Amerikansk litteratur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mark Twain, gravering fra 1874, ble av William Faulkner kalt «den amerikanske litteraturs far».

Amerikansk litteratur refererer til den litteratur som er skrevet på engelsk språk, men produsert i USA og kolonistiske Amerika av amerikanske forfattere (i motsetning til engelsk litteratur av forfattere fra England). I løpet av sin tidligste historie var Amerika en rekke av britiske kolonier på østkysten av dagens USA. Derfor er begynnelsen på landets litterære tradisjon knyttet til den bredere engelske litteraturtradisjon. Grunnet de unike amerikanske karakteristikker og bredden i dens produksjon blir amerikansk litteratur betraktet som egen tradisjon.

Begynnelsen[rediger | rediger kilde]

Samuel de Champlain og hans ledsager[1] i Isle La Motte i Vermont på det stedet hvor Champlain etter sigende skal ha for første gang ha satt foten i Vermont i 1609. Skulptur ved E. L. Weber, 1967

Grunnet den store innvandringen til Boston1630-tallet har den omfattende artikuleringen av puritanistiske kulturelle tanker, og den tidlige etableringen av gymnas og et trykkeri i Cambridge i Massachusetts, har koloniene i New England ofte blitt vurdert som sentrum av den tidlige amerikanske litteraturen. Imidlertid hadde de første europeiske bosetningene i Nord-Amerika blitt grunnlagt andre steder mange år tidligere. Byer som var eldre enn Boston var de spanske bosetningene ved St. Augustine i Florida og Santa Fe i New Mexico, de nederlandske bosetningene ved Albany og Ny Amsterdam (dagens New York), foruten også den engelske kolonien Jamestown i Virginia. I løpet av koloniperioden var det trykkeri i virksomhet flere steder, fra Cambridge og Boston til New York, Philadelphia, og Annapolis.

Dominansen til engelsk språk var knapt uunngåelig.[2] Den første trykksak som ble trykket i Pennsylvania var på tysk og var den største boken som ble utgitt i noen av koloniene før den amerikanske revolusjonen.[2] Spansk og fransk hadde de to sterkeste litterære kolonitradisjonene i områder som i dag er en del av USA, og diskusjoner av tidlig amerikansk litteratur inkluderer i dag tekster av Álvar Núñez Cabeza de Vaca og Samuel de Champlain ved siden av engelskspråklige tekster av Thomas Harriot og John Smith. Dessuten er man i dag blitt oppmerksom på rikheten i den muntlige litterære tradisjonene som allerede eksisterte i Nord-Amerika blant de tallrike innfødte indianerstammene. Politiske hendelser kom til sist til gjøre engelsk til enerådende språk i koloniene som helhet foruten også det foretrukne litterære språket. Eksempelvis da de engelske erobret Ny Amsterdam i 1664 fra nederlenderne døpte de om byen til New York og endret administrasjonsspråket fra nederlandsk til engelsk.

Fra 1696 til 1700 var det kun rundt 250 trykksaker som ble produsert fra de store trykkeriene i de amerikanske koloniene. Dette er et meget lite antall sammenlignet med hva som kom fra trykkeriene i London på samme tid. Imidlertid var trykkerier etablert i de amerikanske koloniene før det var tillatt i det meste av England hvor det var begrensende lover som lenge hadde begrenset trykking og utgivelser til kun fire steder: London, York, Oxford, og Cambridge. I denne forstand var koloniene i så måte mer moderne enn deres motparter i England.[2]

Koloni-litteraturen[rediger | rediger kilde]

Kaptein John Smith, den første kjente amerikanske forfatter.

En del av de første former for amerikansk litteratur var pamfletter og skrifter som fremmet fordelene med koloniene for både et europeisk publikum som de lesekyndige i koloniene selv. Kaptein John Smith av Jamestown kan bli betraktet som den første amerikanske forfatteren med sine verker: A True Relation of ... Virginia ... (En sann slektning av... Virginia..., 1608) og The General Historie of Virginia, New England, and the Summer Isles (Den generelle historien til Virginia i New England, og Summer Isles, 1624). Andre skribenter i denne tiden var Daniel Denton, Thomas Ashe, William Penn, George Percy, William Strachey, oberst Daniel Coxe, og John Lawson.

De religiøse stridighetene som fremmet utvandring til Amerika førte også til tidlige skrifter i det nye landet. En ledende puritaner, John Winthrop, dokumenterte sin religiøse liv i en dagbok og som også diskuterte det religiøse fundament for kolonien i Massachusetts Bay som han var med på å starte. Edward Winslow nedtegnet også en dagbok av de første årene etter skipet «Mayflower» hadde kommet fram. Andre religiøse skribenter var Increase Mather og William Bradford, forfatteren av en omfattende dagbok for årene 16201647 som til sist ble utgitt som en Historie av plantasjen i Plymouth. Andre som Roger Williams og Nathaniel Ward var intenst opptatt av å argumentere for et skille av stat og kirke.

