Edgar Allan Poe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Edgar Allan Poe
Edgar Allan Poe
Født 19. januar 1809
Boston, Massachusetts
Død 7. oktober 1849 (40 år)
Baltimore, Maryland
Yrke Forfatter
Nasjonalitet Amerikansk
Periode Første halvdel av 1800-tallet
Sjanger Poesi og prosa noveller
Bevegelse Romantikken
Debut Tamerlane and Other Poems (1827)
Signatur
Edgar Allan Poes signatur

Edgar Allan Poe (født Edgar Poe; 19. januar 18097. oktober 1849) var en amerikansk forfatter, poet, redaktør og litterær kritiker, betraktet som en del av den amerikanske romantiske bevegelse, og han er best kjent for sine fortellinger om det mystiske og makabre. Han var en av de første amerikanere som utviklet novellen og betraktet som oppfinner av krimsjangeren med en detektiv. Han er ytterligere kreditert for spede bidrag til den kommende sjangeren science fiction.[1] Poe var den første velkjente amerikanske forfatteren som forsøkte å tjene til livsopphold gjennom sin skribentvirksomhet alene, noe som førte til et økonomisk vanskelig liv og karriere. [2]

Han ble født som Edgar Poe i Boston i Massachusetts; han ble foreldreløs da hans mor døde kort tid etter at hans far forlot familien. Poe ble tatt inn av John og Frances Allan, av Richmond, Virginia, men de adopterte ham aldri formelt. Han gikk på Universitet i Virginia i et semester, men sluttet grunnet mangel på penger. Etter å ha blitt innrullert i hær og senere feilet å bli aspirant ved offiserskolen ved West Point, skiltes han med familien Allan. Hans utgivelser begynte ydmykt med en anonym samling med dikt, Tamerlane and Other Poems (1827), kreditert kun til «en fra Boston».

Poe endret fokus til prosa og tilbrakte de neste årene ved å arbeide for en del litterære tidsskrifter og aviser og ble kjent for sin egen stil med litterær kritikk. Hans arbeid tvang ham til å flytte mellom flere byer, blant annet Baltimore, Philadelphia, og New York City. I Baltimore i 1835 giftet han seg med Virginia Clemm, en 13 år gammel kusine. I januar 1845 utga Poe sitt dikt The Raven («Ravnen») som ble en øyeblikkelig suksess. Hans hustru døde av tuberkulose to år etter utgivelsen. Han begynte å planlegge sitt eget tidsskrift, The Penn (senere omdøpt til The Stylus), skjønt han døde selv før det ble realisert. Den 7. oktober 1849, 40 år gammel, døde Poe i Baltimore. Dødsårsaken er ukjent og har blitt ulikt tilskrevet alkohol, hjernebetennelse, kolera, narkotika, hjertefeil, rabies, selvmord, tuberkulose, og andre årsaker. [2]

Poe og hans verker påvirket litteraturen i USA og andre steder i verden, foruten også i særskilte områder som kosmologi og kryptografi. Poe og hans tekster har hatt innflytelse på populærkulturen generelt innenfor litteratur, musikk, film og fjernsyn. Et antall av hans bosteder har blitt omgjort til museer i dag. Mystery Writers of America (MWA), den amerikanske forfatterforeningen for kriminallitteratur, presenterer en årlig litteraturpris som er oppkalt etter ham.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Denne plaketten marker den «omtrentlige» lokaliseringen til hvor Edgar Poe ble født i Boston, Massachusetts.

Første år[rediger | rediger kilde]

Han ble født Edgar Poe i Boston, Massachusetts, den 19. februar 1809 som det andre barnet av den engelskfødte skuespillerne Elizabeth Arnold Hopkins Poe og David Poe, Jr. Han hadde en eldre bror, William Henry Leonard Poe, og en yngre søster, Rosalie Poe. [3] Deres bestefar, David Poe, Sr., hadde utvandret fra grevskapet Cavan i Irland til Amerika en gang rundt 1750.[4] Det er mulig at Edgar ble oppkalt etter en figur i William Shakespeares drama Kong Lear, et stykke som paret opptrådte med i 1809.[5] Sommeren 1809 flyttet familien til New York for å fortsette som skuespillere. David Poe fikk fremdeles dårlig kritikk og forsøkte uten hell å true en del av kritikerne. Etter dette ble han latterliggjort i pressen, og etter bare 6 uker i New York forlot han teateret og familien i 1810, [3] og hans mor døde et år senere, 8. desember 1811, fra tæring. Det var ikke mye hun etterlot til sine tre barn. Edgar arvet tre miniatyrportretter av sin mor og en akvarell av havet utenfor Boston – på baksiden stod det skrevet:

