Edgar Allan Poe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Edgar Allan Poe (født 19. januar 1809 i Boston i Massachusetts i USA, død 7. oktober, 1849 i Baltimore i Maryland) var en amerikansk poet, forfatter, litteraturkritiker og redaktør. Han er mest kjent for sine gotiske skrekkfortellinger (blant annet Huset Ushers fall), stemningsfulle dikt (blant annet «Ravnen») og for Mordene i Rue Morgue, en av verdens første krimfortellinger. Han levde et myteomspunnet liv, han ble utvist fra West Point, var opiumslave, alkoholiker og en fattig outsider med en rekke personlige nedturer. Den ene siden av ham var nevrotisk opptatt av skrekk, død og utslettelse, mens den andre av logikk, resonnement, skarpsindighet og universets mysterier. Han døde fattig og forlatt i en alder av bare 40 år gammel. Poe har vært viktig for utviklingen av moderne horror, detektivfortellingen og science fiction.

Innhold 1 Biografi 1.1 Barndom 1.2 Edgar og Allan-familien i Storbritannia 1.3 Edgar og Allan-familien drar hjem 1.4 Edgar på universitetet 1.5 Den unge Poe 1.6 Edgar kommer inn på West Point 1.7 De første årene etter West Point 1.8 De første årene som seriøs forfatter 1.9 Poes liv på midten og slutten av 1830-tallet 1.10 Poes liv på starten av 1840-tallet 1.11 Virginia blir syk 1.12 Poes siste leveår 2 Edgar Allan Poe dør 3 Verker 3.1 Dikt 3.2 Noveller 3.2.1 Auguste Dupin-fortellingene 3.3 Roman 3.4 Essay 3.5 Skuespill 4 Referanser 5 Eksterne lenker

[rediger] Biografi

[rediger] Barndom

I 1806 giftet David Poe Jr. og Eliza Arnold seg. De flyttet til Boston samme år. Begge var skuespillere, men David Poe ble regnet som en middelmålig skuespiller, mens Eliza fikk skryt for sine roller i blant annet Hamlet og Romeo og Julie. De fikk sin første sønn den 30. januar 1807. Han ble døpt William Henry Leonard.

Den 19. januar 1809 fikk de sin andre sønn, som ble døpt Edgar. Poe-familiens økonomi ble hardt presset etter Edgars fødsel, og etter å ha bodd 3 år i Boston ble de tvunget til å flytte. Sommer 1809 flyttet familien til New York for å fortsette som skuespillere. David Poe fikk fremdeles dårlig kritikk og han forsøkte uten hell å true en del av kritikerne. Etter dette ble han latterligjort i pressen, og etter bare 6 uker i New York forlot han teateret og familien.

Eliza var 22 år da hun ble forlatt av David, men hun fortsatte å bo i New York med sine to barn. Hun jobbet som skuespiller i 9 måneder til slutten av sesongen i juli. Det ble organisert en del veldedighetforstillinger av kollegene til inntekten for henne ettersom hun bare såvidt klarte å livnære seg selv og sine to sønner. Familiens økonomi ble ikke bedre etter at Eliza fikk sitt tredje barn i desember 1810, barnet fikk navnet Rosalie.

Sommeren 1811 ble Eliza rammet av en alvorlig sykdom som førte til at hun måtte slutte som skuespiller allerede i oktober samme år. Det hjalp heller ikke at Davids familie nektet å hjelpe henne og de tre barna økonomisk. Den 8. desember 1811 døde Eliza. Det var ikke mye hun etterlot til sine tre barn. Edgar arvet tre miniatyrportretter av sin mor og en akvarell av havet utenfor Boston, - på baksiden sto det skrevet

«For min lille sønn Edgar, som burde elske Boston for alltid, hans fødested, og hvor hans mor fant hennes beste og mest sympatiske venner.»