En del tidlig poesi ble også skrevet, og hvor Anne Bradstreet (den første publiserte kvinnelige amerikanske poet) og Edward Taylor var særlig merkbare. Michael Wigglesworth skrev et langt dikt, The Day of Doom (Dommedagen), som siden ble en bestselger i det puritanske New England et århundre etter at den ble utgitt i 1662. Den puritanske presten Nicholas Noyes, kjent for sin deltagelse i hekseprosessene i Salem, skrev også en del burleske vers.

Godshuset i Austerfield i Yorkshire – fødestedet til William Bradford
Et portrett fra 1777 av Franklin av Jean-Baptiste Greuze.

Andre senere skrifter beskrev konfliktene og samhandlingen med indianere, slik det er sett hos Daniel Gookin, Alexander Whitaker, John Mason, Benjamin Church, og Mary Rowlandson. John Eliot oversatte Bibelen til et indiansk urfolkspråk, algonkinsk.

Jonathan Edwards og George Whitefield representerte «den store oppvåkningen», en religiøs fornyelse tidlig på 1700-tallet som fremmet streng kalvinisme. Andre puritanske og religiøse skribenter var Thomas Hooker, Thomas Shepard, John Wise, og Samuel Willard. Mindre strenge og seriøse skribenter var Samuel Sewall, Sarah Kemble Knight, og William Byrd.

Den revolusjonære tiden inneholdt også politiske skrifter, blant annet av kolonistene Samuel Adams, Josiah Quincy, John Dickinson, og Joseph Galloway, sistnevnte var lojal til den britiske kronen. Nøkkelfigurer var Benjamin Franklin og Thomas Paine. Franklins Poor Richard's Almanac (Stakkars Rikards almanakk, 17321758) og hans uferdige selvbiografi fra tiden 17711790 er velrenommerte verker for deres intelligens og innflytelse på dannelsen av den spirende amerikanske identitet. Paines pamfletter Common Sense (Sunn fornuft, 1776) og The American Crisis (Den amerikanske krise, 17761783) spilte en viktig rolle for å sette den politiske tonen i perioden.

I løpet av Den amerikanske uavhengighetskrigen, eller revolusjonen, ble dikt og sanger som «Yankee Doodle» og «Nathan Hale» meget populære. Betydelige satirikere omfattet John Trumbull og Francis Hopkinson. Philip Morin Freneau skrev også antibritisk dikt og dikt om krigens gang.

Etter uavhengighetskrigen[rediger | rediger kilde]

I sitt brev 28. mai 1818 til Mordecai Manuel Noah uttrykte Thomas Jefferson sin tro på menneskeheten og hans syn på demokratiets natur.

I tiden etter krigen med Storbritannia ble Federalist Papers, en rekke essay av Alexander Hamilton, James Madison, og John Jay, utgitt og presenterte en betydningsfull historisk diskusjon om organiseringen av den amerikanske regjering og de republikanske verdier. Thomas Jeffersons USAs uavhengighetserklæring, hans påvirkning på den amerikanske forfatning, hans selvbiografi, og Notater om staten Virginia, og mange brev sikret hans plass som en av de meste talentfulle av de tidlige amerikanske skribenter. Fisher Ames, James Otis, og Patrick Henry har også blitt verdsatt for deres politiske skrifter og taler.

Mye av den tidlige litteraturen til den nye nasjonen strebet etter å finne en unik og særegen amerikansk stemme i de eksisterende litterære sjangrene, og denne tendensen ble også reflektert i romanene. Europeiske former og stiler ble ofte overført til nye steder, og litteraturkritikerne så derfor på dem som mindreverdige i forhold til sine europeiske forbilder.

Mot et særegent amerikansk uttrykk[rediger | rediger kilde]

I tiden rundt Den britisk-amerikanske krig (18121815) oppsto det økt behov for å markere en særegen amerikansk litteratur og kultur. En antall nye litterære navn markerte seg, kanskje mest framtredende var Washington Irving, William Cullen Bryant, James Fenimore Cooper, og Edgar Allan Poe.

Edgar Allan Poe (1848)

Irving skrev humoristiske verker som Salmagundi (1807), tittelen henspilte på en matrett bestående av mange ingredienser, og en velkjent satire i A History of New York, by Diedrich Knickerbocker (1809). Bryant skrev tidlig romantisk og naturinspirert poesi som bevegede seg vekk fra sin europeiske opprinnelse. I 1832 begynte Poe å skrive noveller, blant annet «The Masque of the Red Death» (1842), «The Pit and the Pendulum» (1842), og «The Fall of the House of Usher» (1839) som utforsket tidligere skjulte nivåer av menneskelig psykologi og presset fiksjonens grenser mot mysterier og det fantastiske. Cooper skrev i en langt lettere sjanger enn Poes merkverdige eksperimenter. I 1823 utga han Pionerene, den første av hans «Lærstrømpe»-bøker, noveller om sin helt Natty Bumppo, en oppfinnsom skogsmann som levde i villmarken sammen med indianere. Hans mest kjente roman, Den siste mohikaner (1826), ble en av de mest leste amerikanske romaner på 1800-tallet.