«Til min lille sønn Edgar, som burde elske Boston for alltid, hans fødested, og hvor hans mor fant sine beste og mest sympatiske venner.»

Poe ble tatt inn i hjemmet til John Allan, en suksessfull skotsk handelsmann i Richmond, Virginia, som drev handel med rekke varer, blant annet tobakk, klær, hvete, gravsteiner og slaver. [6] Familien Allan fungerte som fosterfamilie og ga ham navnet «Edgar Allan Poe», men formelt adopterte de ham aldri.[7]

Familien Allan fikk Poe døpt i den amerikanske episkopale kirke i 1812. John Allan vekslet mellom å forkjæle og aggressivt disiplinere sin fostersønn. [6] I 1815 seilte familien, inkludert Poe og Allans hustru Frances Valentine Allan, til Storbritannia. Poe ble innskrevet på en barneskole i Irvine, Skottland (fødestedet til John Allan), for en kort tid før han kom sammen med familien i London i 1816. Der gikk han på en kostskole i Chelsea fram til sommeren 1817. Han ble deretter innrullert ved en skole i Stoke Newington, den gang en forstad som lå 6 km nord for London.[8]

Poe flyttet sammen med familien Allan tilbake til Richmond i USA i 1820. I 1824 fungerte Poe som løytnant i ungdommens æresgarde i Richmond da byen feiret besøket til marquis de La Fayette, en fransk general som hadde deltatt på amerikansk side i frigjøringskrigen mot britene.[9] I mars 1825 døde John Allans onkel[10] og forretningspartner, William Galt, etter sigende en av de rikeste i Richmond, og han etterlot Allan mange mål med eiendommer. Arven ble beregnet til 750 000 dollar. Sommeren 1825 feiret Allan sin store rikdom ved å kjøpe et stort mursteinshus i to etasjer ved navn «Moldavia».[11]

Poe kan ha blitt forlovet til Sarah Elmira Royster før han registrerte seg ved det da et år gamle Universitet i Virginia i februar 1826 for å studere gamle og moderne språk.[12][13] Den nyåpnede universitet var blitt etablert på idealene til sin grunnlegger, Thomas Jefferson. Det hadde strenge regler mot gambling, hester, våpen, tobakk og alkohol, men disse reglene ble generelt oversett. Jefferson hadde innført et system med selvstyre for studentene hvor de hadde sine opplegg for boligene og selv rapporterte urett til fakultetet. Det særegne systemet fungerte dårlig og det var stort frafall av studenter. [14] I løpet av sin tid der mistet Poe kontakten med Royster og fikk også et vanskelig forhold til sin fosterfamilie grunnet sin spillegjeld. Poe hevdet at Allan ikke hadde gitt ham nok penger til å registrere for klasser, kjøpe lærebøker, og møblere sin hybel. Allan sendte mer penger, men likevel økte Poes gjeld.[15] Poe oppga universitet etter kun ett år og følte seg ikke lenger velkommen i Richmond, særlig ikke etter at hans kjæreste Sarah Royster hadde giftet seg med en Alexander Shelton. Han reiste til Boston i april 1827, levde av en rekke jobber som kontorist og avisskribent. [16] Ved et tidspunkt begynte han å bruke pseudonymet «Henri Le Rennet».[17]

Den unge Poe[rediger | rediger kilde]

I 1827 flyttet Edgar ut fra Allan-familiens hjem som et resultat av denne striden. Edgar dro på leting etter et sted å bo, men han følte også at John Allan hadde villedet ham og støtt ham bort fra familien. Dette resulterte i at Edgar sendte ham en del fiendtlige brev. Etterhvert innså Edgar at han ville trenge John Allans hjelp for å etablere seg, og han sendte høfligere brev hvor han ba om økonomisk hjelp, noe han også fikk.