Edgars søster Rosalie ble sendt og tatt hånd om av familien MacKenzie som bodde i Richmond. Mens Edgar havnet hos familien Allan. Edgar ble aldri formelt adoptert av den skotske familien, men han ble boende som om han var en del av den. Allan-familien bodde svært nært MacKenzie-familien og han kunne derfor ha noe kontakt med sin søster. Edgar fikk en meget god skolegang. John Allan satte matematikk, skriving og lesing svært høyt.

[rediger] Edgar og Allan-familien i Storbritannia

Da Edgar var 6 år flyttet han sammen Allan familien til Storbritannia. Der ble de i fem år, først var de på reise gjennom Skottland, før familien til slutt slo seg ned i London. John Allan opprettet en filial i London av bedriften Allan and Ellis som drev med tobakksindustri. Bedriften hadde en meget god utvikling, siden tobakksmarkedet i London var på lavkonjungtur, og John begynte å handle med en stor kvanta. På slutten av 1817 var bedriften god for mer en 300 000 dollar.

Edgar Allan, som han ble kjent under oppholdet i England, fikk sin første utdannelse der. Han ble sendt på skole i Chelsea, omtrent 5 kilometer fra Allan-familiens hjem. Da Edgar ble 8 år ble han innskrevet ved en skole i Stoke Newington utenfor London. Edgar studerte blant annet latin og dans, og han gjorde det meget godt også i disse fagene. John Allan var meget fornøyd med Edgar, mens Edgar selv tilsynelatende husket sin barndom som ensom og ulykkelig. Den 17. juli 1819 gikk Allan and Ellis i London konkurs ettersom de ikke klarte å gjøre opp gjelden de hadde stiftet. Familien flyttet da tilbake til New York i 1820.

[rediger] Edgar og Allan-familien drar hjem

I de tidlige tenårene til Edgar var han og familien på flyttefot, før de til slutt slo seg ned i et hus de fikk av familivennen Wiliam Galt i 1823. Edgar fortsatte sin utdannelse ved Joseph H. Clark-akademi, og deretter valgte han å fortsette å studere ved Clarks etterfølger William Burke i Richmond. Edgars skolegang i Richmond oppmuntret hans interesse for språk, noe som igjen gjorde at han ble svært dyktig i latin og fransk.

En tidlig morgen den 26. mars 1825 dør William Galt og dette fører til at Allan-familen arver 700 000 dollar, huset og tre eiendommer på landet. For noen av disse pengene kjøpte John Allan et gods som ble kalt Moldavia. Dette godset var enormt, det var masse trær i hagen, stor park og i tillegg åtte bygninger.

[rediger] Edgar på universitetet

I februar 1826 begynte Edgar på Universitet i Virginia. Universitetet var grunnlagt året i forvegen, og det hadde allerede et imponerende antall på 177 studenter. Edgar var stolt av å være student ved universitetet, og han hadde store ambisjoner innenfor språk. Han begynte å studere antikke språk under læreren George Long og moderne språk under læreren George Blattermann. Edgar var en fremragende student, og hans oversettelser ble omtalt som «nøyaktige». Han studerte også fransk, italiensk og en del spansk. Han ble også etterhvert medlem av samfunnet Jefferson society, en debattklubb som ble kjent for sine gode talere. Edgar ble også husket som en ganske god idrettsmann og tegner. Han begyynnte her å utvikle seg som forfatter og ble beskrevet som humørsyk og melankolsk person. Han utviklet også en interesse for gambling.

Da Edgar vendte tilbake til Richmond og Allan-familien hadde han opparbeidet seg en gjeld på hele 2500 dollar. John Allan nektet å betale gjelden og tvang Edgar til å jobbe på en av gårdene for å betjene gjelden. Det ble begynnelsen på en strid mellom John Allan og Edgar.

[rediger] Den unge Poe

I 1827 flyttet Edgar ut fra Allan-familiens hjem som et resuktat av kranglingen mellom John Allan og ham. Edgar dro på leting etter et sted å bo, men han følte også at John Allan hadde villedet ham, hindret og støtt ham bort fra familien. Dette resulterte i at Edgar sendte en del fiendtlige brev til John Allan. Etterhvert innså Edgar at han ville trenge John Allans hjelp for å etablere seg og han tok seg inn med å sende høfligere brev hvor han ba om økonomisk hjelp, noe han også fikk.