Kanskje den mest særegne av nær alle amerikanske forfattere er Edgar Allan Poe (18091849) og som fortsatt blir lest med stor interesse. Hans private liv var nær en sammenhengende katastrofe; han ble utvist fra United States Military Academy i West Point, var opiumslave, alkoholiker og en fattig outsider med en rekke personlige nedturer. Han døde fattig og forlatt i en alder av knappe 40 år. Som forfatter har han blitt verdsatt i ettertid for sine gotiske skrekkfortellinger (blant annet Huset Ushers fall), stemningsfulle dikt (blant annet «Ravnen») og for Mordene i Rue Morgue, en av verdens første krimfortellinger. Poe har vært viktig for utviklingen av moderne horror, detektivfortellingen og science fiction.

Henry Wadsworth Longfellow fra et fotografi fra en diktsamling som ble utgitt etter hans død.

Humoristiske forfattere var også populære, og omfattet blant annet Seba Smith og Benjamin P. Shillaber i New England og Davy Crockett, Augustus Baldwin Longstreet, Johnson J. Hooper, Thomas Bangs Thorpe, og George Washington Harris skrev om det amerikanske grenselandet i vest hvor «sivilisasjonen» så vidt hadde nådd fram.

Boston-brahminene var en gruppe forfatterere i New England knyttet til Harvard University, og dets sete i Cambridge i Massachusetts. Kjernen omfattet James Russell Lowell, Henry Wadsworth Longfellow, og Oliver Wendell Holmes, Sr..

I 1836 utga Ralph Waldo Emerson (18031882), en tidligere statsråd, en fagprosabok kalt Naturen hvor han hevdet at det var mulig å gi slipp på organisert religion og oppnå et høyverdig åndelig nivå ved å studere og besvare den naturlige verden. Hans verk påvirket ikke bare kun forfattere som samlet seg rundt ham og som dannet en bevegelse kjent som transcendentalisme, men også offentligheten som hørte hans forelesninger.

Emersons mest begavede medtenker var kanskje Henry David Thoreau (18171862), en resolutt separatist (utmeldt av kirkesamfunn). Etter å ha levd i nær to år hovedsakelig med seg selv i en hytte i skogen skrev Thoreau boken Walden; or, Life in the Woods (1854), en lengre selvbiografi i romanform om livet i skauen og som innstendig krevde motstand mot geskjeftige som dikterer det organiserte samfunn. Hans radikale skrifter uttrykte en dyp tendens til individualisme i den amerikanske karakter. Andre som var påvirket av transcendentalismen var Bronson Alcott, Margaret Fuller, George Ripley, Orestes Brownson, og Jones Very.[3]

De politiske konfliktene rundt abolisjonisme (opphevelsen av slaveriet) inspirerte forfatterskapene til William Lloyd Garrison og hans avis The Liberator, og poeten John Greenleaf Whittier som var med på å grunnlegge den organisasjonen Det amerikanske antislaveriforbundet i 1833, men også hans poesi omhandlet kampen mot slaveriet. Harriet Beecher Stowe skrev sin berømte roman Onkel Toms hytte (1852), en sentimental bok, men viktig i sin tid og bidro til at slaveriet ble opphevet. Boken forteller om slaven Tom som blir sin egen eier til tross for mishandling. Samtidig skildres slavekvinnen Elizas flukt mot Nordstatene.

Nathaniel Hawthorne

I 1837 samlet den unge Nathaniel Hawthorne (18041864) en del av sine fortellinger som Twice-Told Tales, en bok rik på symbolisme og okkulte hendelser. Han fortsatte med å skrive «romanser» i full lengde, kvasi-allegoriske romaner som undersøkte emner som skyld, stolthet, og følelsesmessig undertrykkelse i hans hjembygd New England. Hans mesterstykke, Den flammende bokstaven (The Scarlet Letter, 1850) er skarpt avtegnet drama om en kvinne som blir kastet ut av det puritanske Boston på 1600-tallet etter å ha begått utukt. Hennes synd er at hun fødte et barn før hennes mann ankom koloniene. Engelske D. H. Lawrence uttalte på 1900-tallet at det kunne ikke være et mer perfekt arbeid fra amerikansk forestilling enn denne romanen.[4]

Hawthornes romaner hadde en inngående påvirkning på hans venn Herman Melville (18191891) som skapte seg et navn ved å benytte sin erfaring som tidligere sjømann i eksotiske og sensasjonelle romaner. Inspirert av Hawthornes fokus på allegorier og mørke psykologi skrev Melville romanser som var fylt med filosofisk spekulasjon. I Moby Dick (1851), en fortelling om en eventyrlig jakt på en hval som ble et litterært grep for undersøke emner som besettelse, den onde natur, og menneskets kamp mot elementene. I et annet imponerende verk, den korte romanen Billy Budd dramatiserte Melville de motstridende kravene til plikt og medlidenhet ombord i et skip i krigstid. Hans mer dypsindige bøker solgte dårlig, og han hadde lenge vært glemt da han døde, men ble gjenoppdaget i de første tiårene av 1900-tallet.