Edgar levde et meget utsvevende liv, mer eller mindre på gaten. Han drakk også en god del på denne tiden, noe som senere førte til hans alkoholisme. Til tider brukte han sin brors navn for å lure sine kreditorer. Han har også brukt alias som «Henri Le Rennet».

Edgar fulgte sin mors råd om å bo i Boston. På usikkert vis klarte han å skrape sammen nok penger til å bo i byen. Han fikk jobb i en liten avis. Han hadde med seg en del manuskripter, som han kalte Tamerlane and other poems. Disse hadde han skrevet i årene 1821 og 1822, da han var tolv og tretten år gammel.

I juni 1827 da diktet Tamerlane ble utgitt, hadde Edgar akkurat gått inn i hæren, og han forlot hæren to år senere med anbefalingsbrev fra tre offiserer som fastslo at Edgar var en god mann og godt utdannet. Etter dette flyttet Edgar til sin fars hjemby Baltimore. Han fortsatte å jobbe med diktene sine, og etter en periode ble ett av dem trykket i American Monthly, som utga det som et eksempel på «sykelig rim». Til Edgars store gledet ble det kort tid etterpå utgitt igjen av forlaget The Yankee and Boston Liberary Gazette. Forleggeren kalte diktet for «vås, men at det var utsøkt vås». Han mente også at Edgar hadde er karriere som poet foran seg. Senere samme år utga et forlag i Baltimore dette diktet sammen med noen av hans andre. Forlaget var Hatch and Dunning og samlingen fikk navnet Al Aaraaf, Tamerlane and minor poems. Edgar kalte seg nå Edgar A. Poe.

Edgar kommer inn på West Point[rediger | rediger kilde]

Edgar Allan Poe

En gang utpå vårparten i 1830 ble Edgar elev ved militærakademiet West Point. Her ble elevene rådet til å fordype seg i noen få emner istedet for å skaffe seg overfladisk kunnskap om ulike felt. Edgar valgte to fag: fransk og matematikk. I oktober ble han rangert som en av de beste i fransk, og i november også i matematikk. Ved eksamen i januar utmerket han seg igjen, kom på syttende plass i matematikk og ble den tredje beste i fransk. Etter disse eksamene skrumpet klassen på West Point inn fra 130 til 87. Bare 24 av disse fullførte skolen. Klassekameratene til Edgar så på ham som interessant og underholdende. Han ga inntrykk av å være en eventyrer og en som overdrev sterkt. Han moret sine medelever med ville påfunn.

Edgar gjorde det meget godt ved West Point, men da nyheten om at John Allan hadde giftet seg med en tyve år yngre kvinne ved navn Louisa Gabriella Patterson, ble han sterkt opprørt. Han fryktet at han ville bli slettet fra John Allans testamente. Edgar skrev et vennelig brev til ham hvor han spurte etter bøkene sine og en del penger. Edgars frykt var velbegrunnet, for mot slutten av året sendte John Allan ham et brev som han beskrev som sitt aller siste. Her slo han fast at han ikke ønsket mer kontakt med Edgar. 3. januar sendte Edgar et sarkastisk svarbrev. Her anklaget han John Allan for ikke å holde løftene sine, og la også skylden for sin gjeld på ham, ettersom han ikke hadde sørget godt nok for ham. Edgar ga også uttrykk for at Allan hadde fratatt ham muligheten til et bedre liv hos sin farfar.

Edgar ville vekk fra West Point, men til dette trengte han Allans skriftlige tillatelse. I september sto han oppført som en av de elevene som hadde begått flest lovbrudd. Karakterene dalte raskt, og i løpet av kort tid havnet han på 74. plass av 86 elever. Den 28. januar 1831 ble en krigsrett satt ved akademiet. Edgar sto tiltalt med to anklagspunkter, og med ytterligere underpunkter. Retten fant ham skyldig på alle punkter, og han ble utvist. Edgar forlot West Point den 19. januar og satte kurs for New York, men der ble han ikke lenge, han tjente noen penger på kort tid før han så satte kurs for Baltimore, der han slo seg ned hos sin fars familie.

