Vietnamkrigen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Vietnamkrigen | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Den kalde krigen | |||||
 |
|||||
|
|
|||||
| Dato | 1959 til 30. april 1975 | ||||
| Sted | Sørøst-Asia | ||||
| Resultat | |||||
| Fredsavtale i 1973 og USA trakk seg ut. Nord-Vietnam erobret hele landet i 1975 |
|||||
| Parter | |||||
 Sør-Vietnam USA Sør-Korea Thailand Australia New Zealand Filippinene |
 Nord-Vietnam FNL Kina Nord-Korea Sovjetunionen |
||||
| Kommandanter | |||||
| Nguyen Van Thieu Ngo Dinh Diem John F. Kennedy Lyndon Johnson Robert McNamara William Westmoreland Richard Nixon Creighton Abrams |
Ho Chi Minh Le Duan Nguyen Chi Thanh Võ Nguyên Giáp Van Tien Dung Tran Van Tra |
||||
| Styrker | |||||
| ca 1 200 000 (1968) | 520 000 (1968) | ||||
| Tap | |||||
| 230 000 58 209 5 000 520 døde |
antatt 600 000 tilsammen |
||||
Vietnamkrigen (fra siste halvdel av 1950-tallet–1975), også kalt andre indokinesiske krig, startet da Nord-Vietnam infiltrerte og etter hvert invaderte Sør-Vietnam for å samle det under kommunistisk styre. USA fryktet gjennom dominoteorien at dette ville kunne føre til en spredning av kommunismen over hele Sørøstasia, særlig på bakgrunn av den politiske uro i blant annet Indonesia på denne tiden, hvor kommunistene hadde stor framgang. USA involverte seg derfor etterhvert sterkt på sør-vietnamesisk side. Krigen spredte seg i en periode til både Nord-Vietnam i form av en utstrakt amerikansk bombing, og til grenseområdene inne i Laos og Kambodsja, hvor sør-vietnamesiske enheter, med amerikansk luftstøtte, angrep de nord-vietnamesiske forsyningslinjene. Krigen førte til anslagsvis 5 millioner døde og skadede, hvorav 3 millioner sivile.
Innhold |
[rediger] Andre verdenskrig og tiden etter
- Utdypende artikkel: Vietnams historie og Første indokinesiske krig
Før andre verdenskrig var Vietnam en del av kolonien Fransk Indokina og ble okkupert av japanerne under krigen. Da japanerne trakk seg ut oppsto det et maktvakuum som det krigsherjede Frankrike ikke hadde mulighet til å fylle umiddelbart. Dette utnyttet Ho Chi Minh og erklærte landet selvstendig fra Frankrike 2. september 1945. Da Frankrike noe senere fikk sendt tropper til Fransk Indokina, klarte de bare å ta kontroll over deler av området, særlig det nordlige Vietnam. Frigjøringskampene pågikk frem til 1954, da Frankrike led et endelig nederlag ved slaget ved Dien Bien Phu. Vietnam ble midlertidig delt i to etter fredskonferansen i Genève, og Frankrike trakk seg ut.
[rediger] Ny krig
I følge Genève-avtalen skulle det holdes fritt valg innen to år og dette valget skulle ligge til grunn for en samling av landet. Delingen av landet førte til en flyktningstrøm på rundt en million fra Nord-Vietnam til Sør-Vietnam, særlig av katolikker og av en del kommunister fra Sør-Vietnam til Nord-Vietnam.
Til tross for Genéve-avtalen, sluttet ikke de militære urolighetene i sør. Den sør-vietnamesiske regjeringen under Ngo Dinh Diem nektet å gjennomføre de planlagte valgene under henvisning til den militære uroen. USA støttet opprusting av en sør-vietnamesisk hær i et forsøk på å stabilisere situasjonen, uten særlig suksess. Den sør-vietnamesiske regjeringen slet også med lav folkelig støtte og stadig mer utstrakt korrupsjon.
Det var i denne perioden en langsom oppbygging av militær motstand bestående av ulike politiske grupperinger mot det sør-vietnameiske styret, men først i 1959 besluttet det nord-vietnamesiske politbyrået å gå til krig mot Sør-Vietnam.
President John F. Kennedy sendte de første amerikanske mannskapene i 1961, først som rådgivere og instruktører, men senere fikk disse en stadig mer aktiv rolle i selve kampene. I tillegg hadde andre land en mer symbolsk militært tilstedeværelse, uten at de av den grunn slapp unna kamphandlinger og tap.