Edgar levde et meget utsvevende liv mer eller mindre på gaten. Han drakk også en god del på denne tiden noe som senere førte til han alkoholisme. Han brukte også til tider sin brors navn for å lure sine kreditorer. Han har også brukt alias som eksempelvis «Henri Le Rennet».

Edgar fulgte sin mors råd om å bo i Boston. På uikkert vis klarte han å skrape sammen nok penger til å leve i byen. Han fikk jobb i en liten avis. Han hadde også med seg en del manuskripter til Boston, som han kalte Tamerlane and other poems. Disse hadde han skrevet i årene 1821 og 1822, da han var tolv og tretten år gammel.

I juni 1827 da diktet Tamerlane ble utgitt, hadde Edgar akkurat gått inn i hæren, og han forlot hæren to år senere med anbefalingsbrev fra tre offiserer som fastslo at Edgar var en god mann og godt utdannet. Etter dette flyttet Edgar til sin fars hjemmby Baltimore. Edgar fortsatte å jobbe med diktene sine og etter en periode ble ett av dem trykket i American Monthly som utga det som et eksempel på «sykelig rim». Til Edgars store gledet ble det kort tid etterpå utgitt igjen av forlaget The Yankee and Boston Liberary Gazette. Forleggeren til dette forlaget diktet for «vås, men at det var utsøkt vås». Han mente også at Edgar hadde er karriere som poet i fremtiden. Senere samme år utga et forlag i Baltimore dette diktet sammen med noen av hans andre. Forlaget var Hatch and Dunning og samlingen fikk navnet Al Aaraaf, Tamerlane and minor poems. Edgar kalte seg nå Edgar A. Poe.

[rediger] Edgar kommer inn på West Point

En gang utpå vårparten i 1930 ble Edgar elev ved militærakademiet West Point. Her ble elevene rådet til å fordype seg i noen få emner istedet for å skaffe seg overfladisk kunnskap om ulike felt. Edgar valgte to fag: fransk og matematikk. I oktober ble han rangert som en av de beste i fransk, og i november også i matematikk. Ved eksamen i januar utmerket han seg igjen, kom på syttende plass i matematikk og ble den tredje beste i fransk. Etter disse eksamene skrumpet klassen på West Point inn fra 130 til 87. Bare 24 av disse fullførte skolen. Klassekameratene til Edgar så på han som en interessant og underholdende. Han ga inntrykk av seg selv som en eventyrer og en som overdrev sterkt. Han moret sine medelever med ville påfunn.

Edgar gjorde det meget godt ved West Point, men da nyheten om at John Allan hadde giftet seg med en tyve år yngre kvinne ved navn Louisa Gabriella Patterson ble han sterkt opprørt. Han fryktet at han ville «falle ut» av John Allans testamente. Edgar skrev et vennelig brev til at hvor han spurte om bøkene sine og en del penger. Frykten til Edgar var vel begrunnet, for mot slutten av året sendte John Allan ham et brev som han beskrev som sitt aller siste. Her slo han fast at han ikke ønsket noe mer kontakt med Edgar. Den tredje januar svarte Edgar på brevet preget av en sarkastisk og rasende tone. Her anklaget han John Allan for ikke å holde løftene sine og han la også skylden for sin gjeld ved universitetet på han ettersom han ikke hadde sørget godt nok for ham. Edgar ga også uttrykk for at Allan hadde fratatt ham muligheten til et bedre liv, som han kunne ha hatt hos sin farfar.

Edgar ville vekk fra West Point, men til dette trengte han Allans skriftelige tillatelse. I september sto han oppført som en av de elevene som hadde begått flest lovbrudd. Karakterene dalte raskt og i løpet av kort tid havnet han på 74. plass av 86 elever. Den 28. januar 1831 ble en krigsrett satt ved akademiet. Edgar sto tiltalt med to anklagspunkter, og med ytterligere underpunkter. Retten fant ham skyldig på alle punkter, og han ble utvist. Edgar forlot West Point den 19. januar og han satte kurs for New York. han ble her derimot ikke lenge, han tjente inn noen penger på kort tid før han så satte kurs for Baltimore, for å slå seg ned hos sin fars familie.