De første årene etter West Point[rediger | rediger kilde]

En gang i april 1831 ga Edgar ut sin diktsamling, som han hadde fått finansiert gjennom vennene. Samlingen var på 124 sider, den var trykket på billig papir og hadde tittelen Poems by Edgar A. Poe... Second Edition, tilegnet «The U.S. Corps of cadets». Flere av diktene fra 1829-utgaven var med i boken, blant annet reviderte versjoner av «Tamerlane» og «Al Aaaraf». Seks av diktene fra den forrige utgaven var fjernet og seks nye tilføyd, blant annet «To Helen» og «The Doomed City». Samlingen fikk ikke mye oppmerksomhet, skjønt anmeldere beskrev den som lovende, men bisarr og obskur. Hans venner var enda mindre fornøyd, fordi de hadde forventet seg mer av de satiriske versene han hadde skrevet mens han studerte ved West Point.

De nye diktene til Edgar illustrerte hans forkjærlighet for å blande fortid og nåtid, drøm og virkelighet, foruten myte og vitenskap. I mange av de kommende diktene var døden og etterlivet, dette kommer godt frem i diktene «Evening Star», «Israfel» og «The Valley of Nis». Men i alle diktene til Edgar var det et klart skille mellom livet og døden.

I de tidligste årene i Baltimore forelsket Edgar seg i den 17 år gammel piken Mary Starr. Edgar skal ha fridd til henne, men Marys bror satte seg imot det fordi Edgar ikke kunne forsørge seg selv, og langt mindre en hustru. Edgar var angivende svært sjalu, og de to kranglet ofte. En kveld skal Edgar ha kommet hjem til Starr-familien i beruset tilstand (noe han ofte var på den tiden, siden alkoholismen hans begynte rundt denne perioden). Etter denne episoden fikk ikke Edgar lenger lov til å møte Mary.

De første årene som seriøs forfatter[rediger | rediger kilde]

En gang på vårparten 1831 utlyste avisen Saturday Courier en konkurranse med 100 dollar i førstepremie for «Den beste amerikanske fortelling». Poe vant ikke, men dommerne likte arbeidet hans. Den 14. januar 1832 utga han sin første uomtvistelige fortelling, «Metzengerstein». Dette var en drømmeaktig, overnaturlig fortelling med sterke sevbiografiske overtoner. Historien handlet om en 15 år gammel gutt ved navn Baron Fredrick Metzerstein som i likhet med forfatteren blir foreldreløs i ung alder.

Senere i det samme året utga Poe fire humoristiske fortellinger: «Duke de L'Omelette», «A tale of Jerusalem», «A Decided Loss» og «The Bargain Lost». På tross av sitt humoristiske preg handlet alle om å overleve døden.

På vårparten 1833 hadde Poe bestemt seg for å samle arbeidet i en bok med tittelen «Eleven Tales of the Arabesque» (Elleve arabeske fortellinger). Han sendte også seks av sine fortellinger til en konkurranse i en avis i Baltimore, The Saturday Visitor. Premien var 50 dollar for beste fortelling og 25 doller for beste dikt. I den sistnevte hadde han også med et dikt kalt «The Coliseum». Manuskriptet han sendte til konkurransen, het «The tales of the Folio Club», og juryen nølte ikke med å utrope ham som vinneren. Fortellingen han vant med, var «MS. Found in a Bottle», og den ble trykket 19. oktober 1833. Uken etter kom diktet på trykk.

Poes lese- og skriverom.

I disse årene hadde Poe liten kontakt med John Allan. Han skrev til Allan om hvor tåpelig og utakknemlig han hadde vært for all den hjelpen han hadde fått av Allan, og poengerte også i at han trengte penger til å dekke gjeld. Poes tante Maria Clemm skrev også til Allan og bad ham gi Poe penger. Til slutt ga Allan etter og sendte penger. Etter dette hadde ikke Poe kontakt med Allan på femten måneder, pengeproblemer hadde han fortsatt. Mot slutten av 1833 flyttet han for å bo hos sin tante og kusine. Han skrev også et nytt brev til Allan hvor han tryglet om mer penger. Allan var veldig lei av Poes oppførsel og nektet å hjelpe ham.

