i en historie før, men etter Poe har store krimforfattere som blant annet John Dickson Carr og G. K. Chesterton benyttet seg av denne form for litterær gåte.

Bildet hentet fra The Murders in the Rue Morgue, tegnet av Aubrey Beardsley.

Mens Poe jobbet ved Grahams magasin, hadde det en stor opplagsoppgang, fra 5 500 eksemplarer til 40 000. Poe fikk også et godt rykte som kritiker, som en mester i gotiske- og skrekkfortellinger, og som en litterær altmuligmann som skrev i alle sjangere. På tross av sin suksess sluttet han i løpet av året, fordi han fremmdeles drømte om å utgi sitt eget magasin, og fordi en venn av ham som het Frederick W. Thomas, mente at han burde gå inn i politikken. Sammen prøvde Poe og Thomas å skaffe ham en jobb som sekretær innenfor regjeringen, men uten hell.

Virginia blir syk

Virginia hadde allerede i 1841 følt seg dårlig, men til tross for dette hadde Poe oppmuntret henne til å fortsette som sanger. En kveld i januar 1842 viste hun de første tegn til tuberkulose mens hun spilte piano og sang. Poe beskrev det som om en blodåre brast i halsen på henne, og var sterkt preget av hennes sykdom. Ekteskapet deres betydde mye for ham; det bidro til at han drakk mindre og ble mindre isolert. I løpet av Virginias sykdom skrev han de to historiene Life in Death og The Mask of The Red Death. Hustruens sykdom varierte mye fra dag til dag, noe som førte at de flyttet flere ganger, men sykdommen fikk ham til å drikke igjen. Han klarte heller ikke å skaffe seg en ny jobb, siden han nesten aldri møtte opp til intervju. I slutten av 1842 prøvde Poe å rette opp igjen ryktet sitt ved å utgi selvbiografiske tekster. Han prøvde også å bli populær i Europa og spesielt i England ved å skrive om en del av Charles Dickens' bøker. Poe møtte også Dickens personlig og forsøkte å overtale ham til å finne en forlegger for seg i England, men ingenting kom ut av dette.

Illustrasjon fra The Tell-Tale Heart, tegnet av Harry Clarke.

Poe prøvde så å skaffe penger ved å gjenutgi noen av diktene i omarbeidet form. Han skrev også en del nye historier; i løpet av desember 1842 og januar 1843 kom blant annet The Pit and The Pendulum som handler om en mann som blir torturert av den spanske inkvisisjonen; The Tell-Tale Heart om en mann som tar livet av verten sin, men dennes hjerte vil ikke slutte å «slå inne i hodet hans» og tvinger ham til slutt til å tilstå mordet; og The Mystery of Marie Rôget som er den andre fortellingen om Dupin, og hvor han forsøker å løse mysteriet om mordet på en ung pike, basert på drapet på Mary Rogers som hadde skaket opp New York. Poe ga også ut novellen The Black Cat om en alkoholisert mann som flere ganger tar livet av en svart katt, men katten vender alltid tilbake, til slutt ender det med at mannen ved et uhell kløyver hodet til sin kone og murer liket inn i kjellerveggen sammen med katten. Kattens hyl avslører dog gjemmestedet for politiet. I 1843 gjorde Poe et mislykket forsøk på å gjenutgi Tales of mystery and Imagination under tittelen The Prose Romances of Edgar A.Poe. Virginia ble gradvis sykere, og han forsøkte å roe seg ned med opium.

Den svarte katten   The Black Cat.

Poes siste leveår

The Raven, tegnet av Gustave Doré.

Etter en del nedturer tidlig på 1840-tallet så det endelig ut til at lykken skulle snu. En rekke journalister i New York hadde nettopp startet et nytt ukeblad, The Broadway Journal, hvor Poe ble redaktør. Imidlertid vakte det uvennskap at han offentlig anklaget Henry W. Longfellow for plagiat, selv om Longfellow aldri tok til motmæle. I januar 1845 ble Poes dikt The Raven trykket anonymt i The Evening Mirror, og bare en måned etterpå også i American Whig Review. The Raven ble en stor sensasjon, og den 8. februar 1845 igjen trykket i The Evening Mirror, men denne gang med Poe navngitt som forfatteren. Takket være dette ble han nå til en viss grad berømt.

Han fortsatte sitt arbeid i Broadway Journal, hvor han skrev teateranmeldelser og trykket en del av sine tidligere verker som nå hadde fått en mye bredere leserkrets.

I 1846 gikk Broadway Journal inn. Han fikk dog endelig utgitt en «skikkelig» utgave av The Tales of Mystery and Imagination. Han fikk også utgitt The Raven and other Poems, begge bøkene oppnådde en viss suksess. Til tross for dette tvang ekteparet Poes økonomi dem til å flytte på landet til en hytte de hadde kjøpt i Fordham. Poes helse var dårlig; han klarte verken å skrive eller finne seg jobb. Ved hjelp av Virginias mor hadde de så vidt til maten. Da kulden satte inn i slutten av januar 1846, og det ble slutt på besøk på venner og beundrere, stod det dårlig til. Den 30. januar 1847 døde Virginia. Hun ble begravet i Fordham, men er senere blitt flyttet til Baltimore, hvor hun nå ligger ved siden av Poe.