De anti-transcendentale verkene til Melville, Hawthorne, og Poe utgjøre alle den mørke romantikken som en litterær undersjanger som var populær på denne tiden.

Amerikansk poesi[rediger | rediger kilde]

Walt Whitman, da 37 år gammel, forsiden til Leaves of Grass, Nyw York, stålgravering av Samuel Hollyer fra et tapt fotografi av Gabriel Harrison.

USAs to fremste poeter på 1800-tallet kunne knapt ha vært mer forskjellige i lynne og litterær stil. Walt Whitman (18191892) var en arbeider, en reisende, frivillig sykepleier under den amerikanske borgerkrigen (18611865), og var en lyrisk fornyer. Hans magnum opus, hovedverk, var Leaves of Grass (Gresstrå, 1855) hvor han benyttet friflytende vers og tekstlinjer av uregelmessige lengde for å avbilde den enorme og omfattende amerikanske demokratiet. Ved å ta dette motivet et skritt videre, utlignet han variasjonsbredden i den amerikanske erfaring med seg selv uten å bli selvopptatt. Eksempelvis, Song of Myself (Sangen om meg selv), et langt og sentralt dikt i dette verket, skriver Whitman: «Dette er faktisk tankene til alle mennesker i alle aldrer og i alle land, de er ikke originale med meg...».[5]

Whitman var også en poet for kroppen – «den elektriske kropp», som han kalte det. D. H. Lawrence skrev i Studies in Classic American Literature at Whitman «var den første som knuste det gamle moralbegrepet at menneskets sjel er noe 'overlegen' og 'over' det legemlige».[6]

Emily Dickinson (18301886) levde på den annen side et beskyttet liv som en fornem, ugift kvinne i den lille byen Amherst i Massachusetts. Gjennom hele livet forlot hun sjelden hjemmet og hadde knapt besøk, men hadde mange brevvenner og lest mye. Hennes poesi reflekterer hennes ensomhet og den stemme som uttrykkes lever i en tilstand av savn. Innenfor diktenes formelle struktur er de derimot oppfinnsomme, vittige, utsøkt utformet, og psykologisk gjennomtrengende. Hennes verker var dog ukonvensjonelle i sin samtid og lite av det ble utgitt mens hun levde.

Mange av hennes dikt dvelte over døden, ofte med en skadefro vending. Ett av dem, Fordi jeg ikke stopper for Døden, begynner, «Han stoppet vennlig for meg».[7] I begynnelsen av et annet av Dickinsons dikt leker hun med sin posisjon som kvinne i et mannsdominert samfunn og en som ikke er anerkjent som lyriker: «Jeg er ingen! Hvem er du? / Er du også ingen?».[8]

Amerikansk poesi nådde uten tvil sitt høydepunkt tidlig til midten av 1900-tallet med slike berømte forfattere som Wallace Stevens, Sylvia Plath, Anne Sexton, Ezra Pound, T. S. Eliot, William Carlos Williams, Robert Frost, Carl Sandburg, Robinson Jeffers, Hart Crane, E. E. Cummings, John Berryman, Allen Ginsberg, Robert Lowell, Edna St. Vincent Millay, Gwendolyn Brooks, Maya Angelou, Lucille Clifton, Giannina Braschi, June Jordan, Joy Harjo og mange andre. For en mer gjennomgående framstilling av amerikansk poesi, se artikkelen Poesi i USA.

Realismen, Mark Twain og poesien[rediger | rediger kilde]

Mark Twain.

Mark Twain (forfatternavnet til Samuel Langhorne Clemens, 18351910) var den første betydelig amerikanske forfatteren som ble født et godt stykke unna Østkysten; han ble født i grensestaten Missouri. Hans regionale mesterstykke var den biografiske Livet på Mississippi og romanen Huckleberry Finn. Twains litterære stil, som var påvirket av journalistikken, parret med frisk bruk av dialektord og folkelig vendinger, var direkte og upyntet, men også meget stemningsfull og uærbødig humoristisk. Hans stil endret den måten som amerikanerne skrev sitt språk på. Hans figurer snakket som ekte mennesker og lød utvistelig amerikanske med sine lokale dialekter, brukte nyord og regionale aksenter. «All amerikansk litteratur stammer fra en bok av Mark Twain som heter Huckleberry Finn», har Ernest Hemingway sagt, og la til: «All amerikansk litteratur kommer fra denne. Det var ingenting før. Det har ikke vært noe bra siden».[9]

Andre forfattere som ble interessert i regionale forskjeller og dialekter var George W. Cable, Thomas Nelson Page, Joel Chandler Harris, Mary Noailles Murfree (Charles Egbert Craddock), Sarah Orne Jewett, Mary E. Wilkins Freeman, Henry Cuyler Bunner, og William Sydney Porter (O. Henry).