I løpet av den rekordvarme sommeren 1833 ble John Allan meget syk og døde 27. mars i sin lenestol. Testamentet hans var problematisk og ikke juridisk bindende. Hans eiendom gikk til hans kone og barna fra deres ekteskap. Edgar Allan Poe ble ikke nevnt, til tross for at John Allan var god for over 300 000 dollar.

Poes liv på midten og slutten av 1830-tallet[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 1835 trengte Thomas Willis White en redaktør til sitt magasin The Southern Liberary Messenger. På denne tiden hadde han kommet i kontakt med Poe som ga White gode råd og ble ansatt. White begynte også å trykke Poes fortellinger og bokanmeldelser i bladet. De pengene Edgar tjente på dette, kom godt med. Han levde i fattigdom og sult, men forsøkte likevel å holde fasaden. På tross av de slitte klærne prøve han å fremstå som respektabel til enhver tid. Ikke lang tid etterpå ble Poe ansatt på heltid og kunne gifte seg med sin kusine Virginia som bare var 13 år.

Virginia Clemm

Da Poes farmor døde, mistet familien en årlig pensjon på 240 dollers som general David Poes enke hadde fått tildelt på livstid. I august samme år dro Poe til Richmond, hvor White ga ham 60 dollar i månedslønn. To uker senere sendte tanten et brev, hvor hun klaget over å leve i fattigdom. Hun skrev også at Neilson Poe tilbød seg å la Virginia og tanten bo hos seg.

Poe ble såret og redd for å miste Virginia. Han svarte med å skrive hvor opprørt han var. Han ga uttrykk for sin kjærlighet til Virginia, og at han ville bli forferdelig såret og ta sitt liv hvis de bestemte seg for å forlate ham. Den 22. september tok han og Virginia ut vielseslisens før de giftet seg. Den 3. oktober flyttet Virginia og Poes tante til ham i Richmond. De bodde på et lokalt pensjonat for 9 dollars i uken.

Poe utførte alle oppgavene sine i The Messenger. Han ga White råd om artikler, redigerte innsendt materiale, leste korrektur, tok seg av trykkingen og skrev på sine egne ting. Blant hans egne fortellinger var «Berenice» og «Morella». Mandag den 16. mai 1836 ble Poe og Virginia gift. Virginia var da 14 år, men oppga at hun var 15.

Våren 1838 flyttet Poe, Virginia og tanten til Philadelphia. Han hadde i slutten av januar sluttet i The Messenger og var nå på leting etter en ny jobb, men hadde problemer med å finne noe. Han fikk også utgitt sin eneste roman, The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket på forlaget Harper & Brothers. Den fikk noen gode anmeldelser og kastet av seg litt penger.

The Fall of The House of Usher, tegnet av Aubrey Beardsley.

Poe klarte etter hvert få jobb hos William Evans Burton som drev et magasin ved navn Burton's Gentlemen's Magazine. Poes tid ved Burton's var en av de travleste periodene i livet hans. Han skrev over 80 bokanmeldelser og mange artikler. Til tross for dette klarte han likevel å skrive en av sine mest kjente historier, The Fall of The House of Usher.

Poe hadde i årevis forsøkt å få utgitt en bok med tittelen Tales of The Folio Club, men til slutt forkastet han ideen, og utga i stedet en samling kalt Tales of The Grotesque and Arabesque. Den ble utgitt i desember 1839 i to bind med totalt rundt 500 sider, og bestod av over 25 fortellinger.

Poes liv på starten av 1840-tallet[rediger | rediger kilde]

Etter et år ved Burton's forlot Poe magasinet i juni 1840. På tross av suksessen hadde han funnet det vanskelig å få endene til å møtes, da han fortsatt ikke tjente stort. Han hadde heller ikke mye respekt for bladet, siden Burton utlyste skrivekonkurranser med høye premier som han ikke hadde til hensikt å betale. Edgar hadde planer om et eget tidsskrift som han ønsket å kalle «The Penn Magazine». Dette viste seg å bli mye vanskeligere enn det han trodde. I desember ble han dessuten syk og sengeliggende en hel måned.