[rediger] De første årene etter West Point

En gang i april 1831 ga Edgar ut sin diktsamling, som han hadde fått finansiert igjennom vennene. Samlingen var på 124 sider, den var trykket på billig papir og hadde tittelen Poems by Edgar A. Poe... Second Edition, tilegnet «The U.S. Corps of cadets». Flere av diktene var fra 1829-utgaven var med i boken, blant annet reviderte versjoner av «Tamerlane» og «Al Aaaraf». Seks av diktene fra den forrige utgaven var fjernet og seks nye var tilføyd, blant annet «To Helen» og «The Doomed City». Samlingen fikk ikke mye oppmerksomhet, skjønt anmeldere beskrev den som lovende, men bisarr og obskur. Hans venner var enda mindre fornøyd, fordi de hadde forventet seg mer av de satiriske versene han hadde skrevet mens han studerte ved West Point.

De nye diktene til Edgar illustrerte han forkjærlighet for å blande fortid og nåtid, drøm og virkelighet, foruten myte og vitenskap. I mange av de kommende diktene var døden og etterlivet, dette kommer godt frem i diktene «Evening Star», «Israfel» og «The Valley of Nis». Men i alle diktene til Edgar var det et klart skille mellom livet og døden.

I de tidligste årene i Baltimore forelsket Edgar seg i den 17 år gammel piken Mary Starr. Edgar skal ha fridd til henne, men Marys bror satte seg imot det fordi Edgar ikke kunne forsørge seg selv, og langt mindre en hustru. Edgar var angivende svært sjalu og de to kranglet ofte. En kveld skal Edgar ha kommet hjem til Starr-familien i beruset tilstand(noe som han ofte var på den tiden, siden alkoholismen han begynte rundt denne perioden). Det endte med at Edgar ikke fikk lov til å møte Marry igjen etter denne episoden.

[rediger] De første årene som seriøs forfatter

En gang på vårparten 1831 utlyste avisen Saturday Courier en konkurranse med 100 dollar i første premie for «Den beste amerikanske fortelling». Poe vant ikke, men dommerne likte arbeidet hans. Den 14. januar 1832 utga han den første uomtvistelige fortellingen «Metzengerstein». Dette var en drømmeaktig, overnaturlig fortelling med sterke sevbiografiske overtoner. Historirn handlet om en 15 år gammel gutt ved navn Baron Fredrick Metzerstein som i likhet med forfatteren blir foreldreløs i ung alder.

Senere i det samme året utga Poe fire humoristiske fortellinger: «Duke de L'Omelette», «A tale of Jerusalem», «A Decided Loss» og «The Bargain Lost». På tross av sitt humoristisk preg handlet alle om temaet å overleve døden.

På vårparten 1833 hadde Poe bestemt seg for å samle arbeidet i en bok vedved tittelen «Eleven Tales of the Arabesque» (Elleve arabeske fortellinger). Han sendte også seks av sine fortellinger til en konkurranse i en avis i Baltimore, The Saturday Visitor. Premien var på 50 dollar for beste fortelling og 25 doller for beste dikt. I den sistnevte hadde han også med et dikt kalt «The Coliseum». Manuskriptet han sendte til konkuransen het «The tales of the Folio Club», og juryen nølte ikke med å utrope ham som vinneren. Fortellingen han vant med var «MS. Found in a Bottle», og den ble trykket 19. oktober 1833, og uken etter kom diktet på trykk.