William Dean Howells representerte også den realistiske tradisjonen i sine romaner, The Rise of Silas Lapham, og hans arbeid som redaktør av Atlantic Monthly. Han var også konsul i Venezia i årene 18611865, og erfaringene derfra førte til at han introduserte europeisk samtidslitteratur i USA, og som litteraturkritiker hadde han betydning ved at fremmet både kvinnelige forfattere og den realistiske litteraturen.

Henry James (18431916) konfronterte det gamle dilemmaet om den gamle og den nye verden ved å skrive direkte om den. Selv om han var født i New York tilbrakte han det meste av sitt voksne liv i England. Mange av hans romaner omhandler amerikanere som levde eller reiste i Europa. Med dets intrikate, meget habile setninger og dissekering av emosjonelle og psykologiske nyanser kan James’ romaner oppleves som vanskelig tilgjengelige for enkelte lesere. Blant hans mer ‘lettere’ romaner finnes kortromanen Daisy Miller, om en fortryllende amerikansk pike i Europa. En mer sofistikert landsmann av henne driver kur og hans interesse for henne er forhindret av hennes egen flørting, noe som blir mislikt av andre landsmenn de møter i Sveits og Italia. En anne roman av James som ble populær var The Turn of the Screw, en gåtefull spøkelsesfortelling.

Århundreskiftet[rediger | rediger kilde]

Edith Wharton, ca 1919

På begynnelsen av 1900-tallet ekspanderte amerikanske romanforfattere fiksjonens sosiale spektrum til omfatte både livets høye som lave sider, og tidvis knyttet seg til naturalistskolens realisme. I sine fortellinger gransket Edith Wharton (18621937) overklassen, Østkystens samfunn langs kystlinjen hvor hun selv hadde vokst opp. En av hennes fineste bøker, Uskyldens tid (The Age of Innocence, 1920), sentreres om en mann som velger heller å gifte seg med en konvensjonell, sosialt akseptabel kvinne enn en fascinerende fremmed. På omtrent samme tid avbildet Stephen Crane (18711900), best kjent for hans roman fra borgerkrigen, The Red Badge of Courage (1895), livet til prostituerte i New York i Maggie: A Girl of the Streets (1893). Crane, som var 21 år gammel, hadde finansiert utgivelsen av romanen selv. I romanen Sister Carrie (1900) portretterte Theodore Dreiser (18711945) en landsens pike som flytter til Chicago hvor hun forsøker å realisere sin egen amerikanske drøm ved først å bli elskerinne til flere menn før hun blir en kjent skuespiller. Hamlin Garland og Frank Norris skrev om problemene til amerikanske bønder og andre sosiale emner fra et naturalistisk perspektiv.

Mer direkte politisk skrifter diskuterte sosiale emner og makten til forretningsselskapene. En del som Edward Bellamy (18501898) i Looking Backward (1888) streket opp andre alternative og mulige politiske og sosiale rammeverk for samfunnet. Upton Sinclair (18781968) som skrev over 90 bøker i ulike sjangrer, men er kanskje mest kjent for sin skandaleroman The Jungle (1906). Den handlet om forholdene i den industrielle kjøttproduksjonen, og førte til et offentlig oppstyr og bidro delvis til et lovvedtak om kjøttinspeksjon i 1906.[10] Boken gjorde seg også til talsmann for sosialisme, en løsning USA ikke var i stand til å ta innover seg. Andre politiske forfattere i denne perioden omfattet Edwin Markham, William Vaughn Moody. Journalistiske kritikere, inkludert Ida M. Tarbell og Lincoln Steffens fikk merkelappen «The Muckrakers» («Møkkaspredere»). Henry Brooks Adams' litterære selvbiografi, The Education of Henry Adams avbildet også en sviende beskrivelse av utdannelsessystemet og det moderne liv.

Eksperimenter i stil og form gikk snart opp i den nye friheten i emner for innhold. I 1909 utga Gertrude Stein (18741946), berømt for sitt utsagn om at en «Rose er en rose er en rose er en rose» og levde da som landflyktig i Paris, utga Three Lives, et innovativt skjønnlitterært verk som var preget av hennes kunnskap om kubisme, jazz, og andre samtidsbevegelser i kunst og musikk. Stein ga navn til en gruppe av kjente amerikanske kunstnere som levde i Paris på 1920- og 1930-tallet: «den tapte generasjon».

F. Scott Fitzgerald, fotografert av Carl van Vechten, 1937.

Lyrikeren Ezra Pound (18851972) var født i Idaho, men tilbrakte det meste av hans voksne liv i Europa. Hans verk er komplekst, tidvis obskurt og uklart og med tallrike referanser til andre kunstformer og til en omfattende rekke av litteratur, både vestlige og østlig. Han påvirket mange andre poeter, tidvis også som rådgiver, blant annet T. S. Eliot (18881965), en amerikansk utvandret forfatter som fikk engelsk statsborgerskap. Eliot skrev reservert, intellektuell poesi, markert av en kompakt struktur av symboler. I The Waste Land (1922), et revolusjonerende modernistisk dikt på 434 linjer, innarbeidet han en mistenksom visjon av samfunnet etter den første verdenskrig. En del utgivelser av diktet kom med langt forord og fotnoter av forfatter, uten at det nødvendigvis gjorde verket mer forståelig, men i 1948 fikk han uansett Nobelprisen i litteratur.