Tidlig på året i 1841 ble Burtons magasin kjøpt av utgiveren George Rex Graham. Poe ble tilbudt jobb av Graham, og selv om Edgar ikke var begeistret for det Graham utga, tok han likevel jobben, siden lønnen var god nok. Han ble ansatt som redaktør, men utførte ikke mye redaksjonelt arbeid. Som regel leste han korrektur, skrev anmeldelser og for noen dollars ekstra også fortellinger til magasinet. På denne tiden var han mer kjent som redaktør og kritiker enn for sine dikt og historier. Edgar utga på denne tiden også rundt en historie i måneden, blant annet «Never Bet The Devil Your Head» og «The island Of The Fay», hvor han igjen tok opp temaet om livet etter døden.

I aprilutgaven av Grahams magasin kom Poes kriminalnovelle, The Murders in the Rue Morgue som han fikk stor anerkjennelse for. Den har påvirket kriminallitteraturen i all ettertid, eksempelvis «det låste roms mysterium», som aldri hadde vært brukt i en historie før, men etter Poe har store krimforfattere som blant annet John Dickson Carr og G. K. Chesterton benyttet seg av denne form for litterær gåte.

Bildet hentet fra The Murders in the Rue Morgue, tegnet av Aubrey Beardsley.

Mens Poe jobbet ved Grahams magasin, hadde det en stor opplagsoppgang, fra 5 500 eksemplarer til 40 000. Poe fikk også et godt rykte som kritiker, som en mester i gotiske- og skrekkfortellinger, og som en litterær altmuligmann som skrev i alle sjangere. På tross av sin suksess sluttet han i løpet av året, fordi han fremmdeles drømte om å utgi sitt eget magasin, og fordi en venn av ham som het Frederick W. Thomas, mente at han burde gå inn i politikken. Sammen prøvde Poe og Thomas å skaffe ham en jobb som sekretær innenfor regjeringen, men uten hell.

Virginia blir syk[rediger | rediger kilde]

Virginia hadde allerede i 1841 følt seg dårlig, men til tross for dette hadde Poe oppmuntret henne til å fortsette som sanger. En kveld i januar 1842 viste hun de første tegn til tuberkulose mens hun spilte piano og sang. Poe beskrev det som om en blodåre brast i halsen på henne, og var sterkt preget av hennes sykdom. Ekteskapet deres betydde mye for ham; det bidro til at han drakk mindre og ble mindre isolert. I løpet av Virginias sykdom skrev han de to historiene Life in Death og The Mask of The Red Death. Hustruens sykdom varierte mye fra dag til dag, noe som førte at de flyttet flere ganger, men sykdommen fikk ham til å drikke igjen. Han klarte heller ikke å skaffe seg en ny jobb, siden han nesten aldri møtte opp til intervju. I slutten av 1842 prøvde Poe å rette opp igjen ryktet sitt ved å utgi selvbiografiske tekster. Han prøvde også å bli populær i Europa og spesielt i England ved å skrive om en del av Charles Dickens' bøker. Poe møtte også Dickens personlig og forsøkte å overtale ham til å finne en forlegger for seg i England, men ingenting kom ut av dette.

Illustrasjon fra The Tell-Tale Heart, tegnet av Harry Clarke.

Poe prøvde så å skaffe penger ved å gjenutgi noen av diktene i omarbeidet form. Han skrev også en del nye historier; i løpet av desember 1842 og januar 1843 kom blant annet The Pit and The Pendulum som handler om en mann som blir torturert av den spanske inkvisisjonen; The Tell-Tale Heart om en mann som tar livet av verten sin, men dennes hjerte vil ikke slutte å «slå inne i hodet hans» og tvinger ham til slutt til å tilstå mordet; og The Mystery of Marie Rôget som er den andre fortellingen om Dupin, og hvor han forsøker å løse mysteriet om mordet på en ung pike, basert på drapet på Mary Rogers som hadde skaket opp New York.[18] Poe ga også ut novellen The Black Cat om en alkoholisert mann som flere ganger tar livet av en svart katt, men katten vender alltid tilbake, til slutt ender det med at mannen ved et uhell kløyver hodet til sin kone og murer liket inn i kjellerveggen sammen med katten. Kattens hyl avslører dog gjemmestedet for politiet. I 1843 gjorde Poe et mislykket forsøk på å gjenutgi Tales of mystery and Imagination under tittelen The Prose Romances of Edgar A.Poe. Virginia ble gradvis sykere, og han forsøkte å roe seg ned med opium.