I disse årene hadde Poe liten kontakt med John Allan. Han skrev til Allan og sa hvor tåpelig og utakknemelig han hadde vært for all den hjelpen han hadde fått av Allan og han poengerte også i brevet at han trengte penger fordi han hadde opparbeidet seg en gjeld. Poes tante Maria Clemm skrev også til Allan og bad om at han skulle gi Poe penger slik at han kunne klare seg. Til slutt ga Allan etter og sendte penger. Etter dette hadde ikke Poe kontakt med Allan på femten måneder, pengeproblemer hadde han fortsatt. Mot slutten av 1833 flyttet han for å bo hos sin tante og kusine. Han skrev også et nytt brev til Allan hvor han trygler om mer penger. Allan som var veldig lei av Poes oppførsel og nektet å hjelpe han.

I løpet av den rekordvarmen sommeren 1833 hadde John Allan blitt meget syk. Den 27. mars døde John Allan i sin egen lenestol. Testamentet hans var problematisk og ikke juridisk bindende. Hans eiendom gikk til hans kone og barna fra deres ekteskap. Edgar Allan Poe ble ikke nevnt til tross for at John Allan var god for over 300 000 dollar.

[rediger] Poes liv på midten og slutten av 1830-tallet

Tidlig i 1835 trengte Thomas Willis White en redaktør til sitt magasin The Southern Liberary Messenger. På denne tiden hadde han kommet i kontakt med Poe som ga White mange råd og Poe ble ansatt. White begynte også å trykke Poes fortellinger og bokanmeldelser i bladet. De pengene Edgar tjente på dette kom godt. Han levde i fattigdom og sult, men forsøkte likevel å holde fasaden. På tross av de slitte klærene prøve han å fremstå som respektabel til enhver tid. Ikke lang tid etterpå ble Poe ansatt på heltid, noe som kom godt med han ønsket å gifte seg med sin kusine Virginia selv om hun bare var 13 år.

Da Poes farmor døde mistet familien en årlig pensjon på 240 doller som general David Poes enke hadde fått tildelt på livstid. I august samme år dro han til Richmond hvor White ga han 60 dollar i månedslønn. To uker etter dette mottok Poe et brev fra sin tante hvor hun klaget over å leve i fattigdom. Hun skrev også at Neilson Poe tilbød seg å la Virginia og tanten bo hos han.

Poe ble såret og redd for å miste Virginia. Han svarte med å skrive hvor opprørt han var. Han ga uttrykk for sin kjærlighet for Virginia og at han ville bli forferdelig såret hvis de bestemte seg for å forlate ham. Han påsto også at han kom til å ta sitt eget liv hvis de flyttet til Neilson. Den 22. september tok han og Virginia ut vielseslisens før de giftet seg. Den 3. oktober flyttet Virginia og Poes tante til ham i Richmond. De bodde på et lokalt pensjonat for 9 doller i uken.

Poe utførte alle oppgavene sine i The Messenger. Han ga White råd om artikler, redigerte innsendre materiale, leste korrektur, tok seg av trykkingen og skrev på sine egne ting. Blant hans egne fortellingene var «Bernice» og «Morella». Mandag den 16. mai 1836 ble Poe og Virginia gift. Virginia var da 14 år, men oppga at hun var 15 år.

Våren 1838 flyttet Poe, Virginia og tanten til Philadelphia. Han hadde i slutten av januar sluttet i The Messenger og var nå på leting etter en ny jobb, men hadde problemer med å finne noe. Han fikk også utgitt sin eneste roman, The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket på forlaget Harper & Brothers. Den fikk noen gode anmeldelser og kastet av seg litt penger.

Poe klarte etter hvert få jobb hos William Evans Burton som drev et magasin som hadde navn Burton's Gentlemen's Magazine. Poes tid ved Burton's var en av de travleste periodene i livet hans. Han skrev over 80 bokanmeldelser og mange artikler. Til tross for dette klarte han likevel å skrive en av sine mest kjnete historier, The Fall of The House of Usher.

Poe hadde i årevis forsøkt å få utgitt en bok med tittelen Tales of The Folio Club, men til slutt forkastet han idee, og utga isteden en samling kalte Tales of The Grotesque and Arabesque. Den ble utgitt i desember 1839 i to bind med totalt rundt 500 sider og besto av over 25 fortellinger.