Etter Virginias død fortsatte fru Clemm å pleie Poe som etterhvert kom seg, og begynte å vise seg offentlig igjen. Han fikk også utgitt nye dikt og ga forelesinger. Under en forelesning i Providence møtte han Helen Whitman som han senere fridde til. Hun gikk med på å gifte seg med han hvis han sluttet å drikke, men Poe var utslitt både fysisk og psykisk, og maktet ikke dette. I stedet prøvde han å begå selvmord med en overdose under et besøk i Boston i november 1848, men overdosen utløste en brekkreaksjon, og han overlevde. Etter flere nedturer dro han til Baltimore.

Edgar Allan Poe dør

Edgar Allan Poes grav i Baltimore.

Den 3. oktober 1849 ble Poe funnet på gaten i Baltimore «i stor nød og ... med behov for øyeblikkelig hjelp», ifølge mannen som fant ham, Joseph W.Walker. Poe bad ham tilkalle en lege, J.E. Snodgrass. Walker sendte beskjed til dr. Snodgrass og tok så med seg Poe til vertshuset Gunner's Hall hvor dr. Snodgrass og Poes onkel, Henry Herring, ventet på dem. De forstod at han var i så dårlig forfatning at de sendte ham til Washington college hospital. Der døde han søndag 7.oktober 1849, kl 5 om morgenen. Om natten skal han gjentatte ganger ha ropt på «Reynolds». Man fant aldri ut hvem dette var, eller hvorfor han ikke hadde på seg sin egen svarte ulldress, men ukjente klær. Kordestokken sin hadde han imidlertid. Dødsårsaken er ukjent, da sykejournaler og dødsattest er forsvunnet. Datidens presse hevdet at han døde av «hjernebetennelse», et uttrykk i vanlig bruk for å dekke over alkoholisme.

Verker

Dikt

• «A Dream» (1827)
• «A Dream Within a Dream» (1827)
• «Dreams» (1827)
• «Tamerlane» (1827)
• «Al Aaraaf» (1829)
• «The Lake» (1827)
• «Sonnet-To Science» (1829)
• «Alone» (1830)
• «To Helen» (1831)
• «Israfel» (1831)
• «The City in the Sea» (1831)
• «The Sleeper» (1831)
• «The Valley of Unrest» (1831)
• «The Conqueror Worm» (1837)
• «Silence» (1840)
• «Lenore» (1843)
• «Dream-land» (1844)
• «The Raven» (1845)
• «Ulalume» (1847)
• «Eureka» (1848)
• «Annabel Lee» (1849)
• «The Bells» (1849)

Noveller

• «MS. Found in a Bottle» (1833)
• «Berenicë» (1835)
• «Morella» (1835)
• «Ligeia» (1838)
• «The Man that was Used Up» (1839)
• «William Wilson» (1839)
• «The Devil in the Belfry» (1839)
• «The Fall of the House of Usher» (1839)
• «The Man of the Crowd» (1839)
• «A Descent into the Maelstrom» (1841)
• «Eleonora» (1841)
• «The Masque of the Red Death» (1842)
• «The Oval Portrait» (1842)
• «The Pit and the Pendulum» (1842)
• «The Gold-Bug» (1843)
• «The Black Cat» (1843)
• «The Tell-Tale Heart» (1843)
• «The Oblong Box» (1844)
• «The Premature Burial» (1844)
• «The Spectacles» (1844)
• «The Balloon-Hoax» (1844)
• «A Tale of the Ragged Mountain» (1844)
• «The System of Doctor Tarr and Professor Fether» (1845)
• «The Imp of the Perverse» (1845)
• «The Facts in the Case of M. Valdemar» (1845)
• «The Cask of Amontillado» (1846)
• «The Domain of Arnheim» (1847)
• «Hop-Frog» (1849)
• «The Light-House» (ikke fullført, publisert posthumt i 1909 og 1942)

Auguste Dupin-fortellingene

• The Murders in the Rue Morgue (1841)
• «The Mystery of Marie Roget» (1843)
• «The Purloined Letter» (1844)

Roman

• The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket (1838)

Essay

• «The Philosophy of Composition» (1846)
• «Von Kempelen and his Discovery» (1849)

Skuespill

• Politian (fragment, 1835)

Referanser

• Raymond Foye - The unknown Poe: an anthology of fugitive writings by Edgar Allan Poe
• Eric W. Carlson - A companion to Poes studies
• John Ward Ostrom (redaktør) - The letters of Edgar Allan Poe

Eksterne lenker

• Edgar Allan Poe National Historic Site
• Edgar Allan Poe Society in Baltimore
• Poe Museum in Richmond, Virginia

Engelsk Wikiquote: Edgar Allan Poe – sitater