Amerikanske forfattere uttrykte også desillusjonering etter krigen. Fortellinger og romaner av F. Scott Fitzgerald (1896–1940) fanget inn den rastløse, nytelsessyke, og trassige stemningen på 1920-tallet. Fitzgeralds karakteristiske tema, uttrykt skrapt og inderlig i Den store Gatsby (1925), er ungdommens gylne drømmer som oppløses i følelser av mislykkethet og skuffelser. Fitzgerald tydeliggjør sammenbruddet til en del sentrale amerikanske idealer, som anvist i uavhengighetserklæringen, som frihet, sosial likhet, og fred, trekk som ble hardt truet av presset fra det moderne samfunnet tidlig på 1900-tallets høykonjunktur. Sinclair Lewis og Sherwood Anderson skrev også romaner med kritiske beskrivelser av det amerikanske liv. John Dos Passos skrev om krigen og i sin amerikanske trilogi som strakte seg inn i Den store depresjonen1930-tallet.

Ernest Hemingway, 1951

Ernest Hemingway (18991961) opplevde vold og død på nært hold som ambulansesjåfør under den første verdenskrig, og nedslaktingen ved fronten ble en overbevistning for ham at abstrakt språk var hovedsakelig tomt og misvisende. Han fjernet alle unødvendige ord fra det han skrev, forenklet setningstrukturen, og konsentrerte seg om konkrete objekter og hendelser. Han ga sin tilslutning til en moralkode som uthevet dyd og nåde under press, og hans hovedfigurer var sterke, stille menn som ofte oppførte seg tafatte sammen med kvinner. Og solen går sin gang (The Sun Also Rises, 1926) og Farvel til våpnene (A Farewell to Arms, 1929) er generelt betraktet som blant hans beste romaner. Begge ble oversatt til norsk henholdsvis 1929 og 1930. I 1954 vant han Nobelprisen i litteratur.

Fem år før Hemingway var det en annen amerikansk romanforfatter som vant Nobelprisen: William Faulkner (18971962). Med sine lange og komplekse setninger var han en motpol til den samtidige Ernest Hemingway. Faulkner greide å sammenfatte en enorm menneskelig rekkevidde i «Yoknapatawpha County», en fiktiv region i Mississippi. Han nedtegnet sine figurers tilsynelatende urelaterte skravling for å kunne beskrive deres innerste jeg, en teknikk som kalles for bevissthetsstrøm (engelsk «Stream of consciousness»). I virkeligheten var disse passasjene omhyggelig utformet, og deres tilsynelatende kaotiske struktur skjulte flere meningslag. Han rotet sammen tidssekvensene for å vise hvordan fortiden, særlig slaveområdet i Sørstatene hadde vedvart inn i samtiden. Blant hans fremste verker er Larmen og vreden (The Sound and the Fury, 1929), Lys i august (Light in August, 1932) og Absalom Absalom! (1936).

Depresjonstidens litteratur[rediger | rediger kilde]

Depresjonstidens litteratur var likefrem og direkte i sin sosiale kritikk. John Steinbeck (19021968) var født i Salinas i California hvor han la mange av sine fortellinger. Hans stil var enkel, direkte og stemningsfull, noe som ga ham gunst hos leserne, men ikke hos alle litteraturkritikerne. Steinbeck skrev ofte om fattige og fra arbeiderklassen og deres strid for å skaffe seg et ærlig og redelig liv. Han var sannsynligvis den mest sosialt oppmerksomme forfatteren i sin periode. Vredens druer (The Grapes of Wrath, 1939) er betraktet som hans mesterverk, og er en sterk, sosialt orientert roman som forteller historien den fattige familien Joads fra Oklahoma og deres reise til California i søken etter et bedre liv. Andre romaner var Dagdrivergjengen (Tortilla Flat, 1935), Om mus og menn (Of Mice and Men, 1937), Vår misnøyes vinter (The Winter of Our Discontent, 1961) og Øst for Eden (East of Eden, 1952). Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1962. Andre forfattere som tidvis også blir betraktet som en del av den proletariske skolen omfatter Nathanael West, Olive Tilford Dargan, Tom Kromer, Robert Cantwell, og Edward Anderson.

Henry Miller (18911980) påtok seg en unik plass i den amerikanske litteraturen på 1930-tallet da hans delvis selvbiografiske romaner, skevet og utgitt i Paris, ble bannlyst i USA. Selv om hans betydeligste verker, som omfatter romanene Krepsens vendekrets (Tropic of Cancer, 1934) og Black Spring (1936) ikke ble tillatt solgt i USA før i 1962 hadde både deres temaer og stilistiske nyvinninger allerede hatt en betydelig påvirkning på de påfølgende generasjonene av amerikanske skribentene.

Sørstatslitteraturen[rediger | rediger kilde]

Flannery O'Connor sammen med Arthur Koestler (venstre) og Robie Macauley ved Universitetet i Iowa i 1947. Foto ved C. Cameron Macauley.