[rediger] Poes liv på starten av 1840-tallet

Etter et år ved Burton's forlot Poe magasinet i juni 1840. På tross av suksessen i magasinet hadde han funnet det vanskelig å få endene til å møtes ettersom han fortsatt ikke tjente stort. Han hadde heller ikke mye respekt for bladet siden Burton selv utlyste skrive konkurranser med høye premier som Burton ikke hadde til hensikt å utbetale. Edgar hadde planer om et egen tidsskrift som han ønsket å kalle «The Penn Magazine». Dette viste seg å bli mye vanskeligere enn det Poe trodde og han ble i desember i dette året også meget syk og sengeliggende en hel måned.

Tidlig på året i 1841 ble Burtons magasin kjøpt av utgiveren George Rex Graham. Poe ble tilbudt jobb av Graham, og selv om Edgar ikke var begeistret for det Graham ga ut så tok han likevel jobben ettersom lønnen var god nok. Han ble ansatt som redaktør, men han utførte ikke mye redaksjonelt arbeid. Edgar leste som regel korrekturer, skrev anmeldelser og for noen dollar ekstra skrev han også fortellinger til magasinet. På denne tiden var Poe mer kjent som redaktør og kritiker enn han var for sine dikt og historier. Edgar utga på denne tiden også rundt en historie i måneden, noen av fortellingene han skrev på denne tiden bar blant annet «Never Bet The Devil Your Head» og «The island Of The Fay», hvor han igjen tok opp temaet om livet etter døden.

I aprilutgaven av Grahams magasin kom Poes kriminalnovelle, The Murders in the Rue Morgue som han fikk stor anerkjennelse for. Den har påvirket kriminallitteraturen i all ettertid, eksempelvis «det låste roms mysterium», som aldri hadde vært brukt i en historie før, men etter Poe har store krimforfattere som blant annet John Dickson Carr og G. K. Chesterton benyttet seg av denne formen for litterære gåte.

Mens Poe jobbet ved Grahams magasin hadde det en stor opplagsoppgang, fra 5 500 eksemplarer til 40 000. Poe fikk også et godt rykte på grunn av hans jobb som kritiker, som en mester i gotiske- og skrekkfortellinger og som en litterær altmuligmann som skrev i alle sjangere. Selv om Poe hadde stor suksess i magasinet sluttet han i løpet av dette året fordi han fremmdeles drømte om å utgi sitt eget magasin og fordi en venn av ham som het Frederick W. Thomas mente at han burde gå inn i politikken. Sammen prøvde Poe og Thomas å skaffe ham en jobb som sekretær innenfor regjeringen, men uten hell.

[rediger] Virginia blir syk

Virginia hadde alleredet i 1881 begynt å føle seg dårlig, men til tross for dette hadde Poe oppmuntret henne til å fremdeles opptre som sanger. I januar 1842 ble Virginia virkelig dårlig. Hun hadde begynt å blø fra munnen mens hun sang. Det viste seg at hun hadde fått tuberkulose. Poe ble hard preget av Virginias sykdom. Ekteskapet deres betydde mye for ham som bidro at han drakk mindre og fra å bli isolert fra omverdenen. I løpet av Virginias sykdom skrev han de to historiene Life in Death og The Mask of The Red Dead. Hustruens sykdom varierte mye fra dag til dag, noe som førte at de flyttet flere ganger, men sykdommen fikk ham igjen til å drikke igjen. Han klarte heller ikke å skaffe seg en ny jobb siden han nesten aldri møtte opp på jobbintervjuene.

I slutten av 1842 prøve Edgar å rette opp igjen ryktet sitt blant annet ved å utgi en selvbiografiske tekster. Han prøvde også å bli poulær i Europa og spesielt i England ved å skrive om en del av Charles Dickenss bøker. Poe møtte også Dickens personlig og forsøkte å overtale ham til å finne en forlegger for ham i England. Ingen engelsk forelegger viste dog noen interesse i å gi ut historiene hans.

