Muddy Waters

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Muddy Waters
McKinley Morganfield
Muddy Waters
Muddy Waters
Født 4. april 1915
Issaquena County, Mississippi, USA
Død 30. april 1983 (68 år)
Yrke sanger/låtskriver, gitarist
Sjanger blues, R&B, bluesrock
Instrument vokal, gitar
Aktive år 1941 – 1982
Nettsted MuddyWaters.com

McKinley Morganfield (født 4. april 1915, død 30. april 1983), bedre kjent som Muddy Waters, var en amerikansk bluesmusiker som har øvd stor innflytelse på musikken i det 20. århundre. Han har dessuten spilt en sentral rolle i utviklingen av Chicago-blues, og regnes som en av de beste bluesgitaristene noensinne.

Han ble født i Issaquena County i Mississippi. Kallenavnet sitt fikk allerede i barndommen fordi han stadig lekte i søla (mud). I ungdommen lærte han seg først å spille munnspill, siden gitar, og fra 17-årsalderen underholdt han på fester med sanger av Son House og Robert Johnson, to svært populære musikere på den tiden. I 1941 spilte han med showet til Silas Green. De neste årene drev han en «juke joint», der han omsatte hjemmebrent og opptrådte.

I 1941 kom Alan Lomax til området for å gjøre opptak av country blues fra området til Kongressbiblioteket. Waters fikk spille inn noen sanger, og enda flere sommeren 1942. Det kan ha vært dette som inspirerte Waters til i 1943 å reise nordover til Chicago for å bli profesjonell musiker. Der ble han hjulpet inn i miljøet av den velkjente Big Bill Bronzy, som lot ham åpne showene sine. I 1945 fikk Waters sin første elektriske gitar. De neste tre årene var Waters med i bandet på innspillinger med Sunnyland Slim og spilte inn endel sanger selv, uten at de ble utgitt, før han ble populær med sangene «I Can't Be Satisfied» og «I Feel Like Going Home» i 1948, og like etter, med sitt signaturnummer «Rollin' Stone».

I 1952 gjorde Waters innspillinger med det som må ha vært et av tidenes beste bluesband: Little Walter Jacobsmunnspill, Jimmy Rogersgitar, Elga «Elgin Evans» Edmonds på trommer, Otis Spann på piano, Big Crawford på bass; selv sang han og spilte gitar. De spilte inn en rekke klassiske bluesnumre gjennom de tidlige 1950-årene: «Hoochie Coochie Man», «I Just Want to Make Love to You» og «I'm Ready». Waters ble den dominerende skikkelsen i Chaicagos bluesverden; om noen konkurrerte var det Howlin' Wolf med et band som blant andre hadde den etterhvert legendarisk gitaristen Hubert Sumlin. Karrieren hans nådde et høydepunkt rundt 1954.

I 1958 reiste Waters til England, der han sjokkerte publikum med de tunge rytmene og høylytte gitarene. En viktig grunn til at han igjen forlot USA til fordel for England i 1972 var at han opplevde at han manglet støtte fra plateselskapet.På 1970-tallet spilte han b.l.a med storheter som Johnny Winter og The Band (The Last Waltz). Munnspill-legender som James Cotton, Cary Bell og Jerry Portnoy ble også kjent ved å spille med Muddy Waters.

Waters sovnet inn i 1983, med kreft. Hans innflytelse på blues, rhythm and blues, rock and roll, folk, jazz og country er enorm. I 1980 ble han valgt inn i Blues Hall of Fame,[1] i 1987 i Rockens æresgalleri, og i 1992 ble han hedret med en Grammy Lifetime Achievement Award.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Innvalgte i Blues Hall of Fame 1980 (besøkt 27. august 2012)
musikerstubbDenne biografien om en musiker er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.