Amerikanerne mente etterhvert at de hadde satset på feil person gjennom Diem og et CIA-organisert militærkupp fjernet ham. Mordet på Diem førte til økt politisk og militær ubalanse i Sør-Vietnam. Samtidig økte kamphandlingene stadig i styrke, noe som førte til en økende flyktningstrøm inn til de store byene.
[rediger] Amerikansk opptrapping
I årene 1964–1966 skjedde det en voldsom amerikansk militær opptrapping med regulære militære enheter som engasjerte seg direkte i kampene. Amerikanerne ble trukket inn i en utmattelses- og geriljakrig mot den nord-vietnamesiske hæren og geriljabevegelsen FNL. Et omfattende nettverk av stier og veier gjennom særlig Laos, men også Kambodsja, den såkalte Ho Chi Minh-stien sikret forsyningslinjene til de nord-vietnamesiske styrkene og FNL i sør. Et foreløpig klimaks kom ved Tết-offensiven ved det vietnamesiske nyttårsfeiringen i februar 1968 og Slaget om Huế som var til begynnelsen av mars og slaget ved Khe Sanh ikke endte før i april samme år.
Selv om de nord-vietnamesiske styrkene til slutt ble slått tilbake, og nok ikke oppnådde de militære målene, ble dette allikevel en stor politisk seier for Nord-Vietnam. Tết-offensiven hadde flyttet krigen inn i byer og i områder som amerikanerne hadde erklært som sikre og det ble nå klart, særlig for den amerikanske opinionen, at krigen ikke ville la seg vinne innenfor de økonomiske, menneskelige og militære midler de var villige til å ofre. I tillegg ble Vietnamkrigen den første krigen med en intens mediedekning, særlig via TV, og krigens redsler kom hjem i de amerikanske stuene. My Lai-massakren, som i et krigshistorisk perspektiv dessverre ikke er så spesiell, ble for alle krigsmotstandere i Vesten en symbolsak for meningsløs nedslakting av mennesker i en unødvendig krig. Den politiske belastningen, både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk ble for stor. I 1969 ble en av kuppmakerne mot Diem, Nguyen Van Thieu president og det ble satset på å vinne folkelig støtte, men uten særlig hell.
[rediger] Amerikansk tilbaketrekking
President Lyndon Johnson, som nettopp hadde startet primærvalgene som en del av nominasjonsprosessen for det kommende presidentvalget i USA 1968, erklærte at han trakk seg fra presidentvalget, noe som ble forklart med de manglende utsiktene til løsning i Vietnam. Republikanernes Richard M. Nixon vant valget i 1968, og da han gikk til gjenvalg i presidentvalget i USA 1972 mot demokratenes George McGovern, hadde Nixon tatt slagordet Peace With Honor og vant en overveldende seier. Slagordet indikerte at tanken om militær seier var gitt opp og at det gjaldt å komme seg ut med æren i behold. Da Nixon tiltrådte som president, sto det hele 536 100 amerikanske soldater i Vietnam.
Oppfatningen om at militær seier ikke var mulig festet seg da det stadig ble tydelig at Nord-Vietnam, etterhvert sterkt økonomisk og militært støttet av særlig Sovjetunionen, hadde krefter og vilje til å fortsette kampen i uforminsket styrke. Krigen hadde etterhvert endret karakter fra geriljakrig til en mer klassisk konvensjonell krigføring med regulere nord-vietnamesiske enheter. I denne situasjonen var FNLs rolle mer som en politisk overbygning.
Nixon startet tilbaketrekking av soldater, men bombingen av nord-vietnamesisk infrastruktur og forsyningslinjer via Ho Chi Minh-stien gjennom Laos og Kambodsja fortsatte med uforminsket styrke. Samtidig satset amerikanerne på opplæring av de sør-vietnamesiske styrkene slik at de kunne overta mer av de aktive kamphandlingene, gjennom den såkalte vietnamiseringen av krigen. Nixon gjorde store politiske poeng av reduksjonen av den amerikanske militære tilstedeværelsen.
[rediger] Fredsavtale 1973 – amerikanerne ut
Allerede i 1968 var det gjort forsøk med fredsforhandler i Paris, etter at amerikanerne hadde slått tilbake Tet-offensiven. Men disse forhandlingene strandet blant annet på grunn av de nord-vietnamesiske kravene om full bombestans og de amerikanske kravene om nord-vietnamesiske tilbaketrekking fra sør. Videre ble disse forhandlingene en sak i den amerikanske presidentvalgkampen, hvor Richard M. Nixon fryktet at om fredsforhandlingene ble vellykket, ville det styrke hans motkandidat, demokratenes Hubert H. Humphrey. Nixon overbeviste den sør-vietnamesiske presidenten van Thieu at de ville få en bedre avtale med ham som president.