Poe prøvde etter dette å skaffe penger ved å gjenutgi noen av diktene i omarbeidet form. Han skriver også en del nye historier og i løpet av desember 1842 og januar 1843 kom blant annet The Pit and The Pendulum som handler om en mann som blir torturert av den spanske inkvisisjonen; The Tell- Tale Heart om en mann som tar livet av verten sin, men dennes hjerte vil ikke slutte å «slå inn i hodet hans» og tvinger ham til slutt til å tilstå mordet; og The Mystery of Marie Rogôt som er den andre fortellingen om Dupin hvor han forsøker å løse mysteriet om mordet på en ung pike. Fortellingen er basert på en sann historie om et mord som fant sted i New York i 1841. Poe ga også ut novellen The Black Cat om en alkiholisert mann som flere ganger tar livet av en svart katt, men katten vender alltid tilbake, til slutt ender det med at mannen ved et uhell kløyver hodet til sin kone og han murer liket inn i kjellerveggen sammen med katten. Kattens hyl avslører dog gjemmestedet for politiet.

I 1843 gjør Poe et mislykket forsøk på å få gjenutgitt Tales of Mystery and Imagination under tittelen The Prose Romances of Edgar A. Poe. Virgina blir også sykere og sykere. Selv forsøker han å roe seg ned med opium.

[rediger] Poes siste leveår

Etter en del nedturer tidlig på 1840-tallet så det endelig ut til at lykken skulle snu. En rekke journalister i New York hadde nettopp startet et nytt ukesblad, The Broadway Journal, og her fikk Poe en meget viktig stilling. I januar 1845 blir hans dikt The Raven trykket anonymt i The Evening Mirror og bare en måned etter på blir den også trykket i American Whig Review. The Raven ble en stor sensasjon og den 8. februar 1845 blir diktet igjen trykket i The Evening Mirror, men denne gangen med ham navngitt som forfatteren. Takket være dette diktet ble han nå til en viss grad berømt.

Han fortsetter sitt arbeid i Broadway Journal, hvor han skriver teateranmeldelser og trykket en del av sine tidliger verker som nå hadde fått en mye bredere leserkrets.

På slutten av 1845 gikk Broadway Journal til tross for Poes anstrengelser mot slutten. Han fikk dog endelig utgitt en «skikkelig» utgave av The Tales of Mystery and Imagination. Han fikk også utgitt The Raven and other Poems, begge bøkene oppnådde en viss suksess. Til tross for dette tvinges ekteparet Poes økonomi dem til å flytte på landet til en hytte de hadde kjøpt i Fordham. Poes helse var på et lavpunkt og det samme var Virginias sinn. Eddgar klarte verken å skrive eller å finne seg jobb, og det var så vidt at de mat på bordet. Det var forsåvidt Virginias mor som skaffet føde. Da kulden satte inn i slutten av januar 1846 og det ble slutt på besøk på venner og beundrere sto det dårlig til. Den 30. januar 1847 dør Virginia. Hun blir begravet i Fondham, men er senere blitt flyttet til Baltimore slik at hun nå ligger ved siden av Poe.

Etter Virginias død fortsatte fru Clemm å pleie Poe som etterhvert kom seg, og begynte å vise seg offentlig igjen. Han fikk også utgitt nye dikt og ga forelesinger. I løpet av en forelesning i Providence møtte han Helen Whitman som han senere frir til. Hun går med på å gifte seg med han hvis han slutter å drikke, men Poe er helt utslitt både fysisk og psykisk og maktet ikke dette. I steden prøvde han å begå selvmord ved en overdose under et besøk i Boston i november 1848, men overdosen var så stor at den utløste en brekkreaksjon og han overlevde. Etter flere nedturer drar han til Baltimore.