Sørstatene hadde øyensynlig en grobunn for en rik litterær tradisjon som til tross for individuelle nyanser har umiskjennelige fellestrekk. I denne delen av USA var man i opprør mot den tradisjonen man utgikk fra, lenge før andre deler av USA begynte å sette spørsmålstegn ved sin bakgrunn og den amerikanske drømmen. I nederlagsstemningen etter først borgerkrigen, deretter den andre verdenskrigen er både tid og sted tilstede i det vedvarende sørstatsdramaet.

To sjangretrekk knyttes til sørstatene, «new fiction» og sørstatsgotikk. Det førstnevnte var en merkelapp som rundt 1950 ble gitt til en rekke og ulike forfattere som William Faulkner (18971962), Tennessee Williams (19111983), Truman Capote (19241984), Jean Stafford (19151979), Paul Bowles (19101999), Carson McCullers (19171967), Flannery O'Connor (19251964) og flere.[11] New fiction besto i og for seg ikke av noe særskilt nytt, men heller i hva forfatterne ikke ville ha: De følte ingen forpliktelse i være knyttet til en politisk ideologi eller gjenspeile en politisk virkelighet eller en sosial struktur. Isteden skulle litteraturen være en gjenspeiling av forfatterens fantasi. Det gotiske elementet var høyst verdslige monstre og det voldelige, skrekkinnjagende, og uortodokse som preget sørstatsgotikken. Ofte fremmet denne litteraturen en følelse av usikkerhet gjennom bisarre forviklinger, brutale og voldelige innslag med en moralsk ambivalens.

Med henhold til hennes vektlegging på det groteske har Flannery O'Connor uttalt at «alt som kommer ut av sørstatene vil bli kalt for grotesk av lesere i nordstatene, om det da ikke er virkelig grotesk, i hvilket tilfelle det vil bli kalt for realistisk.»[12]

Den kalde krigen[rediger | rediger kilde]

Norman Mailer, foto ved Carl Van Vechten, 1948

I tiden etter den andre verdenskrig og fram til slutten av 1960-tallet, og tidlig på 1970-tallet kom noen av de mest populære verkene i amerikansk litteraturhistorie. De siste få av de mer realistiske modernister sammen med de ville romantiske beatnik-skribentene dominerte hovedsakelig perioden, mens de som responderte direkte til USAs deltagelse i verdenskrigen bidro med deres betydelige innflytelse.

Selv om Saul Bellow (19152005) var født i Canada vokste han opp i Chicago og ble en av de mest innflytelsesrike romanforfattere i USA i tiårene etter verdenskrigen. I bøker som The Adventures of Augie March (1953) og Henderson the Rain King (1959) malte Bellow et livaktig portrett av den amerikanske byen og dens særegne figurer som befolket den. Bellow fikk Nobelprisen i litteratur i 1976.

Fra J. D. Salingers Ni fortellinger (Nine Stories, 1953) og Hver tar sin – så får vi andre ingen (The Catcher in the Rye, 1951) til Sylvia Plaths (19321963) The Bell Jar (1963), ble USAs galskap plassert fremst i nasjonens litterære uttrykk. Emigrantforfattere som Vladimir Nabokov (1899–1977), med Lolita (1955), smidde videre med temaet og bortimot på samme tid tok beatnikene et betydelig skritt unna med deres forlengelse av den tapte generasjon.

Lyrikken og romanene til «beat-generasjonen» kom i modningsfasen. De var hovedsakelig født fra en sirkel av intellektuelle dannet i New York rundt Columbia University og etablert mer offisielt en tid senere i San Francisco. Begrepet «beat» refererte, alle på den samme tid, til den motkulturelle rytmen i jazzverdenen, til en sans for opprør overfor det konservative trykket fra etterkrigssamfunnet, og til en interesse for nye former for åndelige erfaringer gjennom narkotika, alkohol, filosofi og religion, og særlig gjennom zen-buddhismen. Allen Ginsberg (19261997) satte bevegelsens tone med sitt dikt Hyl (Howl, 1956) som hadde sin karakteristiske og treffende åpning «Jeg så de beste hjerner i min generasjon ødelagt av galskap...» På samme tid feiret hans gode venn Jack Kerouac (19221969) beatnikenes løsslupne, spontane, og omflakkende livsstil i sine mange bøker, særlig På kjøret (On the Road, 1957).


For krigsromanen i særdeleshet var det en litterær eksplosjon i Amerika i etterkrigstiden. En del av de best kjente som ble skapt er Norman Mailers De nakne og de døde (The Naked and the Dead, 1948), Joseph Hellers absurde Catch-22 (1961), og Kurt Vonnegut Jr.s enda mer absurde Slakterhus-5 (Slaughterhouse-Five, 1969). MacBird! (1967), som ble skrevet av Barbara Garson, var et annet godt mottatt verk som blottet Vietnamkrigens absurditet. Skuespillet var også beryktet ved at den anklaget president Lyndon Johnson («Macbeth») og hans hustru Lady Bird Johnson («Lady Macbeth») av kriminelt ansvarlig for mordet på Kennedy.

