Muddy Waters

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Muddy Waters
McKinley Morganfield
Muddy Waters
Muddy Waters
Født 4. april 1913
Issaquena County, Mississippi, USA
Død 30. april 1983 (68 år)
Yrke sanger/låtskriver, gitarist
Sjanger blues, R&B, bluesrock
Instrument vokal, gitar
Aktive år 1941 – 1982
Nettsted MuddyWaters.com

McKinley Morganfield (født 4. april 1913, død 30. april 1983), bedre kjent som Muddy Waters, var en amerikansk bluesmusiker som har øvd stor innflytelse på musikken i det 20. århundre. Han har dessuten spilt en sentral rolle i utviklingen av Chicago-blues.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Issaquena County i Mississippi. Kallenavnet fikk han allerede i barndommen fordi han stadig lekte i søla (mud). I ungdommen lærte han seg først å spille munnspill, siden gitar, og fra 17-årsalderen underholdt han på fester med sanger av Son House og Robert Johnson, to svært populære musikere på den tiden. I 1941 spilte han med showet til Silas Green. De neste årene drev han en «juke joint», der han omsatte hjemmebrent og opptrådte.

Karriere[rediger | rediger kilde]

I 1941 kom Alan Lomax til området for å gjøre opptak av country blues fra området til Kongressbiblioteket. Waters fikk spille inn noen sanger, og enda flere sommeren 1942. I 1943 reiste han nordover til Chicago for å bli profesjonell musiker. Der ble han hjulpet inn i miljøet av Big Bill Bronzy, som lot ham åpne showene sine. I 1945 fikk Waters sin første elektriske gitar. De neste tre årene var Waters med i bandet på innspillinger med Sunnyland Slim og spilte inn endel sanger selv, uten at de ble utgitt, før han ble populær med sangene «I Can't Be Satisfied» og «I Feel Like Going Home» i 1948, og like etter, med sitt signaturnummer «Rollin' Stone».

I 1952 gjorde Waters innspillinger med Little Walter Jacobsmunnspill, Jimmy Rogersgitar, Elga «Elgin Evans» Edmonds på trommer, Otis Spann på piano, Big Crawford på bass; selv sang han og spilte gitar. De spilte inn en rekke bluesnumre gjennom de tidlige 1950-årene: «Hoochie Coochie Man», «I Just Want to Make Love to You» og «I'm Ready». Waters ble den dominerende skikkelsen i Chicagos bluesverden ved siden av Howlin' Wolf med et band som blant andre omfattet gitaristen Hubert Sumlin.

I 1958 reiste Waters til England,og han forlot USA til fordel for England i 1972. På 1970-tallet spilte han b.l.a med Johnny Winter og The Band (The Last Waltz), James Cotton, Cary Bell og Jerry Portnoy.

Waters døde av kreft i 1983. Hans innflytelse på blues, rhythm and blues, rock and roll, folk, jazz og country er betydelig. I 1980 ble han valgt inn i Blues Hall of Fame,[1] i 1987 i Rockens æresgalleri, og i 1992 ble han hedret med en Grammy Lifetime Achievement Award.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Innvalgte i Blues Hall of Fame 1980 (besøkt 27. august 2012)
musikerstubbDenne biografien om en musiker er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.