Den svarte katten   The Black Cat.

Poes siste leveår[rediger | rediger kilde]

The Raven, tegnet av Gustave Doré.

Etter en del nedturer tidlig på 1840-tallet så det endelig ut til at lykken skulle snu. En rekke journalister i New York hadde nettopp startet et nytt ukeblad, The Broadway Journal, hvor Poe ble redaktør. Imidlertid vakte det uvennskap at han offentlig anklaget Henry W. Longfellow for plagiat, selv om Longfellow aldri tok til motmæle. I januar 1845 ble Poes dikt The Raven trykket anonymt i The Evening Mirror, og bare en måned etterpå også i American Whig Review. The Raven ble en stor sensasjon, og den 8. februar 1845 igjen trykket i The Evening Mirror, men denne gang med Poe navngitt som forfatteren. Takket være dette ble han nå til en viss grad berømt.

Han fortsatte sitt arbeid i Broadway Journal, hvor han skrev teateranmeldelser og trykket en del av sine tidligere verker som nå hadde fått en mye bredere leserkrets.

I 1846 gikk Broadway Journal inn. Han fikk dog endelig utgitt en «skikkelig» utgave av The Tales of Mystery and Imagination. Han fikk også utgitt The Raven and other Poems, begge bøkene oppnådde en viss suksess. Til tross for dette tvang ekteparet Poes økonomi dem til å flytte på landet til en hytte de hadde kjøpt i Fordham. Poes helse var dårlig; han klarte verken å skrive eller finne seg jobb. Ved hjelp av Virginias mor hadde de så vidt til maten. Da kulden satte inn i slutten av januar 1846, og det ble slutt på besøk på venner og beundrere, stod det dårlig til. Den 30. januar 1847 døde Virginia. Hun ble begravet i Fordham, men er senere blitt flyttet til Baltimore, hvor hun nå ligger ved siden av Poe.

Etter Virginias død fortsatte fru Clemm å pleie Poe som etterhvert kom seg, og begynte å vise seg offentlig igjen. Han fikk også utgitt nye dikt og ga forelesinger. Under en forelesning i Providence møtte han Helen Whitman som han senere fridde til. Hun gikk med på å gifte seg med han hvis han sluttet å drikke, men Poe var utslitt både fysisk og psykisk, og maktet ikke dette. I stedet prøvde han å begå selvmord med en overdose under et besøk i Boston i november 1848, men overdosen utløste en brekkreaksjon, og han overlevde. Etter flere nedturer dro han til Baltimore.

Edgar Allan Poe dør[rediger | rediger kilde]

Edgar Allan Poes grav i Baltimore.

Den 3. oktober 1849 ble Poe funnet på gaten i Baltimore «i stor nød og ... med behov for øyeblikkelig hjelp», ifølge mannen som fant ham, Joseph W.Walker. Poe bad ham tilkalle en lege, J.E. Snodgrass. Walker sendte beskjed til dr. Snodgrass og tok så med seg Poe til vertshuset Gunner's Hall hvor dr. Snodgrass og Poes onkel, Henry Herring, ventet på dem. De forstod at han var i så dårlig forfatning at de sendte ham til Washington college hospital. Der døde han søndag 7. oktober 1849, kl. 5 om morgenen. Om natten skal han gjentatte ganger ha ropt på «Reynolds». Man fant aldri ut hvem dette var, eller hvorfor han ikke hadde på seg sin egen svarte ulldress, men ukjente klær. Kordestokken sin hadde han imidlertid. Dødsårsaken er ukjent, da sykejournaler og dødsattest er forsvunnet. Datidens presse hevdet at han døde av «hjernebetennelse», et uttrykk i vanlig bruk for å dekke over alkoholisme.