I kontrast viste John Updike (19322009) det som ble karakterisert som en mer idyllisk side av det amerikanske livet og som han nærmet seg fra en lavmælt, men nedbrytende skrivestil. Hans roman fra 1960, Hare, Løp! (Rabbit, Run) brøt ny grunn da den kom med sin karakterisering og detaljer av og om den amerikanske middelklasse. Den er også kreditert som en av den første romaner som noen gang benyttet presens i sitt fortellerløp.

Ralph Ellisons (19131994) roman fra 1953, Usynlig mann (Invisible Man) ble øyeblikkelig oppfattet som en av de mektigste og mest sensasjonelle verker i de første årene etter verdenskrigen. Dens fortelling om en svart mann i det urbane nord kledde naken den undertrykkende rasistiske spenningen som fortsatt var tilstede samtidig som boken også oppnådde å være en eksistensiell karakterstudie.

Samtidens amerikansk fiksjon[rediger | rediger kilde]

Paul Auster

Grovt sett fra tidlig på 1970-tallet og fram til i dag er den mest kjente litterære kategorien, skjønt tidvis utfordret som en egnet tittel, postmodernismen. Betydelige, intellektuelt godt mottatte forfattere fra denne perioden (ikke nødvendigvis samtlige postmodernister) er blant annet Thomas Pynchon, Tim O'Brien, Robert Stone, Don DeLillo, Paul Auster, Toni Morrison, Philip Roth, Cormac McCarthy, Raymond Carver, John Cheever, Joyce Carol Oates, Kathy Acker, Joan Didion og Annie Dillard. Forfattere som har fått merkelappen postmodernister har ofte bearbeidet på mange og ulikt vis populærkulturen og massemedias påvirkning på den gjennomsnittlige amerikanske oppfattelsen og erfaringen av verden. Den blir også ofte kritisert sammen med den amerikanske regjering og i mange tilfeller den amerikanske historie, men særlig med den gjennomsnittlige amerikanske oppfattelsen av personens egen historie.

Mange postmoderne forfattere er også godt kjente for å ha scener fra hurtigmat-restaurentater, fra undergrunnsbanene, eller i kjøpesentrene. De skriver også om narkotika, om kosmetiske eller plastiske kirurgi, og om fjernsynsreklamer. Tidvis tar disse beskrivelsene en form som kan minne om er hyllest, men en god del av forfatterne innenfor denne retningen tar ofte en velvitende, selvbevisst, sarkastisk og nedlatende holdning til sine emner. Bret Easton Ellis, Dave Eggers, Giannina Braschi, Chuck Palahniuk, og David Foster Wallace er de som kanskje best er kjent for denne tendensen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Samuel de Champlain, (skulptur)
  2. ^ a b c Baym, Nina, red. (2007): The Norton Anthology of American Literature. New York: W.W. Norton & Company.
  3. ^ Gura, Philip F. (2007): American Transcendentalism: A History. New York: Hill and Wang: 7–8. ISBN 0-8090-3477-8
  4. ^ Miller, Edwin Haviland (1991): Salem is my Dwelling Place: A Life of Nathaniel Hawthorne. Iowa City: University of Iowa Press: 284. ISBN 0877453322
  5. ^ These are really the thoughts of all men in all ages and lands, they are not original with me (from Song of Myself) Arkivert 12. september 2009 hos Wayback Machine.
  6. ^ Whitman «was the first to smash the old moral conception that the soul of man is something 'superior' and 'above' the flesh.» Fra The works of D. H. Lawrence av D. H. (David Herbert) Lawrence, James T. Boulton, side 156.
  7. ^ Because I could not stop for Death (712) Arkivert 8. juli 2009 hos Wayback Machine.
  8. ^ I'm nobody! Who are you?
  9. ^ Lombardi, Esther: What Have Writers Said About Huckleberry Finn? Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine., About.com
  10. ^ The Jungle: Upton Sinclair's Roar Is Even Louder to Animal Advocates Today Arkivert 6. januar 2010 hos Wayback Machine.
  11. ^ Beyer, Edvard, red. (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 12 «Etterkrigstiden». Cappelen. s. 325
  12. ^ O'Connor, Flannery (1969): Mystery and Manners: Occasional Prose. Redigert av Robert og Sally Fitzgerald. New York: Farrar, s. 40

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • New Immigrant Literatures in the United States: A Sourcebook to Our Multicultural Literary Heritage by Alpana Sharma Knippling (Westport, Connecticut: Greenwood, 1996)
  • Asian American Novelists: A Bio-Bibliographical Critical Sourcebook by Emmanuel S. Nelson (Westport, Connecticut: Greenwood Press, 2000)
  • Norton Anthology of Latino Literature by Ilan Stavans. (WW Norton, 2010) ISBN 0393080072
  • The Norton Anthology of African American Literature by Henry Louis Gates and Valerie Smith.(WW Norton, 2004) ISBN 978-0-393-91155-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]