[rediger] Edgar Allan Poe dør

Den 3. oktober 1849 ble Poe funnet på gaten i Baltimore meget rasende og meget beruset. Den som finner ham er Joseph W. Walker. Poe ber om å tilkalle en doktor J.E. Snodgrass fordi han trenger hjelp. Walker sender en beskjed til dr. Snodgrass og deretter tar han med seg Poe til et vertshuset Gunner's Hall hvor dr. Snodgrass og Poes onkel Henry Herring venter på dem. De forstår at han er i en så dårlig tilstand at de sender ham til sykheuset.

Den 7. oktober 1849 klokken 5 om morningen dør Poe, kun 40 år gammel ved Washington College Hospital. Da han ble funnet hadde han ikke på seg sine egne klær. I steden for den vanlige svarte ulldressen hadde han på seg en billig [gabardin] og en stråhatt, men han hadde fremdeles kordestokken sin. Poe var aldri sammenhengende våken lenge nok til å forklare hvordan han hadde kommet i disse klærene og hva som var årsaken til tilstanden hans. Hva Edgar Allan Poe døde, foruten slitasje fra alkohol og narkotika, er i dag ikke klargjort. Poe ble gravlagt i Baltimore Maryland.

[rediger] Verker

[rediger] Dikt

• «A Dream» (1827)
• «A Dream Within a Dream» (1827)
• «Dreams» (1827)
• «Tamerlane» (1827)
• «Al Aaraaf» (1829)
• «The Lake» (1827)
• «Sonnet-To Science» (1829)
• «Alone» (1830)
• «To Helen» (1831)
• «Israfel» (1831)
• «The City in the Sea» (1831)
• «The Sleeper» (1831)
• «The Valley of Unrest» (1831)
• «The Conqueror Worm» (1837)
• «Silence» (1840)
• «Lenore» (1843)
• «Dream-land» (1844)
• «The Raven» (1845)
• «Ulalume» (1847)
• «Eureka» (1848)
• «Annabel Lee» (1849)
• «The Bells» (1849)

[rediger] Noveller

• «MS. Found in a Bottle» (1833)
• «Berenicë» (1835)
• «Morella» (1835)
• «Ligeia» (1838)
• «The Man that was Used Up» (1839)
• «William Wilson» (1839)
• «The Devil in the Belfry» (1839)
• «The Fall of the House of Usher» (1839)
• «The Man of the Crowd» (1839)
• «A Descent into the Maelstrom» (1841)
• «Eleonora» (1841)
• «The Masque of the Red Death» (1842)
• «The Oval Portrait» (1842)
• «The Pit and the Pendulum» (1842)
• «The Gold-Bug» (1843)
• «The Black Cat» (1843)
• «The Tell-Tale Heart» (1843)
• «The Oblong Box» (1844)
• «The Premature Burial» (1844)
• «The Spectacles» (1844)
• «The Balloon-Hoax» (1844)
• «A Tale of the Ragged Mountain» (1844)
• «The System of Doctor Tarr and Professor Fether» (1845)
• «The Imp of the Perverse» (1845)
• «The Facts in the Case of M. Valdemar» (1845)
• «The Cask of Amontillado» (1846)
• «The Domain of Arnheim» (1847)
• «Hop-Frog» (1849)
• «The Light-House» (ikke fullført, publisert posthumt i 1909 og 1942)

[rediger] Auguste Dupin-fortellingene

• The Murders in the Rue Morgue (1841)
• «The Mystery of Marie Roget» (1843)
• «The Purloined Letter» (1844)

[rediger] Roman

• The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket (1838)

[rediger] Essay

• «The Philosophy of Composition» (1846)
• «Von Kempelen and his Discovery» (1849)

[rediger] Skuespill

• Politian (fragment, 1835)

[rediger] Referanser

• Raymond Foye - The unknown Poe: an anthology of fugitive writings by Edgar Allan Poe
• Eric W. Carlson - A companion to Poes studies
• John Ward Ostrom (redaktør) - The letters of Edgar Allan Poe

[rediger] Eksterne lenker

• Edgar Allan Poe National Historic Site
• Edgar Allan Poe Society in Baltimore
• Poe Museum in Richmond, Virginia

Engelsk Wikiquote: Edgar Allan Poe – sitater