Verker[rediger | rediger kilde]

Dikt[rediger | rediger kilde]

  • «A Dream» (1827)
  • «A Dream Within a Dream» (1827)
  • «Dreams» (1827)
  • «Tamerlane» (1827)
  • «Al Aaraaf» (1829)
  • «The Lake» (1827)
  • «Sonnet-To Science» (1829)
  • «Alone» (1830)
  • «To Helen» (1831)
  • «Israfel» (1831)
  • «The City in the Sea» (1831)
  • «The Sleeper» (1831)
  • «The Valley of Unrest» (1831)
  • «The Conqueror Worm» (1837)
  • «Silence» (1840)
  • «Lenore» (1843)
  • «Dream-land» (1844)
  • «The Raven» (1845)
  • «Ulalume» (1847)
  • «Eureka» (1848)
  • «Annabel Lee» (1849)
  • «The Bells» (1849)

Noveller[rediger | rediger kilde]

  • «MS. Found in a Bottle» (1833)
  • «Berenicë» (1835)
  • «Morella» (1835)
  • «Ligeia» (1838)
  • «The Man that was Used Up» (1839)
  • «William Wilson» (1839)
  • «The Devil in the Belfry» (1839)
  • «The Fall of the House of Usher» (1839)
  • «The Man of the Crowd» (1839)
  • «A Descent into the Maelstrom» (1841)
  • «Eleonora» (1841)
  • «The Masque of the Red Death» (1842)
  • «The Oval Portrait» (1842)
  • «The Pit and the Pendulum» (1842)
  • «The Gold-Bug» (1843)
  • «The Black Cat» (1843)
  • «The Tell-Tale Heart» (1843)
  • «The Oblong Box» (1844)
  • «The Premature Burial» (1844)
  • «The Spectacles» (1844)
  • «The Balloon-Hoax» (1844)
  • «A Tale of the Ragged Mountain» (1844)
  • «The System of Doctor Tarr and Professor Fether» (1845)
  • «The Imp of the Perverse» (1845)
  • «The Facts in the Case of M. Valdemar» (1845)
  • «The Cask of Amontillado» (1846)
  • «The Domain of Arnheim» (1847)
  • «Hop-Frog» (1849)
  • «The Light-House» (ikke fullført, publisert posthumt i 1909 og 1942)

Auguste Dupin-fortellingene[rediger | rediger kilde]

Roman[rediger | rediger kilde]

  • The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket (1838)

Essay[rediger | rediger kilde]

  • «The Philosophy of Composition» (1846)
  • «Von Kempelen and his Discovery» (1849)

Skuespill[rediger | rediger kilde]

  • Politian (fragment, 1835)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stableford (2003), s. 18–19
  2. ^ a b Meyers (1992), s. 138
  3. ^ a b Allen (1927): «Introduction» i: The Works of Edgar Allan Poe
  4. ^ Quinn (1998), s. 13
  5. ^ Nelson (1981), s. 65
  6. ^ a b Meyers (1992), s. 8
  7. ^ Quinn (1998), s. 61
  8. ^ Silverman (1991), s. 16–18
  9. ^ PoeMuseum.org (2006)
  10. ^ Meyers (1992), s. 20
  11. ^ Silverman (1991), s. 27–28
  12. ^ Silverman (1991), s. 29–30
  13. ^ University of Virginia: A Catalogue of the Officers and Students of the University of Virginia. Second Session, Commencing February 1st, 1826. Charlottesville, VA: Chronicle Steam Book Printing House, 1880, s. 10
  14. ^ Meyers (1992), s. 21–22
  15. ^ Silverman (1991), s. 32–34
  16. ^ Meyers (1992), s. 32
  17. ^ Silverman (1991), s. 41
  18. ^ www.trutv.com/library/crime/notorious_murders/classics/mary_rogers/6.html

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Raymond Foye: The unknown Poe: an anthology of fugitive writings by Edgar Allan Poe
  • Eric W. Carlson: A companion to Poes studies
  • John Ward Ostrom (red.): The letters of Edgar Allan Poe

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo.svg Engelsk Wikiquote: Edgar Allan Poe – sitater