Slik gikk det imidlertid ikke og krigen fortsatte. Men parallelt med kampene foregikk det langdryge og vanskelige fredsforhandlinger i Paris. Forhandlingene ble ledet av Henry Kissinger fra USA og Lê Ðức Thọ fra Nord-Vietnam. Nguyen van Thieu var i utgangspunktet sterkt imot denne fredsavtalen, blant annet fordi den ikke omhandlet tilbaketrekking av de tusener av nordvietnamesiske styrker som sto i Sør-Vietnam. Han mistenkte at kommunistene ikke ville holde avtalen, men bare ønsket en tilbaketrekking av amerikanske styrker. Etter at Nixon hadde lovet at USA ville slå tilbake mot kommunistene hvis de brøt avtalen, gikk Thieu likevel med på avtalen. Kissinger og Thọ ble begge tildelt Nobels fredspris for 1973 etter dette arbeidet, men sistnevnte takket nei til prisen, fordi han mente at det ikke eksisterte fred i landet.
Etter at det 27. januar 1973 ble oppnådd fredsavtale og våpenhvile trakk amerikanerne ut deres siste operative militære enheter. De første amerikanske krigsfangene ble løslatt av Nord-Vietnam 11. februar og alle amerikanske styrker var ute av landet 29. mars. Fredsavtalen regulerte ikke den militære situasjonen, men «frøs» denne. Dette medførte at tusenvis av nord-vietnamesiske styrker ble stående i Sør-Vietnam, sammen med den væpnede FNL. Det var heller ikke i avtalen definert hvem som konrollerte hvilke områder. Dette gjorde at våpenhvilen og fredsavtalen var svært skjør.
[rediger] Krigens fortsettelse – til 1975
Paris-fredsavtalen ble imidlertid ikke respektert og med de siste amerikanske soldatene ute, startet Nord-Vietnam etter en oppbyggingsperiode en storstilt offensiv med tunge våpen, herunder stridsvogner. Den sør-vietnamesiske hæren (ARVN) hadde ikke mulighet til å stå imot og var svekket av dårlig moral, korrupsjon og lav lojalitet overfor en regjering med begrenset folkelig støtte.
Amerikanerne var lei av krigen, og ønsket mindre og mindre innblanding. Selv om Nixon hadde lovet Thieu amerikanske represalier dersom kommunistene brøt fredsavtalen, kom ikke denne hjelpen. Nixon var på dette tidspunktet rammet av Watergate-skandalen og måtte gå av som president i august 1974. Den påtroppende amerikanske presidenten Gerald Ford ønsket ikke å bli assosiert med krigen og holdt ikke til Nixons løfter. Samtidig kuttet Ford også mer og mer på den økonomiske støtten til Sør-Vietnam. I høsten 1974 ble det økonomiske bidraget til Sør-Vietnam kuttet fra 1 milliard dollar til 700 millioner dollar. ARVN ble mer svekket av svak koordinering og til dels lav moral, samtidig som Nord-Vietnam, gjennom stadig tettere forbindelser med Sovjetunionen, ble rustet opp militært, særlig med tungt artilleri og stridsvogner. Dette videreførte en prosess som hadde vært gjennom hele krigen, med overgang fra geriljakrigføring til mer moderne krigføring i form av en konvensjonell, mekanisert manøverkrigføring, støttet av tungt skyts.
Parallelt med krigen, brøt det også ut kamper med kinesiske styrker om de omstridte Paraceløyene i januar 1974. Etter blodige kamper tok den kinesiske styrkene kontroll over hele øygruppen, etter å ha okkupert deler av øygruppen etter det franske nederlaget i 1956.
- Utfyllende artikkel: Saigons fall
Utover vinteren 1974/75 og våren 1975 rykket de nord-vietnamesiske styrkene på bred front mot den sør-vietnamesiske hovedstaden Saigon. Den sør-vietnamesiske generalen Duong Van Minh hadde fortsatt en del styrker i Mekongdeltaet intakt, men ønsket å spare byen for et ødeleggende angrep og kapitulerte 30. april.
Dette resulterte i en ganske uorganisert og improvisert evakuering av amerikansk ambassadepersonell, vaktstyrker og andre utenlandske statsborgere, blant annet ved de kjente helikopterflyvningene fra ambassadens tak til hangarskip som ble dirigert til kystområdene utenfor Saigon.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
- Article d'André Bouny, président du "Comité International de Soutien aux victimes vietnamiennes de l'Agent Orange et au procès de New York" (CIS) (fransk)
- Oversettelse av ovenstående (engelsk)
